Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?

0
Stoltenberg visits Obama at the White House 21/10/2011. Gadaffi was liquidated the day before 20/10/2011 in Libya.

I en oppfølger av sin avsløring av Norges og USAs rolle i sprengninga av Nord Stream rørledningene har Seymour Hersh tatt opp de lange linjene i Norges hemmelige og illegale samarbeid med USA. Han viser der at Norge spilte en nøkkelrolle i å utføre den provokasjonen som ga USA påskudd til å utløse Vietnamkrien, en krig som endte med over tre millioner døde og et uhyrlig antall skadde i Vietnam og nabolanda.

Av Pål Steigan.

Les: Fra Tonkinbukta til Østersjøen

Dette reiser unektelig spørsmålet om hvilken rolle Norge har spilt for USAs imperialisme i tida etter annen verdenskrig. Norge støttet som kjent også USAs og vestmaktene i Koreakrigen og bidro blant annet gjennom at norske skip fraktet de amerikanske soldatene til Korea. Koreakrigen førte til at minst 2,5 millioner mennesker ble drept.

Her spilte nok Norges rolle som verdens største skipsfartsnasjon en viktig rolle, men dette får bli tema for en annen artikkel. Det vi kan slå fast er at det har vært et svært tett samarbeid mellom Norge og USA siden annen verdenskrig og at dette også har omfattet hemmelige militæroperasjoner, overvåking av egne borgere til fordel for USA, Operation Gladio og så videre.

Oljerikdommen innledet en ny epoke

Da Norge ble oljenasjon rykket landet vårt opp i den imperialistiske førstedivisjonen. Olje er strategisk vare nummer én, og som kjent har kontrollen over internasjonal oljehandel vært bærebjelken i å opprettholde dollaren som verdens reservevaluta siden 1971 i form av petrodollaren.

Norges rolle i det vestlige USA-ledede systemet ble ytterligere oppgradert da oljeinntektene tok av for alvor. I dag er «Statens pensjonsfond utland» som det så misvisende heter verdens største suverene investeringsfond og verdens største enkeltstående aksjeeier. Fondet eier 1,5 prosent av verdens børsnoterte aksjer. Vi er Europas Qatar.

Og som Qatar har vi vært sentrale i å finansiere en hel rekke imperialistiske kriger. Norske regjeringer har utviklet en helt spesiell for for raushet akkurat når det gjelder imperialistiske prosjekter, en raushet som ikke blir norske borgere til del. Som oftest øses det ut milliarder uten at det er forankret i noen politisk, demokratisk debatt her hjemme – ofte også uten konkret forankring i Stortinget.

Statsministeren, enten det gjelder Solberg eller Støre, bare møter opp på et internasjonalt forum og forplikter Norge til å levere x antall milliarder kroner til dette og hint. Og da først og fremst til prosjekter som tjener USA-imperialismen.

Norge finansierte borgerkrig i Sudan

Norge brukte 13 milliarder bistandskroner på å skape staten Sør-Sudan, og forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.

I boka Det internasjonale gjennombruddet viste professor Terje Tvedt hvordan overgangen fra en solidaritetstankegang til en bistandstankegang hadde ryddet veien for en bistandsindustri i milliardklassen.

Den samme tankegangen har ligget til grunn når Norge har gitt milliarder av kroner til å «redde regnskogen», uten at det lar seg gjøre å vise til noen vesentlig effekt – hvis man da ser bort fra at korrupte politikere og smarte spekulanter i land som Indonesia og Brasil har blitt søkkrike.

Det totale norske bistandbudsjettet nærmer seg nå 40 milliarder årlig. Også her er det nå «klima» som seiler opp som det viktige satsingsområdet. Regjeringa Solberg la opp til å bruke om lag 4,8 milliarder kroner på klima, miljø og hav i 2019. Men man har knapt nok administrasjon til å håndtere bruken av disse enorme summene, eller for den del kvalitetssikre resultatene.

Det man derimot vet er at Norge har bidratt til å skape noen gigantiske formuer i mottakerlandene, slik som for eksempel Angola. Norge har i tidsperioden 1999 til 2017 bevilget 208 millioner kroner i stat til stat-bistand til Angola, altså penger som ble forvaltet av offentlig sektor, nærmere bestemt president José Eduardo dos Santos. Totalt har Norge gitt 3,2 milliarder kroner i bistand til Angola. Isabel dos Santos, presidentens datter, anklages nå for å ha forsynt seg grådig fra landets statskasse til å bygge opp sitt eget forretningsimperium. Hennes estimerte formue er nå på 2,2 milliarder dollar, og hun anklages for å ha bygd den opp gjennom korrupsjon svindel, skriver International Consortium of Investigative Journalists.

Og slik kunne vi fortsette. Vi vet ikke om bistanden virker slik det sies at den skal gjøre, men det vi vet er at svært mange er blitt rike på den. Det gjelder korrupte ledere i den «tredje verden», men det gjelder også finansinstitusjoner og bistandens egen konsulentindustri.

