Demonteres Arbeiderpartiet?

11
Under Jonas Gahr Støres ledelse går Ap fra nederlag til nederlag.

Arbeiderpartiet var en gang «ørnen blant partiene», som Jens Arup Seip sa. Den moderne norske kapitalismen, slik den ble utviklet etter 1945 kan ikke forstås hvis man ikke ser på Arbeiderpartiets rolle. Ap var styringspartiet. Etter å ha nedkjempet kommunistene hadde Ap full kontroll over fagbevegelsen og var et masseparti med forankring på arbeidsplassene, samtidig som det la føringene for en nærmest planmessig utvikling av norsk kapitalisme.

Valgplakater for Arbeiderpartiet fra 1950-tallet

Det er lenge siden nå. Den siste store sosiale reformen til Arbeiderpartiet var arbeidsmiljøloven i 1977. Kort etter begynte den sosiale nedbygginga, først gjennom gravlegginga av den sosiale boligbygginga i samspill med Høyre, og gjennom EØS-avtalen har AP gitt kapitalen et verktøy der arbeiderfiendtlige «reformer» kan drives gjennom som om de var naturlover. Nøkkelpersonene i denne prosessen har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Klassepartiet erstattes med konsulentpartiet

Ap var et klasseparti, riktignok et borgerliggjort og sosialdemokratisk klasseparti, men et parti knyttet til og preget av arbeiderklassen. Men den epoken er over. Høyremannen Jonas Gahr Støre er ikke årsaken til at det er blitt slik, men han er symbolet på overgangen fra klasseparti til eliteparti, eller kanskje heller et konsulentparti. Partiet er blitt markedsliberalistisk, og da er det ikke noe rart at det velger en markedsliberalist som leder. I stedet for å bygge landet i fellesskap og samhold, som det het den gangen, har Ap kjørt lagtempo med Høyre for å privatisere bærebjelkene i den sosialdemokratiske «norske modellen».

«Noen har snakket sammen»

Krisa i Arbeiderpartiets ledelse som er blitt synlig gjennom Giske-saka, synliggjør en del av de indre mekanismene i partiet. Og det som tyter ut, er ikke vakkert. Nå må man ha fulgt dårlig med hvis man tror at brutale maktkamper og rå utstøting er noe nytt i Ap. «Jeg skal knekke deg som ei lus,» sa CIA-informanten Haakon Lie til Einar Gerhardsen. Og det å knekke sine interne motstandere ved bruk av de metodene som var tilgjengelige, har vært en del av Aps væremåte. «Noen har snakket sammen,» het det når de mektige hadde tatt en beslutning på kammerset. Og de som ble rammet av maktbruken, ble gjerne merket for livet.

Dette kunne fungere så lenge Ap-ledelsen hadde himmelens mandat, som man sier i Kina, så lenge de leverte varene. Folk glemmer sånt fort hvis de opplever at velstanden øker.

Men reformenes tid er for lengst over

Men Ap har vendt ryggen til arbeiderklassen. Støre må nærmest ha med tolk hvis han skal snakke med fagforeningsfolk «på gølvet». I resten av Europa sluttet «gullalderen» på begynnelsen av 1970-tallet. I Norge har Ap fått en galgenfrist gjennom oljeøkonomien. Oljemilliarder kunne smøre systemet og holde velstanden oppe lengre enn i våre naboland. Ap kunne også skaffe seg støtte i kulturlivet og i bistandorganisasjonene gjennom å dele ut statlige milliarder. Men under overflaten fortsatte demonteringa av velferdsstaten. EØS-avtalen har vært og er fagforeningsknusing på steroider. I ly av denne avtalen er det organiserte arbeidslivet, som var en del av den sosialdemokratiske merkevaren, langt på vei blitt knust. Vi har fått reine slavekontrakter og vidåpne muligheter for økonomisk kriminalitet og grov utnytting av migrantarbeidere. Og dette er ikke minst Aps verk. Partiet har sviktet grunnfjellet sitt, og det vet grunnfjellet. Ap har sviktet sine kjernevelgere til fordel for internasjonal finanskapital, og konsekvensene merkes allerede.

Det framgår av tall fra regjeringa at timelønnskostnadene i industrien har falt markant i Norge fra 2011 og at BNP per innbygger også har falt de siste årene. Våre naboland har opplevd dette lenge. Nå er det vår tur, og det blir særlig arbeiderklassen som må betale. Til dette har Ap ikke noe annet svar enn de andre globalistpartiene. EØS er helligere enn Bibelen og globaliseringa er det forbudt å kritisere. Ap er blitt et nyliberalt parti som de andre.

Veien mot undergangen?

Arbeiderpartiets søsterpartier i Europa sprekker som såpebobler. Greske PASOK gikk fra rundt 40% av stemmene til rundt 6-7%, og slik er det gått med mange andre av de partiene som var nærmest statsbærende partier. Franske Parti Socialiste døde for egen hånd ved valgene i fjor, og det tyske sosialdemokratiske partiet, sjølve bærebjelken i den sosialdemokratiske internasjonale er i ferd med å miste grepet. Partiet ligger nå under 20% i målingene og har problemer med å definere seg sjøl.

De sosialdemokratiske partienes kollaps er tema i mange diskusjoner i Europa for tida, og en gjennomgående forklaring er at disse partiene har gått fra å være sosialdemokratiske partier med en forankring i arbeiderklassen til å bli nyliberale partier som er svært lik sine borgerlige konkurrenter. Sosialdemokratene har sagt farvel til arbeiderklassen og styres av den samme typen konsulenter, rådgivere og karrierepolitikere som sine konkurrenter.

Rosene visner i Europa, skrev Aftenpostens Europa-korrepondent Øystein Kløvstad Lamberg i en kommentar til valget i Nederland. Det samme kunne vært skrevet etter valget i Frankrike der Sosialistpartiet nærmest ble utradert med sine 7,4%. Greske PASOK har 6,3%.

I mai 2017 svarte 55,1 prosent av LOs medlemmer at de ville stemme Arbeiderpartiet. I løpet av valgkampen forsvant nesten 17 prosentpoeng. Ved stortingsvalget var det bare 38,4 prosent av medlemmene i LO-forbund som stemte på Arbeiderpartiet.

Det er mest sannsynlig at Ap også vil gå den veien som søsterpartiene deres har gått. Krisa i Ap-ledelsen viser at det ikke går noen vei tilbake til det hardhendte, men vellykte styringspartiet. Ap har hatt en viss suksess med å omdefinere seg fra arbeiderparti til parti for kvinner i utdanningsyrkene. Men det er ikke veldig mye igjen av den tilliten etter desember 2017. Ap har ingen reformer eller prosjekter å tilby som kan få velgerne deres til å tilgi skittentøyet. Og partiet har ingen ledere som kan gjenreise tilliten i arbeiderklassen. Det handler ikke bare om personlige egenskaper. Det handler først og fremst om politikk. Og det er lenge siden Ap hadde en politikk som arbeiderklassen kunne kjenne seg hjemme i.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. “Nå må man ha fulgt dårlig med hvis man tror at brutale maktkamper og rå utstøting er noe nytt i Ap.”

    Ja, det er trist når slikt skjer, og nå har fossemøllingsslekta fulgt opp og utstøtt meg, hvor de alle med unntak av Israel støtter opp under Fyrsten. Men nok om det, hva som er poenget er at jeg ble kastet ned fra borgerklassen til arbeiderklassen etter en skitur sist vinter, slik at jeg nå helt og fullt identifiserer meg med denne. Fossemøllingsslekta kan få ha fyrsteparet sitt i fred for meg!!!

    Men selv om fossemøllingsslekta har sviktet meg, skal ikke jeg svikte min nye klasse. For jeg er, på tross av at jeg er erklært som trumpist, hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik, en stolt fossemølling. Min ånd skal ingen klare å knekke, med mine industrigener som går tilbake til middelalderen ved Kvernumsstrykene på Skreia. Det var tross alt jeg som skulle vært slektas kulturbærer!

    Mitt poeng er at det nytter ikke å vende tilbake til APs velferdskapitalisme fra etterkrigstida. Vi trenger en helt ny form for velferdsmodell ribbet for kapitalisme:

    Den nordiske velferdsmodellen er det beste vår sivilisasjon har kommet opp med, men den forfaller. Byråkratiet har antatt sovjetiske dimensjoner og er i stadig større grad til for seg selv, og fungerer mer og mer som ryggdekning og skjold for maktmennesker og særinteresser. Kontroll over nasjonens ressurser og interesser utflagges til overnasjonale interesser og instanser i et akselererende tempo. Medbestemmelse over egen arbeidsplass skrumper inn. Det mest frustrerende er allikevel at hele nasjonen er giret mot profittmotivet, en absurditet i en verden hvor miljøkrisene tårner seg opp.

    “En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.” – Terje Bongard

    At stadig flere ikke orker å jobbe er høyst forståelig. Når man samtidig ser at det er hybrismonstre og sløsere som stikker av med eierskapet over produksjonsmidlene, slik at de kan velte seg i forbruk og miljøødeleggelse, for slik gi fingeren til oss asketer, samtidig som flertallet drømmer om å bli som dem, kjenner man at motløsheten tar overhånd.

    Det er på høy tid med en velferdsstat 2.0, eller heller hva man kan kalle en velferdsallmenning 2.0, basert på kommunisme 5.0. Den nordiske velferdsmodellen har allerede løpt ut i sanden, i tillegg ble den konstruert før miljøkrisenes tid. Skal vi kunne ta fatt på miljøkrisene og føle mening med vårt arbeide, må vi få på plass InnGruppe-Demokratiet (IGD).

    Samtidig må tabuet om «mistankens hermeneutikk» knuses!

    “Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli «djupt såra». Og det finnes mange flere.” – Trond Andresen

    Det er 100 år siden revolusjonen, men vi kan i ettertid slå fast at den nordiske velferdsmodellen var en større suksess. Formelen den bygget på er imidlertid ikke lenger gyldig: kapitalisme+vekst=demokrati

    Allikevel har vi i Norden et spesielt ansvar for verden for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå. Med vår fortid vil vi bli tatt på alvor. Revolusjon 2.0 må starte her, før det er for seint. Og den må begynne med at vi tar demokratisk kontroll over arbeidsplassene, da produksjonen er eksistensgrunnlaget vårt!

    “Vi må få kontroll over det gigantiske produksjonsapparatet. Det er det som truer eksistensen vår.” – Terje Bongard

    I tilfelle noen enda ikke skulle ha hørt evangeliet!

    – Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

    [https://debatt1.no/vart-ansvar-for-a-ta-velferdsmodellen-opp-til-neste-niva/]

  2. Når jeg ser på disse plakatene om at framskrittet skal fortsette, vi skal bygge Norge etc, blir jeg bare kvalm og oppgitt. Sannheten er at vi har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet. Til Helvete med Framskrittet!!!

    - Fra bedehusland til kjøpesenterland

  3. SHO says:

    Sosialdemokratene i Europa hadde en gylden sjanse den gang de hadde flertall i EU-parlamentet. Alle håpet dengang på at det sosiale Europa skulle oppstå, men det skjedde altså ikke. Sjansen ble ikke brukt.

    En årsak kan være at Tyskland betrakter EU som å være et springbrett for tysk industri til å delta i den store globaliseringen hvor vestlig industri og næringsliv skal konkurrere på verdensmarkedet sammen med Kina og India og andre land hvor det fortsatt er økonomisk vekst. Kina og India mfl utgjør et kjempedigert marked som er et veldig lovende område for eksport, import og investeringer. Storbritannia kan ha lignende ambisjoner som Tyskland. Frankrike er kanskje i større grad orientert mot EU. Å feks skulle etablere en tollmur el rundt EU vil ikke være i tysk industris interesse selv om andre EU-land og europeiske folkebevegelser kan være av motsatt mening. Det som kan være i tysk industris interesse er feks lave lønninger i Øst-Europa (med påfølgende sosial dumping) og dessuten Hellas og andre land som ligger nede og som svekker eurokursen.

  4. tobo says:

    Det er interessant at jeg som kristen konservativ kan finne forståelse og få innsikt i en person som er kommunist og hvis navn jeg alltid har forbundet med ekstrem venstre og følt helt fremmedhet overfor.

    Synes du skriver godt om essensen i Ap og hva de var og hva de har blitt. Ikke rart jeg i mange år har følt fremmedhet overfor Ap selvom hele familien min var trofaste Ap folk
    Det var noe som ikke stemte og etter det du har skrevet er det klarere hvor i landskapet Ap befinner seg.
    Fjernt fra min ånd - om jeg får bruke det uttrykket.

    Hvorfor jeg fikk interesse for navnet Steigan var at Hanne Nabinthu Herland intrrvjuet deg og hun er et menneske jeg har stor beundring og respekt for og at hun også skjønner den kristne ånd.

    Det er ikke lett å være kristen idag blant ateister og humanikere og vanlige mennesker der Gudstro er helt fjern. Har jeg inntrykk av iallefall.

    Jeg vokste opp i et kjærlig kristent hjem og selvom jeg både hører dårlig og ser dårlig og alltid har hatt sen oppfatnings-emne og er liten og tynn så har jeg opplevet Jesu visdom og klarhet i en mer og mer broket og forvirret verden. Det er godt å ha en fast Lede-stjerne i livet. Selvom det har heftet både vold og drap utført av MENNESKER i Jesu navn. ( det er også profetert i Bibelen)
    Vi trenger ikke gå lenger enn til nazistene under siste krig som ødela for Jesus-navnet ved at soldatenes belte spenner hadde innpreget Gott mit uns. Og de arbeidet sannelig i djevelens tjeneste.
    Det var desidert ikke Isra els Gud og Jesus Kristus de mente. Skal man ha klarhet i tanker og sinn må man gå i dybden og søke i det høye - for menneskers intellekt er ikke nok om den ikke er beåndet.
    Litt om meg sellv utenom det foran nevnte. Har grunnskole og videregående og fag-skole innen apotek-bransjen
    Er på H/Frp-siden og interesser er sport/trening. Teater. Politikk og fordypning i
    Bibelens ord og er litt over søtti år

  5. Steigan har forlatt statssosialismen og er vel nå mer å regne som tolfist, da det er Tolfa som er allmenningenes nye fyrlys i Europa. Man blir ikke upåvirket av et slikt sted!

  6. At “Det Norske Arbeiderparti” FRAMLEIS har den ‘oppslutning’ det har, står for meg som det grelleste uttrykket jeg i farten greier å hoste opp - på en ytterst patetisk flokkmentalitet. - På Jæren er det et kjent [og kjært] uttrykk som heter ‘Fobball’, noe som i mine øyne er symptomatisk med eksistensberettigelsen for nevnte mentalitet.
    Fra antikken og frem til vår tid, har formelen ‘panem & circences’ - [godt sekundert av religion] vært et av elitens og maktapparatets fremste og mest effektive redskap i forhold til massene. - I “informasjonssamfunnet” burde presumptivt begge - forlengst ha utspilt sine respektive roller. At så ikke er tilfelle, vitner tyvärr om hva som ligger i ordene “Ignorance is bliss” . . . . . . . . . .

  7. Solb51 says:

    Pål Steigan. Ja en gang var AP et parti for arbeidere.Men det var en gang! Jeg var med den gang i 1971/72 da fagbevegelsen var sterkt inne i bildet i AP også i andre partier også mer venstrevride partier.Arbeiderpartiet har forlatt sitt motto om og være et parti for og med arbeidere! Hva det skyldes? Der er for få folk fra gølvet som orker og sloss for en plass i et parti bestående av akademikere som har høy utdanelse og eller studerer for akkurat og bli politikere! Nå begynner vi og se konturene av at den merkelige arbeider politikken som selv ikke vi gamle arbeiderpartifolk skjønner noe av,en slags moderne ap politikk som ikke har noe med arbeideres problemer og gjøre er på vei til og spille falitt! Derfor ser vi også at flere og flere arbeidere i ren desperasjon velger og stemme FRP selv om dette er og gå fra vondt til verre? Det partiet som hadde skjønt at vi som ikke har gjort annet enn og arbeidet på golvet all vår arbeids kariere,og alle de som i dag har slike jobber trenger et parti som arbeider for oss,ja det partiet hadde virkelig kommet til og fått arbeids folk til og sperre opp øya og raskt gått fra FRP AP og over til et slikt parti! Golvets arbeidere blir helt glemt i dagens samfunn derfor måtte jo dette ditt parti ha en gyllen mulighet til og komme på banen? Nå når AP blir plukka helt i fra hverandre?I dag vil jeg påstå at det som skjer i AP ikke kenger er noe med deres politikk som gir en eneste fordel for en fotsoldat i arbeidslivet! Og samtidig! Folk flest blant arbeidere selv på bakkeplan har fått det så bra at de som tjener dårlig av arbeids folk ikke lenger blir hørt av partiet AP sine pamper! Sosialdemokratiets tid er mer eller mindre over i velstands samfunnet? Om det ikke kommer et parti som kan skape debatt og konflikter i den “høyredominerte” vinden i alle partier som støtter den vanlige arbeider

  8. Du konstaterar helt korrekt:
    “Etter å ha nedkjempet kommunistene hadde Ap full kontroll over fagbevegelsen og var et masseparti med forankring på arbeidsplassene”.
    Det som borde beaktas närmare är anledningen till att AP lyckades kämpa ned kommunisterna, NKP, och i förlängningen att AKP(m-l) inte förmådde bli ett alternativ för den norska arbetarklassen. Min förklaring till detta finns i en del i suffixet i AKP(m-l); nämligen l:et som står för leninism. Varken den norska eller den svenska arbetarklassen såg, med rätta, det sovjetiska experimentet, som seglade under leninistisk flagg, mer som ett hot än ett löfte.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere

Historisk kommentararkiv

11 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.