oss 100 kroner!
Rødts leder og stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes krever et generaloppgjør med krigen i Libya som Norge var en av de mest aktive deltakerne i. I en kronikk i Aftenposten stiller fem spørsmål som han mener må besvares før Norge kan legge denne krigen bak seg.
- Norske bomber
” Mellom andre verdenskrig og 2011 slapp Norge tilsammen rundt seks bomber over andre land. I NATO-krigen mot Libya slapp Norge slapp 567 bomber, nesten 10 prosent av alle bombene som ble sluppet i hele NATO-operasjonen. Ifølge oberstløytnant Dag Henriksen angrep norske fly såkalt «sensitive mål» som selv ikke erfarne krigsnasjoner, ønsket å bombe.
Spørsmålet er like enkelt som det er ubehagelig: Hvor mange mennesker ble drept, skadet og traumatisert, og hvor mye sivil infrastruktur ble ødelagt av de norske bombene?”
- Forbrytelser mot menneskeheten
” Så til det NATOs allierte foretok seg i områdene de erobret takket være Norges og NATOs bomber. Noen av opprørsgruppene Vesten støttet hadde en klart uttalt rasistisk ideologi, og gikk løs på mørkhudede libyere og afrikanske gjestearbeidere og innvandrere. Gruppen med det illevarslende navnet «Misrata-brigaden for utslettelse av slaver» renset byen Tawerga for alle sine 30.000 mørkhudede innbyggere.”
” Spørsmålet er dessverre ikke om NATO-aksjonen bidro til alt dette, for det er hevet over enhver tvil. Det som må undersøkes hvorvidt denne slavehandelen og etniske rensingen utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og hvor stort ansvar NATO og Norge bærer overfor ofrene og deres etterlatte.”
- Terrorangrep i Europa
” En av NATOs viktigste partnere på bakken i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahiri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve Al-Qaida. Likevel ble LIFG-kommandant Belhadj under NATO-intervensjonen utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder.”
” Et spørsmål som må avklares er hvor mange terrorangrep i Europa som er blitt gjennomført av libyske islamister og hvilken relasjon NATO hadde til disse under krigen i 2011.”
- Motivene til pådriverne
” På Rødts stortingsseminar fredag uttalte oberstløytnant Tormod Heier fra Forsvarets høgskole at den norske regjeringen bombet Libya dels for å bedre forholdet til USA. Den rungende stillheten om lidelsene krigen har skapt fra politikerne bak NATO-aksjonen, deriblant Stoltenberg, utelukker i hvert fall at hensynet til Libyas sivilbefolkning var eller er en sentral motivasjon.
Nå må vi få klarhet i hva som faktisk var motivene til pådriverne bak krigen mot Libya.”
- Falske nyheter og desinformasjon
” Den britiske, parlamentariske undersøkelsen av Libya-krigen fastslår krystallklart at begrunnelsene som ble gitt for å bombe Libya i stor grad var desinformasjon og uriktige opplysninger. Det fantes ikke belegg for påstanden om fare for «folkemord» i Benghazi, som var det viktigste påskuddet for NATO-aksjonen.
Falske nyheter, som at Gaddafi-regimet brukte bombefly mot fredelige demonstrasjoner, og utstyrte afrikanske leiesoldater med Viagra og instrukser om å begå massevoldtekt, ble aktivt spredt i vestlige massemedier, også i Norge.”
” Spørsmålet vi må få avklart er hvor desinformasjonen som ble brukt til å rettferdiggjøre Libya-krigen stammet fra, og hvordan den så raskt og motstandsløst kunne få så stor innflytelse på en så viktig politisk avgjørelse i Norge.”
Hele kronikken kan leses her.
Svært viktige spørsmål fra Rødt
Artikkelen til Bjørnar Moxnes og de spørsmålene han stiller er svært viktige. Dette er en glimrende opptakt til den debatten som må komme i Stortinget og i det norske samfunnet uansett hva Petersen-utvalget måtte komme med. Og det er opplagt at Moxnes har det beste utgangspunktet til sjøl å framføre disse spørsmålene i Stortinget. Vi vil foreslå at når han gjør det, bør han føye til ytterligere to spørsmål:
6. Personlig ansvar: Hvem fattet vedtaket om bombinga og hvordan ble vedtaket fattet?
Dette har vi belyst tidligere. Vedtaket ble ikke fattet på regjeringskonferansen 18. mars 2011. I protokollen derfra finnes ikke Libya nevnt med ett ord. Vi vet fra avisene at den endelige beslutninga ble tatt over SMS og mobiltelefon. Men forut for det var det noen som hadde besluttet at det skulle gjøres, nemlig ei lita gruppe med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen. Men hvem ga dem mandatet til å fatte det vedtaket og hvem ba dem om det? Var det Hillary Clinton eller Nicolas Sarkozy?
Stoltenberg og Støre bærer begge et tungt personlig ansvar for at Norge begikk de forbrytelsene som vi faktisk begikk. Dette ansvaret må belyses før det er mulig for Norge å legge denne saka bak seg.
7. Stortingets eget ansvar
Krigen ble ikke vedtatt i Stortinget og regjeringa behandlet den ikke før etter at vedtaket alt var fattet. Men Stortinget behandlet krigen. Protokollen fra det møtet bør fram i lyset igjen. Det er et skammelig kapittel i norsk politisk historie. De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A), Karin S. Woldseth (FrP), Erna Solberg (H), Bård Vegar Solhjell (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Dagrun Eriksen (KrF).
Og de gjorde det med begrunnelser som om det var et uhjelpsprosjekt de var med på å velsigne. Det fantes ikke kritiske spørsmål en gang.
Rødt bør se på egen rolle
Rødt satt ikke i det Stortinget, så partiet bærer ikke noe ansvar i den forbindelsen. Men likevel bør også Rødt se på sin egen rolle. Også Rødt kjøpte forestillinga om ”et folkelig opprør” mot Gaddafi og oppfordret til å støtte ”Det nasjonale overgangsrådet”. Partiet bør ta et oppgjør med dette vedtaket, ellers vil det bli beskyldt for å ikke feie for egen dør.
Vi vet mye om den skitne krigen allerede
Som vi her skrevet tidligere vet vi svært mye om denne skitne krigen:
- Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte Libya krig.
- Begrunnelsen den rødgrønne regjeringa, inkludert SV, ga for å bombe Libya var å redde sivile liv. Vi vet nå at det var en løgn.
- De rødgrønne påsto at de hadde dekning i FN-vedtak om å gå til krig. Det var også en løgn. Les Bjørgulv Braanens leder om dette i Klassekampen.
- De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing.
- Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.
- NATO påsto at krigen ikke tok sikte på å styrte Gaddafi, men norske fly skal ha vært med på å bombe presidentpalasset i Tripoli.
- Gaddafi ble ikke bare styrtet, han ble slaktet som en gris av våre allierte på bakken. (Korreksjon: den typen slakt han ble utsatt for hadde aldri blitt tillatt på dyr.) Dette er en krigsforbrytelse etter Genevekonvensjonen. Norges regjering er som krigførende part medansvarlig.
- Norge brukte en bistandsretorikk for å begrunne at vi var den mest aggressive bombemakta i Libya.
- Bare 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til Natos mandat.
- NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. Dessuten ga den flystøtte til en jihadistisk milits som gjennomførte grove krigsforbrytelser og blant annet ødela byen Sirte.
- Libya var nok et diktatur, men slett ikke det verste i Afrika, og det var noe av det nærmeste Afrika hadde som kunne likne en velferdsstat. Norge har vært med på å bombe den i stykker og banet vei for en nyliberal sjokkdoktrine til fordel for de store korporasjonene.
- Våre allierte på bakken i Libya, NATOs infanteri, var sterkt dominert av salafistiske jihadister, finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. Disse folkene sto bak våpenforsendelser til terrorangrepet på In Amenas i Algerie.
Les mer her:
