Av Aslak Storaker.
TV2-journalist Øystein Bogen har sammen med Atlantic Council kartlagt «pro-russiske» personer, medier og partier i Norge. Det gir historiske ekko fra listeføring og opposisjonelle og «potensielle landsforrædere». Det har fått fatale konsekvenser for de oppførte, både i her til lands og rundtom i verden.
Denne artikkelen av Aslak Storaker ble først publisert i Radikal Portal. Publiseres her med forfatterens velvillige samtykke.
Den amerikanske tenketanken Atlantic Council publiserte nå i desember en rapport kalt «The Kremlin’s Trojan Horses 3» der de påstår å avdekke «et ofte mindre diskutert element i Kremls politiske krigføring: kultiveringen av politiske allierte i Europas midte» – «Kremls tentakler». Rapporten, som først blei omtalt i Norge av Pål Steigan på steigan.no, tar for seg det de hevder er «russiske innflytelsesskapere» i Danmark, Nederland, Norge og Sverige. Atlantic Council er ifølge Wikipedia en innflytelsesrik amerikansk pro-NATO tenketank grunnlagt i 1961 for å fremme samarbeidet mellom USA og (Vest-)Europa. Undertegnede er en av dem som er nevnt ved navn i rapporten.
Rapportens innhold
Rapportens innledning, ført i pennen av Alina Polyakova, søker å slå fast at «det i alle vestlige land finnes individer, forretningsinteresser, sivilsamfunnsorganisasjoner og politiske partier som søker og agiterer for Kremls agenda» (s. 1). I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg anklagene mot aktører i Norge og Sverige, som er de jeg kjenner best. Den norske delen er skrevet av TV2-journalist og tidligere student ved Forsvarets Etterretningshøgskole Øystein Bogen. Bogen innleder sitt kapittel med å skrive at ingen av partiene på Stortinget «kan karakteriseres som pro-russiske per se» (s. 19), men det er ikke et større hinder enn at både Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet er lista opp på oversikten over «pro-russiske politiske partier i Vest-Europa» på side 3 i den samme rapporten.
Av tingene norsk venstreside blir beskyldt for er blant annet «å, i trå med Kremls propaganda, framstille marinesoldatenes tilstedeværelse [på de nye basene i Trøndelag] som et diktat fra Washington som vil skade nasjonal sikkerhet» (s. 18). For SVs del dreier det seg videre om deres kloke landsstyrevedtak «Nei til militær opptrapping i Øst-Europa» retta mot NATO-opprustning i Latvia, vedtatt 06.09.2014. Vedtaket sier at «løsningen på russisk aggresjon ikke er mer militær opptrapping», og krever at «Norge bidrar til en forhandlingsløsning i regi av alleuropeiske og internasjonale organisasjoner». SV slår altså fast at det foreligger en russisk aggresjon, men mener at videre NATO-opprustning langs Russlands grense bare vil forverre problemene. SVs protester mot USAs økende militære tilstedeværelse i Norge blir videre omtalt som et «ekko av Moskvas linje» (s. 20).
For Rødts del heter det i rapporten
at «flere prominente medlemmer av Rødt har åpent fremma Kremls
historiefortellinger, særlig ideen om at Ukraina er styrt av fascister»
(s. 20). Det henvises eksplisitt til min og daværende internasjonal
leder i Rødt Stian Bragtvedts artikkel «Situasjonen i Ukraina kan føre til en storkrig», publisert i Dagbladet 20.02.2015. Også avisen Klassekampen anklages
for å ha «publisert materiale som promoterer pro-Kreml-ideer, særlig i
forbindelse til forholdet mellom NATO og Ukraina» (s. 20). De
alternative nyhetsstedene Steigan.no og The Herland Report
anklages (uten oppgitt begrunnelse) for å «fremme Kremls politikk og
pro-russiske narrativer» (s. 20). Bogen anklager avslutningsvis «ytre
høyre og ytre venstre» for å «ville dytte den norske opinionen mot
nøytralitet» (s. 22). For min egen del kan jeg bekrefte at å arbeide for
å erstatte norsk NATO-medlemskap med en nøytral sikkerhets- og
utenrikspolitisk forankring er noe jeg står 100 % inne for, så akkurat
her kan jeg gi Bogen rett. Det jeg stusser på er at det skal kvalifisere
til å nevnes i samme negative åndedrag som åpenbart pro-russiske
«influencere» som den russiske ambassaden i Oslo og det Kreml-styrte
nyhetsbyrået Sputnik (s. 21).
