Om fortellerkunstens rolle i krig

0

I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Kilde: Wikipedia.

Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.

Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)

Et langt mer berømt tilfelle er naturligvis USAs utenriksminister Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd, der han la fram falske «bevis» for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var også svindel fra ende til annen, men ble formidlet av alle de store mediene som om det var det hellige evangelium.

Dette handler om fortellerkunstens rolle i krig. Hvorfor er slike fortellinger viktige? Jo, fordi hjernene våre trenger fortellinger for å få verden til å henge sammen. Fakta og resonnementer er viktige, men ikke tilstrekkelige. De må henge på fortellinger for å fungere. Faktisk er det sånn at hjernene våre forkaster fakta og argumenter som ikke er i samsvar med den fortellinga vi tror på.

Historien om Sybaris

I oldtida fantes det to greske bystater i Sør-Italia, helt nede under foten av støvelen. Den ene het Kroton og den andre het Sybaris. De var rivaler. De ble begge grunnlagt ca. 700 før vår tidsregning. Sybaris var en rik by på grunn av sitt fruktbare landbruk og en omfattende handel i Middelhavet, og i Hellas ble den berømt og beryktet som en by for overdreven luksus og nytelse. Ordet sybaritt, som fortsatt finnes i språket, ble ensbetydende med en hedonist, en person som velter seg i overdreven luksus. I 510 ble byen overfalt og plyndret av tropper fra Kroton. Sannsynligvis brukte Kroton myten om Sybaris til å rettferdiggjøre angrepet. Begrepet har overlevd som en negativ fortelling om taperne.

Men det finnes en annen fortelling om Sybaris, og den sier at folk der levde et godt liv og var lite krigerske. Det som ga størst prestisje i byen var å lage en virkelig god matrett og byens rikfolk rivaliserte om å skaffe seg de beste kokkene. Denne fortellinga har ikke overlevd på samme måte, og det viser hvor sterk en negativ fortelling kan være.

Napoleon var ikke liten

De fleste i vår kulturkrets og i min generasjon har en rekke negative bilder i hodet når de tenker på Napoleon Bonaparte. Blant annet har vi den forestillinga at han var en liten mann. Men det var han ikke. I forhold til sine samtidige skal han ha vært normalt høy, men når vi tror at han var en liten pusling, er det fordi britisk propaganda for vel 200 år siden sa at han var det. Dette var en del av fortellinga som det britiske imperiet brukte i kampen mot erkefienden. Og igjen har den vist seg uhyre levedyktig.

Hjernen er sånn

Det finnes utallige liknende fortellinger som har hatt lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre, men som likevel har blitt hengende, fordi de har brent seg fast i den kollektive hukommelsen. Man kan naturligvis (og med rette) si at det er sånn fordi seierherrene skriver historien. Men det finnes også en annen grunn. Det er nemlig slik at hjernene våre trenger fortellinger for å få en kompleks og vanskelig verden til å henge sammen.

Fra de tidligste tider har mennesker sittet rundt leirbålene og fortalt hverandre fortellinger. De har ofte handlet om familiens, stammens, klanens, folkets opphav. Det har vært fortellinger om heltegjerninger og skurker, om gullaldre og motgang, og alt mulig annet. Men fortellingene har ikke bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.

George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvordan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til.

Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff  fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerner tillater oss.»

Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.

USA har en del sterke fortellinger som er med på å konstituere amerikanernes identitet og deres sjøloppfatning. Bare tenk på hvor sterkt ordet freedom – frihet er i all amerikansk retorikk. Eller alle fortellingene om «rags to riches», altså forestillinga om at USA er landet der skopussergutten kan bli milliardær. Dette er jo egentlig bare en variant av Askepott-fortellingene som er svært gamle og som finnes i mange varianter i mange kulturer. I virkelighetens USA er den sosiale mobiliteten faktisk mye mindre enn den er for eksempel i Norge. Men det spiller ingen rolle så lenge de fleste amerikanere, og ikke så få nordmenn tror at det er omvendt.

Drømmemaskinenes rolle

I dette perspektivet er ikke Hollywood bare en underholdningsindustri, men en kollektiv drømmemaskin som er med på å opprettholde en sjøloppfatning og en historiefortelling som i virkelighetens verden der gått ut på dato, men som bidrar til å holde samfunnet sammen og troen på framtida oppe.

