Hvorfor har Rødt svikta i Ukraina-konflikten?

Av Erik Plahte.

Russlands angrep Ukraina 24. februar har blottstilt flere svakheter og politiske feil hos Rødt. «Det har falle for den amerikanske meiningsmanipuleringa som heile den offentleg meininga no blir manipulert til å tru på», skrev Terje Valen på sin blogg 22. april. Han fortsatte med å fortelle historia om «systemet som har lurt Rødt til å gå til angrep på dei beste antiimperialistane og dei som best talar det amerikanske propagandasystemet midt imot».

USA satte i verk en omfattende mediekampanje for å demonisere Putin og Russland og kvele all kritikk og informasjon om USAs medansvar for krigen i Ukraina. Den fikk entusiastisk oppslutning fra nesten alle norske medier og sjølsagt alle NATO-vennlige politikere. Seriøse forskere som Julie Wilhelmsen, Tormod Heier og Glenn Diesen har blitt mistenkeliggjort og anklagd for å ha gått Putins ærend. Dessverre fikk denne kampanjen også oppslutning fra ledelsen i Rødt. (Se Pål Steigans oppsummering her.) Jeg har spurt meg selv om hvorfor.

Bakgrunnen for Valens kritikk 22. april var åpenbart også uttalelsen fra Rødts sentralstyre 10. mars som overhodet ikke gikk inn på USAs rolle i Ukraina-krigen og opptakten til den.

Endelig reiste et mindretall i Rødt sentralstyre kritikk mot partiledelsens uklare NATO-standpunkt på grunnlag av uttalelsen (gjentatt flere ganger, seinest 20. mai) at «det er ikke Rødts politikk å melde Norge ut av NATO i morgen».

En kunne venta at Rødt som et sosialistisk og antiimperialistisk parti ville bygd sitt standpunkt på en allsidig analyse av forholdet mellom USA/NATO og Russland og årsakene til den langvarige krigen i Ukraina (siden 2014!), og verdsatt andre stemmer som kan bidra til en slik analyse. Kanskje med store eller små feil, men uten debatt vil ikke noen feil bli avdekka. En kunne også vente at partiledelsen ville ha et så klart anti-NATO-standpunkt at det ikke ville være noen grunn til å tvile på det.

Partiledelsens syn på Russland og krigen i Ukraina

Men slik er det altså ikke. Rødts syn på krigen er ensidig og mistenkelig likt propagandasynet fra USA. Annerledes klarer jeg ikke tolke vurderinga fra Rødt, oppdatert 20. mai:

Russlands invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig, ingenting annet. Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, selvstendighet og demokrati.

Og ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd, som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene krigen medfører. Derfor må Putin stilles til ansvar, (…)

Ansvaret ligger hundre prosent på Putin-regimet, invasjonen kan på ingen måte unnskyldes ved å peke på NATO.

I første og tredje avsnitt slår Rødt-ledelsen fast at dette er utelukkende en angrepskrig av Russland mot Ukraina, «ingenting annet». Altså ikke engang både en angrepskrig og en stedfortrederkrig USA fører mot Russland med Ukraina som bondeoffer. I andre avsnitt hevder den noe alle er enig i, at ansvaret for angrepskrigen ligger hos Russland. Men den neste setninga dreier seg ikke om ansvar, men hvordan krigen kan forklares. Med andre ord, hva som er den relevante forhistoria. Her er Rødt-ledelsen kategorisk, denne krigen har ingen ting med NATO å gjøre, ingen ting med USAs langsiktige strategi for å isolere og knuse Russland og opprettholde USA som verdens eneste supermakt.

Det eneste Rødt sier om NATO i samband med Ukraina-krigen i samme uttalelse, er at «en utvidelse av NATO østover kan øke spenninga og bidra til et mer aggressivt Russland». Merk uttrykket «bidra til et mer …». Russland ville altså etter dette uansett vært agressivt, bare ikke fullt så mye.

Bildet som avtegner seg, er at partiledelsen i Rødt ser på Russland som en aggressiv imperialistisk stormakt med stor-russiske ambisjoner, som er en militær trussel mot alle sine naboland, som uten å bli provosert og uten rimelig grunn har angrepet et uskyldig naboland, som ledes av en autoritær president som ønsker å gjenerobre tidligere tapte områder i Øst-Europa, truer med atomvåpen og er en trussel mot verdensfreden.

