Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

1
Havnebyen Sirte, som en gang var en moderne og velstelt by etter NATOs bombing og jihadistenes herjinger.
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Ola Tunander har skrevet den beste oppsummeringa av Libyakrigen som er kommet på norsk til nå. Boka heter «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» og er både kortfatta, oversiktlig og grundig. Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

Generalmajor Alf Roar Berg som var sjef for Etterretningstjenesten 1988-1993 og ellers har lang karrière i etterretning og forsvar, har skrevet dette i forordet til boka:

“Å beskytte sivilbefolkningen” var begrunnelsen toneangivende politikere ga for å gå til krig i Libya. Det politiske målet var derimot å fjerne Gaddafi. Å si at man skal “beskytte sivilbefolkningen” synes noe merkelig, når man deretter setter inn bombefly. Det er merkelig at Norge og enkelte andre europeiske land fulgte USAs ønsker og var med på galskapen (…)

Ola Tunanders bok gir et utmerket bilde av det politiske spillet som gikk for seg i forkant av det militære angrepet på Libya, og de alvorlige konsekvensene av krigen som fulgte.

Tunanders bok bygger på et omfattende kildegrunnlag. Siden 2011 er det avslørt mange konfidensielle dokumenter om krigen, ikke minst Hillary Clintons e-poster som Wikileaks offentliggjorde og som Tunander bruker.  Hans analyser blir også bekrefta av Det britiske underhusets rapport (House of Commons 2016).

Alle bør lese boka. Første kapittel kan du lese her.

Vi skal her i tretten punkter prøve å sammenfatte det vi mener er noen av de viktigste lærdommene fra boka:

Generalmajor Alf Roar Berg som var sjef for Etterretningstjenesten 1988-1993 og ellers har lang karrière i etterretning og forsvar, har skrevet dette i forordet til boka:

“Å beskytte sivilbefolkningen” var begrunnelsen toneangivende politikere ga for å gå til krig i Libya. Det politiske målet var derimot å fjerne Gaddafi. Å si at man skal “beskytte sivilbefolkningen” synes noe merkelig, når man deretter setter inn bombefly. Det er merkelig at Norge og enkelte andre europeiske land fulgte USAs ønsker og var med på galskapen (…)

Ola Tunanders bok gir et utmerket bilde av det politiske spillet som gikk for seg i forkant av det militære angrepet på Libya, og de alvorlige konsekvensene av krigen som fulgte.

Tunanders bok bygger på et omfattende kildegrunnlag. Siden 2011 er det avslørt mange konfidensielle dokumenter om krigen, ikke minst Hillary Clintons e-poster som Wikileaks offentliggjorde og som Tunander bruker.  Hans analyser blir også bekrefta av Det britiske underhusets rapport (House of Commons 2016).

Alle bør lese boka. Første kapittel kan du lese her.

Vi skal her i tretten punkter prøve å sammenfatte det vi mener er noen av de viktigste lærdommene fra boka:

  1. Libyakrigen var planlagt i lang tid: «Først tar vi Gaddafi, så tar vi Assad»: «Krigen i Libya og Syria synes å ha vært et amerikansk- israelsk initiativ som går helt tilbake til 2001», skriver Tunander. Det israelske lederskapet har ønska en åpen krig mot Iran, men aksepterte den amerikanske strategien med først å styrte Gaddafi og deretter Assad før de kunne stoppe Iran. Viktig er også den amerikanske neokonservative idéen fra 1992 om at USA måtte få kontroll over det oljerike Midtøsten, for derved å kontrollere enhver makt som kunne være villig til å utfordre USA. Krigen i Libya skulle åpne for en krig i Syria. Kontroll av oljeressurser var av aller største betydning, som et middel til å styre verdenspolitikken.

 

  1. Gaddafi var en torn i øye på de vestlige stormaktene og deres arabiske allierte. Han nasjonaliserte olja, arbeidet politisk og økonomisk for å sikre Afrikas uavhengighet, og ville innføre en egen felles afrikanske valuta for å konkurrere med dollar og euro. Siden 1970-tallet hadde amerikanerne, britene og franskmennene gjort flere forsøk på å drepe Gaddafi.

 

  1. De vestlige maktene ville sikre seg den libysk olja. Libya har nærmere 40 prosent av de afrikanske oljereservene. De franske argumentene for krigen i 2011 – slik de ble presentert for USAs utenriksminister Hillary Clinton – var å sikre fransk tilgang til libysk olje og stoppe Gaddafis planer om en ny afrikansk valuta, som ville svekke Frankrikes innflytelse i Afrika. Den franske presidenten Sarkozy som tidligere hadde fått valgkampstøtte av Gaddafi, ville vise militær handlekraft og ville kunne styrke sjansene for hans gjenvalg som president.  Frankrike var det første NATO-landet som slapp bomber i Libya.

