oss 100 kroner!
19. mars 2011 sendte statsministerens kontor (SMK) ut ei kort pressemelding. Den lyder sånn:
«Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.»
Med det gikk Norge til krig mot Afrikas mest velfungerende og mest velstående land. Og ikke bare det, Norge var det fremste landet i NATOs bombekampanje. Norge, den rødgrønne regjeringa og Ap-lederne Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre bærer et meget stort ansvar for at Libya ble ødelagt og overlatt til jihadistiske terrorister. De begikk krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og burde vært stilt for en internasjonal krigsforbryterdomstol.
Vedtaket om å gå til krig mot Libya ble ikke fattet av regjeringa. Beslutninga ble tatt i et lite møte i statsministerboligen. Foruten statsminister Stoltenberg deltok utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarsministeren, forsvarssjefen og en representant fra E-tjenesten. Deretter brukte Stoltenberg mobiltelefon for å presse sine regjeringspartnere i SV og Senterpartiet til å godta bombinga og å få opposisjonens ok. Det forelå ikke noen analyse å snakke om og noen konsekvensutredning forelå heller ikke.Her gjaldt det å være best i NATO-klassen og være mer bombekåt enn alle de andre. 48 timer før hadde Støre vært imot bombing. Han har ikke villet røpe hva som fikk ham til å snu. Et godt tips er at det var en telefon fra hans gode venninne Hillary Clinton som fikk ham til å skfte mening. Hun var kampanjeleder for Bomb Libya-kampanje, slik det går fram av dette lekkede dokumenter (HRC er Hillary Rodham Clinton):
Det var maktpåliggende for Stoltenberg å komme til dette møtet i Paris med et bombevedtak i dokumentmappa, og det hadde han. Det bante også vei for ham til generalsekretærjobben i NATO.
En skitten og forbrytersk krig
- Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte Libya krig.
- Det fantes ikke en gang noe mandat fra regjeringa til Stoltenberg da han satte i gang å forberede krigen.
- Begrunnelsen den rødgrønne regjeringa, inkludert SV, ga for å bombe Libya var å redde sivile liv. Vi vet nå at det var en løgn.
- De rødgrønne påsto at de hadde dekning i FN-vedtak om å gå til krig. Det var også en løgn.
- De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing.
- Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.
- NATO påsto at krigen ikke tok sikte på å styrte Gaddafi, men norske fly skal ha vært med på å bombe presidentpalasset i Tripoli.
- Gaddafi ble ikke bare styrtet, han ble slaktet som en gris av våre allierte på bakken. (Korreksjon: den typen slakt han ble utsatt for hadde aldri blitt tillatt på dyr.) Dette er en krigsforbrytelse etter Genevekonvensjonen. Norges regjering er som krigførende part medansvarlig.
- Norge brukte en bistandsretorikk for å begrunne at vi var den mest aggressive bombemakta i Libya.
- Bare 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til Natos mandat.
- NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. Dessuten ga den flystøtte til en jihadistisk milits som gjennomførte grove krigsforbrytelser og blant annet ødela byen Sirte.
- Libya var nok et diktatur, men slett ikke det verste i Afrika, og det var noe av det nærmeste Afrika hadde som kunne likne en velferdsstat. Norge har vært med på å bombe den i stykker og banet vei for en nyliberal sjokkdoktrine til fordel for de store korporasjonene.
- Våre allierte på bakken i Libya, NATOs infanteri, var sterkt dominert av salafistiske jihadister, finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. Disse folkene sto bak våpenforsendelser til terrorangrepet på In Amenas i Algerie.
Rosetog og krigsforbrytelser
2011 var også året da terroristen Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Dette var en terrorhandling uten sidestykke i fredstid i Norge og den rystet hele landet. Men da Jens Stoltenberg sto på Rådhusplassen i Oslo og snakket til Rosetoget om kjærlighet hadde han allerede gjort seg medskyldig i at tusener, hvis ikke titusener, av libyere var blitt drept. Våre allierte «frigjøringskjempere» slaktet svarte afrikanske fremmedarbeidere for fote. Dette kunne de ikke ha gjort hvis de ikke hadde flybeskyttelse fra Norge og NATO. Det er aldri tatt noe oppgjør med dette grenseløse hykleriet og disse forbrytelsene begått i «menneskerettighetenes» navn. Men et oppgjør kommer til å komme, om det så skal ta enda ti år å komme dit. Dette er forbrytelser som aldri foreldes.
Gjennom disse ti åra har vi gang på gang tatt opp Norges krig mot Libya og hva den førte til. Se våre Libya-artikler her. Et lite utvalg artikler:
