Av Ivar Espås Vangen
I disse dager diskuteres det på Stortinget om Norges deltakelse i Libyakrigen i 2011 skal underlegges en utførlig gransking. Om den realiseres, vil det være en gylden anledning til å få rede på hva som foregikk i kulissene da alle norske partier med unntak av Rødt, uten nevneverdig diskusjon, godkjente å sende norske jagerfly av typen F-156 ned til Afrika for å drepe.
Denne artikkelen av Ivar Espås Vangen ble først publisert i Under Dusken
Libyakrigen er Norges mest voldelige krig i moderne tid. Mellom 1945 og 2011 hadde norske jagerfly sluppet til sammen syv bomber. I løpet av få måneder våren 2011 slapp Norge 588 bomber over det forsvarsløse landet. På tross av at krigen ble rettferdiggjort med å «beskytte sivile», endte Natos bombing med å bli langt mer omfattende. Jihadistiske opprørsgrupper i ledtog med al-Qaida mottok våpenstøtte fra flere land som deltok i bombingen, og enkelte aktører var sågar til stede i landet med bakkesoldater. Vedtaket fra FN fikk verken støtte fra Russland, Kina, India, Brasil, Tyskland, eller land i den tredje verden. I dag vet vi godt at påstandene om nært forestående folkemord, og at Libyas diktator angivelig skulle ha gitt soldatene sine viagra for å voldta sivile, var rent og skjært oppspinn. I praksis ble Nato, og dermed også Norge, al-Qaidas luftvåpen.
I dag er Libya et lovløst land i fullstendig oppløsning. Regelrett slavehandel, sharialov, koordinering av menneskehandel, internasjonal terrorisme, og rene folkemordlignende tilstander mot landets kristne minoritet, presser landet. Lite selvransakelse er å spore hos politikerne som med en skremmende letthet i mars 2011 proklamerte at dette var en krig for å «beskytte menneskerettigheter» i Afrika. Mellom 300 og 400 millioner norske skattekroner ble brukt på å legge et afrikansk land i grus.
I henhold til folkeretten skal vold kun brukes dersom «alle andre midler» er utprøvd. Dette var ikke tilfellet i Libya, på tross av at resolusjon 1973 krevde «umiddelbar våpenhvile». Sør-Afrikas president Jacob Zuma la på vegne av Den Afrikanske Union fram et fredsforslag som innebar umiddelbar våpenhvile med påfølgende forhandlinger. Gaddafi, presset som han var, godtok selvsagt dette. Nato nektet likevel å ta pause i bombetoktene, og hindret dermed Zumas delegasjon fra å lande. I klartekst ble altså et afrikansk fredsinitiativ bombet i filler av USA, et knippe tidligere kolonimakter, og noen lydige våpendragere, deriblant Norge.
Et annet moment en gransking av Libyakrigen må ta for seg, er hvordan beslutningsprosessen gikk for seg. 19. mars 2011 kunne Stoltenberg erklære at Norge var «klare til å sende inntil seks jagerfly» ned til Afrika. Stortinget ble først sammenkalt tre dager senere.
Slike hasteprosesser får konsekvenser. I Libya var kun 25 prosent av bombemålene fastsatt på forhånd. De resterende ble foretatt av pilotene underveis. Det bør være ukontroversielt å hevde at kunnskapsgrunnlaget for Norges del var svært tynt. Man hadde verken noen forståelse av Libyas egenart eller noen definert strategi.
En gransking av Libyakrigen bør ha et bredt mandat. Den bør i første rekke søke å avdekke hvilke konsekvenser bombingen fikk. Dernest må den få klarhet i hva som foregikk under beslutningsprosessen. Hvem fattet hvilke beslutninger, og på hvilket grunnlag? Overveide man noensinne å søke en ikke-voldelig løsning? Libyakrigen er den største politiske skandalen i moderne norsk historie. Selvsikkerheten hos norske politikere var skremmende. Fraværet av offentlig debatt likeså. Politikernes manglende selvransakelse i ettertid er like graverende. Til høsten er det stortingsvalg. La oss håpe det gir oss et Storting med større gangsyn enn forsamlingen oppviste i 2011.