Polen trosser EU og søker tettere forbindelse med USA og NATO

12

Det høyreorienterte Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) i Polen har reint flertall i nasjonalforsamlinga, sejmen, og kan derfor vedta de lover det måtte ønske. På kort tid har partiet gjennomført raske lovendringer som har skapt alarm i Brussel. I nyttårshelga 2015 drev den igjennom en medielov som både EU og Norsk presseforbund ser på som en trussel mot ytringsfriheten.

Forfatningsdomstolen er også omorganisert på en ny måte som er slik at det har fått EU-parlamentets president Martin Schultz til å kritisere Polen for å bryte med ”rettsstatens prinsipper” og si til Deutschlandfunk at det som utspiller seg i Polen har ”karakter av statskupp”. Luxemburgs utenriksminister Jean Asselborn sa på vegne av EU-presidentskapet at medienes og rettssystemets uavhengighet står i fare i Polen.

Visepresident i EU-kommisjonen, nederlenderen Frans Timmermans, har havnet i en brevpolemikk med den polske regjeringa der han kritiserer de nye lovene og kaller dem «ukonstitusjonelle».

Den konservative polske presidenten Andrzej Duda sa allerede i mai 2015 at han ønsker seg «mindre EU og mer NATO». I november 2015 sa den polske regjeringa at den ønsker utstasjonering av atomvåpen på polsk jord. Det ville i så fall bety at det som måtte være igjen av sikkerhetsavtaler mellom USA/NATO og Russland i Europa bokstavelig talt blir torpedert.

Gjestebloggeren Egil Lejon har forklart på steigan.no at det finnes en reaksjonær, nasjonalistisk drøm i Polen om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet.

Nå blir den samme tråden tatt opp av Deutsche Wirtschafts Nachrichten, som skriver at dagens ledelse i Polen «følger en gammel idé som går tilbake til den legendariske polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet».

Nettavisa DWN peker på at denne ideen i sin moderne form handler om å skape et belte av fiendtlige stater mot Russland fra de baltiske statene og Polen, gjennom den østlige delen av Balkan. Noen snakker også om å utvide det med Ukraina, Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia.

Dette vekker gjenklang i USA, som ser dette som en brekkstang for å hindre allianse mellom Tyskland og Russland og for å ringe inn Russland. For dette formålet driver nå USA en massiv styrking av militærapparatet i Polen, ifølge Defence News.

Og sjøl om EU-toppene kritiserer aldri så mye og truer Polen med sanksjoner dersom landet ikke tar sin del av immigrantene til EU; EU vil ikke kunne ramme Polen så lenge USA gir ordre til Brussel om å ligge unna.

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. POLEN – En kort oversikt, sett fra Norge

    «Polen trosser EU og søker tettere forbindelse med USA og NATO»

    Polen er et merkelig land, som på over 1000 år aldri helt har bestemt seg for hva slags eksistensform det har, eller hvor det i så fall ligger. Nå vil landet øyensynlig «ut i verden» igjen, og konspirerer om nærmere sammenslutning med vestlige Ukraina som engang, for ikke veldig lenge siden (2. VK) het Polen.

    Jf. https://en.wikipedia.org/wiki/Poland .

    Det mest ensartede ved dette «landet» er dets uensartethet og befolkningens støe uvilje mot omverdenen. Samt at landet er overgangen mellom øst og vest i Europa, med den Store Europeiske Sletten som grei adkomstvei for hærer som skal den ene eller den andre veien og må svi av noen lokalbefolkninger, ofte polske, underveis.

    Ut fra den omtrentlige beliggenheten har Polen historisk fått en sterk hang til å være på parti med de sterkeste. Da har de lett fått noen problemer når hvem de sterkeste i nærområdene er skifter. Som f.eks. fra Sovjet til USA post-1991.

    Ikke rart polakkene har blitt innesluttede, selvopptatte, overkatolske (religionen er uavhengig av statens tilstand og plassering og derfor fin å ta tiltro til) og – her må litt ærlighet til – stokk dumme.

    Dumheten har en rasjonell forklaring: Under 2. VK slaktet Stalin og Hitler den militære offisersklassen. Disse kom fra aristokratiet, slik systemet med kjøp av offisersposter fungerte den gang. (Dvs. e. 1.VK i 1918, da «Polen» gjenoppsto etter ikke å ha eksistert på ca. 120 år, og inntil 2. VK ca. 20 år senere – disse mellomkrigs-årene kan kalles Polens selvstendige»storhetstid» som nasjonalstat, siden opprettelsen av nasjonalstat-systemet i 1648).

