oss 100 kroner!
Er TV 2s Øystein Bogen i stand til å si «Russland» uten å si «aggressiv» i samme setning?
Det finnes sikkert et og annet eksempel på det. Men vanligvis sier han det opptil flere ganger i løpet av en nyhetssending, samt mye annet som neppe kan ha andre hensikter enn å skremme oss til å ønske en fiendtlig politikk overfor Russland, inkludert opprustning, USA-baser i Norge osv. Og om det ikke er hensikten så er det i alle fall slik den type «journalistikk» virker. Det var derfor en komisk kontrast å oppleve hvor snill og myk Bogen var da han en stund i 2020 rapporterte fra NATOs Spania. Da var det kun kos og hygge.
17. September 2020 hadde Ny Tid en artikkel av Ola Tunander, tidligere mangeårig forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), siden 2016 «Research Professor Emeritus» tilknyttet PRIO. I artikkelenfortalte han om hvordan sikkerhetsmessige politiske tabuer varierer fra land til land. Jeg nevner to eksempler fra hans artikkel:
1. I Norge kan det prates relativt fritt i mediene om amerikansk-britisk aktivitet i svenske farvann på 80-tallet, men ikke i Sverige. Tunander forklarer.
«I Norge ble min bok (om slik aktivitet, min bemerkning) lansert på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) med en av instituttets tidligere direktører og en tidligere offiser fra norsk etterretning. I Sverige hadde dette aldri vært mulig. Temaer som er følsomme i Sverige, er ikke alltid følsomme i Norge».
2. Det autoritære Tyrkia må nesten sies å være et forbilde for Norge når det gjelder åpenhet om visse forhold som regnes som konspirasjonsteorier i Norge. Tunander:
«Da jeg var på et par sikkerhetspolitiske konferanser i Tyrkia i begynnelsen av 2000-tallet, ble jeg nødt til å spørre meg om Norge og Sverige egentlig er så frie. Konferansene var arrangert av et Ankarauniversitet og av NATO Public Diplomacy Division. Etter 9/11 i 2001 var terrorisme av naturlige grunner et tema. På den første konferansen snakket jeg om «krigen mot terror» og Pax Americana. På den andre holdt jeg et foredrag med historiske eksempler om hvordan terrorisme har blitt benyttet mot minoriteter, av hemmelige tjenester for å bringe en fiende i vanry, som et spill mellom disse tjenestene og som et verktøy for å starte og legitimere en krig. Jeg nevnte også den kurdiske minoritetens krav om autonomi.
Etter mitt foredrag rakte tre personer umiddelbart opp hånden: Tyrkias tidligere ambassadør til FN, en av landets tidligere forsvars- og utenriksministre og en professor fra Ankara, som alle sa det samme: Man kan ikke snakke om autonomi for den kurdiske minoriteten. Disse tidligere ministrene, diplomatene og professorene reiste imidlertid ikke noen tvil om hva jeg hadde sagt om de hemmelige tjenestenes terrorvirksomhet. Alle sentrale personer i Tyrkia vet at det de kaller «dypstaten», har vært direkte involvert i terrorisme i flere land. For dem er dette en selvfølge. Både statsministre og presidenter har snakket om det offentlig. De vet alle at dypstatens terrorisme er noe de ikke kan se bort fra.
I Skandinavia er det imidlertid en selvfølge at man skal kunne snakke om autonomi for minoriteter. Det er en forutsetning for det frie ord, for ethvert demokrati, sies det. Minoriteten har den samme retten til det frie ord som majoriteten. Men i Norge og Sverige er det nærmest umulig å si at de hemmelige tjenestene benytter terror og militære operasjoner for å manipulere opinionen (…..) hvis man skulle snakke åpent om det i Norge, kommer noen umiddelbart å sette en merkelapp («labeling») på vedkommende. Han eller hun blir stemplet som konspirasjonsteoretiker og blir ydmyket med denne merkelappen overfor tusenvis som kan lese om det i media eller på internett. Enhver kritiker blir fratatt heder og ære. De blir ekskludert fra denne offentlige samtalen. De fleste tør deretter ikke å snakke med en slik kritiker. De er redde for å vise at de kjenner ham eller lytter til ham. Det er det samme som vi opplevde i Kina for femti år siden. Det var noe av det mest grusomme og skammelige ved 60- tallets kinesiske kulturrevolusjon. Ungdommer, såkalte rødegardister, hengte skilt om halsen på politikere og lærere. De ble beskrevet som «forrædere» eller «kontrarevolusjonære», og de ble vist frem med sine skilt foran tusenvis av mennesker. De ble i praksis ekskludert fra enhver samtale. De ble persona non grata, akkurat som kritikere av PSYOP (psykologiske operasjoner) og statsterror blir behandlet i dag».
I artikkelen forteller Tunander også om at han har blitt drapstruet av amerikanske statstjenestemenn.
Dette ble en lang innledning til det egentlige temaet for denne artikkelen: norske mediers sensur iht det som er tabu i Norge, som jeg har vist også i tidligere artikler under tittelen «Norske mediers sjølsensur», med fokus på hvordan norske medier respekterer norske myndigheter «reiseforbud» til Krim.
