oss 100 kroner!
Den europeiske unionens forløper EEC ble i stor grad skapt etter påtrykk fra USA. USA ønsket en samling av europeiske stater under sin egen kontroll både økonomisk og militært. I disse dager har USA innledet en økonomisk krig mot Europa, og ikke minst mot den ledende industrimakta i Europa, Tyskland. Og EU ser ut til å rakne i alle kanter, slik vi har fått bekreftet gjennom valget i Italia og den nye regjeringa der av to EU-kritiske partier. Er USA i ferd med å legge om strategien? Er det balkanisering av Europa som er den nye linja? Og i så fall: hva vil det føre til?
Den militære oppbygginga i øst
Det er påfallende hvordan USA både under Barack Obama og under Donald Trump flytter styrkene sine østover i Europa, så langt øst de kan komme. De baltiske statene, Polen og Romania er de nye oppmarsjområdene og mulige angrepsplattformene til USA mot Russland. USA har inngått en egen militærallianse med Sverige og Finland utenfor og på siden av NATO. Og USA har gjort Norge til militærbase for første gang i historien.
Nå har Polen, som i mange saker er på kollisjonskurs med EU, erklært at landet ønsker å betale inntil to milliarder dollar for å ha en permanent amerikansk militærbase i landet. I november 2015 sa den polske regjeringa at den ønsker utstasjonering av atomvåpen på polsk jord.
Og vi må naturligvis ikke glemme Ukraina, landet som USA lyktes i å få kontroll over gjennom statskuppet 22. februar 2014 og der USA både har militære rådgivere, soldater og der USA stadig utplasserer nye våpen.
Intermarium
I Polen finnes det en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.
Pilsudski var den første europeiske lederen som sendte gratulasjoner til Adolf Hitler da han ble kansler i 1933. Da Pilsudski døde sendte Hitler utenriksminister Ribbentropp til Warszawa som Nazi-Tysklands representant i begravelsen.
Donald Trump og de tre hav
Den moderne varianten av Pilsudskis drøm er det som kalles ”Tre hav initiativet”. De tre havene er Østersjøen, Svartehavet og Adriaterhavet, og ideen er å skape en nord-sør-allianse under polsk ledelse nord-sør mellom Tyskland og Russland.
Den amerikanske tenketanken Atlantic Council har applaudert denne planen og mener at den bør være en strategisk prioritering for USA.
Pensjonert marinegeneral James L. Jones, som er en sentral figur i Atlantic Council, sier entusiastisk at ”den måten sentral- og østeuropeerne ser på verden og de truslene de står overfor samsvarer bedre med slik vi amerikanere ser på verden … enn våre tradisjonelle vesteuropeiske allierte.”
”Tre hav initiativet” omfatter Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Østerrike, Romania, Bulgaria, Ungarn og Slovakia. En kjerne i dette samarbeidet er de Brussel-kritiske Visegrád-landene Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia.
Følger vi denne linja sørover finner vi Albania og Kosovo. Albania er i dag fullstendig militært kontrollert av USA og Kosovo har den kjempemessige amerikanske Bondsteel-basen, så de ville begge passe inn i en amerikansk variant av de tre hav. Om Polen ville være så begeistret for det, er en annen sak.
Den siste byggeklossen sørover kunne være Hellas. Under Syriza-regjeringa har Hellas utviklet sterke bånd til Israel og USA.
Den europeiske stormakta som har liten grunn til å være begeistret for en slik balkanisering av Europa er Tyskland. Ikke bare ville det undergrave den tyskdominerte europeiske unionen, men det ville skape en buffersone, en ‘cordon sanitaire’, mellom Tyskland og Russland som tysk kapital og tysk industri ville være svært lite interessert i. Et slikt polsk-amerikansk intermarium vil være både en motvekt mot og en trussel mot Tysklands innflytelse i Europa, slik CDU-rådgiver Jan Menzer konkluderer i denne artikkelen.
Nå er ikke denne sonen på noen måte enhetlig. Bulgaria ønsker bedre forbindelser med Russland og har desperat behov for russisk gass. Ungarn har ikke noe behov for å bli dominert av Polen. I Tsjekkia gjenkjenner man Pilsudski i de polske planene og er lite begeistret for det. Og i Polen finnes det en appetitt for Vest-Ukraina, eller Øst-Galicia, som noen i Polen foretrekker å kalle det, som neppe er særlig akseptabel i Kiev.
Les også:
Donald Trump slår en kile i EU for å svekke Russland
Polen trosser EU og søker tettere forbindelse med USA og NATO
Polen: Storstilt festival for løgn og russofobi