    Med offisersmassakrene ble landets styringskompetente utryddet (uansett den heller lave kvaliteten på denne «kompetansen», jf. uttrykket «polsk riksdag»). Polen hadde før Hitler-Tysklands invasjon en del jøder, tradisjonelt intellektuelle, men ikke så mange etterpå (nær 3 mill. færre). Dernest anså Stalin akademikerne som en trussel, og utryddet så mange som mulig av dem også.

    Slik ble både styrerne og tenkerne i Polen utryddet på 1940-tallet. – Dvs. det som samlet gjerne kalles «intelligentsiaen». De gjenværende ble altså «uintelligentsiaen». Bare «slaverne» var igjen.

    Etter 2. VK ble landet i praksis Sovjetstyrt. Om enn i navnet demokratisk. Det «demokratiske» som påstått tilstand tok folket en slags selvopprettholdende tilflukt til, som forestilling. På 1980-tallet gjorde slavene, unnskyld, arbeiderne opprør mot Sovjet-dominansen gjennom arbeiderbevegelse med noen «demokratiske» rettigheter de mente de hadde: Arbeiderhelten Lech Walesa fremsto med «Solidaritet». En skipselektriker var i praksis den smarteste Polen hadde. Han ble senere president.

    Siden Sovjets oppgivelse i 1989 har landet – først under Walesas styring – økonomisk snudd helt om, fra planøkonomi til ikke-planøkonomi, dvs. til nyliberalistisk økonomisk supervekst basert på de kommunistisk lydighetstrente arbeiderne, som nå trodde og mente de tjente seg selv. Slik har vestmaktene laget en økonomisk overklasse for landet igjen, mye bosatt utenfor (Tyskland).

    Den delen av arbeiderne som delvis tenker selv, har siden EU-medlemskap og fri bevegelse fra 2004, mest mulig flyktet til EU og Norge. Polen er dermed blitt Europas mest etnisk homogene land – siden det er landet alle flytter fra og ingen til. (De eneste tilflyttende måtte være syriske flyktninger, med Polen som sistevalg – men dem motsetter Polen seg nå). De gjenværende ca. 40 mill. arbeidere har fått et visst preg av xenofobi – ikke helt uten historisk grunn.

    Fra den Franske Revolusjonen / Napoelonstiden (1790-tallet ff.) og inntil etter 1. VK (1918) het Polen «Preussen» (samt i andre deler «Habsburg-monarkiet» og «Russland»), og området hadde heller dårlig rykte – som annet enn råmateriale til soldater og arbeidere. Samt poteter, beter og rug.

    Landområdene ble brukt som skillemynt til belønninger og utvekslinger etter kriger mellom de Europeiske stormaktene i vest, øst og sør. (Ja, og nord, om vi tar med Sveriges stormaktsperiode i flere varianter på 15-, 16- og 17-hundretallet).

    Arbeiderne, boende på de store slettene og i de vide skogene, holdt i mellomtiden på med sitt, da som nå, som stort sett gikk ut på å være fattige og utnyttede. Det er polakker blitt spesielt flinke til. Det er kanskje det nærmeste polakkene kommer til «nasjonalegenskaper». Ut over mutt vulgaritet og lav opplysthet, nauturligvis. (Den lave opplystheten er pussig for et land som i middelalderen hadde Europas beste utdanningsystem, men denne formen for opplysthet har siden skrudd seg over til religiøst artet indoktrinert «opplysthet».) Polakkene setter sin lit til Gud, Paven, Poteter, beter og mekanisk industri, og er ellers ikke så opptatt av emner tilknyttet etisk verdi. – Gud, Paven og USA-NATO tar seg av sånt.

    Vi vet alle hvem det vises til når politiet omtaler «Øst-Europeiske» tyveribander etc. Det er stort sett polakker og deres avkom i nabolandene de tidligere har omfattet eller vært underlagt. Det er dit syklene våre forsvinner og annet innbo samt sånt som ikke er ordentlig skrudd fast før det blir «borte» – med unntak av f.eks. kobberledning til t-bane og tog, såklart, som tildels er støpt fast først. Men polakker er gode til å være arbeidere, og får med seg det meste (unntatt personlig etikk, det lar de gjerne ligge). At alle blir rundstjålet av «myndighetene», dvs. enhver over en selv, er nærmest en genetisk arv for polakkene, som det ytes gjengjeldende motstand mot. De blir derfor gjerne lett forvirret når noen formaner dem om ikke å stjele – ut over at de innrømmer at det er galt å bli tatt.

    Det bor nå nær 100.000 polakker i Norge. De er den største gruppen innvandrere.

    *

    For enhver som måtte kommentere «urettferdig», «fordomsfullt» e.l. mot polakker til dette, vil jeg på forhånd forsikre om at det er Polen som fenomen og uensartet folkegruppe som her med klare gyldighets­begrensninger omtales, nødvendigvis som konstruert gruppe. Den enkelte polakk kan godt være et fint og endog fullverdig menneske. Fremstillingen er heller ikke ment å være uttømmende, kun en kort oversikt i tilknytning til Polens ivrige militære oppbygging nå, med USA-NATOs hjelp.