Det å kritisere NATO er et annet tabu i Norge og det å snakke pent om Russland nok et tabu. Disse to tabuene er naturligvis sjølforsterkende, da det å snakke stygt om Russland fører til at folk lettere aksepterer NATO-medlemskap og andre fiendtligheter. I denne artikkelen har jeg fokus på hvordan TV 2 beskytter sin Russland-korrespondent Øystein Bogen mot kritikk. Dette også når det han skriver åpenbart er løgnaktig skremselsepropaganda, noe det vanligvis er, som Bogens artikkel «Putins selvvalgte hodepine» 24. februar 2021 der han begynte med særdeles selektiv bruk av statistikk.
Da jeg sendte en kritisk kommentar til denne artikkelen svarte TV 2 at de ikke vil ha svar på denne artikkelen, hverken fra meg eller andre. Det er altså ikke mulig å trekke noen annen konklusjon enn at TV 2 ønsker å beskytte Bogens (høyst ufortjente) status som «orakel» på Russland ved å la hans løgner stå ubesvart.
Glenn Diesen opplevde det samme. Og det var et verre tilfelle, da han ble utsatt for et personangrep fra Bogen. Hans artikkel ble grunnet TV 2s sensur til slutt publisert av Steigan.no.
Her følger min kommentar til Bogen 24. februar, som TV 2 sensurerte:
Bogens evige svartmaling av Russland
Mark Twain sa at det finnes tre former for løgner: løgner, forbanna løgner og statistikk.
Det kan nok tenkes at Bogen har rett i at de russiske forsvarsbevilgningene har økt med «svimlende 175 prosent» under Putin, altså fra 2000 til 2020. Men Bogen ser da bort fra 1. at også andre lands utgifter til samme har økt i perioden 2. at de var på sitt absolutte lavpunkt i Russland rett før Putin tok over, grunnet den økonomiske og sosiale krisen under Jeltsin. 3. at de fortsatt er under 1/3 av Sovjetunionen i 1988, rett før unionen begynte å smuldre opp. 4. at de i dag kun utgjør ca 10 % av USAs utgifter, som blant annet brukes på militærbaser i over 100 land. Når vi tar med NATO-landene og andre USA-allierte som Japan og Israel blir bildet enda klarere i Russlands disfavør. USA med NATO har så og si omringet både Russland og Kina.
Bogen hevder videre at Putin har «invadert og okkupert deler av Georgia og Ukraina og sammen med Bashar al-Assad bombet sivile i stor stil i Syria». Krigen i Georgia i 2008 var det Georgia som begynte ved å drepe blant annet ti russiske soldater som var del av en fredsbevarende styrke i Sør Osettia, en utbryter-republikk fra Georgia. Russland trakk seg etterpå ut av Georgia.
Krim ble gjenforent med Russland etter en folkeavstemning i mars 2014, da over 90 % stemte for gjenforening med Russland. Tallet har blitt bekrefta av meningsmålinger og valg både før og etter. Hva som enn skjer i Øst Ukraina kan det ikke kalles en russisk okkupasjon.
Når det gjelder Syria har det blitt drept flere syriske regjeringssoldater enn sivile og Russlands engasjement der skjedde først etter fire og et halvt år med krig og sanksjoner fra NATO-land, Saudi Arabia, Qatar og deres terror/opprørsgrupper. Russland har dermed lov til å være i Syria, mens USA og Tyrkias tilstedeværelse der er ulovlig, en okkupasjon. Det siste gjelder også Israels okkupasjon av Syrias Golanhøydene.
Bogen vet ikke hvem som prøvde å drepe Sergej og Julia Skripal. Han bare later som han vet. Når det gjelder Alexej Navalny er det et faktum at et russisk sykehus etter alt å dømme reddet livet hans og at russiske myndigheter deretter lot ham reise til Tyskland. Det hadde naturligvis ikke Russland tillat hvis hensikten var å drepe ham.
Det Bogen sier om «aggressiv russisk militær fremferd i lufta og på sjøen» kan like gjerne sies om USA/NATO.
«Det er ingen andre enn Vladimir Putin selv som har valgt den veien som har ført til spenning i nordområdene». Men Bogen ser sjølsagt bort fra de tallrike NATO-utvidelsene fra og med 1999, i strid med løfter fra 1990, og den spenningen det fører til.
Putins favorittfiende er USA, sier Bogen. Men faktum er at Putin til og med spurte om NATO-medlemskap. Og da USA ble rammet av terrorangrepet 11. september 2001 var Russland behjelpelig på flere måter etterpå.
Russland er ikke «oppriktig bekymret» over de fire «gamle bombeflyene» alene, men at de kommer i tillegg til flere hundre USA-soldater i Norge og lignende opptrapping i Øst Europa.
Øystein Bogen har sagt at han ikke ser noe positivt med Russland. Sannheten er snarere at han ikke vil se noe positivt. Det at russerne har fått høyere levealder, bedre økonomi, at kriminalitet og korrupsjonen har blitt redusert ser han derfor ikke. Hans «fakta» og fortolkninger blir deretter.
Her videolink til en annen faktasjekk av Bogens artikkel.
Les også: Norske mediers sjølsensur: Vårt Land.
Norske mediers sjølsensur: Bergens Tidende
Norske mediers sjølsensur: Aftenposten
Les også om Øystein Bogen:
