Identitetspolitikk, rasisme – og kildene til den kommende fascismen

0
Nazi-marsj i Kiev. Dette er nazister av Hitlertypen og vi hører aldri at Erna Solberg sier et negativt ord om dem. Foto: Shutterstock

«De fleste tror at identitetspolitikken har røttene sine på venstresiden. I stedet stammer den fra den reaksjonære høyresiden, i kontra-opplysningsbevegelsen sent på 1700-tallet. Da ble det ikke kalt «identitetspolitikk». Det ble kalt rasisme.«

Dette skrev den indiskfødte, britiske skribenten og biologen Kenan Malik i The Guardian etter massakren i Christchurch. Han utdyper dette slik:

«Den siste uken har jeg vært i Australia, hvor jeg har snakket – blant annet – om identitetspolitikk. I tiden etter massakrene ved de to moskeene i Christchurch har temaet fått en helt annen resonans. Gjerningsmannen, som er tiltalt for 50 drap, kom fra Australia.

Det har ført til mye selvransakelse rundt hvit nasjonalisme og dens røtter, og rundt rollen media og politikere har i å helle bensin på bålet.

Det er imidlertid, både i Australia og andre steder, en merkelig inkoherens i slike diskusjoner. Det pågår en opphetet debatt rundt identitetspolitikk, med hovedfokus på venstresiden og på om det gir mening å adoptere slik politikk. Det pågår også en like opphetet, men separat, debatt rundt hvit identitet og hvit nasjonalisme.

Samtidig er det svært sjelden at man kobler sammen de to debattene, eller utforsker forholdet mellom identitetspolitikken på høyre- og venstresiden. Derfor føles det som om temaet har blitt snudd på hodet når man plasserer disse to debattene innenfor samme ramme.

Identitetspolitikken har ikke sine røtter på venstresida, skriver Malik. Venstresida er tradisjonelt preget av ideene fra opplysningstida med frihet og likhet. Der gis det ikke rom for denne typen gruppeidentiteter. Det kan føyes til at det samme gjaldt for arbeiderbevegelsen og marxismen som satte klasse i høysetet både som forklaringsmodell og som mobiliseringsgrunnlag.

I og med at arbeiderbevegelsen forvitret og marxismen ble avvist av «venstresida» ble den en tumleplass for den «progressive» identitetspolitikken. Som Malik skriver:

«Men det som begynte som en kamp mot undertrykkelse, og for forandring av samfunnet, forandret seg over tid til å bli et krav om kulturell anerkjennelse for et utall av sosiale grupper. De sosiale bevegelsene på 1960-tallet la grunnlaget for det 21. århundres identitetspolitikk.«

Malik knytter dette sammen med postmodernismen, som han kritiserer i boka The Meaning of Race. Og han ser dette som et tilbakeslag i kampen for økonomisk likhet.

Hos de «progressive» identitetspolitikerne ser man det urovekkende likheten med den tradisjonelle rasismen når den verste gruppa de vet om er «hvite menn» eller eventuelt «gamle, heteroseksuelle, hvite menn». Plutselig ble det lov innen en «progressiv» ramme å bruke rase som argument, såfremt den ble brukt mot de hvite.

Og dermed er også legitimiteten styrket for de hvite rasistene. Eller som Malik skriver:

««Rasisme» ble til «hvit identitetspolitikk». Og etter å ha promotert identitetspolitikk i flere tiår, satt venstresiden paralysert og så på omstillingen.»

Det virkelige grunnlaget for den kommende fascismen

Akkurat som de «progressive» identitetspolitikerne har forkastet marxismen og forståelsen av klasse som grunnlaget for de viktigste konfliktene i dagens verden, har de også kastet materialismen til Marx og hans elever over bord.

Lytt til diskusjonene om fascismens røtter, så blir det åpenbart. Hvor kommer de fascistiske tankene fra? Jo, der er man enige fra Erna Solberg til Antirasistisk senter. De fascistiske tankene kommer fra fascistiske tanker. Det er spredninga av farlige tanker på nettet og andre steder som er grunnlaget for fascisme og terror. Løsninga på dette er å overvåke og forby de farlige tankene.

Det er naturlig at Erna Solberg gjør det, siden hun er kapitalistklassens fremste politiske leder i et imperialistisk land. For den klassen hun representerer er det viktig å tilsløre finanskapitalens og imperialismens rolle i framveksten av fascismen både før og nå. Erna Solberg finansierer fascistoide terrorister i Syria og hun har finansiert det fascistinfiserte regimet i Kiev med hundrevis av millioner kroner. Det til tross for at både Nasjonalgarden der og politiet er under kontroll av nazister. Så seint som i august 2019 har en domstol i Ukraina slått fast at det skal være forbudt å kalle nazigruppa C14 for nazister.

Erna Solberg og Børge Brende har øst milde gaver over regimet i Ukraina til tross for at det kom til makta ved hjelp av grupper som dette.

Men at de «progressive» følger Solberg i en slik «klasseløs» forklaringsmodell er heller merkelig.

Den italienske fascismen

Fascismen som ideologi og program oppsto i Italia, og det er fullt mulig å studere fascismens dokumenter, erklæringer og praksis for å se hva  den sto for, og det er ikke riktig å redusere den til ultranasjonalisme. (Ultranasjonalismen var normen og ikke unntaket blant de imperialistiske statene på den tida.)

