USA og balkanisering av Europa

0
Balkanisering av Europa kunne passe godt inn i Donald Trumps "America First"-politikk.

Den europeiske unionens forløper EEC ble i stor grad skapt etter påtrykk fra USA. USA ønsket en samling av europeiske stater under sin egen kontroll både økonomisk og militært. I disse dager har USA innledet en økonomisk krig mot Europa, og ikke minst mot den ledende industrimakta i Europa, Tyskland. Og EU ser ut til å rakne i alle kanter, slik vi har fått bekreftet gjennom valget i Italia og den nye regjeringa der av to EU-kritiske partier. Er USA i ferd med å legge om strategien? Er det balkanisering av Europa som er den nye linja? Og i så fall: hva vil det føre til?

Den militære oppbygginga i øst

Det er påfallende hvordan USA både under Barack Obama og under Donald Trump flytter styrkene sine østover i Europa, så langt øst de kan komme. De baltiske statene, Polen og Romania er de nye oppmarsjområdene og mulige angrepsplattformene til USA mot Russland. USA har inngått en egen militærallianse med Sverige og Finland utenfor og på siden av NATO. Og USA har gjort Norge til militærbase for første gang i historien.

Nå har Polen, som i mange saker er på kollisjonskurs med EU, erklært at landet ønsker å betale inntil to milliarder dollar for å ha en permanent amerikansk militærbase i landet. I november 2015 sa den polske regjeringa at den ønsker utstasjonering av atomvåpen på polsk jord.

Og vi må naturligvis ikke glemme Ukraina, landet som USA lyktes i å få kontroll over gjennom statskuppet 22. februar 2014 og der USA både har militære rådgivere, soldater og der USA stadig utplasserer nye våpen.

Intermarium

I Polen finnes det en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.

Det polsk-litauiske samveldet slik det framsto etter freden i Dywilino i 1618

Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.

Pilsudski var den første europeiske lederen som sendte gratulasjoner til Adolf Hitler da han ble kansler i 1933. Da Pilsudski døde sendte Hitler utenriksminister Ribbentropp til Warszawa som Nazi-Tysklands representant i begravelsen.

Donald Trump og de tre hav

Den moderne varianten av Pilsudskis drøm er det som kalles ”Tre hav initiativet”. De tre havene er Østersjøen, Svartehavet og Adriaterhavet, og ideen er å skape en nord-sør-allianse under polsk ledelse nord-sør mellom Tyskland og Russland.

Den amerikanske tenketanken Atlantic Council har applaudert denne planen og mener at den bør være en strategisk prioritering for USA.

Pensjonert marinegeneral James L. Jones, som er en sentral figur i Atlantic Council, sier entusiastisk at ”den måten sentral- og østeuropeerne ser på verden og de truslene de står overfor samsvarer bedre med slik vi amerikanere ser på verden … enn våre tradisjonelle vesteuropeiske allierte.”

”Tre hav initiativet” omfatter Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Østerrike, Romania, Bulgaria, Ungarn og Slovakia. En kjerne i dette samarbeidet er de Brussel-kritiske Visegrád-landene Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia.

Følger vi denne linja sørover finner vi Albania og Kosovo. Albania er i dag fullstendig militært kontrollert av USA og Kosovo har den kjempemessige amerikanske Bondsteel-basen, så de ville begge passe inn i en amerikansk variant av de tre hav. Om Polen ville være så begeistret for det, er en annen sak.

Den siste byggeklossen sørover kunne være Hellas. Under Syriza-regjeringa har Hellas utviklet sterke bånd til Israel og USA.

Den europeiske stormakta som har liten grunn til å være begeistret for en slik balkanisering av Europa er Tyskland. Ikke bare ville det undergrave den tyskdominerte europeiske unionen, men det ville skape en buffersone, en ‘cordon sanitaire’, mellom Tyskland og Russland som tysk kapital og tysk industri ville være svært lite interessert i. Et slikt polsk-amerikansk intermarium vil være både en motvekt mot og en trussel mot Tysklands innflytelse i Europa, slik CDU-rådgiver Jan Menzer konkluderer i denne artikkelen.

Nå er ikke denne sonen på noen måte enhetlig. Bulgaria ønsker bedre forbindelser med Russland og har desperat behov for russisk gass. Ungarn har ikke noe behov for å bli dominert av Polen. I Tsjekkia gjenkjenner man Pilsudski i de polske planene og er lite begeistret for det. Og i Polen finnes det en appetitt for Vest-Ukraina, eller Øst-Galicia, som noen i Polen foretrekker å kalle det, som neppe er særlig akseptabel i Kiev.

 

Les også:

Donald Trump slår en kile i EU for å svekke Russland

Polen trosser EU og søker tettere forbindelse med USA og NATO

Polen: Storstilt festival for løgn og russofobi

 

Forrige artikkelFra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg
Neste artikkelDagbladet desinformerer med røverhistorie om drapsforsøk på journalist
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).