Fra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg

13

Rødts leder og stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes krever et generaloppgjør med krigen i Libya som Norge var en av de mest aktive deltakerne i. I en kronikk i Aftenposten stiller fem spørsmål som han mener må besvares før Norge kan legge denne krigen bak seg.

  1. Norske bomber

” Mellom andre verdenskrig og 2011 slapp Norge tilsammen rundt seks bomber over andre land. I NATO-krigen mot Libya slapp Norge slapp 567 bomber, nesten 10 prosent av alle bombene som ble sluppet i hele NATO-operasjonen. Ifølge oberstløytnant Dag Henriksen angrep norske fly såkalt «sensitive mål» som selv ikke erfarne krigsnasjoner, ønsket å bombe.

Spørsmålet er like enkelt som det er ubehagelig: Hvor mange mennesker ble drept, skadet og traumatisert, og hvor mye sivil infrastruktur ble ødelagt av de norske bombene?”

  1. Forbrytelser mot menneskeheten

” Så til det NATOs allierte foretok seg i områdene de erobret takket være Norges og NATOs bomber. Noen av opprørsgruppene Vesten støttet hadde en klart uttalt rasistisk ideologi, og gikk løs på mørkhudede libyere og afrikanske gjestearbeidere og innvandrere. Gruppen med det illevarslende navnet «Misrata-brigaden for utslettelse av slaver» renset byen Tawerga for alle sine 30.000 mørkhudede innbyggere.”

” Spørsmålet er dessverre ikke om NATO-aksjonen bidro til alt dette, for det er hevet over enhver tvil. Det som må undersøkes hvorvidt denne slavehandelen og etniske rensingen utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og hvor stort ansvar NATO og Norge bærer overfor ofrene og deres etterlatte.”

  1. Terrorangrep i Europa

” En av NATOs viktigste partnere på bakken i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahiri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve Al-Qaida. Likevel ble LIFG-kommandant Belhadj under NATO-intervensjonen utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder.”

Et spørsmål som må avklares er hvor mange terrorangrep i Europa som er blitt gjennomført av libyske islamister og hvilken relasjon NATO hadde til disse under krigen i 2011.”

  1. Motivene til pådriverne

” På Rødts stortingsseminar fredag uttalte oberstløytnant Tormod Heier fra Forsvarets høgskole at den norske regjeringen bombet Libya dels for å bedre forholdet til USA. Den rungende stillheten om lidelsene krigen har skapt fra politikerne bak NATO-aksjonen, deriblant Stoltenberg, utelukker i hvert fall at hensynet til Libyas sivilbefolkning var eller er en sentral motivasjon.

Nå må vi få klarhet i hva som faktisk var motivene til pådriverne bak krigen mot Libya.”

  1. Falske nyheter og desinformasjon

” Den britiske, parlamentariske undersøkelsen av Libya-krigen fastslår krystallklart at begrunnelsene som ble gitt for å bombe Libya i stor grad var desinformasjon og uriktige opplysninger. Det fantes ikke belegg for påstanden om fare for «folkemord» i Benghazi, som var det viktigste påskuddet for NATO-aksjonen.

Falske nyheter, som at Gaddafi-regimet brukte bombefly mot fredelige demonstrasjoner, og utstyrte afrikanske leiesoldater med Viagra og instrukser om å begå massevoldtekt, ble aktivt spredt i vestlige massemedier, også i Norge.”

” Spørsmålet vi må få avklart er hvor desinformasjonen som ble brukt til å rettferdiggjøre Libya-krigen stammet fra, og hvordan den så raskt og motstandsløst kunne få så stor innflytelse på en så viktig politisk avgjørelse i Norge.”

Hele kronikken kan leses her.

Offisielt er Norge stolt av sin bombing av Libya.

Svært viktige spørsmål fra Rødt

Artikkelen til Bjørnar Moxnes og de spørsmålene han stiller er svært viktige. Dette er en glimrende opptakt til den debatten som må komme i Stortinget og i det norske samfunnet uansett hva Petersen-utvalget måtte komme med. Og det er opplagt at Moxnes har det beste utgangspunktet til sjøl å framføre disse spørsmålene i Stortinget. Vi vil foreslå at når han gjør det, bør han føye til ytterligere to spørsmål:

6. Personlig ansvar: Hvem fattet vedtaket om bombinga og hvordan ble vedtaket fattet?

Dette har vi belyst tidligere. Vedtaket ble ikke fattet på regjeringskonferansen 18. mars 2011. I protokollen derfra finnes ikke Libya nevnt med ett ord. Vi vet fra avisene at den endelige beslutninga ble tatt over SMS og mobiltelefon. Men forut for det var det noen som hadde besluttet at det skulle gjøres, nemlig ei lita gruppe med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen. Men hvem ga dem mandatet til å fatte det vedtaket og hvem ba dem om det? Var det Hillary Clinton eller Nicolas Sarkozy?

Stoltenberg og Støre bærer begge et tungt personlig ansvar for at Norge begikk de forbrytelsene som vi faktisk begikk. Dette ansvaret må belyses før det er mulig for Norge å legge denne saka bak seg.

Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre bærer begge et stort personlig ansvar for Norges krigsforbrytelser mot Libya.

7. Stortingets eget ansvar

Krigen ble ikke vedtatt i Stortinget og regjeringa behandlet den ikke før etter at vedtaket alt var fattet. Men Stortinget behandlet krigen. Protokollen fra det møtet bør fram i lyset igjen. Det er et skammelig kapittel i norsk politisk historie. De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF).

Og de gjorde det med begrunnelser som om det var et uhjelpsprosjekt de var med på å velsigne. Det fantes ikke kritiske spørsmål en gang.

Rødt bør se på egen rolle

Rødt satt ikke i det Stortinget, så partiet bærer ikke noe ansvar i den forbindelsen. Men likevel bør også Rødt se på sin egen rolle. Også Rødt kjøpte forestillinga om ”et folkelig opprør” mot Gaddafi og oppfordret til å støtte ”Det nasjonale overgangsrådet”. Partiet bør ta et oppgjør med dette vedtaket, ellers vil det bli beskyldt for å ikke feie for egen dør.

Vi vet mye om den skitne krigen allerede

Som vi her skrevet tidligere vet vi svært mye om denne skitne krigen:

 

Les mer her:

Foran utvalgsrapport: Rystende uttalelser om grunnen til at Norge bombet Libya

Nye avsløringer om den britiske regjeringens samarbeid med terrorister i Libya

Libyakrigen – den største politiske skandalen i moderne norsk historie

MI6 hjalp jihadister organisere seg i Manchester

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Det går ikke an å konfrontere i Norge. Det bare renner vekk i sanden. Det viktigste Moxnes kan gjøre nå utenom disse spørsmålene er å sette den kommende krigen mot Venezuela på dagsordenen. For den kommer, oppsettet og demoniseringen kjenner vi fra før. En link fra Knut Lindtners utmerkede blogg

    https://www.derimot.no/category/venezuela/

  2. SHO says:

    Hverken Russland eller Kina la ned veto mot denne operasjonen i FNs sikkerhetsråd. Hadde de i utgangspunktet visst at operasjon ville føre til regimeskifte i Libya, så ville de ha lagt ned veto. I utgangspunktet var operasjonen fremstillt som å være en ren R2P operasjon kun for å beskytte sivilbefolkningen. Deretter utartet det seg til å bli regimeskifte. Dette var nok siste gang som Russland og Kina lot seg lure av USA. Og de var ikke helt alene om å la seg lure.

    Man bør også stille spørsmål om konsekvensene av Libya krigen, slikt som:
    -Regimeskifte førte til en kraftig økning i flyktningestrømmen til Europa.
    -Henrettelsen av Gadaffi kan føre til at det blir veldig vanskelig å få løst atomkonflikten med Nord-Korea (Gadaffi og Saddam Hussein hadde begge skrinlagt sine atomvåpenprogram og de ble deretter henrettet av USA).

    Hva har Norge tenkt å gjøre for å kompensere for den nød og elendighet som Norge har påført befolkningen i Libya?

    Eller kommer det norske Storting isteden til å presse Nobelkomiteen til å gi fredsprisen til NATO og Stoltenberg for bombingen av Libya (bare for å renvaske seg)?

  3. ABC says:

    Venezuela har jo oljan og alt annet men tør USA starte krig den typen av krig i dagens situasjon. Agendaen er krig men har USA muskler. Dollaren og swift systemet er på nedtur men blir det krig så er dollaren helt ferdig direkte er mitt bet. Hva gjør man da…

  4. ABC says:

    Nei… det er det ikke. Vi er jo dypt i seng med USA og dermed dollaren med humor.

    • i tillegg til at ‘koalisjonen’ med norsk hjelp har forlenget Petro-$'ens levetid på ubestemt tid . . . . . .
  5. AA42 says:

    Pål Steigan oppfordrer Rødt til å ta et oppgjør med sin uttalelse i forkant av Libya-krigen 10. mars 2011.

    Som den som førte denne uttalelsen i pennen, har jeg i ettertid ingen problemer med å se at den bygde på en feilaktig vurdering av den aktuelle situasjonen i landet da, og derfor trekker en del gale konklusjoner her. Dette var ingen uttalelse vedtatt på noe møte i partiorgan, men det var allikevel ikke bare en personlig ytring fra min side. Den bygde på den vurderingen Rødt hadde av at det i hovedsak var et demokratisk opprør mot diktaturet til Gaddafi, inspirert av de folkelige, ikke-voldelige massemønstringene i Tunisia og Egypt like før.

    Jeg kommer tilbake til lærdommene av den overfladiske, ensidige forståelsen av opprørets karakter lengre nede. Men først vil jeg peke på at allerede i denne uttalelsen så gikk Rødt klart ut mot forberedelsene til vestlige stormakter om militær inngripen i Libya. Uttalelsen kom samme dagen som NATOs forsvarsministre diskuterte framlegg til en flyforbudssone, som vi sa «ville innebære en regelrett militær intervensjon». Som vi da advarte mot. Det var dette som var hovedbudskapet og styrte Rødts politiske handlinger i det politiske rommet i Norge , fram til vi etter den natta som FNs Sikkerhetsråd 17.mars fattet sin famøse resolusjon som åpnet for intervensjon, samlet oss om en uttalelse som ble offentliggjort 23.mars. Denne også hadde et par formuleringer som kunne vært annerledes, ut i fra det vi veit nå, men la grunnleget for at vi som eneste landsomfattende partipolitiske kraft i landet kunne mobilisere mot den norske krigsdeltakelsen.

    Rødts motstand og oppfordringer til protester fikk som vi veit liten oppslutning. Når til og SV støtta krigen og partiets leder gikk ut og kalte dette «venstresidens krig», var det lite rom for brei krigsmotstand i kongeriket. Rødt tok likevel initiativet til flere aktiviteter og aksjoner. For å få Norge ut av krigen og rette søkelyset på den massive desinformasjonen om hva som foregikk og som ble spredd ganske unisont av de toneangivende media. Rødts nestleder Marielle Leraande tok også initiativ, sammen med flere, til at statsminister Jens Stoltenberg, daværende utenriks- og forsvarsminister Jonas Gahr Støre og Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde ble anmeldt etter straffelovens kapittel 16 mm om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser osv. Denne saken ble henlagt av våre sivile rettsinnstanser, med henvisning til at rette instans ville være å få saken opp som en riksrettssak i Stortinget. Dette ville jo raskt blitt lagt i skuffen da, noe Pål Steigan seinere har fått erfare gjennom diverse prisverdige forsøk på å reise saken på nytt. Det er jo ganske opplagt at Rødt gjennom de fem spørsmålene som nå er fremmet til stortingsbehandlingen av Libya-utvalgets rapport igjen vil sette søkelyset på ansvarsforholdene til de samme personene.

    At Rødt analyse av den aktuelle situasjonen i Libya de første ukene etter at opprøret starta også ble påvirka av den massive desinformasjonskampanja som vi vil sette søkelys på via det 5.spørsmålet i Stortinget , er ikke så rart. Sørlig siden opprøret i Libya kom rett i hælene på de fredelige demokratiopprøra i Tunisia og Egypt, som fjerna diktatorer støttet av de vestlige stormaktene. Det var først i tiden rundt at bombekrigen var i full gang vi fikk mer grundige opplysninger om den infiltrasjonen og utnyttinga av opprøret som spesielt britiske og franske spesialagenter bedrev allerede fra dag en i opprøret i Benghazi. USA og Co hadde lært av at de ble overrumpla i Tunisia og Egypt og tok kommandoen direkte i Libya og deretter i Syria, etter nærmest identiske masterplaner.

    Jeg mener imidlertid det var riktig, og viktig for framtiden, at Rødt var klare på å gi sin støtte til de demokratiske, politiske protestene mot diktaturene både i Libya og Syria. At vi var på laget til aktivister og demokratiforkjempere som Asma Khalifa som var med på Rødts møte på Stortinget nettopp, som også først etterpå skjønte at opprøret var erobra av fiendene av det de sloss for.

    Vi sto på to bein: en motstand på vår hjemmebane mot å bli dratt inn i en imperialistisk, forbrytersk angrepskrig, samtidig som at vi er klare på vår solidaritet med folk som slåss mot undertrykking også av hjemlige despoter. Så klarer vi som et revolusjonært, marxistisk, analyserende parti etter hvert å trenge gjennom desinformasjonssløret og få et riktigere bilde av hva som foregår.
    At vi underveis vil gjøre noen analysefeil er uunngåelig. Kartet må også tilpasses dersom terrenget endrer seg på veien. Jeg har ikke så stor sans for kritikk basert på utsagn som «dette har vi sagt/sett for mange år siden» osv. Pål var jo også i 2011 medlem av Rødts internasjoanale utvalg og på lista som drøfta de uttalelsene vi gikk ut med. Han hadde ingen innsigelser da. Tiltross for dette, og for at jeg er grundig uenig i flere merkesaker der, så setter jeg pris på steigan.no og gir min månedlige skjerv til prosjektet.

    Mkh
    Arnljot Ask

  6. Rafi says:

    Jeg trodde det tok minst 2 parter for å starte krig, dette høres mer ut som terrorhandlinger utført av Norge for å oppnå politiske fordeler.

  7. En av bærebjelkene i Trumps presidentskap er å gjøre USA energiuavhengig. Dersom han holder sine valgløfter vil vi slippe å se flere Irak og Libya kriger. Men, USA boikotter Venezuela, og jobber i stillhet for bedringer. Trump kabinettet jobber bak lukkede dører. Det er verdt å merke seg at de fikk frigitt en fange, eller et gissel om man vil.

    Mediebildet og verdenspolitikken blir alt vannskeligere å forstå. Falske nyheter spres hyppig framregjeringsnivå gjennom regimetro medier. Gode eksempler er krigene i bl.a Irak og Syria. Regimer som EU og Kina beskyttes av media, mens Russland og nåværende ledelse i USA demoniserer. For de som følger Steigen.no bør dette være tydelig. Mitt inntrykk er at man i økende grad finner flere sannheter i alternative nyhetskilder, om man tar seg tid til å lete opp de seriøse.

    Jeg tror mediebildet av Libya krigen ville sett svært anderledes ut i Norge, dersom krigsforbrytelsene ble begått av en Høyre/fr.p regjering. Jens & Jonas slapp svært billig unna sine forbrytelser.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

5 flere kommentarer

Deltakere