oss 100 kroner!
Den indiskfødte, britiske skribenten og biologen Kenan Malik skrev en analyse i The Guardian etter massakren i Christchurch. Der pekte han på at identitetspolitikken ikke har sine røtter på venstresida, men derimot på den reaksjonære høyresida. Malik skrev:
«De fleste tror at identitetspolitikken har røttene sine på venstresiden. I stedet stammer den fra den reaksjonære høyresiden, i kontra-opplysningsbevegelsen sent på 1700-tallet. Da ble det ikke kalt «identitetspolitikk». Det ble kalt rasisme.»
Identitetspolitikk, rasisme – og kildene til den kommende fascismen
Venstresida er tradisjonelt preget av ideene fra opplysningstida med frihet og likhet. Der gis det ikke rom for denne typen gruppeidentiteter. Det kan føyes til at det samme gjaldt for arbeiderbevegelsen og marxismen som satte klasse i høysetet både som forklaringsmodell og som mobiliseringsgrunnlag.
Malik knytter dette sammen med postmodernismen, som han kritiserer i boka The Meaning of Race. Og han ser dette som et tilbakeslag i kampen for økonomisk likhet.
Høyst sannsynlig uten å ville det har denne postmodernismen styrket legitimiteten for de hvite rasistene. Eller som Malik skriver:
««Rasisme» ble til «hvit identitetspolitikk». Og etter å ha promotert identitetspolitikk i flere tiår, satt venstresiden paralysert og så på omstillingen.»
«Hvithetens tause makt»
Den som trenger en illustrasjon av Maliks kritikk kan lese artikkelen «Hvithetens tause makt» av Ronald Mayora Synnes og Sandra Fylkenes i Morgenbladet 13. september 2019, for der er denne «rasismen på vranga» tatt helt ut.
De forteller oss at det å være hvit innebærer et maktforhold. Er du hvit, bærer du med deg kolonialismens arv. Les bare her:
«Innen forskningsfeltet som kalles kritiske hvithetsstudier blir hvithet definert som rester av arven fra vår felles koloniale og imperiale historie, som med sin moderne kategorisering og klassifisering av planter, dyr og mennesker, bidro til å konstruere sosiale fenomener som vi i dag kjenner som rase og rasisme.»
«Hvithet, som en type raseideologi, kan forstås som en form for definerende samfunnsstruktur som kommuniseres til oss på mer og mindre synlige måter. Den kan for eksempel presentere hva det vil si å være fullgod norsk – hvilke verdier og normer du skal ha, at du skal elske ski, brunost og friluftsliv og, selvfølgelig, at du skal være hvit.
Men, det spesielle ved hvitheten er at den virker som makt – best når den fremstår som både skjult og taus.»
«Kritiske hvithetsstudier», intet mindre. Enhver må kunne se at dette er reinspikka rasisme, kanskje med unntak av de få som er inne i denne bobla. Prøv å sette «jøde» eller «svart» inn i stedet for «hvit» i sitatene ovenfor, så gjør du en tidsreise tilbake til rasehygienen på trettitallet, bare at nå er det ikke «jøden» som er problemet, nå er det den «hvite».
Gjennom dette er klasse skjøvet helt ut som sentral samfunnsmessig kategori. Nå er det hudfarge og faktisk «rase» som er blitt forklaringsmodell. Eller som forfatterne skriver rett ut:
«Vårt poeng er at fenomenet rase, som et sosialt konstruert fundament for gruppeinndeling, ikke døde da andre verdenskrig sluttet.»
En hvit arbeider er altså bærer av «arven fra vår felles koloniale og imperiale historie» og er derfor per definisjon en motstander – en fiende.
Tjener herskerklassen og fascistene
Når nå identitetspolitikerne har gått hele veien rundt og gjennom sin fokusering på rasisme, sjøl lanserer rasisme, gjør de alle typer rasisme stuereine. Mobilisering rundt rase blir legitimt.
Rasismen er imidlertid ikke noe som er unikt blant hvite mennesker. Vi ser sionistenes rasisme mot palestinerne og i disse dager svart rasisme mot svarte i Sør-Afrika. Å lansere en forklaringsmodell om en slags hvit «arvesynd», slik Synnes og Fylkenes gjør, er både ahistorisk og usant.
Å fokusere på såkalt «rase» enten den retter seg mot svarte, brune eller hvite tjener ingen annen hensikt enn å hindre folk fra å forene seg på grunnlag av klasse. Det som truer den bittelille overklassens makt er dersom folk over hele verden forener seg på tvers av etniske grener på et klassegrunnlag, for da kan de bli i stand til å styrte milliardærene og deres politiske støttespillere.
Å lese Synnes og Fylkenes er som å bli satt tilbake til mellomkrigstidas «rasehygieniske institutter». Forhåpentlig skjønner de ikke hva de gjør. Men det hjelper svært lite. De har bidratt til å legitimere rase som forklaringsmodell, noe som bare styrker rasismen og tjener den herskende klassens behov for å splitte og herske.
Les også: Identitetspolitikken – en fiende av arbeiderklassen
Hvordan klarte identitetspolitikken å feste grepet?
Den svenske politikeren Amineh Kakabaveh som er av kurdisk herkomst og sitter i den svenske Riksdagen har pekt på hvordan identitetspolitikken har ødelagt Vänsterpartiet:
«Vänsterpartiet är inte ett vänsterparti för invandrarkvinnor och socialister. Det är ett parti för karriärister och identitetspolitiker. Ledningen har med åren blivit allt mer intolerant och partiet är nu toppstyrt.»
Mobiliserer på identitet, ikke på klasse
En av de sentrale sangene i arbeidersangens kanon er Solidaritetssang (Solidaritätslied) av Bertolt Brecht og Hanns Eisler. Der heter det blant annet:
Alle jordens folk: Gå sammen. Fram til kamp for felles sak! Jordens rikdom skal vi vinne hvis vi holder ryggen rak.
Svarte, hvite, brune, gule. Slutt å slå hverandre ned. Først når massene får ordet lyder ropet: Enighet.
Den småborgelige middelklassens identitetspolitikk bidrar ikke til noe annet enn å splitte folket og gjøre det vanskeligere å forene seg på grunnlag av klasse. Den fortjener derfor å bli kritisert og avvist, ikke minst av enhver som ønsker å bekjempe kapitalismen.
