Det året globalismen sprakk

0
Imperier kommer og går. Her Romas fall.

Historiske vendepunkter er ofte vanskelige å oppfatte når de skjer. Som oftest ser man dem best i ettertid. Likevel våger jeg meg på å hevde at 2016 ble det året da globalismen sprakk. Fram til nå har både tilhengere og motstandere sett på globalistenes prosjekt som noe som ubønnhørlig fulgte sin fastlagte kurs og meide all motstand til side. For slik har det jo også vært. Globalismen er jo ikke bare en politisk retning. Det er først og fremst slik dagens kapitalisme er. Den er global. De multinasjonale selskapene legger verden under seg og knuser nasjoner og folk under sine veldige hjul som et uimotståelig monster.

Ikke på skinner

Men som alltid før får vi bekreftet at historien ikke går på skinner. Kapitalismens forsøk på å legge absolutt hele verden under seg er en objektiv tendens. Den følger kapitalens innebygde behov for evig kapitalakkumulasjon. Det er som Karl Marx og Friedrich Engels skriver i Det kommunistiske manifest: «De billige prisene blir det tunge artilleriet som legger alle kinesiske murer i grus.»

Sånn sett er det uimotsåelig. Som Marx og Engels også skriver så likner borgerskapet «trollmannen som ikke lenger kan betvinge de underjordiske makter han har manet fram. Alt i årtier har industriens og handelens historie bare vært historien om de moderne produktivkrefters opprør mot de moderne produksjonsforhold,»

Globaliseringa møter altså konflikter skapt av kapitalismen sjøl, som den ikke er i stand til å løse, og som skaper sammenbrudd og kaos. Det at klasseundertrykkinga forsterker klassekampen er et sånt forhold. Men kapitalismen utvikler seg heller ikke jevnt. Noen kapitalistiske stater stiger opp og andre synker ned og konfliktene mellom dem har allerede ført til to verdenskriger og en rekke andre kriger og konflikter.

Spesielt nå som kapitalismen i mange av de ledende landene er inne i en verdvarende resesjon og til og med depresjon, så må det oppstå voldsomme konflikter. Når krybba er tom så bites hestene. Dette er intet mindre enn konflikter på liv og død.

Det er ikke lenger siden enn i 2014 at Barack Obama holdt en tale der han snaket om den nye verdensordenen som skulle komme:

But whether people see what’s happening in Ukraine, and Russia’s aggression towards its neighbors in the manner in which it’s financing and arming separatists; to what’s happened in Syria — the devastation that Assad has wrought on his own people; to the failure in Iraq for Sunni and Shia and Kurd to compromise –although we’re trying to see if we can put together a government that actually can function; to ongoing terrorist threats; to what’s happening in Israel and Gaza — part of people’s concern is just the sense that around the world the old order isn’t holding and we’re not quite yet to where we need to be in terms of a new order that’s based on a different set of principles, that’s based on a sense of common humanity, that’s based on economies that work for all people.

USA lyktes nesten

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har USA vært den eneste supermakta og denne posisjonen har landet brukt til å forsøke å legge resten av verden under seg. Dette har vært gjort gjennom ulikeverdige handelsavtaler som har vært til fordel for USAs kapitalgrupper. Og ikke minst har det vært gjort gjennom kriger, statskupp, snikmord, trusler og bestikkelser. Og de har brukt sin overprisede dollar som slegge mot alle andre. Det lette artilleriet i denne kampen har vært de USA-dominerte mediene og deres svært vellykte kamp for å kontrollere folks tenkemåte og politikernes handlemåte.

USA har ført kriger i Afghanistan, Jugoslavia, Somalia, Irak, Jemen, Libya og Syria og har utløst statskupp i Ukraina og sørget for regimeskifter i andre land. I Afrika gjennomfører USA mange titalls militære operasjoner i året for å sørge for sin og sine kapitalgruppers kontroll. USA lyktes langt på vei i å ødelegge og plyndre Russland under Boris Jeltsin. Og USA har nesten fullstendig lagt Europa under seg og redusert gamle kolonimakter som Tyskland, Frankrike og Storbritannia til vasaller.