Prinsipprogrammet, vedtatt i 2019, slår fast «Vi vil derfor melde Norge ut av NATO. Samtidig kan vi ikke legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta kontroll over våre ressurser med makt.»

Når Rødt-ledelsen endrer det prinsippielle standpunktet i den første setninga til at «det er ikke Rødts politikk å melde Norge ut av NATO i morgen» (sitert foran, min utheving), er en rimelig tolkning at et NATO-medlemskap nå gir større trygghet enn ingenting, gitt tilstanden i det norske forsvaret. «Den første og beste stormakt» kan bare være det imperialisiske Russland, som USA verner oss mot.

Rødts syn på krigen i Ukraina ligger tett opp til USA-propagandaen. steigan.no har derimot påpekt og dokumentert det som nå blir mer og mer klart, at krigen i Ukraina som utvilsomt er en krig mellom Russland og Ukraina, også – eller først og fremst – er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland, med USA som den drivende krafta med de europeiske vasallstatene i NATO på slep.

Det førte til at Bjørnar Moxnes skrev på Facebook 21.04.2022 at «Rødts politiske prosjekt og steigan.nos politiske prosjekt er uforenlige», og grunngav det bl.a. med at «Putins autoritære imperialisme strider mot alt Rødt står for, mens Steigan.no nekter å ta stilling for Ukrainas rett til å forsvare seg». De som er interessert, kan lese svaret fra Pål Steigan her.

Hva er forklaringa på denne fordømmelsen av steigan.no?

Det er etter min mening ikke én enkelt årsak, men et nettverk av forskjellige forhold. Jeg fremmer synspunktene under som et forsøk på en forklaring, ikke som en bombesikker påstand om at slik er det.

Interne studier og skolering ser i praksis ikke ut til å være noen prioritert oppgave i Rødt. Studieboka Forstå for å forandre som kom i 2014, var etter mitt syn elendig, overflatisk og full av mangler. Den reviderte utgaven fra 2019 er dessverre ikke stort bedre. Den inneholder f.eks. ikke noe kapitel om materialisme og dialektikk, har bare en veldig enkel framstilling av kapitalistisk økonomi, og kapitlet om imperialisme gir verken noen forståelse av grunnlaget for imperialismen eller hva som særpreger imperialismen i dag.

Partiets frenetiske iver etter å distansere seg fra alt som kunne minne om AKP(m-l) førte nok til at dette var et av barna som ble skylt ut med badevannet.

Jeg synes det er påfallende, men i tråd med dette, at partiledelsen ikke har lagt til rette for at partilagene kunne organisere medlemsmøter om krigen i Ukraina og årsakene til den ved å presentere et utvalg av representative vurderinger fra flere sider i tillegg til sine egne vurderinger. Det finnes et hav av seriøse blogger og nettaviser som bringer allsidige analyser og nyheter om krigen som aldri finner veien til norske medier. Rødt-ledelsen kunne øst fra dette havet og lagt ut oppsummeringer og norske oversettelser, men gjør det ikke.

Dette henger åpenbart sammen med at Rødt ikke driver noe systematisk analysearbeid. Partiet har ingen grundig klasseanalyse av det norske samfunnet. Globalt er dette århundret prega av omfattende og djuptgripende endringer. Globalisme, det globale dollarsystemet og imperialismen av i dag til forskjell fra tidligere, USAs tilbakegang og Kinas framgang, USAs strategiske mål og prioriteringer, Europa som vasallstater under USA, forholdet mellom USA og Russland og NATOs ekspansjon østover, årsakene til krigen i Ukraina (og alle andre imperialistiske kriger), den snart 15 år gamle økonomiske krisa, hvordan «det grønne skiftet» nå blir brukt som redningsplanke for å få den vestlige økonomien opp av krisegrøfta, pandemien som påskudd for «The Great Reset» (jf Klaus Schwab i World Economic Forum), de mektigste kapitalinteressenes planer for sin «interessentkapitalisme» – ingen ting av dette har Rødt noen skikkelig analyse av. Partiet konsentrerer seg om «de nære ting», saker som blir behandla i kommune- og fylkestingene og stortinget.