For Sveriges del nevnes «nostalgi
for nøytralitet kombinert med store doser med anti-amerikanisme og
euroskeptisisme» (s. 24) fra Vänsterpartiet, Miljöpartiet de Gröna,
Feministisk Initiativ, Kommunistiska Partiet og Sveriges Kommunistiska
Parti, som sikkert er reelt (og riktig!) nok. Det blir desto mer
problematisk når disse venstreaktørene, samt Sveriges Fredsråds
utmerkede leder Agneta Norberg, sauses sammen med den nynazistiske Den
Nordiske Motstandsbevegelsen som (igjen sikkert riktig) «har mottatt
paramilitær trening i Russland i regi av den ultranasjonalistiske
Russian Imperial Movement sitt ‘partisankurs’» (s. 26). Nynazister som
er inspirert av høyreekstreme, forøvrig relativt marginale, russiske
bevegelser som kjemper med vold for hvit etnisk nasjonalisme blir altså
slått i hartkorn med de sivile og parlamentariske bevegelsene som ønsker
å forsvare og opprettholde den tradisjonelle svenske
nøytralitetspolitikken!
Av de svenskene som nevnes med navn tilegnes min kamerat Tord Björk en prominent plass. Om Björk heter det at blant annet at han har «fremmet en historiefortelling, populær i russiske media, om økende støtte for nazisme i Ukraina på begynnelsen av 2010-tallet» (s. 27). Siden jeg kjenner Tord personlig fra møter på Nordiska fredssamtal i Degerfors kan jeg opplyse om at han nylig har leda et initiativ for å mobilisere mot menneskerettighetsbrudd i både Russland og Ukraina, kalt «Against Political Repression in Russia And Ukraine», med et opprop som blant annet fokuserer på å slippe fri politiske fanger i Russland og Ukraina. Tord anklages videre for å ha deltatt på «World Without Nazism»-møtet i Moskva 2012, ikke for hva han sa, men for at han var der. Møtet blei arrangert med støtte fra Europarådet, og blant deltakerne var jødiske organisasjoner som American Jewish Congress fra USA. Å være anti-fascist betyr ikke nødvendigvis at en er pro-russisk.
Kapittelet om Sverige er ført i pennen av Henrik Sundblom, som arbeider for den svenske tenketanken Stockholm Free World Forum, som er en slags underorganisasjon av Sveriges svar på den liberalistiske tenketanken Civita, Timbro. I avslutninga på kapittelet skriver Sundblom at hovedbekymringa er at de ulike aktørene han anklager for å være «pro-Kreml» kan «underminere offentlig støtte for Sveriges nære forhold til NATO og forpliktelser overfor EU» (s. 29).
Tilbakevisning av beskyldningene
I min og Stian Bragtvedts artikkel er det konkrete anklagepunktet at vi «anklaga NATO for Russlands krenkelser av internasjonal lov i Ukraina, og sa at sanksjoner og isolasjon har økt ‘den russiske besluttsomheten om å beskytte sin innflytelsessfære mot det de opplever som en fiendtlig omverden’». I forkant av anklagen vises det til at «prominente Rødt-medlemmer åpen har fremmet Kremls historiefortelling om at Ukraina er styrt av fascister» (s. 20). Uten å påberope meg hverken å være et prominent medlem av Rødt eller å være helt riktig gjengitt, står jeg fast ved at NATOs ekspansjon østover fungerte som en pådriver for Russlands anneksjon av Krim og innblanding i Øst-Ukraina, og at fascister fikk stor innflytelse i Kiev etter kuppet i etterkant av Maidan-opprøret.