Benito Mussolini mente at mens det nittende århundre hadde vært sosialismens og liberalismens århundre, så skulle det tjuende århundre være århundret til den totalitære og voldelige staten.  Samfunnet skulle være militarisert.

Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.

Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.

Den svenske forfatteren Henrik Arnstad sa til Klassekampen at «- Fascismen er en utpreget middelklasseideologi.» Dette er så upresist at det blir helt feil. Fascismen var først og fremst til fordel for de store kapitalistene i industrien og de store jordeierne, latifundistene. Det var ingen tilfeldighet at Italias største industrikapitalist Giovanni Agnelli (FIAT) var en sterk tilhenger av fascismen og sørget for å profittere på den.

Det man kan si er at fascismen svarte på småborgerskapets redsel for krisa og for arbeiderbevegelsen, og at det derfor utgjorde et massegrunnlag for fascismen. Men fascismen var en ideologi for storkapitalens uinnskrenkede og voldelige diktatur.

Tysk storkapital trengte Hitler-diktaturet

Diskusjonen om lærdommene av annen verdenskrig har overfokusert på personen Adolf Hitler. Dette har skjedd med hensikt, fordi det har tilslørt rollen til de klassekreftene som sto bak ham og som profiterte både på Hitlers imperialisme og hans rasisme.

Det var det kjemiske gigantselskapet I.G. Farben som først fikk bygge slavearbeidsleir i Auschwitz. Øyvind Andresen siterer den tyske journalisten og historikeren Guido Knopp skriver i boka «SS. Historien om nazistenes leiemordere» følgende:

«Et selskap som fikk notorisk ry for sitt samarbeid med SS, var aksjeselskapet I.G. Farbenindustrie, forkortet I.G. Farben, ikke bare fordi det produserte mordgiften Zyklon B, men også fordi pakten med SS beseglet skjebnen til utallig tusen tvangsarbeidere. Som ett av svært få tyske firmaer fikk I.G. Farben allerede i 1941 tillatelse til å benytte konsentrasjonsleirfanger som arbeidskraft. Konsernet besluttet å bygge en fabrikk i nærheten av Monowitz i Øvre Schlesien. Produksjonsanlegget skulle ligge i nærheten av Auschwitz, og her skulle de fremstille syntetisk gummi, såkalt” buna”, foruten syntetisk drivstoff.»

Bayer AG var en del av I.G. Farben og det lever i beste velgående den dag i dag. Selskapet kjøpte nylig Monsanto og er en av de absolutte industrigigantene i verden.

Nazistene og Hitler tapte krigen. Det gjorde ikke den kapitalen som sto bak dem. Et godt eksempel er forlagsgiganten Bertelsmann SE & Co. KGaA som er et tysk multinasjonalt mediakonsern. Selskapet opererer i 50 land og har over 110.000 ansatte. Under 2. verdenskrig var Bertelsmann den største leverandøren av nazi-propaganda. I 2002 skrev en kommisjon som var opprettet av Bertelsmann at selskapet samarbeidet nært med naziregimet under krigen og at det også sjøl benyttet seg av jødisk slavearbeid.

Det er dette selskapet som har inngått en storkontrakt med Facebook om å renske dette sosiale mediet for uønskede ideer.

Tysk storkapital trengte Hitler for å skaffe seg ekstremt lavtlønte arbeidere fra Øst-Europa, for å legge Europa finansielt under Tyskland, for å skaffe tysk industri hardt tiltrengte markeder – og for å skaffe industrien energi, et evig problem for Tyskland. Hitler lyktes noen år med dette, til han tapte. Men tysk kapital ga seg ikke. I dag har den oppnådd vel så mye gjennom EU.

Kapitalen frykter fortsatt folket – diktaturet er på vei

Fordi finanskapitalen representerer et så bittelite sjikt av samfunnet, frykter multimilliardærene folket slik det franske aristokratiet gjør det. De frykter boktavelig talt høygaflenes tid. Derfor avvikles nå det borgerlige demokratiet i raskt tempo over hele Europa. Macrons Frankrike med sine politistatsmetoder ligger i første rekke. Men de andre er ikke langt etter.

Macron vil skape en politistat, men de gule vestene gir seg ikke

Tyskland: Politistaten reiser seg igjen

EU er i seg sjøl en institusjon uten demokrati og det arbeides konkret med å avvikle de nasjonale parlamentenes og dermed stemmerettens betydning. I mangt og mye har dette fellestrekk med fascismen. Klassegrunnlaget er det samme, politimetodene de samme og angrepet på demokratiet det samme. Men estetikken er forskjellig.

Fascismens estetikk hentet inspirasjon fra den rådende estetikken på 20- og 30-tallet. Det er veldig mange likheter i formspråket mellom propagandaplakatene til nazistene, sosialdemokratene og kommunistene. Men dette er overflate. En ideologi som skal appellere til massene velger et formspråk som massene kan godta eller rent ut liker. Det er naturligvis derfor all verdens fiansinstitusjoner kler seg i regnbuefarger når det passer dem.

Forkast identitetspolitikken og gjenreis klassesolidariteten

Det er bare en vei arbeiderklassen og dens allierte kan ha noe håp om å vinne fram på, og det er å forkaste den postmoderne identitetspolitikken og gjenreise klassekampen og klassesolidariteten.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.