    • Bra utblåsing som forteller at polakker respekteres fullt ut. Du kan gjerne skifte ut «polakk» med «svenske», «russer», «kineser» o.l., tviler på at noen vil ta slike «rasisme» alvorlig. Men prøv med: «araber», «neger», eller (gud hjelpe meg) «muslim» …

      • Takker for latteren, og r-ullern videre. 😉 – Fint noen skjønner ironi som fiker i alle retninger (inkludert, til dels, en selv). 🙂

        *

        Vi i Norge er priviligerte som bor på en de facto øy, og vil aldri helt skjønne hvordan det er å bo midt i et folkevandrings-veikryss, slik hele Mellom-Europa er – og særlig Polen. Polakker vil tilsvarende sjelden skjønne Norge og nordmenns geografisk naturlige egenart og selvstendighet.

        For gjensidig forståelse må vi evt. lete en del dypere (enn geografisk identitet), til spesifikke og åpent tilsluttede konsensusverdier – så som «frihet, likhet, brorskap» – i et lovlandskap av bevisst valgte kjøreregler oppå søkene etter gjensidige konsensusverdier å holde på.

        I et globalpolitisk klima der nettopp slike fellesregler, f.eks. FN-traktaten, brytes bevisst av våre egne allianser (dvs. «oss» selv), kan henvisning til disse fellesverdiene ofte vise seg vanskelig. Mildt sagt.

        Det utløser gjerne diskusjoner som er lite ønsket av maktfellesskapene som bryter fellesreglene de samtidig påberoper seg. Best for dem å avslutte diskusjonen snarest, da. F.eks. ved enkelt å erklære seg «uenig» og skifte emne, om nødvendig ved å gå fra situasjonen – slik Jonas Gahr Verstören er spesialist i. Eller ved å omtolke fellesreglene. f.eks. i FN-traktaten – slik Gerna Smørberg er flink til: «– På et tidspunkt kan vi komme dit at folkeretten blir fortolket slik at man ikke nødvendigvis må ha et FN-mandat for å gripe inn, mener Solberg.» – Jf. http://www.dagsavisen.no/innenriks/erna-%C3%A5pner-for-%C3%A5-g%C3%A5-utenom-fn-1.294626

        (I Smørberg-sitatet kan vi merke oss passiv-konstruksjonen «folkeretten blir fortolket» – helt uten nevning av hvem som da «blir» fortolker, annet enn at det klart ikke «blir» FN i fellesskap.)

        All slags opportunismer oppstår da i den politiske «trafikken» – når den felles ansvarsfølelsen for fellesreglene svekkes.

        USA-NATO bryter selv reglene vi samtidig bekjenner oss til. Det skaper forvirring helt ned på individnivå. Fellesansvar-følelsen taper forankring. Den brytes opp i del-verdier, og flyter omkring som isflak. Istedenfor å ligge stabilt som en isbre.

        Ikke så rart Polen (og polakker) lar seg forvirre av paradoksene. Særlig når de omtrent samtidig er blitt del av denne globalpolitisk groveste selvmotsigelsen (USA-NATO). At de får enkelte underlige trekk av stormannsgalskap, midt i underdanigheten, blir nærmest logisk. Paradoksene spruter både rundt dem og fra dem, der på den Store Europeiske Sletten.

        I Mellom-Europa er «naturlige grenser» en fjellkjede (særlig Alpene), en elv, et høydedrag, en våtmark, en haug eller en skog – eller nå for tiden noen ganger kun et gjerde. Vanskelig for folk på Norge-Sverige øya å forstå godt hvordan det påvirker identitetsdanningen.

        Polen har enkelte vansker med selvbildet. – Eller hva skal vi si i om tryggheten til et land med en nasjonalsang som heter «Polen er ennå ikke tapt»? – Det er jo ikke helt «Ja, vi elsker dette landet».

        Sånn sett ligger det en viss geopolitisk logikk i å strekke et land/allianse fra Østersjøen til Svartehavet, som egenartet overgangssone mellom øst og vest i de «nordvestlige frynsene» av «verdensøya» (jf. Mackinder), aka. «Europa». Slik Stalin i praksis gjorde, med WARsawa-pakten mot USA-NATO.

        Polen + Vest-Ukraina utgjør greit en slik mulig flatlands-korridor «mellom havene»

        Spørsmålet blir bare hvem som skal styre en slik korridor. Deri ligger kinkigheten. Er den «nøytral», i fred og søskenlighet, oppstår lett opportunistiske grupper som vil profittere på «nøytraliteten», gjerne ved å sette partene på hver side opp mot hverandre. Både Polen og Ukraina oppviser p.t. tungt slike tendenser. Og oppfordres til det, vestenfra.

