Styringsdokument for norsk imperialisme

6

Det er få offentlige dokumenter som har spilt og spiller en så viktig rolle som Stortingsmelding 15 (2008–2009). Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg. Dette er globaliseringsdokumentet framfor noe i nyere norsk utenrikspolitikk. Første kapittel har da også tittelen Globaliseringen utvider norske interesser.

Dokumentet tar for seg område etter område der Norge skal utnytte globaliseringa til landets angivelige fordel, og særlig er det interessant å se på hvordan regjeringa Stoltenberg la føringer for kombinasjonen av det man i USA kaller «soft power», og som de rødgrønne kalte «idealpolitikk», – og militærmakt:

Globalisering innebæ­rer at Norges samfunnsinteresser utvides i retning av det tradisjonelle idealpolitiske feltet som der­ med vokser i betydning. De delene av utenrikspoli­tikken som normalt har vært assosiert med ideal­ politikk blir nødvendige virkemidler og kompe­tanse for å fremme norske samfunnsinteresser. Eller for å si det spisset: Kompetanse innenfor utviklingspolitikk eller internasjonal institusjonsut­vikling blir nyttig realpolitisk, mens militær innsats også kan få en viktig idealpolitisk dimensjon. (vår uth., red.)

Mindre enn tre år etter at dette ble skrevet, vedtok den rødgrønne regjeringa å stille Norge i spissen for den krigen som skulle komme til å ødelegge Libya som stat og dernest bevilge milliarder av norske skattekroner til regimeskiftekrigen mot Syria. Samtidig med at Jens Stoltenberg sto på Rådhusplassen i Oslo og talte om toleranse og kjærlighet, deltok Norge i første rekke i å bombe Libya i stumper og stykker. Krigen mot Libya førte til at mange titusener av folk ble drept, at landet ble ødelagt og at terroristbander tok over. Norge og NATO ryddet veien for at slavehandel med svarte slaver igjen ble mulig i Libya. Krigen mot Syria fortsetter som kjent ennå, og Norge har kanskje brukt så mye som 15 milliarder kroner på å sikre infrastrukturen og logistikken til terroristene. Tapene av menneskeliv går opp i hundretusener.

Og Stoltenberg, Støre og Solberg, som har stått for denne politikken, mener tydeligvis fortsatt at de har gjort dette nærmest som en videreføring av bistandspolitikken og idealpolitikken.

NGOene inkorporeres i den imperialistiske statens maktapparat

Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.

I 2003 skrev Terje Tvedt:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)

Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.

Terje Tvedt holdt et ypperlig foredrag om dette på Mot Dag-konferansen 2019:

Terje Tvedt: Kriger, nye eliter, og det internasjonale gjennombruddet. Et historisk perspektiv.

Eva Thomassen har gjennom en lang serie artikler vist hvorda norske NGOer fungerer som framskutte redskaper i krigen mot Syria, blant annet her:

Hva er sannheten om Norges bistand til Syria?

Det er i denne epoken Norge er blitt den mest lojale deltakeren i USAs imperialistiske kriger. Dette begynte allerede under Kjell Magne Bondevik, men er blitt konsolidert og forsterket under Stoltenberg og Solberg.

I tett samarbeid med Bill Gates, Bill Clinton og George Soros

Et annet sentralt punkt i programdokumentet Stortingsmelding 15 er at de rødgrønne slo fast at norsk globalistisk utenrikspolitikk skulle utøves i intimt samarbeid med milliardærene og deres «filantropiske» stiftelser. På side 77 står det:

Den største og mest kjente av disse aktørene på bistandsområdet er Bill & Melinda Gates Founda­tion, som kontrolleres av ekteparet Gates og War­ren Buffett. …

Aga Kahn Foundation er en interessant aktør med asiatisk bakgrunn og forankring i den islamske verden, som de siste årene har samarbei­det nært med Norge i mange prosjekter, inklusive i Afghanistan og Pakistan.

En annen type fond er «The William J. Clinton Foundation», etablert og drevet av Bill Clinton. Stiftelsen har siden den gang vokst seg til en global frivillig organisasjon med mer enn 800 ansatte og frivillige under seg. I tillegg til å være en viktig aktør på det internasjonale bistandsområdet har Clinton også etablert årsmøtet i sitt «Clinton Glo­bal Initiative» som en arena som stadig trekker til seg politikere med internasjonale ambisjoner. Sammen med G8-møtene, «World Economic Forum» i Davos og EUs nylig etablerte «Euro­peiske Utviklingsdager» bidrar det til å utfordre, men også revitalisere, FN, Verdensbanken og OECD som arenaer for dialog på det utviklingspo­ litiske området.

George Soros og hans ulike stiftelser og fond, herunder «The Open Society Institute (OSI)» representerer en mer eksplisitt politisk rolle for globale filantroper, med større vekt på direkte poli­tisk påvirkning. Med årlige budsjetter på mellom 400 og 500 millioner dollar er han en potensiell maktfaktor i det voksende globale nettverket av fri­villige organisasjoner (NGOer). Slike private aktører har uten tvil ressurser, kompetanse og energi til å gjøre en forskjell.

(Uthevingene er våre, red.)

Clinton-stiftelsen har vært spesielt i søkelyset, og både The New Yorker og Washington Post har skrevet avslørende arikler om den.

Den rødgrønne regjeringa stilte en garanti på 800 millioner kroner for Clinton-stiftelsens veldedige arbeid, og Heikki Holmås fra SV sa at «– Vi jobber godt sammen med Bill Clinton og Clinton Foundation. Vi har pengene, og Clinton er knallgod til å samle folk for å skaffe bedre og billigere prevensjon til fattige kvinner.»

De aller største bidragsyterne til Clinton Foundation er Bill Gates, Fred Eychaner (Newsweb Corporation) og Frank Giustra. Bill & Melinda Gates Foundation er den største private stiftelsen i verden, og driver privat utenrikspolitikk i stor skala. Frank Giustra er en kanadisk storkapitalist, som blant annet har sterke interesser i den omstridte Keystone XL-rørledninga og i tjæresandindustrien. Hans Radcliffe Foundation er en kjent støttespiller for Clintons prosjekter. Den er involvert med International Crisis Group sammen med George Soros.

Blant de største giverne var også Saudi Arabia, Norges regjering og den ukrainske oligarken Victor Pinchuk.

Går vi et nivå ned, givere som har bidratt med mellom 5 og 10 millioner dollar, finner vi norske Norad sammen med Coca-Cola Company, Microsoft, Rockefeller Foundation, James R. Murdoch (sønn av Rupert), Open Society Institute (Soros), osv. osv. The 0,01% community. Men det Washington Post synes er spesielt kilent er at det er en rekke stater (i tillegg til oljemonarkiene Saudi Arabia og Norge) som støtter Clinton Foundation. Det gjelder blant annet Australia, Algerie, Nederland, Kuwait, Qatar og Den dominikanske republikk.

Så da Erna Solberg øste 13 milliarder norske skattekroner over i Koalisjonen for forebygging av epidemier, CEPI, og Vaksinealliansen Gavi der Bill Gates har en svært stor innflytelse, følger hun bare den opptrukne linja fra den rødgrønne regjeringa.

Ny-korporativ stat

Det politisk-økonomiske systemet som beskrives i dette sentrale dokumentet viser en stat som har kooptert de frivillige organisasjonene og gjort dem til sine tjenere og påvirkningsagenter, samtidig som staten har inngått tette allianser med noen av de største monopolkapitalistene i global skala.

Dette er Olje-Norges overgang fra en liten imperialistat til en som vil spille stor på verdensarenaen. Oljepengene brukes dels til å korrumpere mesteparten av organisasjonsnorge og gjøre tidligere frivillige organisasjoner til lydige redskaper for staten og dels til å støtte kriger og kjøpe seg inn i det store selskapet sammen med den fremste finanseliten. Oljefondet er gjort til en kassakreditt for Wall Street. I Europa har norske regjeringer sørget for at vi gjennom EØS er det lydigste landet i EU-klassen, til tross for at Norge to ganger har sagt nei til EU-medlemskap gjennom folkeavstemninger.

