– De folkene som tapte valget for Labour hater arbeiderklassen

0
Det urbane, "progressive" småborgerskapet forakter arbeiderklassen og dens verdier. Foto: Shutterstock

Det er ingen tvil om at det britiske Labour-partiet tapte parlamentsvalget fordi arbeiderklassestemmer i hopetall gikk til arbeidernes tradisjonelle fiende, Tory-partiet. Arbeiderkretser som Labour hadde holdt siden 1920-tallet gikk til overklassesnobben Boris Johnson og hans parti. Årsaken var åpenbar: arbeiderne hadde stemt brexit, og siden Jeremy Corbyn hadde sagt at han ville ha en ny folkeavstemning, var det ingen annen måte de kunne sikre sitt ja til brexit enn ved å stemme toryene.

Les: Storbritannia: Arbeiderklassen stemte tory for å få brexit

Kommentatoren Chris Uhlmann hadde en presis oppsummering av den klassemessige avgrunnen som har oppstått mellom arbeiderne og de moderne kosmopolittiske mellomsjiktene i indre by. De sistnevnte hater arbeiderklassen, dens holdninger og dens verdier, skriver Uhlmann:

«Det er tydelig over hele den vestlige verden at det nå er oppstått en kløft som deler internasjonale internasjonalister fra den arbeiderklassens nasjonalister som opprettholder livsstilen deres. Mange i velstående bystrøk er nå så koblet fra kildene til mat, rikdom og energi at de stemmer mot dem eller prøver å forby dem.

Dette er en stadig bitrere kamp mellom vinnerne og taperne i globaliseringea. The Economist har rapportert at konkurransen fra kinesisk import har forårsaket et 20 prosent tap av produksjonsjobber i USA og at hele regioner er gått inn i permanent tilbakegang.

Det meste av den «kreative ødeleggelsen» som fulgte den internasjonale åpningen av markeder, var i jobbene til mannlige produksjonsarbeidere. Det bidro også til å ødelegge livet til deres koner og barn. Manuelle arbeidere over hele Vesten står nå overfor færre jobber og fallende reallønn, så er det noe rart at de blir stadig mer forbannet?

Dette er ikke privilegerte hvite menn. Det var de som tømte søppelet ditt, behandlet kloakken din, bygde maskinene dine, gravde i farlige gruver, dyrket maten, levde harde, men stolte liv og hadde det privilegiet å kjempe og dø ved fronten når vi kalte til krig.

På den andre siden av skillet er de bybaserte kunnskapsindustriarbeiderne som gleder seg over alle fordelene ved frihandel og fri bevegelse for innvandrere uten å måtte bry seg med noen av ulempene.

Dette skillet var noe det britiske arbeiderpartiet, med sine dype røtter i arbeidermiljøer, burde vært i stand til å kjenne igjen. Partiets historiske prosjekt er å forsvare arbeidende mennesker, så det burde ha stått sammen med dem og forsøkt å ivareta deres helt reelle bekymringer. Og deres hjerter var det et skrik av raseri mot arrogante, EU-byråkrater, høyt hevet over dem og langt utenfor rekkevidde, og en frykt for at den frie flyten av arbeidskraft var en eksistensiell trussel mot dem.

Men Labour ble revet mellom sin tradisjonelle base og den progressive woke klassen som hadde invadert partiet. De hadde vokst til en hær da partiet tillot supportere som betalte bare £ 3 å stemme i ledervalget.

Denne flokken kom med alle sannhetene i den nye tidsalderen og alle sine mange fordommer. Grunnleggende hater de virkelig arbeiderklassen. De hater jobbene deres, bilene, sporten, musikken og livsstilen deres.»

En ny type klassekrig er i gang

For å forstå begivenhetene i verden i dag, er det nødvendig å tenke på dem som klassekamp. Dette skriver Glenn Harlan Reynolds i avisa USA Today, ikke akkurat hva man tenker på som et marxistisk tidsskrift. Og Reynolds er da også så overrasket over sin egen oppdagelse at han fortsetter:

«Denne setningen lyder som noe som kunne ha vært skrevet av en doktrinær marxist. Men ikke desto mindre er det sant. Mye av den aktuelle spenningen i USA og andre demokratier dreier seg i virkeligheten om klassekamp.»

Reynolds forter seg med å tilføye at dette ikke er den typen klassekamp som Karl Marx skrev om med arbeidere og bønder som står opp mot en rovgrisk kapitalistklasse, men det er dagens herskende klasse som møter misnøyen fra arbeiderklassen.

