Libyakrigen: – Norge tøyde FN-mandatet

0

Klassekampen skriver 19. mai 2014 at tidsskriftet Militære studier har vudert Norges rolle i Libya-krigen i 2011 og har kommet til at Norge var aktivt delaktig i å tøye FN-mandatet.

De rødgrønnes krig

Jens Stoltenberg erklærte 19. mars 2011 i en pressemelding at

– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973.

På det tidspunktet hadde dette spørsmålet ikke vært behandlet i noe regjeringsmøte, ikke vært oppe i den utvidete utenrikskomiteen og ikke vært forelagt Stortinget. Det er likevel ingen tvil om at Stoltenbergs pressemelding var en krigserklæring mot Libya, og at den styrte resten av Norges deltakelse i denne krigen. De som vedtok denne krigserklæring var Jens Stoltenberg (AP), Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (SP). I tlllegg skaffet Stoltenberg seg en slags ryggdekning gjennom å ringe i mobil eller sende sms til de andre partilederne i Stortinget. Men Libya-krigen var først og fremst de rødgrønnes krig.

klassekampen libya 2

– Norge rykket opp i NATO

Alle bomber som ble sluppet over Libya, var å anse som NATO-bomber. Ettersom NATOs opptreden på enkelte områder synes å ha strukket seg ut over mandatets fullmakter, er det derfor mulig å hevde at Norge også har et medansvar for utfallet av hele operasjonen», skriver oberstløytnant Pål Henriksen i Militære studier.

Til Klassekampen sier oberstløytnant Tormod Heier:
– Stoltenberg-regjeringen hadde i sine første leveår et dårlig rykte i USA, blant annet fordi vi ikke bidro i Sør-Afghanistan. Etter at SV ble svekket i valget i 2009, ble Libya en mulighet til å reparere forholdet til USA. Dette har bidratt til at Norge nå har rykket opp en divisjon i Nato.

NATO hadde ikke FN-mandat og misbrukte dessuten mandatet

I Sikkerhetsrådet var det ingen udelt tilslutning til krig mot Libya. Pådrivere for resolusjonen var Storbritannia og Frankrike. USA stemte for resolusjonen om en flyforbudssone, men ville helst ha hatt et mer omfattende mandat. Fem av medlemmene i Sikkerhetsrådet stemte avholdende til resolusjonen. Det var Kina, India, Russland, Tyskland og Brasil.

India understreket i Sikkerhetsrådet at de informasjonene resolusjonen bygde på var tvilsomme, at resolusjonen var uklar og at det ikke var klart hvem som skulle håndheve den. (India hadde rett i alt dette. Informasjonene bygde blant annet på en overdrevet og ensidig rapport fra Human Rights Watch, som påsto at Gaddafi var i ferd med å gå til krig mot sitt eget folk.)

HRW og Amnesty ga feilaktige og overdrevne rapporter om Gaddafis krigføring mot opprørerne i 2011. Amnesty fungerte de facto som pådriver for den krigen som NATO innledet i mars 2011. (Se organisasjonens erklæring av 23.02.2011.)

I NATO var Tyskland og Tyrkia imot at NATO skulle håndheve resolusjonen. Tyrkia lot seg presse til å endre standpunkt, men Tyskland holdt på sitt.

Ingenting i Sikkerhetsrådets resolusjon sier at NATO hadde noe mandat til å håndheve resolusjonen. Og ingenting i resolusjonen gir mandat til den omfattende krigføringa som NATO så førte, og som endte med å styrte Libyas regjering, myrde Gaddafi og innsette et regime basert på en jihadistisk milits, som kunne vinne på grunn av NATOs flystøtte.

Det ble påstått at NATO hadde ryggdekning for sin krig fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-Afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.

Jens Stoltenberg sa under den første delen av krigen at FN-resolusjonen ikke hjemlet en krig for å avsette Gaddafi: «Det vil være i strid med det mandatet å bruke militære maktmidler for det.»

I og med at Gaddafi ikke bare ble avsatt, men slaktet som en gris, så har vi Stoltenbergs ord for at NATOs allierte handlet i strid med FN-mandatet. (Dessuten er det ingen tvil om at behandlinga av og mordet på Gaddafi i seg sjøl var en krigsforbrytelse.)

Halvorsen: – Angrer ingenting

I sin sjølbiografi innrømmer SVs Kristin Halvorsen den skandaløse behandlinga som førte opp til Norges deltakelse i Libya-krigen. «– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Artikkelen i Militære studier viser at Norge ikke bare var en deltaker i Libya-krigen, men en aktiv pådriver i å tøye mandatet langt ut over enhver rimelig tolkning. Og hvis hensikten var, slik oberstløytnant Heier sier, var å blidgjøre USA overfor Norge, så må man jo si at de rødgrønne oppnådde det de ville, og at betalinga ble at Jens Stoltenberg ble utnevnt til generalsekretær i NATO.

Den kritiske journalistikkens død

Flertallet av norske medier har latt dette passere uten å stille kritiske spørsmål med NRK Brennpunkt som et lysende unntak. Det er mulig for en politiker som har stemt for ødeleggelsen av Libya å se rett inn i kamera og bedyre om sin støtte til fred, menneskerettigheter og miljø uten at journalistene avbryter kosestunden med kritiske spørsmål om Libya. Selv de få avisene som var imot krigen, der Klassekampen var det beste eksemplet, har latt denne ukritiske atmosfæren få rå i tida etterpå. De ansvarlige politikerne har sluppet unna – og en servil presse har latt dem slippe unna. I de fleste mediene har dermed den kritiske journalistikken avgått ved døden.

Ta konsekvensen

Konsekvensen av Klassekampens oppslag om Norges pådriverrolle i Libya-krigen må være at hele saka reises på nytt. Alle de kritiske og vanskelige spørsmålene må stilles, og de ansvarlige må stilles til ansvar for sine handlinger. I grunnlovsåret er dette viktigere enn noen gang:

  • Brøt de rødgrønne grunnloven ved å erklære krig mot Libya uten stortingsbehandling?
  • Var Stoltenberg og de rødgrønne pådrivere for å tøye eller bryte FNs mandat?
  • Hvilke konsekvenser fikk Norges bombing for krigen i Libya? Var vi ikke de facto aktive deltakere i en borgerkrig? Og hvem hadde gitt oss mandatet til det?
  • Var ikke ødeleggelsen av Sirte en forbrytelse mot menneskeheten begått med flystøtte fra NATO?
  • Hvilket ansvar har Norge og de ledende politikerne for ødeleggelsen av Libya og de følgene det har fått.

Det er Stoltenberg og hans nærmeste som må stilles til ansvar, men hele stortinget, samtlige medlemmer, bærer et ansvar for å ha godtatt og støttet denne krigen.

Siden Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité gjennom sin uansvarlige opptreden har gjort seg inhabil, gjenstår det bare én mulighet, og det er å nedsette en uavhengig granskningskomité, lengst mulig unna det politiske systemet. Så alvorlig som denne saka er, er det sannsynlig at det hele bør ende i riksrett mot de ansvarlige og at saka sendes over til Krigsforbryterdomstolen i Haag til behandling der.

 

Les også:

Pål Steigan: Blod, olje, våpen – norsk imperialisme

omslag olje blog våpen

Forrige artikkel– Berlusconi hadde direkte avtale med mafiaen
Neste artikkelHjemreise
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).