La meg først påpeke at jeg og kamerat Bragtvedt begynner vårt innlegg med å vise til at «Russland har trampa på folkeretten flere ganger etter det vestlig støtta Maidan-kuppet for et år siden», og at de eneste statene vi roser for deres oppførsel faktisk er Tyskland og Frankrike, for å ha «gjort en prisverdig innsats for å mekle fram en fredsavtale som åpner for en fredelig løsning». Skal en lese innlegget vårt som pro-Kreml må en altså også fordømme Tysklands og Frankrikes daværende ledelse for å være det samme.
Når det gjelder påstanden om at NATOs og USAs ekspansjon østover bidro til å framprovosere en russisk reaksjon, så er det simpelthen grunnleggende geopolitisk analyse. I den kritikerroste boka «Geografiens makt – 10 kart som forklarer verden» skriver den britiske forfatteren Tim Marshall:
«I midten av februar 2014 var Lviv og andre urbane områder ikke lenger kontrollert av regjeringen. Så, den 22. februar, etter flere titalls dødsfall i Kiev, flyktet presidenten av frykt for sitt liv. Anti-russiske grupper, hvorav noen var pro-vestlige og noen pro-fascistiske, tok over regjeringen. Fra da av var loddet kastet. President Putin hadde ikke noe særlig valg – han måtte annektere Krim, med ikke bare mange russisk-talende ukrainere, men enda viktigere, havnen Sevastopol» (s. 30). Leieavtalen som gav kontroll over havnen i Sevastopol var essensiell i Russlands forsvarsstrategi, og Marshall mener at de vestlige lederne sannsynligvis må ha vært klar over at Russland ville svare på det de oppfatta som en eksistensiell trussel med å bruke makt. «Hvis de var klar over det, må de ha betraktet Putins annektering av Krim som en pris det var verdt å betale for å trekke Ukraina inn i det moderne Europa og den vestlige innflytelsessfære» (s. 31). «Det har ingenting å si om ideologien til de som har kontrollen, er tsaristisk, kommunistisk eller nepotistisk kapitalisme – havnene fryser likevel, og det nordeuropeiske lavlandet er fremdeles flatt» (s. 43). Dette er så grunnleggende for realistisk geopolitisk analyse at det ikke burde være kontroversielt for noen som har tatt seg bryet med å titte på et kart.
Om Ukraina etter Maidan-kuppet i 2014 ga innflytelse til fascister eller ikke er et empirisk spørsmål, og svaret er utvilsomt at det gjorde de. I den første post-Maidan-regjeringa fikk det fascistiske partiet Svoboda visestatsministeren, forsvarsministeren, landbruksministeren og miljøvernministeren. I tillegg blei det i etterkant av kuppet oppretta frittstående paramilitære fascistiske militser som Azovbataljonen, og det blei forbudt å benekte at quislingen og massemorderen Stephan Bandera og hans nazi-parti var «forkjempere for Ukraina» under andre verdenskrig. Nylig er det blitt kjent at høyreekstreme paramilitære grupper også driver med rasistisk indoktrinering og våpenopplæring for barn.