 

  1. NATOs bombinger brøyt med innholdet i FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1973 (av 17. mars 2011). Resolusjonen vil ha partene til å gå i en dialog, og som aller siste utvei, bruke makt for å beskytte sivile (dvs. “ta i bruk alle nødvendige tiltak”). Statene som avsto fra å stemme, og flere stater som stemte for resolusjonen, mente at forsøket på å finne en fredelig løsning på krisen var en forutsetning for tilslutningen. To dager etter at resolusjonen ble vedtatt innleda USA, Storbritannia og Frankrike sin bombekampanje, med støtte fra noen av sine nærmeste allierte, inkludert Norge. Flyangrepene under Operation Unified Protector tok umiddelbart ut en stor del av den libyske hæren og åpna opp for islamitiske styrker og styrker fra Qatar.

 

  1. Væpna jihadister, med støtte fra USA, Frankrike og Storbritannia og Gulfstatene, overtok straks kontrollen over demonstrasjonene mot Gaddafi. De var grundig forberedt, og etter kort tid opprettet de eget mediesenter, egen sentralbank og eget oljeselskap.

 

  1. Qatar spilte en hovedrolle i den væpna kampen mot Gaddafi. Qatar satte antagelig inn flere tusen spesialstyrker i Libya for å utkjempe en bakkekrig. Det var også styrker fra Jordan, Emiratene, Egypt og Sudan, og det var spesialstyrker fra Storbritannia, USA og Frankrike i Libya. Disse spilte alle en betydelig rolle i krigen, men de qatarske spesialstyrkene var det viktigste bindeleddet til det islamistiske opprøret.

  

  1. Det var ingen bevis for at Gaddafi utførte eller ville utføre folkemord på sitt eget folk. I dag vet at dette var løgn, og at USAs etterretningstjenester var klar over at det var løgn. Forsvarsminister i USA Robert Gates gikk endog av fordi han ikke ville være med på Hillary Clintons krig.

 

  1. Gaddafis motstandere utførte et rasistisk folkemord mot svarte libyere og andre afrikanere. Drapene var omfattende. 900 000 svarte arbeidere ble drevet på flukt. I tillegg kommer en halv million internt fordrevne. Folkemordet ble understøttet av NATOs bombing.

 

  1. Flyktningkrisen var en følge av Libya-krigen. Opprøret i Libya ledet til en av de største etniske rensingene i nyere tid. Menneskesmuglere tok opp sin virksomhet som Gaddafi hadde stoppet.
Fotoserien Libya: A Human Marketplace © Narciso Contreras

  

  1. Libya er i dag verdens største slavemarked. Libya er i dag et lovløst land med flere konkurrerende regjeringer. Islamister fra IS og al Qaida styrer store deler av landet. Den kristne minoriteten er nærmest utsletta.  Flyktninger og migranter som er stranda i Libya, blir utsatt for tortur og overgrep i interneringsleirer. Før krigen var Libya Afrikas fremste velferdsstat.

 

  1. Sammenbruddet av den libyske staten har spredd jihadistene til store deler Midtøsten og Afrika. Ikke minst ble store våpensystemer overtatt av jihadistene. Libyakrigen la grunnlaget for oppbygginga av Den islamske staten i Irak og Syria.

  1. Krigen var Hillary Clintons krig. USAs utenriksminister spilte hele tida en hovedrolle for å drive fram krigen. Etter drapet på Gaddafi, triumferte hun i TV med ordene «Vi kom, vi så, han døde.» «Det historiske øyeblikket» spilte på den Julius Cæsars berømte ord: «Jeg kom, jeg så, jeg vant». (veni, vidi, vici)
  1. Massemediene var aktive spredere av alle løgnene – som de pleier å være.

En oppsummering: Libyakrigen var en katastrofe og en forbrytelse mot menneskeheten.

Tunander viser oss det store politiske spillet bak krigen. Han tar i mindre grad opp Norges rolle og Stoltenberg og Støres råkjør for å få Norge med i denne skitne krigen. Men dette er belyst i andre sammenhenger.

Artikkelen er skrevet sammen med Ingjerd Skagestad.

Se også:

Kirka og Libya- bombinga

Et nasjonalt traume

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

 

Les om Libyakrigen på steigan.no

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    EU kaller i dag inn til såkalt “ASYLDUGNAD”. Man tror det ikke før man ser det. De vil sende team til havner langs middelhavskysten for å hjelpe såkalte flyktninger på land i Europa. I tillegg vil unionen tilby pengehjelp til medlemsland som er villige til å hjelpe til. Dagrunn Eriksen er vel i gang med å pakke alt? EU og FN blir stadig mer skremmende og truer med å utslette vår eksistens.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere