Forestillinga om opprøret og imperialismens fjerde våpengrein

0
Krigføring via tradisjonelle og sosiale medier. Shutterstock

For å forstå historien om de siste tretti åra i imperialismens historie er det nødvendig å forstå den rollen imperialismens fjerde våpengrein spiller. Det handler om psykologisk krigføring og bruken av mediene og fortellerkunsten til å selge imperialistiske kriger til massene, pakket og presentert som «rettferdige opprør».

Av Pål Steigan.

Hans Ebbing reiste en kritikk av både SVs og Rødts oppfatning av krigen mot Libya der han pekte på at det i begge partier fantes forestillinger om «det rettferdige opprøret» mot «diktatoren Gaddafi». Arnljot Ask svarte ham og pekte på at Rødt endret sin politikk raskt. Partiet tok avstand fra NATO-krigen mot Libya, i motsetning til SV som støttet den helhjertet. Det er fint at denne diskusjonen kom opp ti år etter angrept på Libya og etter starten av det såkalte «rettferdige opprøret» mot «diktatoren Assad», som jo har vist seg å være en hensynsløs imperialistisk intervensjonskrig der over 60 imperialistiske land har brukt jihadistiske opprørere og en propagandakrig uten sidestykke for å prøve å knekke Syria og det syriske folket.

Det tillater meg å ta et skritt tilbake og se på de siste vel tretti åra av imperialismens historie under ett, altså epoken etter Sovjetunionens sammenbrudd, og da ser vi at i denne epoken har imperialismen, anført av USA, men kreativt fulgt opp av imperialistiske land som Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Norge, brukt det vi kan kalle den fjerde våpengreina i de mange krigene for å stykke opp og erobre det enorme landområdet som ble «ledig for erobring» de Sovjetunionen forsvant.

Endring i styrkeforhold fører til nyoppdeling

Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.

I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.

Aksemaktenes nederlag i annen verdenskrig la grunnlaget for en ny oppdeling, og det var den som ble stadfestet i Jalta. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.

Berlinmuren og det dramatiske omslaget

Berlinmurens fall var bare forspillet til det dramaet som skulle utspille seg mindre enn to år seinere da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Dermed var balansen brutt, og både Versailles og Jalta kom i spill.

Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning raste i virkeligheten både Jaltaavtalen og Versailles-avtalene sammen og det åpnet veien for et voldsomt kappløp om å kontrollere det geopolitiske tomrommet.

Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.

Les: Zbigniew Brzezinski, «A Geostrategy for Eurasia,» Foreign Affairs, 76:5, September/October 1997.

Les: Syriakrigen og redselen for det tomme rom

Samspillet mellom våpenartene

USA og Vesten kunne ikke erobre disse områdene ved bare å rulle inn tanks. Det dreier seg om land med hundrevis av millioner mennesker og land der man måtte anta at motstanden mot en direkte militær intervensjon ville bli stor, kanskje for stor. Derfor utviklet de militære stabene og etterretningstjenestene den psykologiske krigføringa til et nytt nivå. Det handlet om å utvikle metoder, fortellinger og teknikker for å selge den imperialistiske erobringa til massene. Britene har lange tradisjoner med dette som går tilbake til Det britiske imperiet, så det er ikke tilfeldig at Storbritannia har vært sentralt i utviklinga av «fargerevolusjonene», slik som i Libya, Ukraina og Syria. Britene har utviklet sin 77th Brigade, som bare driver psykologisk krigføring, og de har sitt «Integrity Initiative» som fører an i mediekrigen mot Russland i dag.

Den 77. Brigade bruker plattformer på sosiale medier som Twitter, Instagram og Facebook, samt podcaster, dataanalyse og publikumsundersøkelser for å utføre det lederen for det britiske militæret, General Nick Carter, beskriver som «informasjonskrigføring».

Carter sier at den 77. Brigade gir det britiske militæret «evnen til å konkurrere i krigen om fortellingene på det taktiske nivået»; å forme oppfatninger av konflikt. Noen soldater som har tjenestegjort med enheten, sier de har vært engasjert i operasjoner som er ment å endre oppførselen til bestemte målgrupper.

«Smart power» eller «soft power»

Disse teknikkene har vært brukt siden «fløyelsrevolusjonen» i Tsjekkoslovakia og «revolusjonen» i Romania i 1989, men de er blitt perfeksjonert siden og gjort til en rein vitenskap.

I 2004 skrev Suzanne Nossel en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power». Smart power ble et nøkkelbegrep i hauken Hillary Clintons utenrikspolitiske program. Nossel er sjøl et veldig godt eksempel på denne politikken, for hun lyktes som en høyere funksjonær i US State Department med karriere fra Wall Street å bli toppleder i både Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA. Nossel skrev:

Bush-administrasjonen har kapret den en gang så progressive doktrinen liberal internasjonalisme, for å rettferdiggjøre muskelbrukende militarisme med arrogant unilateralisme (enerådighet fra USAs side). Progressive må gjenerobre arven etter Wilson, Roosevelt, Truman og Kennedy med en utenrikspolitikk som vil bygge opp under USAs makt og samle verden bak den.

Nossel argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:

En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.

Hillary Clinton fulgte opp dette og gjorde det sentralt i sitt utenrikspolitiske program, slik USAs militære overherredømme skulle presenteres gjennom en narrativ som hun la fram i New Statesman i artikkelen The art of smart power.

Psykologisk krigføring er nå en så viktig del av militærpolitiske systemet at vi må snakke om en fjerde våpengrein, etter hæren, marinen og flyvåpenet.

Kunsten å få pasifistiske prester til å kreve krig

Det «soft power» og «smart power» handler om er å selge narrativer, forføre massene, få dem til å tro på fortellinger som gjør at de vil støtte kriger de ellers ville ha kjempet hardt mot. I disse fortellingene hører «opprøret» hjemme, og derfor har vi fått alle disse «fargerevolusjonene«. Det gjaldt Otpor! i Serbia, Roserevolusjonen i Georgia, Oransjerevolusjonen og Euro-Maidan i Ukraina, og ikke minst «opprørene» i Libya og Syria. Og man vet at salgskampanjen for «opprøret» har vært vellykket når sjøl pasifistiske prester krever krig, eller når det tidligere fredspartiet SV blir krigsaktivister.

Les: Eva Bartlett: Deconstructing the NATO Narrative on Syria

Les også: Poh Phaik Thien: Explaining the Color Revolutions

CIA, NED, USAID, Open Society Foundation, Chatham House osv. driver svært omfattende treningsopplegg for såkalte NGOer for å trimme dem til å spille sin tillagte rolle i disse «fargerevolusjonene».

Mediene som del av propagandakrigen

Disse fortellingene må selges, og til det formålet har man mediene, avisene, TV-kanalene og de sosiale mediene, og heldigvis har imperialismen nærmest total kontroll over mediene og kan pusje de samme fortellingene over hele verden 24/7, som det heter, altså døgnet rundt, hele uka. I Norge har for eksempel Wall Street-selskaper nærmere 40 prosent av aksjene i Norges mekstigste mediehus, Schibsted.

Venstresida er dårlig rustet til å stå imot

Etter «kommunismens fall» har også venstresida falt sammen. Skolering i marxisme har nærmest opphørt, analyse av imperialismens underliggende metoder og maktstrukturer gjøres nærmest ikke i det hele tatt, og når den gjøres blir slike studier forsøkt kriminalisert ved å kalle dem «konspirasjonsteorier», forøvrig en annen metode som har sin bakgrunn i CIAs forsøk på å drepe enhver kritisk vurdering av drapet på J.F. Kennedy. Anti-imperialisme er blitt erstattet med bistand og NGOer, som igjen er direkte underlagt imperialismen, slik det er sagt åpent i Stortingsmelding 15 (2008-2009). Vi har kalt den et Styringsdokument for norsk imperialisme.

Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)

Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.

Klarer venstresida å frigjøre seg fra imperialismens psykologiske grep?

Og da er vi tilbake til debatten mellom Hans Ebbing og Arnljot Ask. Denne debatten viser at illusjonene om «opprøret mot diktatoren» har vært og er utbredt på hele det man kaller «venstresida», og dessverre har venstresida latt seg villede av imperialismens psykologiske krigføring, deres smart power og soft power, til å tro på disse fortellingene som kjøres døgnet rundt i mediene. Kan venstresida klare å frigjøre seg fra disse forestillingene og gjenreise seg som en anti-imperialistisk kraft?

Det skal innrømmes at det ikke ser lyst ut, men håpet er vel det siste man gir opp?

Et sted å starte er å begynne å studere marxisme og imperialismeteori igjen, et annet er å studere konkret og kritisk erfaringene fra de siste mer enn tretti år med «fargerevolusjoner» og psykologisk krigføring.

Les også: Om fortellerkunstens rolle i krig

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.