Tradisjonelt sitter lederne i norske partier på stortinget eller i regjeringa. Det er rimelig for partier som ser på de parlamentariske forsamlingene som sine arenaer. Det er det parlamentariske arbeidet de eksisterer for. Men dette kan ikke gjelde for et parti som Rødt som har som sin langsiktige oppgave å erstatte det parlamentariske systemet med en sosialistisk styreform. Følgene av å ha partiledelsen sittende på Stortinget er at den uvegerlig presses mot et perspektiv som er avgrensa av de sakene som behandles på Stortinget og de begrensningene som ligger i dem. Ønsket om å spille en rolle på tinget og taktiske hensyn og kompromisser med de andre partiene – som alle ligger til høyre – øker faren for at hele partiet også dreier mot høyre.

Derfra er skrittet kort til at det parlamentariske arbeidet spiller en hovedrolle for partiet. Dette illustreres av et forslag fra Rødt Viken til handlingsplan for det gjenetablerte Rødt Akershus 2022: «Hovedoppgaven for det neste året blir å forberede valget i 2023.»

Vi står overfor trusselen om en verdenskrig. Verdens politiske og økonomiske ledere saboterer kampen for klima og miljø. Megakonsernene følger Naomi Kleins oppskrift for «sjokkdoktrine» og bruker Covid-19 og «det grønne skiftet» til å undertrykke demokratiet og fremme sin egen makt og rasere enda mer natur. USA tviholder på sin vaklende posisjon som eneste supermakt og truer med krig og sanksjoner over hele verden for å holde Kina, Russland og landene i det globale Sør nede. Regjeringa av AP og SP svikter løftene fra valgkampen og fortsetter sin naturødeleggende energipolitikk. Verden skriker etter krefter som kan ta ledelsen i de folkelige kampene mot alt dette og gjøre dem til kamper ikke bare mot disse offensivene, men for for det mange kaller et systemskifte, et «transformative change», og andre kaller sosialisme. Og så skal Rødt prioritere å få noen flere representanter i kommunestyrene. Som om det er der kampene vil bli ført.

Geir Christensen advarte mot dette allerede i 2017 (se også et oppfølgende innlegg 15.01.2021).

Det sentrale punktet er at Rødt må stille seg større oppgaver enn bare å være parlamentarisk parti. Rødt må være:

• Katalysator og organisator for de folkebevegelsene som trengs for å endre systemet.
• Teoretisk senter for analyse av kapitalismen og utforming av systemendringsstrategi.

Flere har påpekt av mediekampanjen som er initiert av USA og drevet fram i Norge av faktisk.no, er retta mot Rødt og er et forsøk på å hindre at partiet med sin økende oppslutning blir en ledende kraft mot USA-imperialismen. Med sine manglende analyser, sine trolig svakt skolerte medlemmer (og ledende organer?) og sitt svake massearbeid til fordel for parlamentarisk arbeid er Rødt særs dårlig rusta til å stå imot denne kampanjen. Løsninga for partiledelsen ble å bøye av og styre angrepet fra de proimperialistiske kreftene mot steigan.no og andre som pekte på USAs medansvar for krigen. «I staden for å mobilisere medlemmene sine til motstand mot aksjonen til desse borgarlege media og deira kampanje for å splitte partiet, så går dei sanneleg på det og blir desse borgarlege USA-vennlege avisene sine agentar i eige parti», skrev Terje Valen i et innlegg på bloggen sin 22.04.2022.

Bjørnar Moxnes burde kanskje tenke over det kjente diktet til Martin Niemöller, tysk prest og antinazist som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland fra 1937 til 1945.

Først kom de for å ta kommunistene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke fagforeningsmedlem.
Så kom de for å ta jødene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke jøde.
Så kom de for å ta meg – og det var ingen igjen som kunne protestere.

Til slutt vil jeg presisere at dette ikke er et innlegg om krigen i Ukraina og uttrykker ikke mitt syn på ansvaret for den eller årsakene til at den brøt ut. Det er heller ikke et forsvar for steigan.no. Det er et innlegg om Rødt.