Men prosjektet møtte veggen

Uten å gjøre noe stort nummer av det har Kina dratt alle fordeler av globaliseringa til å bygge opp en industri som er blitt verdens fabrikk og systematisk bygd ut infrastruktur, forskning, vitenskap og høyteknologi slik at landet ikke forblir en annenrangs eksportnasjon. Dette har til dels skjedd med tunge investeringer fra amerikanske selskaper. Det ulike bytteforholdet mellom USA og Kina har oppstått på grunn av USA-kapitalens behov for billige varer, men det har skapt et økonomisk system som ubønnhørlig styrker Kina på bekostning av USA.

USA fikk smertelig lære at global konkurranse er ikke et spill only one can play. Donald Trumps «Make America great again» er en desperat innrømmelse av at USA har tapt i sitt eget spill.

Og USA har dessuten mislykkes i alle krigene sine. Afghanistankrigen, som vi ennå ikke ser noen ende på, er den lengste krigen i USAs historie. Og prisen er enorm. Linda Bilmes, tidligere CFO of the US Department of Commerce har beregnet de direkte og indirekte kostnadene av krigene i Irak og Afghanisatn til å bli mellom 4000 og 6000 milliarder dollar. Denne beregninga ble publisert på Harvard. (Vi snakker om mellom fem og sju norske oljefond.)

Riktignok har USA kunnet betale sitt veldige krigsmaskineri gjennom å selge statsobligasjoner til Kina. Men denne kilden tørker nå raskt opp ettersom Kina nå ser seg sterke nok og klare til av-dollarisering av verdensøkonomien.

Irakkrigen ble en katastrofe som fortsetter å produsere elendighet. Med Norge i spissen ødela USA Libya, men katastrofen derfra vil fortsette å ramme ikke minst Europa. På ettersommeren 2015 så det ut til at USAs jihadisthærer skulle vinne krigen i Syria, men så gikk Russland inn, og nå innser de smarteste strategene i USA at krigen er tapt.

Stormen på Bastillen under den franske revolusjonen i 1789. Den europeiske eliten drømmer seg tilbake til tida før.
Stormen på Bastillen under den franske revolusjonen i 1789. Den europeiske eliten drømmer seg tilbake til tida før.

Året det var så bratt

I 2015 la de fem EU-presidentene fram en plan som vil avskaffe det nasjonale demokratiet i EU-landa innen 2025. Hvis de fikk det som de ville, skulle de nasjonale parlamentene i EU-landa fra og med 2025 ikke lenger bestemme over sine egne lands budsjetter. De fem presidentene er EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker, EU-toppmøtets president Donald Tusk, eurogruppas president Jeroen Dijsselbloem, Den europeiske sentralbankens president Mario Draghi og EU-parlamentets president Martin Schulz. Ingen av disse herrene har noe demokratisk mandat bak seg, men de er vant til at de kan vedta direktiver og forordninger, så retter 500 millioner mennesker seg etter det.

Halvannet år etterpå kan vi slå fast helt upolemisk at slik er det ikke lenger. Det EU vi kjente finnes ikke mer. EU er ikke lenger en «ever closer union», som det så optimistisk heter i traktatene. Det er heller som The Economist syrlig bemerket en «ever farther union».

Så kom hendelsene på rekke og rad. Enkelte land gjorde opprør mot EUs migrasjonspolitikk. Det er en politikk som ikke har støtte av flertallet av velgerne i noe land, så det måtte sprekke før eller seinere.

Det mest avgjørende skillet kom med brexit, britenes vedtak om utmelding av EU. Det slo ut bånnproppen av EU. Legg til nederlaget til TPP og TTIP, så der du rekkeviden av globalistenes problemer i 2016.

Andre belastninger på samholdet unionen har vært krigspolitikken og sanksjonene mot Russland. Dette er politikk som til de grader strider mot de objektive interessene til de europeiske statene, men som de gjennomfører mot sterk indre motstand på grunn av USAs diktat.

Italias statsminister Matteo Renzi er ikke valgt av noen. Han kuppet seg til lederjobben i sitt eget parti og sitter som statsminister fordi han har en avtale med Berlusconi om at I’ll scratch your back if you scratch mine. Han bestemte seg for å gjøre en Cameron, stille kabinettspørsmål til sitt eget folk for å få flertall for grunnlovsendringer. Men han risikerer at han blir mer lik Cameron enn han skulle ønske. Folket i Italia ønsker ikke disse endringene og Renzi risikerer å gå på en stjernesmell – en femstjernersmell – ettersom Beppe Grillo og hans femstjernersbevegelse lurer i buskene.

Og så ser det ut til at det franske presidentvalget kommer til å stå mellom to kandidater som begger er tilhengere av detente overfor Russland og samarbeid. Helt stikk i strid med NATO-doktrinen.

Azov-brigaden under SS-runen wolfsangel
Azov-brigaden i Ukraina under SS-runen wolfsangel

Taper krigen i Syria – og Ukraina

USA, Vesten, Tyrkia og oljediktaturene har ført en krig med jihadistiske leiesoldater for å ødelegge Syria. (Norges rolle har vært å finansiere den mer eller mindre sivile delen av krigen, samt å drive økonomisk krigføring mot Syria.) Krigen holdt på å lykkes i 2015, men nå ser det ut til at jihadistene og Vesten kommer til å tape. Det er et veldig hardt tilbakeslag for neocon-imperialistene og det markerer et dramatisk veiskille i internasjonal politikk.

Det er ikke lenger siden enn sommeren 2014 at neocons i USA prøvde å yppe Russland til krig i Ukraina. I februar 2014 hadde de stått bak Maidan-kuppet i Kiev og lovt folket gull og grønne skoger. Det de fikk var krig, fattigdom, fascisme og statskonkurs. Sjøl om ingen i NATO tør å si det ennå, så vet de at denne krigen også er tapt. Konkursboet får EUs (og Norges) skattebetalere ta seg av.

Clintons og krigspartiets nederlag

Donald Trump var den motkandidaten Clinton-kampanjen ønsket seg for å være noenlunde sikre på å få sin upopulære kandidat valgt. Alle finansbankene var med, Wall Street, våpenindustrien, alle de viktige mediene. Og alle var klare for at Hillary Clinton skulle trappe opp krigen i Syria og kanskje angripe russiske styrker der. Og så tapte de. Donald Trump er en reaksjonær, kapitalistisk demagog, men han har tilsynelatende innsett at USAs tid som 2the indispensable nation» er over.

Dette ryster også ved lojaliteten i NATO. De europeiske NATO-lederne frykter for hva som vil skje dersom de mister USAs beskyttelse. De har personlig vært med på krigsforbrytelser, i trygg forvissning om at USA alltid vil gi dem ryggdekning og holde dem ute av internasjonale domstoler. Nå kan de ikke være så sikre lenger. Om det ikke kom noe annet ut av valget i USA, så har vi i hvert fall fått se hvor patetiske vasaller de europeiske lederne er.

Og Tyrkia, som har NATOs nest største hær og utgjør NATOs sårbare sørflanke, flørter med ideen om å slutte seg til den eurasiske alliansen i Shanghai Cooperation Organisation i nær tilknytning til Kina og Russland.

USAs underskudd på handelsbalansen med Kina bare øker og øker
USAs underskudd på handelsbalansen med Kina bare øker og øker

Og den kinesiske maskinen maler ufortrødent videre

Deng Xiaoping rådet sitt lands ledere til å ikke synes i internasjonal politikk for ikke å pådra seg oppmerksomhet. Det rådet har de da også fulgt. Men Kinas økonomi er nå den viktigste kilden til den veksten som finnes i verden og landet har opprettet egen utviklingsbank, satser på å bygge den nye silkeveien – en vei, ett belte – og investere hundrevis av milliarder dollar på det. Hvis det ikke blir storkrig vil Kinas økonomi bli større enn USAs i absolutte tall en gang på 2020-tallet. Da vil også Kina for lengst ha gått forbi USA som forsknings- og utviklingsnasjon. Og Kina er største handelspartner og største investor i en rekke land som tradisjonelt har vært USAs nærmeste allierte.

Lenge før årskavalkadenes tid kan vi slå fast et 2016 er skjelsettende. For globalistene er det allerede det året det var så bratt. Vi vet nå allerede at dette vil får verdenshistorisk betydning. Men på hvilken måte, er det umulig å si. USA har lenge ført en indirekte krig mot sine «allierte», nå kan denne konflikten komme mer åpent opp i dagen. Det kan bli en situasjon med «alle mot alle». Gamle allianser vil rakne, nye vil oppstå. Sånt skjer sjelden fredelig. Med perioder med kaos er også perioder med muligheter. Det er lettere for de undertrykte folkene å bekjempe fiender som er splittet enn fiender som står sammen.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.