Den nye klassen

Reynolds tar utgangspunkt i analysen til den jugoslaviske sosialisten og dissidenten Milovan Djilas i boka Den nye klassen der han skrev at lederne i parti- og statsapparatet var blitt en ny klasse som tilegner seg den nasjonaliserte eiendommen. Det nye Reynolds gjør er at han utvider dette til også å gjelde kapitalistiske land.

Etter annen verdenskrig vokste det fram et sjikt av ikkevalgte administratorer og profesjonell elite. De eide ikke produktivkreftene, men de disponerte over dem et stykke på vei og de kunne høste fruktene av dem. Begepene Den nye klassen og managerklassen ble først forklart i vestlig sammenheng av John og Barbara Ehrenreich. Det handler om den høyt utdannede klassen av administratorer av kapitalismen både i statsapparatet, det ideologiske apparatet, kulturlivet og akademia.

Forsvarer sine privilegier

Den norske elitedebatten handler i stor grad om dette sjiktet. Og som Reynolds skriver har denne eliten vært svært fornøyde med den klasseposisjonen de har erobret seg, og den er tilsvarende rasende mot enhver kritikk av denne posisjonen. Reynolds skriver:

«I etterkrigstida har vi sett en etablering av internasjonale institusjoner fra NATO til FN til Verdensbanken, sammen med en spredning av tenktanker og ikke-statlige organisasjoner (NGOs) som følger med dem. Vi har sett en voldsom vekst av høyere utdanning i USA, og at akademiske grader er blitt noe man må ha i den øvre middelklassen. Og vi har sett en voldsom vekst i makta til medieorganisasjonene, og tilsvarende hos statsbyråkrater og lobbyister, hvorav antallet har økt enormt.»

Denne managerklassen eller øvre middelklassen er blitt svært velstående. Dette ser vi jo også i Norge der for eksempel lederne i de store «hjelpeorganisajonene» utgjør en lønnsadel høyt hevet over arbeiderklassen, men med en sjøloppfatning om at det er de som har de riktige meningene, som vet best og har de beste verdiene.

«A basket of deplorables»

For arbeiderklassen og «de der nede» har det gått den andre veien. Store sjikt av den vestlige arbeiderklassen og andre arbeidsfolk opplever at deres livsgrunnlag raser sammen under dem. De «progressive, moderne» bysmåborgerne hater og frykter disse folkene av et godt hjerte.

Hillary Clinton demonstrerte denne klasseforakten da hun kalte Donald Trumps velgere for «a basket of deplorables». Og hun føyde til at de er «rasister, sexister, homofobiske, fremmedfiendtllige, islamofobe», for å understreke hvor forferdelige disse mindreverdige menneskene er. Hun kunne ha kalt dem «avskum», og det ville gjort samme nytten. Hennes tilhengere jublet, siden deres klasselojalitet lå til den øvre middeklassen, men som vi vet slo dette ikke an i arbeiderklassen.

Middelklassen rynker på nesa og viser klasseforakt

Er det noe den velsituerte urbane middelklassen hater så er det det de oppfatter som vulgære arbeidsfolk, folk som ikke kan de kulturelle kodene som gjelder i salongene, folk som kjører dieselbil og bor i utkanten. Folk som frykter at jobben deres kan bli tatt av folk som er importert fra lavkostland for å slå det organiserte arbeidslivet i stykker. Og de har naturligvis alle slags nedsettende navn på dem, som vi jo har sett. Men det biter ikke lenger. Det lar seg ikke lenger skjule at dette ikke handler om kulturkrig, men om klassekrig, og i denne klassekrigen står den øvre middelklassen på den økonomiske overklassens side.

Geografen Christopher Guilluy vakte i 2014 stor oppmerksomhet med sin studie av La France périphérique – det perifere Frankrike. Den viste hvordan de arbeidende klassene i Frankrike, som stort sett bor utenfor de store byene, er ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet. I et intervjue med spiked sier han:

«Vi har et nytt borgerskap, men fordi de er veldig kule og progressive, skaper de det inntrykk av at det ikke er noen klassekonflikt lenger. Det er virkelig vanskelig å motsette seg hipstere når de sier at de bryr seg om de fattige og om minoriteter.

Men faktisk er de svært medskyldige i å fordrive de arbeidende klassene til sidelinjen. Ikke bare drar de stor nytte av den globaliserte økonomien, men de har også produsert en dominerende kulturelle diskursen som fryser ut arbeiderklassen fra det gode selskap.»

Les også: Gule vester og «deplorables» – en ny type klassekrig er i gang

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Banner-Steigan-1024x546.png
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Mitt-innlegg-7-1024x1024.png
KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.