For min del har en av hovedkildene mine til den fascistiske utviklinga i Ukraina ikke vært russiske medier, men kontakter i Ukrainas Kommuniske Parti (UKP). UKP var før Maidan-kuppet det 4. største partiet i parlamentet med 13 prosent av stemmene og over 100 000 medlemmer. Hva en enn måtte mene om UKP så var de før Maidan-kuppet et legalt, parlamentarisk politisk parti i Ukraina, som fikk forbudt sin virksomhet etter kuppet. I artikkelen «Appell fra opposisjonen i Ukraina» som jeg fikk tilsendt og oversatt for Klassekampen 02.06.2015 hevder sentralstyremedlem Eugene Tsarkov at partiet er «utsatt for ekstreme former for terror og forfølgelse» og at «medlemmene våre blir arrestert og torturert uten lov og dom». Da jeg intervjua UKPs Denis Chubakha og Dmitrij Melnyk i Sotsji i oktober 2017 hevda de at «mange av våre aktivister blei drept av fascistiske leietropper», og Chubakha hevda at han sjøl blei kidnappa og torturert av representanter for det nye regimet. Så vidt jeg har registrert har ingen mainstream-media i Norge i det hele tatt tatt seg bryet med å gjengi disse desperate ropene fra kommunistene i Ukraina om forfølgelsen de har blitt utsatt for etter det fascist-støtta kuppet i 2014. Dersom disse anklagene ikke er riktige kunne kanskje Bogstad og hans meningsfeller ta seg bryet med å prøve å tilbakevise dem?
Hva slike lister kan bli brukt til
Når amerikanerne lager lister over folk de misliker den utenrikspolitiske orienteringa til er det ikke nødvendigvis bare for moro skyld. McCarthy-tida med dens yrkesmessige begrensninger for antatt pro-sovjetiske mennesker i USA tør være velkjent. Men det kan også bli mer alvorlig, som når CIA ga listene sine over kommunister til høyreekstreme indonesere som gjennomførte massakreringen av over en halv million mistenkte kommunister og andre «unasjonale» elementer i 1966. I årene etter Augusto Pinochets CIA-støttede militærkupp i Chile i 1973 hjalp USA både Pinochet og hans diktatorkollegaer i Paraguay, Uruguay, Argentina og Bolivia med å kartlegge og jakte ned kommunister. Resultatet var fengsel, tortur og ofte henrettelser.
I Norge fikk politifullmektig Jonas Lie i oppdrag fra Nygaardsvold-regjeringa å kartlegge «kommunister og andre farlige elementer» i Øst-Finnmark i 1939. Disse listene blei etter den nazi-tyske invasjonen brukt for å forsøke å spore opp og likvidere antifascister i Nord-Norge.
I 1950 vedtok Gerhardsen-regjeringa de såkalte Beredskapslovene. I sin opprinnelige form het det at «Når krig truer … eller når rikets sikkerhet er i fare av som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner» kan mistenkte forrædere stilles for en «Forræderidomstol» oppnevnt av Kongen i statsråd, der «Sakens behandling må ikke vare mer enn 48 timer fra hovedforhandlingens begynnelse … som bare kan gå ut på dødsstraff eller frifinnelse fra tiltalte ved forræderidomstol». Ankemuligheter avskaffes: «Mot forræderidomstolens dommer, kjennelser og avgjørelser kan intet rettsmiddel anvendes.»
Lund-kommisjonen avdekka i 1996 at norske myndigheter hadde utarbeida A- og B-lister «for å internere kommunister i en mobiliseringsituasjon» (s. 178). A-lista omfatta opprinnelig 100 personer «som når som helst kan tas som en preventiv foranstaltning», og B-lista omfatta 300 personer. Statsminister Einar Gerhardsen ga uttrykk for at de som blei arrestert ikke måtte bli satt i varetektsarrest: «Gjør man det, vil de kunne lede det hele fra Møllergt. 19. Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene» (s. 178). Kommisjonens undersøkelser viste at interneringslister blei ajourført fram til 1972.
