Hva var Aftenpostens ansvar for Libya-katastrofen?

2

Rune OttosenRune Ottosen

Av Rune Ottosen.

Har Aftenpostens analyser og vurderinger bidratt til å fremprovosere den situasjonen vi nå befinner oss i?

Det er ingen uenighet om at situasjonen i Libya er kaotisk og at sikkerhetssituasjon for den libyske befolkningen er verre enn før bombingen i 2011. Utvalget under ledelsen av Jan Petersen diskuterer ikke dette fordi det var utenfor utvalgets mandat.


Denne artikkelen av professor emeritus Rune Ottosen ble først publisert i Aftenposten.


Det bør ikke hindre oss andre i å snakke om dette. Mediene har her et særskilt ansvar siden journalister og redaktører også var aktører i prosessen som førte til bombing.

En pådriver for bombingen

Nå er mediene selv bare i begrenset grad tema for utvalgets arbeid. Men det lille som nevnes, slår fast at mediene var en pådriver for bombingen, snarere enn kritisk motvekt. Som utvalget skriver: «I denne perioden publiserte flere norske aviser ledere og kronikker som argumenterte for at Norge hadde et ansvar for å stanse Gaddafis brutale fremferd i Libya».

Utvalget skriver også: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier».

Omslaget til Petersenutvalgets rapport

Det avisen bør spørre seg om

Spørsmålet er om ikke disse mediene, deriblant Aftenposten, bør se selvkritisk på sin egen dekning og spørre seg om deres analyser og vurderinger har bidratt til å fremprovosere den situasjonen vi nå befinner oss i.

Petersen-utvalget frikjenner langt på vei norske myndigheter, basert på en analyse om at politikerne hele tiden handlet i god tro. Konklusjonen er at Norge handlet i tråd med folkeretten og holdt seg innenfor rammen av sikkerhetsrådets resolusjoner 1970 og 1973. Disse hjemler bruk av militærmakt for å forsvare sivilbefolkningen, men gir ikke grunnlag for regimeskifte.

Nå innrømmer utvalget at sterke aktører hele tiden hadde regimeskifte som mål. Men siden Norge trakk seg ut militært før Gaddafi ble drept, kan ikke Norge klandres, er resonnementet. Denne retoriske øvelsen er interessant, men etter mitt syn ikke særlig troverdig.

Utvalget frikjenner norske politikere fordi deres bekymring for mulige sivile tap etter et hypotetisk angrep fra Gaddafi ansees som god nok grunn til å slippe 588 bomber.

Hvorfor ikke motsagt?

Den britiske parlamentarikerkommisjonen slår fast at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi. Av fotnote 3 i rapporten går det frem at utvalget har lest denne rapporten.

Hvorfor løfter ikke da utvalget frem argumentene i rapporten og motsier dem hvis de har en annen vurdering? Hvis argumentene fra den britiske kommisjonen aksepteres, må dette vel legges til grunn i vurderingen av Regjeringen og Stortingets håndtering av saken?

Hvis den britiske kommisjonens virkelighetsbeskrivelse legges til grunn, faller hele premisset for Petersen-utvalget. Norske politikere og medier har ikke foretatt egne undersøkelser før de gikk til det dramatiske skritt å bombe et annet land. De har akseptert premissene og argumentene til opposisjonen som ved hjelp av spesialstyrker fra Qatar hadde et langsiktig mål om å styrte Gaddafi.

Hausset opp trusselen

Det var ikke bare internasjonale medier som hausset opp trusselen. Det gjelder også norske medier. Her vil jeg bruke Aftenposten som eksempel. Aftenposten hadde to viktige ledere. Den første sto på trykk 19. mars 2011 og hadde tittelen «Viktig å hindre sivile tap i Libya»

Lederen er en klar støtte til Norges militære deltagelse. Hele premisset for resonnementet er at det trusselbildet som var markedsført av opposisjonen i Libya, var en reell trussel. Vedtaket i FNs sikkerhetsråd tillegges avgjørende vekt. Aftenposten mener det er avgjørende at arabiske land spiller en sentral og godt synlig rolle i det som skjer. Beskrivelsen av Gadafis (sic) hensynsløshet mot egen befolkning tillegges stor vekt.

Slik forsvarte Stoltenberg Libya-innsatsenJens Stoltenberg svarte på spørsmål fra pressen etter boklanseringen av «Min historie».