Da Berlin-muren falt viste det seg at millioner av mennesker «bak jernteppet» hadde trodd på disse fortellingene og ville få en del av den amerikanske drømmen som de hadde fått et fristende glimt av gjennom filmene. Denne lengten etter det forgjettede land er sentral i for eksempel filmen L’America (1994) av Gianni Amelio. Den handler om albanere følger denne drømmen, men slett ikke havner i noe forgjettet land.

Jeg husker jeg møtte motstykket til denne forestillinga i det den gang sosialistiske (og autoritære) Albania. I forbifarten kom jeg til å si at det var vanlig for arbeidere i Norge å eie en bil. Da ble jeg avbrutt av en partikommisær som sa at jeg løy, at det ikke kunne være sånn, fordi arbeidere i vest var undertrykt og utbytta. Jeg prøvde å forklare at de to tingene ikke nødvendigvis sto i motsetning til hverandre. Men han ville ikke tro meg. Han hadde kjøpt myndighetenes fortelling om Vesten. Men under overflaten, utenfor partipropagandaens rekkevidde, levde negasjonen av negasjonen. Der fantes forestillinga om at ikke bare var Vesten bra, men alt i Vesten var minst like bra som på de mest glorifiserte hollywoodfilmer.

Om Putins ondskap

Det hadde ikke gått mange timene etter at Malaysia Airlines MH17 ble skutt ned før de store massemediene hadde slått fast hvem som var skyldig:

mh17 presse putins missil

Det fantes ingen beviser for at det var Russland som skjøt ned flyet, og i dag sier ikke en gang Barack Obama at det var Russland eller russisktalende opprøre som skjøt ned flyet. Legg merke til hva han sa om dette under G20-møtet i Australia:

Vi leder verden i å håndtere ebola i Vest-Afrika og i å gå imot Russlands aggresjon mot Ukraina – som er en trussel mot verden, slik vi så i den frastøtende nedskytinga av MH17, en tragedie som tok så mange uskyldige liv, og blant dem deres egne landsmenn.

Obama sier ikke her eksplisitt at Russland skjøt ned flyet, antakelig fordi han vet at det ikke er sant. Men han stoler på at hans publikum allerede har den fortellinga brent inn på sine mentale harddisker, slik at det holder for ham å antyde det.

Dette viser hvor viktig kampen om fortellinga er, selv i moderne krig. Kriger avgjøres av våpen og styrkeforhold, javel, men uten fortellinger kan de likevel ikke fungere. Derfor er kampen om fortellinga også en kamp om førsteinntrykket, om hvilken fortelling som skal feste seg. Man får ikke mange sjanser til å gjøre et godt førsteinntrykk. Er det først gjort, spiller det ikke så mye rolle om faktiske undersøkelser et år seinere skulle vise noe annet.

Demokrater som ikke ser fascister

Hele den ukrainske Maidan-revolusjonen var en slik Hollywood-fortelling. I henhold til denne fortellinga dreide det seg om frihetselskende unge mennesker som gikk til opprør mot oligarker og korrupsjon mot en umenneskelig diktator. At opprøret faktisk var finansiert av noen av de rikeste oligarkene og CIA, og at oligarkene og korrupsjonen står vel så sterkt etter opprøret som før, spiller knapt noen rolle for den som har kjøpt fortellinga om EuroMaidan. Jeg diskuterer med folk, som regner seg som demokrater, og til og med som sosialister – og som sikkert er det også, men som ikke vil se fascistenes sterke posisjon i Ukraina, sjøl når de marsjerer under SS-runer og hyller folkemordere som Stepan Bandera.

Kampen om fortellingene

I denne bloggen prøver jeg hele tida å gå bak makthavernes fortellinger og undergrave dem. Jeg gjør det dels fordi fortellingene er løgnaktige, men også fordi de er farlige. Slike fortellinger kan få folk til å drepe hverandre. Fortellinga om «Gaddafi som ville drepe sitt folk» fikk kristne pasifister til å forlange bombing av Libya. Fortellinga var en løgn, noe som er påvist gang på gang, men det hjelper ikke så mye så lenge folk tror på den.

Min jobb er å gjøre så godt jeg kan for å punktere imperiets fortellinger, men også etter hvert å bygge opp alternative fortellinger. For den politisk kampen vinnes ikke gjennom å ha de beste argumentene, du må også ha de beste fortellingene.

——————

Hvis du liker denne nettavisa og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, går det an å gi et økonomisk bidrag, stort eller lite. Se nedenfor.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.