Les: De «frivillige organisasjonene» som redskaper for UD

Hva skal man kalle et slikt system? Det har opplagt korporative trekk, sjøl om man foreløpig ikke kan si at det er fullt ut korporativt. Norge er både gjennom Høyre og Arbeiderpartiet tett knyttet til de globalistiske agendaene til World Economic Forum (WEF) og FN, og det er ingen tilfeldighet at både Espen Barth Eide fra Arbeiderpartiet og Børge Brende fra Høyre har hatt og har sentrale lederverv i WEF. Erna Solberg har i flere år hatt en toppjobb i FN som handler om å gjennomføre Agenda 2030, og vi har pekt på at det er en interessekonflikt mellom den jobben og hennes jobb som statsminister i Norge. I FN er hun pengeinnsamler for organisasjonen og som statsminister sender hun penger dit, i stor grad uten, eller med svært svak, demokratisk forankring. Kontrollen med Solbergs massive gaver til organisasjoner til Clinton Foundation, Soros og organisasjoner der Bill & Melinda Gates Foundation har en dominerende politisk og finansielle posisjon, er meget svak og lite transparent. Disse stiftelsene har noe mafiøst over seg, og det er nokså typisk at både Bill Gates og Bill Clinton hørte til det korrupte nettverket rundt Jeffrey Epstein. Men styringsdokumentet Stortingsmelding 15 (2008–2009) har knesatt samarbeidet med disse finansfyrstene som Norges strategiske politikk – hevet over partiskillene.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. FMD says:

    Vasallstat, ikke imperialiststat.
    Det kan ut fra denne og andre artikler se ut som om at Steigan tror at Norge er en selvstendig stat, som legger opp strategi etter egne interesser.
    Det stemmer ikke, å inngå en allianse krever at partene som inngår den har et noenlunde likt styrkeforhold. Hvis ikke er det ikke en allianse, men heller et hersker/tjener forhold.
    Slik er det for Norges del, styrkeforholdet mellom oss og de som Steigan mener at vi har allianser med er så skjevt at det ikke kan omtales som en allianse.
    Norge bærer alle kjente preg av å være en vasallstat.

    En vasallstat omtales som enhver stat som har gjensidige plikter ovenfor en overlegen stat eller et imperium. Pliktene omfatter ofte millitær støtte i bytte mot diverse privilegier. Pliktene omfatter også av og til å betale tributt.

    Definisjonen ovenfor beskriver Norge i et nøtteskall. Vi bærer også andre kjente tegn som foreksempel fremmede millitære styrker på egen jord.
    Kan det bli verre enn dette?
    Ja det kan det, å være en koloni er enda mer patetisk enn å være en vasallstat.
    Da har den fremmede maktstrukturen full kontroll over ressurser og landområder i Norge. Norge viser tegn på en sped begynnelse av noe slikt, blant annet gjennom den sinnsyke utbyggingen av vindkraft i landet.
    Så for all del, fortsett å avse nasjonalisme som noe forferdelige greier som ingen land eller mennesker bør drive med.
    Fortsett å se andre verdenskrig som noe som skjedde pågrunn av nasjonalisme, når det egentlig var pågrunn av imperalisme.
    Da kan Norge forsvinne helt som en egen stat med et eget folk, og bare kunne leses om i historiebøker slik som mange stater før oss.

  2. tjatta says:

    Ikke en bananrepublikk. Et oljemonarki

  3. Lydrike. Norge er et lydrike for globohomoimperiet USA.

  4. Slangen says:

    Politisk koloni, mediakoloni og kulturell koloni.
    Nordmenn har blitt like dumme som amerikanarane.
    Og økonomisk og finansiell koloni!
    Militært 100% integrert.

  5. Bjornar says:

    Norge og NATO ryddet veien for at slavehandel med svarte slaver igjen ble mulig i Libya.

    Her må det legges til at også Sverige og Den Arabiske Liga deltok i operasjonen, som var et svar på FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Resolusjonen “oppfordret medlemsland til å delta i militære operasjoner mot den libyske regjeringen som, ifølge sikkerhetsrådet utøver «forbrytelser mot menneskeheten» med sine angrep mot sivile” (sitat Wikipedia). Fem land, bla. Kina, Russland og Tyskland hadde innvendinger og avstod fra å stemme, men benyttet ikke vetorett. Intervensjonen ble også støttet av Den afrikanske unionen og Organisasjonen for islamske stater.

    https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_sikkerhetsråds_resolusjon_1973

  6. FMD says:

    Det må legges til at regimeendring aldri var en del av resolusjonen, ei heller bombing av sivile mål og kritisk infrastruktur som vanntilførsel. Det er krigsforbrytelser.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere