Terje Tvedt: – Norges Libya-traume

0

I en gnistrende kronikk i Aftenposten 17. september 2015 tar professor Terje Tvedt et oppgjør med norsk Libya-politikk. Vel fire år etter at Norge gikk i spissen for å ødelegge Libya bør det være klart for ethvert ærlig og tenkende menneske at krigen var en forbrytelse, og at den har fått mildt sagt katastrofale konsekvenser. Men Tvedt borer djupere. Han skriver:

For hvordan kunne Norge – dette landet som i tiår hadde brukt milliarder av kroner på å iscenesette seg selv som verdensmester i bistand, som Afrikas spesielle venn, og som eksponent for global dialog – enstemmig og reservasjonsløst la seg representere av bombefly og bomber over Afrika våren 2011?

Fremtidens idéhistorikere kommer til å finne det enda mer interessant at mer enn fire år etter at F-16-flyverne ble beskrevet av den politiske ledelsen som spydspisser i kampen for menneskerettighetene, og det forlengst hadde blitt klart at krigen ikke nådde noen av de målene som den ble begrunnet med og sivilbefolkningen i Libya var verre stilt enn noensinne, var det i Norge ingen offentlig selvransakelse.

Båtflyktningene i Middelhavet gjør det nå på tragisk vis nødvendig å stille spørsmålet på nytt: Hvordan tenkte politikerne da de fattet sin mest skjebnesvangre avgjørelse?

Min tilføyelse: Nesten alle de ansvarlige fra den gang sitter fortsatt i maktposisjoner i Norge. Det viktigste unntaket er Jens Stoltenberg, som fikk jobben som NATO-sjef nettopp fordi han gikk i spissen for å bombe Libya i stykker.

stoltenberg libya nato

Men ingen av disse ansvarlige har tatt noe ansvar for det de har gjort. De har prøvd å trekke et glemselens slør over forbrytelsen. Men de vil ikke lykkes. Dette trauet vil hjemsøke dem og Norge i år eller årtier inntil det er tatt hull på byllen. (Libyakrigen er også en fallitt for mediene i Norge. Hvor var «den fjerde statsmakt»? Hvor var den kritiske journalistikken?)

Stortinget, krigseufori og verdensbilder

Det er vel kjent at Norges statsminister, Jens Stoltenberg, kunne erklære at Norge gikk inn for å bombe Libya etter at utenriksminister Jonas Gahr Støre lørdag formiddag 19. februar hadde ringt rundt til partilederne og fått deres støtte til beslutningen han og Jens hadde tatt noen timer tidligere.

Den oppsiktsvekkende ringerunden var ikke først og fremst et varsel om en ny form for parlamentarisme i mobilens tidsalder, men et uttrykk for en bestemt tenkemåtes suverene makt. Den mest alvorlige beslutningen noen politiker noen gang må fatte, ble tatt uten at noen ba om en grundig diskusjon. I dagene som fulgte ga de mest sentrale avisene politikerne full støtte, tilsynelatende med samme letthet.

Min kommentar: Nå i ettertid vet vi at som grunnlag for denne skjebnesvangre beslutningen fantes det ikke noe regjeringsdokument. Etter grunnloven skulle dette vært drøftet i Stortinget. Det skjedde ikke. Men det var heller ikke drøftet i Regjeringen. Det foreligger ikke en gang et vedtak som man i ettertid kan ta fram for å se hva som var beslutningsgrunnlaget.

Stoltenberg feilinformerte Stortinget. Tvedt skriver:

Jens Stoltenberg åpnet debatten med å si at «vi» står sammen med verdenssamfunnet, og «Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden. (…) land etter land i regionen reiser seg mot eneveldige ledere og krever respekt for demokrati og universelle menneskerettigheter.»

Men «vi» sto jo definitivt ikke sammen med verdenssamfunnet. I Sikkerhetsrådet var Kina og Russland imot, og India og Tyskland var skeptiske. Den arabiske liga, Den afrikanske union og de fleste nabolandene fordømte aksjonen.

Opprørerne reiste seg ikke til kamp for «universelle menneskerettigheter», rett og slett fordi de var islamister. Det kan ikke være tvil om at Stoltenberg feilinformerte Stortinget.

Begrunnelsene

Referatet fra stortingsdebatten bør leses med andakt. Her får man et innsyn i den norske tenkemåten som antakelig savner sidestykke. Alle partilederne sluttet seg entusiastisk til krigen, som om det handlet om et bistandsprosjekt!

KrFs representant, nåværende nestleder Dagrun Eriksen, støttet entusiastisk opp om bombingen med en analyse av Libya som for alltid vil fortjene en sentral plass i historien om norske tenkemåter:

«Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.»

Og de sluttet seg til alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV) og  Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

Artikkelen til Terje Tvedt bør bli pensum på samfunnsfag, samtidshistorie og mediervitenskap. Den bør leses i sin helhet – og nytes. (En lengre utgave finnes i Nytt Norsk Tidsskrift.)

Avslutningsvis skriver Tvedt:

Krigen ble oppfattet ganske enkelt som humanitær politikk med andre midler, og flyene i himmelen representerte ikke norske interesser, og langt fra Vestens interesser, men Det godes interesser.

Innenfor denne tankefiguren ble det også helt unaturlig å påta seg noe skyld for Libyas skjebne. Norge handlet jo i god tro, og hva som gikk galt etter at flyene vendte hjem til basen i Bodø måtte derfor skyldes andre, det vil si libyerne selv.

Den selvsikkerheten de uttalte seg med våren og sommeren 2011 avdekkes som mer og mer uhyrlig og uforståelig for hver dag som går. Men hvor kom den fra?

Libyas statskollaps vil i lang tid være en påminnelse om at få ting er viktigere å forstå og å kritisere enn samtidens herskende verdensbilder og selvbilder.

Hvis ikke, vil de overmanne politikken, igjen og igjen og med store konsekvenser, noen ganger for verden, og alltid for Norge.

Det er åpenbart – jo lenger det tar før regjering og storting granskes, jo lenger vil nasjonens umodenhet vare, og jo mer skjellsettende vil hendelsen bli i norsk historie. Og jo dypere vil det politiske lederskapet stikke hodet i sanden når det gjelder samtidens og fremtidens utfordringer i Midtøsten og i Afrika.

Leserne av denne bloggen vil vite at jeg i årevis har gravd i dette temaet. Jeg har stilt spørsmål til Statsministerens kontor som de der ikke svarer på. Jeg har prøvd å få Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité til å behandle dette katastrofale vedtaket. Komiteen var inhabil, fordi alle medlemmene godkjente krigsvedtaket post faktum uten å stille et kritisk spørsmål. Jeg prøvde å får Riksrevisjonen til å ta fatt i det, men riksrevisor Jørgen Kosmo fraskrev seg ansvar og flåset bort spørsmålet. Og da finnes det ikke kontrollinstanser igjen. Derfor har jeg i likhet med Terje Tvedt stilt kravet om en uavhengig granskning.

En samling av mine artikler om Libya finner du her.

Forrige artikkelVerden kan gå tom for fosfor – og mat
Neste artikkel– Livet i havet halvert på drøyt førti år
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).