oss 100 kroner!
Hvorfor er det så mange forhold de største norske mediene tier om? Og hvorfor blir vi advart mot å bruke akkurat de mediene som tar opp de sakene de tier om?
Jeg har lenge vært klar over at det foregår finurlige former for sensur av norske medier og at det i alle fall delvis er knytta til pressestøtte, kringkastingslisenser og andre privilegier. Avisa Vårt Land får 559.000 kroner i pressestøtte per avisansatt, til sammen 36,9 millioner i året, iflg Nettavisen 13. januar 2019. «Alf Gjøsund er sjefredaktør i Vårt Land. Han forsvarer det skyhøye beløpet, og mener pressestøtten er helt nødvendig for å sikre mediemangfold». Men avhengigheten skaper tvert imot ensretting av mediene. Enfold istedenfor mangfold. I alle fall når det gjelder utenriksdekningen, som mange undersøkelser har vist. Derfor kan man snarere si at norske myndigheter kjøper seg medier som lojalt formidler, ja, propaganderer for norsk utenrikspolitikk, mens vi blir forsøkt skremt til ikke å bruk medier som taler der disse de facto statsmediene tier.
Vårt Land kom dessuten nylig i skade for indirekte å røpe at de har underlagt seg norske myndigheters, dvs USA/NATO/EUs sensur i forhold til Russland. En del av sensuren går ut på at nordmenn, inkludert norske journalister, blir frarådet å reise til Krim, som ble gjenforent med Russland i 2014 etter en folkeavstemning. «Utenriksdepartementet fraråder reisene», slike formuleringer la Vårt Land vekt på i tre artikler publisert 24. og 25. mars, skrevet av hhv Per Anders Hoel/John Færseth, Per Anders Hoel og Hans Christian Paulsen. Her den første av de tre.
Det å fraråde reiser til Krim er ikke sensur i seg sjøl. Men norske mediers reaksjon viser at de er så servile at det er nok at Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide kommer med en høflig anmodning om ikke å reise dit. Så stor respekt har de for hun som er stolt av Norges bombing av Libya. Skjønt respekten for UD er nok omtrent den samme uansett utenriksminister. Men at de har så stor respekt for en sadist som Søreide er skremmende. For norske MSM-journalister har ikke laget reportasjer fra Krim siden 2014, til tross for at det ville ha vært veldig naturlig å dra dit for å undersøke hvordan Krim har blitt etter gjenforeningen med Russland og hva Krim-boerne syns om det. Jeg kjenner kun til et unntak, nemlig Aftenposten. Men det var først i fjor høst. Den norske stat trenger altså ikke drive sensur fordi mediene sensurerer seg sjøl så snart UD kommer med et lite vink. Her en artikkel som tar for seg hvordan norske myndigheter sikrer seg systemlojale journalister og redaktører.
«Viktig melding, lytt til radio» – myter om medier og myndigheter.
Som om ikke dette er nok har norske «journalister» enda større respekt for han som vil bombe Libya på nytt og som ble belønnet med stillingen som «sjef» for NATO pga bombingen, sjefen for de dårlige tidene. Også kalt Jens Stoltenberg, som de smisker og kryper for ved hver anledning. Som denne artikkelen viser et eksempel på: «Aftenposten og «frelseren» fra Brussel».
Aftenposten og «frelseren» fra Brussel
«Den russiske okkupasjonen av Krim», heter det blant om den frivillige gjenforeningen i de tre Vårt Land-artiklene. Slik ordbruk er regelrett USA/NATO-propaganda om et faktum som krigshisserne der ikke liker fordi de sjøl ønsker å overta Krim. Og faktumet består altså i at et massivt flertall av befolkningen på Krim ønsket og fortsatt ønsker gjenforeningen med Russland. Dette faktum undertrykker norske mainstream-medier, NATO-mediene, så godt de kan.
Det at de såkalte frie og uavhengige mediene i Norge bedriver sjølsensur er med andre ord et faktum. Men enda verre er det at de også mistenkeliggjør og trakasserer de som ikke aksepterer sensuren, som ønsker å se Krim med egne øyne og som arbeider for bedre forbindelser mellom Russland og Norge. Som foreningen Folkediplomati ved Hendrik Weber. For det er det, mistenkeliggjøring av Webers fredsarbeid, som er hovedtemaet i de tre artiklene, der det hevdes at Folkediplomati/Weber pleier forbindelser til høyreekstreme i Russland. Vårt Land gjentar også det som har vært en udokumentert påstand i et par år: at Weber har sagt at han er en offisiell representant for Norge. Altså kan vi nå slå fast at Vårt Land taler mot bedre vitende, eller juger, for å si det på godt norsk. For det har de aldri lyktes med å dokumentere at Weber har påstått. Og hvorfor skulle han si det, da alle russere med litt kjennskap til hvordan forholdet mellom Norge og Russland er skjønner at Weber står for noe helt annet enn norske myndigheter, heldigvis, og at han derfor ikke kan være en offisiell representant for Norge.
Slik har det vært så lenge jeg har levd, men særlig under den kalde krigen: de som kjemper for fred, forsoning og vennlige forbindelser mellom land blir utsatt for et utall skitne tricks, mens krigshisserne fremmes på forskjellige vis gjennom NATOs medier i Norge. Nå er det en ny kald krig på gang som medfører at det blir mer skittkasting, mer sensur og flere løgner fra kaldkrigere i Vårt Land og andre redaksjoner.
Man mistenker også et bimotiv, nemlig å svekke partiet Rødt foran høstens stortingsvalg, der situasjonen nå er at Rødt ligger an til å komme over sperregrensen mens Kristelig Folkeparti, partiet til den «kristne» dagsavisen Vårt land, ligger an til å komme under. Weber er nemlig lokalrepresentant for Rødt på Radøy ved Bergen og blir stadig omtalt som Rødt-politiker i de tre artiklene, der han blant annet også omtales som frekk fordi han «har trosset norske myndigheter».
Spør du meg bør Norges krigerske, sadistiske og destruktive myndigheter trosses langt mer og av langt flere. Men for norske «journalister» er det altså motsatt, der de har slått seg sammen med disse myndighetene, USA/NATO/EUs forlengede arm, for å skremme norske kvinner og menn fra å se Krim med egne øyne. Norske medier, de som skryter av at de utgjør den 4. statsmakt, bedriver tvert imot sensur av seg sjøl og andre av hensyn til de som fører krig og sanksjoner mot Syria, sanksjoner mot Russland osv. Og dette er naturligvis ikke det eneste tilfellet. Jeg kan også nevne det at Norges politikere har besluttet at Norge skal være med på å bruke sult som våpen mot Syria. Det finnes også mange hjemlige eksempler, som da mediene i Norge aksepterte politiets munnkurv i to måneder etter forsvinningssaken på Lørenskog, fortsatt uoppklart etter at Anne-Elisabeth Falkevik Hagen ble savnet fra sitt hjem i Sloraveien 4 på Lørenskog 31. oktober 2018. Og i forbindelse med at Norge 23. mars i fjor mottok en forsyning munnbind fra Kina, ble mediene som dekket dette bedt av Helse- og omsorgsdepartementet om å sladde navnet på produsenten. Så kan det være riktig å tie i enkelte tilfeller. Men ikke i disse.
Forøvrig fikk Emil Andre Erstad 25. mars jobb som fast kommentator for Vårt Land, to dager etter at han tok til orde for opptrapping av krigen mot Syria ved hjelp av «lawfare», eller krig ved bruk av jus mot Syrias myndigheter. Min kommentar til denne krigshissingen ble refusert av Vårt Land, som heller ikke har publisert andre tilsvar til Erstads demagogisk hatprat. Vårt Land ønsker altså ingen motforestillinger til Erstads krigspropaganda. Men Steigan.no publiserte tilsvaret. Så da skjønner leserne også hvorfor øvrigheta i Norge, som nærmest er ensbetydende med kaldkrigere/krigshissere, prøver å skremme folk til ikke å bruke Steigan.no. Venstres Sveinung Rotevatn, nå statsråd, frarådet for eksempel «seriøse bedrifter» å reklamere på Steigan.no.
Erstads artikkel er også et eksempel på hva som skal til for å gjøre karriere i norske medier, nemlig krigspropaganda, i og med at han fikk fast jobb som kommentator i Vårt Land to dager etter denne artikkelen.
Ja, løgner og krigspropaganda sikrer stadig nye karrierer for norske «journalister». Da Morten Myksvoll (Bergens Tidene) i 2018 oppfordra til en krigsforbrytelse, nemlig å bombe Syrias presidentpalass, ble han straks invitert av NRKs Dagsnytt 18. Det gjentok seg etter en artikkel 15. mars i år, full av løgner, halvsannheter og andre former for krigspropaganda. Artikkelen hadde navnet «Syria-krigen er vår generasjons brennemerke» og ble faktasjekket her:
En eller annen sa noe sånt som at medienes oppgave er å skape det hatet mot andre land og folk som fører til at folk aksepterer, helst ønsker kriger og andre former for fiendtlig og destruktiv politikk. Jeg har etter hvert skjønt at han hadde rett, for det er jo sånn mediene de facto opptrer, som om Orwells 1984 er en lærebok og ikke en advarsel.
Jeg kjenner ikke mye til Vårt Land fra før. Men nå er de i alle fall på krigsstien. Og i krig og kjærlighet er som kjent alt tillat, inkludert løgner og sensur. Det var imidlertid til trøst at avisa fikk «juling» på Facebook, av lesere med mer kunnskap, anstendighet og moral enn Vårt lands redaktører og «journalister», med kommentarer som dette:
«Massiv forvridning på absolutt alle fakta. Jeg er målløs. Trodde ikke Vårt Land var så fiendtlig innstilt mot Russland».
«Her mener jeg Vårt Land trår lite varsomt og i alle fall uten evne til balansert saksfremstilling, som propagandakriger».
«Hele den vestlige verden blir pumpet full av hat mot Russland gjennom medier hver dag …jeg blir syk av det politiske spillet».
Den utskjelte Donald Trump hadde i det minste rett i at media er folkets fiende.