        Er korridoren ikke nøytral – slik den nå har skiftet fra østlig europeisk dominans til mer vestlig (om enn av stater som igjen påberoper seg selvstendighet innenfor EU/USA-NATO, mye parallelt til deres selvstendighet som WARsawapakt-land tidligere) – ses korridoren lett som en trussel fra den motsatte siden (nå Russland).

        Trusselen fra korridoren ses særlig hvis og når korridor-kontrolløren er aggressiv på andre felter og steder. «Vi» i USA-NATO har dessverre en del konkrete eksempler å vise til i så måte.

        (Øvingsoppgave: List her opp landene USA-NATO har knust fysisk og politisk siden 1999.)

        Løsningen er naturligvis samarbeid. (Påminning: «samarbeid» er et arbeid man gjør sammen, fordi man slik oppnår synergieffekter og mer arbeid samlet enn hva partene kan få til i sum av enkeltinnsatsene. F.eks: To mann løfter og flytter lett en stokk mellom seg som ingen av dem kan løfte og flytte alene: 1+1= >2).

        Samarbeidet skjer best ved at er alle parter bekjenner seg til felles verdier – så som FN-traktaten. Men der får Norge for tiden dårlig hjelp av regjeringene våre. – Mildt sagt, igjen.

        Alternativer til FN-traktaten finnes hittil ikke. Heller ingen utsikter til alternativer finnes. Det gjør verden problematisk i 2016. – Mildt sagt.

    • «Idiotien!» er tydeligvis ikke forbeholt bare polakken,men etter ovenstående skriblerier å dømme hr/fr/fru ullern også.

  2. Takk til Steigan for optimistiske påminnelser. Gledelig om USA holder EU i ørene så Europa ikke er naive overfor den høyst reelle trussel fra Adolf Putin.

    • Haha, den var god, om «trussel». – Husk å sjekke ordentlig under sengen før du slår av lyset om kvelden så ikke Adolf invaderer deg mens du sover. Det er nok kanskje kan hende snart like før om ikke lenge nå, muligens. Fint du har USA-NATO å trøste deg med.

  3. Återigen en blogg och kommentarer till bloggen som bara framhäver styrkan hos «motståndaren», i detta fall Polen. Annars brukar det vara «monopolkapitalet», «USA-imperialismen» eller «EU-byråkratin» som målas upp som kompakt mörka moln.

    Mina propagandistiska ideal är antifascisterna 1933-45 som lade ner lika mycket kraft på att visa på s v a g h e t e r n a hos motståndaren, deras inbördes oenighet, förvirring och inre motsägelsefullhet. Ja, man drev (=skämtade) också med nazisterna och fascisterna, förlöjligade dem. Men sådant skulle kanske i dagens (och inte bara dagens) vänsterretorik uppfattas som att man utsår «illusioner» – lika bra att måla fa-an på väggen så stor och svart som möjligt.

    Ty vad talar emot, det högst reella, «polska hotet»? Den inre oppositionen i Polen? Tyskland och de baltiska staternas vilja att dras med i skapandet av ett Stor-Polen? Polackernas väl dokumenterade förmåga att skapa politisk oording också i sina egna led? De har ju knappast haft något stabilit partisystem sedan 1991. Och vad säger opinionen i USA att släpa omkring på massa deskunktionella stater: Ukraina, Polen, Saudi-Arabien?

    Och vem förtjänar inte att förlöjligas, doppas i tjära och rullas fjäder om inte Polens infantile president?

  4. Må ikke glemme hvorfår Polen gjør dette, vi er lei av at Tyskere styrer oss. Vi er lei av at 97% av media eies av Tyskland, Vi er lei av at Bankene eies av Tyske og Svestiske Banker som driver med rådrift der nede. Så må dere ikke glemme historien. 400 år med okupasjoner har gjort sitt. Den dere unionen som Norge hadde med Danmark var barnemat i forhold til det vi opplevde. Vi har ikke glemt hva Ukrainere gjorde mot oss i 1943-1945 og ikke minst vi er lei av at forrige regjerniger ga vekk Polen til diverse Europeiske kapitalister og ikke minst vi var en stormakt før.

    • Seweryn: Mitt råd är att polackerna bör ägna de närmaste decennierna till att få ordning i sitt eget hus och allmänt lugna ner sig. Ni kan då hämta inspiration från andra fd. «stormakter» som Danmark, Nederländerna och Sverige. Om ni av ren äventyrslystnad vill återskapa er forna stormaktsställning, så är jag rädd för att det kommer att bli en ny «delning» av ert land.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.