Det interessante med lederen er at den helt åpent tar til orde for regimeskifte, uten å problematisere at dette ikke er hjemlet i FN-resolusjonene. Aftenposten skriver: «Dessverre kan vi ikke regne med at et maktskifte går så raskt og smertefritt. Det første angrepet kan bli starten på et langvarig, omfattende og kostbart engasjement. Nå er det ingen vei tilbake før Gadafi (sic.) er styrtet.»

Aftenposten skifter ikke mening

Den neste lederen står på trykk to dager senere (21. mars.) I mellomtiden har den arabiske ligaen trukket sin støtte til militær intervensjon fordi det allerede på dette tidspunkt er klart at militæroperasjonen er av offensiv karakter. Det er ikke lenger snakk om en flyforbudssone som skal beskytte sivilbefolkningen i Benghazi. Lederen slår fast at hvis ligaen ikke fortsetter å støtte aksjonen, vil den raskt kunne virke mot sin hensikt. Men dette får ikke Aftenposten til å skifte mening.

Aftenposten skriver: «Det er altså en svært krevende operasjon som også norske styrker blir en aktiv del av. I dag sendes de første F-16-flyene som er stilt til disposisjon fra norsk side. Men nettopp fordi oppdraget er så krevende, er det nødvendig å holde fast ved støtten til det. Når FNs sikkerhetsråd klarte å samle seg om det historiske vedtaket som ble fattet i forrige uke, er det avgjørende for troverdigheten både til FN og de landene som deltar i håndhevelsen av flyforbudssonen, at den lykkes etter forutsetningene.»

Ville neppe blitt frikjent

Men det oppsiktsvekkende med Aftenpostens resonnement er at lederen indirekte tar til orde for å gå utover FN-vedtaket som skulle beskytte sivilbefolkningen. Aftenposten tar åpent til orde for regimeskifte på tross av at man erkjenner at kaos og store mengder med flyktninger er et mulig resultat: «Utfordringen med Libya stanser imidlertid ikke med dette. Også flyktningstrømmen som følge av borgerkrigen i landet vil stille mange land, spesielt i Middelhavsområdet, overfor store problemer. Av flere grunner er det derfor nødvendig at oberst Gaddafis regime styrtes. De første dagene med flyforbudssone har vist at dette kan bli vanskeligere enn mange hadde håpet og ventet»

Dette resonnementet ville neppe blitt frikjent av Petersen-utvalget som har som premiss at den norske posisjonen ikke var for regimeskifte.

Burde ikke Aftenposten og andre norske medier gå kritisk gjennom sin dekning og dele sine eventuelle selvkritiske vurderinger med leserne?

 

Les også:

Libya-utredningen og medienes ansvar

___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916

Tusen takk!

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Anki says:

    Jeg er bevisst min gjentakelse - og antagelig har den ingen effekt, men altså; Bombingen av Libya - som et mål - ble publisert av PNAC i september 2000. All svadaen som er dytta på oss for å komme til dette målet får selv bikkja mi til å skjemmes. Jeg blir litt mørkredd av alle akademiske tilnærminger som ikke er i nærheten av å nevne lista over land som krigshisserne hadde mekka for regime-endring. How hard can it be connecting the dots? Tanta i Akersgata ble akutt “senil” etter eierskifte, men det stod jo ikke så veldig bra til i åra før heller. Hvordan noen kan mene at senile gamle tanter skal ta ansvar for noe som helst er over min fatteevne.

  2. nemesis says:

    Hva som var den reelle bakgrunnen for vestens ødeleggelse av Libya, har jeg mine klare tanker om som følge av de mange drøftinger i “alternative” medier, som f.eks Steigan.no/Mot Dag. Det som er slående med artikkelen til Ottesen, er hvor skjørt “demokratiet” egentlig er, og hvor stor makt media egentlig besitter gjennom å sette agendaen for beslutningsprosessene.

    Uttrykket å “snu kappen etter vinden” er brukt mot politikere, med rette, i ulike sammenhenger de siste årene. Dette har gjerne vært i forbindelse med mindre alvorlige politiske uenigheter. Mer alvorlig blir det når det kan synes som om at det tverrpolitiske politiske miljøet bruker de etablerte mainstream-pressen, herunder Aftenposten, som grunnlag for å stille seg bak beslutningen om å sende bombefly til Kypros for å bombe Libya.

    Det kan derfor også stilles spørsmål ved om hvem som reelt eier og fastsetter agendaen til den såkalte “frie presse”. Er demokratiet virkelig så demokratisk som vi liker å ønske?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere