Norske mediers sjølsensur: Bergens Tidende

0

Av Lars Birkelund.

I det som tegner til å bli en lang serie om norske mediers sensur til fordel for NATO og Norges utenrikspolitikk har vi kommet til Bergens Tidende. 15. mars sendte jeg en kommentar til  Morten Myksvolls artikkel av samme dato og den lød slik:

Grovt misvisende av Myksvoll

«Syria-krigen er vår generasjons brennemerke», hevder  Morten Myksvoll,  i BT 15. mars. Ja, men ikke på den måten Myksvoll tror.

For stikk i strid med det han later til å tro var fremmede makter involvert i krigen fra begynnelsen av, til og med før krigen. Norge sluttet seg til krigen allerede i april 2011, da med sanksjoner og med støtte til væpna opprørere fra 2012. Se mengder av dokumentasjon i min bok av fjoråret, Norges krig mot Syria. Her er kun plass til et eksempel: Den tidligere franske utenriksministeren Roland Dumas sa i 2013 at britene forberedte krig mot Syria to år før krigen begynte og at «british officials» som var venner av ham innviet ham i planene, som bl.a. gikk ut på å bruke væpnede menn til å invadere Syria. «Hensikten var rett og slett å styrte Syrias regjering». Altså er det også villedende å kalle det et «folkeleg opprør», Myksvoll. Likeledes med påstanden om Vestens «uvilje til å gripe inn».

Hvis Myksvoll tror på alt det han sier er han intet mindre enn katastrofalt desinformert. Jeg begynner med det verste, påstanden om at IS var Assads verk. Faktum er at IS slo seg fram og okkuperte deler av Irak før de fikk territorialt feste i Syria. Dette vet alle som fulgte krigens gang. Så hvor var Myksvoll tidlig i 2014 da IS «drev irakiske regjeringsstyrker ut av viktige byer» (engelsk Wikipedia).

NATO-landet Tyrkia lot titusener av fremmedkrigere til IS passere grensa til Syria. Var det også Assads verk, Myksvoll? Cecillie Hellestveit er bare en av mange som har omtalt det, i sin bok av 2017: «Tyrkia hadde et betydelig ansvar for tilrettelegging for IS (……) Det foreligger også påstander om mer direkte støtte» (side 258).

Ellers har Myksvoll faktisk rett i at Assad slapp «tusenvis av islamistiske ekstremistar ut av fengsla sine». Men han vet tydeligvis ikke at det var fordi demonstranter, Amnesty m fl krevde det og at Assad/myndighetene fikk svi fordi islamistene straks tok til våpen mot dem. Kan det ha vært nettopp det «demonstrantene» håpet på da de krevde løslatelse? I alle fall er det på det rene at en del av dem hadde brukt ekstrem vold før dette, blant annet ved å drepe flere syriske politifolk.

Det at Assad skal ha brukt kjemiske våpen kan det sies mye om, men igjen er det plassmangel. Myksvoll baserer seg muligens på «bevisene» OPWC kom med. Men de er tilbakevist av hele 5 OPWC-varslere.  

Myksvoll hevder at islamistiske ekstremister var «eit nyttig verktøy» for Assad. Det faller rett og slett på sin egen urimelighet, da slike har drept mer enn 150 000 syriske regjeringssoldater. Ja, Syrias regjeringsstyrker er fortsatt i daglige kamper med IS og lignende terrorister.

Myksvoll hevder at regimet «har stått for langt fleire sivile drap enn IS». Men her baserer han seg på tall fra en partisk organisasjon, «The Syria campaign». Hvis vi allikevel tar dette anslaget på alvor så sees det her bort fra viktige faktorer. 1. at IS kun gjorde seg bemerket i krigen etter ca tre år, kun utgjorde ca 1/10 av alle opprørskrigerne i Syria, samt nesten har vært nedkjempet de siste par åra. 2. at syriske regjeringssoldater utgjør over 1/3 av de drepte i krigen,  flere enn antall drepte sivile (noe under 1/3). Dette iflg SOHR, som norske medier har brukt hyppig gjennom hele krigen. Det er til slutt en trøst å se at flere av de som har skrevet kommentarer under Myksvolls artikkel har forstått mer enn han har.

Dagen etter fikk jeg en refusjon som lød slik: 

«Takk for innlegget. 

Beklager, vi ønsker ikke å prioritere dette temaet i debattspaltene. Bruk eventuelt kommentarfeltet.

Jeg ser at innlegget ditt er svært krevende å faktasjekke, og dette ville ha gått for mye ut over andre oppgaver i BTs debattavdeling.

Vennlig hilsen

Jon Tufto, debattleder i BT».

Hvilket var en merkelig begrunnelse, da BT knapt kan ha brukt en kalori på å faktasjekke Myksvolls artikkel. Her er forøvrig Terje Alnes og min faktasjekk av Myksvolls artikkel: 

YouTube player

Tufto ga meg heller ingen sjanse til å hjelpe ham på vei med faktasjekken eventuelt justere mitt svar. Jeg har for ordens skyld hatt flere runder med Tufto fra før. Også da har han gitt begrunnelser som er typiske når man bringer opp tabutemaer. Og denne gangen sa han det med rene ord, da han skrev at BT ikke ønsker «å prioritere dette temaet i debattspaltene». Noe som også lyder hult, da de dagen før prioriterte å publiserte Myksvolls artikkel med samme tema. 

«Norske mediers sjølsensur: Vårt Land» viste jeg hvordan Vårt Land bedriver sjølsensur kun som følge av en høflig anmodning fra Norges myndigheter.

Norske mediers sjølsensur: Vårt Land.

Men det er jo slik at de fleste andre norske medier tier om akkurat de samme temaene. Det dreier seg nok også om at autoriteten til mediene og deres stjernejournalister rett og slett ikke skal rokkes ved. Slik insisteres det på «løgner noen har blitt enige» om for å holde på autoriteten og den prestisjen disse mediene ufortjent har som kritiske, frie og uavhengige.

Syria og løgnene noen har blitt enige om

En autoritet som, tør jeg påstå, ville fått mange riper lakken hvis BT og Myksvoll hadde turt å ta en åpen debatt om temaet. 

Det hører med til historien at BTs Eirin Eikefjord 3. desember 2017 kom med et temmelig utilslørt forsøk på å sensurere både Julian Assange og John Pilger. Det fikk hun vel fortjent mye «kjeft» for. Men Bergens Tidende belønnet henne seinere med opprykk til stillingen som politisk redaktør. Som om ikke det er nok har hun også blitt utnevnt til medlem av den statlig oppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen. Hva pokker har Eikefjord å lære oss om ytringsfrihet etter sitt skammelige angrep på Assange og Pilger, som begge har fått lide mye fordi de bedriver ekte maktkritikk? Something is rotten in Norway når nettopp folk som Eikefjord blir tildelt høye stillinger og høye verv.

Forrige artikkel«Det var ikke tilfeldig at mange østtyskere følte at de befant seg i DDR 2.0»
Neste artikkelRåttent spill i det nordvestlige Afrika