Det er nærliggende å anta at i en skjerpa situasjon der regjeringa kunne hevde «at krig truet», ville menneskene på A-lista stå i reell fare for utenomrettslig likvidering på grunn av sin utenrikspolitiske orientering. Lund-kommisjonen viser til at Beredskapslovene var under forberedelse våren 1950, og at det da blei forberedt internering av pro-sovjetiske nordmenn i en mobiliseringssituasjon. I Forsvarsrådet 6. mai 1950 kom justisminister Oscar Chr. Gundersen (AP) inn på dette. «Han gjorde rede for politiets «særlige arbeid for overvåking av Rikets sikkerhet» og meldte at man nå hadde oversikt over medlemmer av kommunistpartiet og sympatisører og over «ledende personer og farlige folk»: «Når det gjelder kommunistene er man godt forberedt. Man har god oversikt over hvem som er medlemmer og hvem er «medløpere», og har lister over hvem som kan tenkes å ville bli de ledende personer og over farlige folk. (…) Politiet kan på kort varsel gripe inn overfor de nevnte ledende personer og farlige folk. Det kan også gå videre nedover i rekkene. Foreløpig mangler lovhjemmel for de arrestasjonene som er forberedt. Det foreligger ferdig et lovutkast til krigslov som vil bli fremlagt for Stortinget til høsten, og som vil gi lovhjemmel dersom det blir vedtatt.» … Justisministeren gjør det altså klart at listene skulle inndeles etter farlighetsgrad og at hensikten var å kunne gripe «ledende personer og farlige folk».» (s. 1013)
Dødsstraff blei oppheva ved lov av Stortinget også overfor forræderianklager i 1979, og i 1991 forplikta Norge seg til ikke å gjeninnføre dødsstraff. Lover kan imidlertid endres. SVs stortingsrepresentant Petter Eide anklaga i år Solberg-regjeringa for å sette begrensningene i Beredskapslovene i spill ved «å lete etter hvordan vi midlertidig kan avvike Stortingets lover og regler i ekstraordinære situasjoner». Daværende statsråd Sylvi Listhaug skal i følge Eide ha bedt om «friere fullmakter til å avvike fra lov og rettigheter». Thor Thorsen skriver for øvrig mer omfattende om Beredskapslovene og overvåkinga av annerledestenkende i sin svært gode bok «Mappene – ‘sannhet’ eller virkelighet».
Dine skattepenger til amerikansk overvåking av nordmenn?
Terje Alnes har tidligere avslørt på Radikal Portal at Atlantic Council, som ifølge Alnes har «fritt leide til Det Hvite Hus» og «vært involvert i alle amerikanske politiske og militære forbrytelser de siste 50 årene», blant annet er finansiert av den norske stat via Forsvarsdepartementet. Beløpet oppgis av Atlantic Council til å være mellom $ 100.000 – $ 249.000 for 2017. Alnes viser i samme artikkel til at Aftenposten i 2013 refererte til en hemmeligstempla, intern UD-rapport som viste at norske bistandspenger gikk til en rekke amerikanske tenketanker med mål om å skaffe seg økt innflytelse i Washington. «Størrelsen på bidragene gir Norge en betydelig positiv posisjon,» het det i den hemmeligstempla rapporten.
Er det greit at den norske regjering bruker våre skattepenger til å finansiere høyrevridde tenketanker i USA som bruker pengene til å stemple nordmenn og svensker som er i mot den nåværende opprustningspolitikken overfor Russland for å være trojanske hester for Kreml? Tenketanker som ikke skiller mellom å sette femtekolonne-stempel på høyreekstreme pro-russiske voldelige bevegelser, russiske ambassader, russiske medier, og venstre- og fredspolitiske grupper som arbeider for fred og nedrustning?
For min egen del har jeg ingen sympatier med det høyre-autokratiske styret til Russlands president Vladimir Putin og den oligarkiske kapitalismen han representerer. Men jeg har heller ingen tru på at løsninga på den nåværende opprustningsspiralen er videre opprustning, eller at Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk er skyld i alle problemene i Europa. Det vi trenger nå er gjensidig dialog og nedrustning. Og jeg forbeholder meg retten til å mene at to pluss to er og blir fire, sjøl om den nåværende regjeringa i Kreml skulle mene det samme.