Les: Vi holder oss med en svindyr politikerkaste

Uten demokratisk behandling vedtok Stoltenberg å Støre å bombe Libya

19. mars 2011 sendte statsministerens kontor (SMK) ut ei kort pressemelding. Den lyder sånn:

«Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.»

Med det gikk Norge til krig mot Afrikas mest velfungerende og mest velstående land. Og ikke bare det, Norge var det fremste landet i NATOs bombekampanje. Norge, den rødgrønne regjeringa og Ap-lederne Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre bærer et meget stort ansvar for at Libya ble ødelagt og overlatt til jihadistiske terrorister. De begikk krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og burde vært stilt for en internasjonal krigsforbryterdomstol.

Vedtaket om å gå til krig mot Libya ble ikke fattet av regjeringa. Beslutninga ble tatt i et lite møte i statsministerboligen. Foruten statsminister Stoltenberg deltok utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarsministeren, forsvarssjefen og en representant fra E-tjenesten. Deretter brukte Stoltenberg mobiltelefon for å presse sine regjeringspartnere i SV og Senterpartiet til å godta bombinga og å få opposisjonens ok.

Det er god grunn til å anta at dette ble gjort på oppfordring fra Hillary Clinton som da var utenriksminister i USA og anfører i krigen mot Libya.

Når regnskapet skal gjøres opp vet vi at Norge var fremste bombenasjon og at «vi» er ansvarlige for at et ukjent antall titusener av mennesker ble drept og Afrikas mest velfungerende og velstående land ødelagt. Jens Stoltenberg ble premiert for innsatsen med å bli generalsekretær i NATO.

Og vi har naturligvis ikke glemt at Norge gjennom «Oslo-avtalen» har bidratt stort til å knuse den palestinske frigjøringskampen og gjøre palestinske myndigheter til lydige båndhunder for imperialismen gjennom «giverlandsgruppas» kontroll.

17 milliarder til krig mot Syria – uten revisjonskontroll

Sammen med Qatar ble Norge en av de største investorene i krigen for å ødelegge Syria. Dette har til sammen kostet mer enn 15 milliarder kroner per i dag.

Norge brukte 15 milliarder på Syria-bistand – Riksrevisjonen skal sjekke pengebruken

Hvor mye Norges ødelegging av Libya kostet har vi ikke tall på, men at Norge var fremst av de landene som ødela landet med sine bomber, er helt opplagt.

Milliarder til Gates, Clinton og farmasøytisk industri

Norge og Saudi-Arabia var største givere til Clinton Foundation. Clinton-fondet: Del 3: Norges bidrag til fondet

Norge største giver til Bill Gates og Gavi. Erna Solberg gir 13 milliarder skattekroner til Gates-alliansen

EU og Norge skal bevilge 85 milliarder til vaksine mot covid-19

Helt fra kort tid etter statskuppet i Ukraina i 2014 har Norge øst hundrevis av millioner kroner over Kiev-regimet uten at det er mulig for for eksempel Riksrevisjonen å vite hvor det er blitt av pengene. Og i 2022 kunne vi skrive at Støre slår Solbergs rekordgaver med god margin: Ukraina-regningen har økt til nesten 14 milliarder kroner – hvor skal det skjæres ned?

Og nå har han toppet dette igjen. Med støtte fra alle partier i Stortinget har Støre vedtatt å pøse ytterligere 75 milliarder norske skattekroner inn i krigen mot Russland i Ukraina.

Temmet og disiplinert venstreside – «Politiske operatører og påvirkningsagenter»

Det er få offentlige dokumenter som har spilt og spiller en så viktig rolle som Stortingsmelding 15 (2008–2009). Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg.

NGOene inkorporeres i den imperialistiske statens maktapparat

Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.

I 2003 skrev Terje Tvedt:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)

Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.

Disse organisasjonene er også arbeidsplass og karrieremuligheter for store deler av den småborgerlige venstresida i Norge, og det har vist seg at de også i veldig stor grad har sugd til seg imperialismens ideologi og tankesett. Det samme gjelder de stort sett statsstøttede mediene i Norge.

Derfor er det heller ingen tilfeldighet at Norge i dag har den mest militaristiske venstresida i Europa, for ikke å si i verden.

Norge er kort sagt ideelt utrustet til å være den hansken som passer USAs hånd perfekt, og derfor er det heller ingen overraskelse om det endelig blir dokumentert at Norge har vært delaktig i den alvorlige krigshandlinga mot Tyskland og Russland som sprengninga av Nord Stream var. Det er dessverre slik Norge er blitt.

Forrige artikkelMassedemonstrasjoner og protester i Albania
Neste artikkelHva med Belarus når Sverige, Finland og Ukraina er temmet og brakt på plass?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).