Varsleren Steigan

0
Pål Steigan under en foredragsturné i Bergslagen i Sverige

Av Lars Ranes.

Kritikken av steigan.no er trist. Et sørgelig lavmål i norsk pressehistorie. Det er tydeligvis ikke så viktig hva som menes og skrives på steigan.no, men hva som folk nå bør mene om hva som skrives på steigan.no.

Kanskje en liten trøst for redaktøren i stormen av unison fordømmelse i hovedstrømsmediene, inkludert Aftenposten 20 april: «En folkefiende midt iblant oss». En velfortjent hedersbetegnelse tross alt. Alt er avhengig av øynene som ser, og hvilke intensjoner man har for å uttale seg.

I mine øyne snakker vi om en godt skolert og utrolig engasjert og utholdende varsler, som kaster lys over de store kreftene som styrer verdensutviklingen, som påvirker samfunnsutviklingen, og lett går under radaren så selv ikke venstreradikale vet hvor de skal rette skytset.

Det handler om å varsle

Jeg vil starte med å sitere forfatteren Niels Christian Geelmuyden post på sin fjesbok 20 april i år. Tidligere populær portrettintervjuer, men ikke fullt så populær da han rettet kritisk søkelys på matindustrien og pilleindustrien i sine bøker. Han sier:

«Det har lenge vært enighet om at ytringsfriheten i Norge befinner seg under sterkt press. Hovedtrusselen ser ut til å være selvsensur. Folk kvier seg for å uttrykke hva de vet eller mener – av frykt for konsekvensene. Det har de all mulig grunn til. Varslere har lenge advart andre mot konsekvensene av å varsle. Det må jeg dessverre også selv gjøre. Å være varsler, slik jeg har vært gjennom en rekke kildebelagte faktabøker i syv år, har en høy pris sosialt, mentalt og økonomisk innenfor dagens samfunn.

 Hovedproblemet er i mine øyne at mediene, den fjerde statsmakt, i hovedsak velger å bistå makten fremfor de avmektige. Dermed gjør de i praksis det stikk motsatte av sitt eneste sentrale og for demokratiet helt grunnleggende samfunnsoppdrag.

Situasjonen er i årenes løp blitt vesentlig verre enn Knut Olav Åmås beskriver i denne tankevekkende kronikken fra 2015. Den er blitt såpass ille at jeg ser meg nødt til å advare andre forfattere mot konsekvensene forbundet med å utgi samfunnskritiske faktabøker.»

Det store samrøret

Det er mye om samspillet mellom økonomisk og politisk makt på steigan.no som er essensielt for å forstå vår samtid, og hvor det kan bære hen med vår sivilisasjon.

Istedenfor å se det felles underliggende problemet, som angår alle, uansett om man assosierer seg med å være venstreradikal, konservativ eller liberal, til og med sint høyreekstremist, går noen i fellen og tror at samfunnsendring dreier seg om en kamp langs den tradisjonelle politiske aksen.

Der også, men det kan fort bli slåssing eller samarbeid som barn leker i sandkassa, hvor de ikke ser verden utenfor eller premissene som settes for leken, av de «voksne» som har hatt god til å vokse og utvikle sine maktstrukturer innen industri og finans, i stadig tettere bånd til «ideelle» og overnasjonale organisasjoner, men ikke upåvirket av naturloven om at makt og penger korrumperer. Det ytre vil alltid skinne, glasuren, og godheten og verdiene som ligger i engasjementet for tidens politisk korrekte saker.

En verden i rask endring

I det heseblesende pandemikjøret som startet for godt og vel to år siden passerte vi et kritisk punkt som angår vår frihet og reelle selvbestemmelse i dette landet, og i enda sterkere grad i sentrale EU-land som Tyskland, Frankrike og Italia, og spesielt ekstremt i land som Canada og Australia. De som kaller seg utviklede land tuftet på demokrati og menneskeretter og vestlige gode verdier.

Noe som bør være så banalt selvfølgelig som vår rett til å bestemme over egen kropp, som jødene og alle fikk etter den store utryddelsen, er ikke lenger det – Nürnbergkodeksen.

Personlig frihet og integritet er nå alvorlig truet av vaksine-pass-alliansen av storindustri, EU-teknokrati og overnasjonal helsemakt/makt. For folk flest og vanlige folk, som bare leser hovedstrøms mediene, og de politiske partiene, har det kanskje bare med helse og omsorg å gjøre, vår felles trygghet.

Steigan graver dypere

Det var en stor glede å oppdage avisen steigan.no for to år siden i forbindelse med søk på informasjon om pandemien. Mitt ståsted er på den alternative siden, de som bruker helsekost, naturmedisin og tror på et liv i pakt med naturen. Kanskje er vi godt og vel 10% av befolkningen, og sikkert over gjennomsnittet skeptisk til moderne legemiddelindustri, matindustri, industrielt landbruk, elektromagnetisk stråling og annet som kan ha uheldige sideeffekter for liv og miljø.

Steigan var ikke opptatt av mitt politiske ståsted da jeg leverte noen artikler som har kommet på trykk om pandemien, om mediedekningen, betydningen av kost og ernæring, undertrykte medikamenter som har gått ut på patentdato, og grunnleggende rettigheter som følger med å være født.

Vi er flere likesinnede som nå synes det er vanskelig å finne politiske partier som vi kan identifisere oss med – som taler vår sak – på det som fremtrer som en stadig mer endimensjonal og ensrettet politisk skala – partiflora er et for godt ord.

Minipartiet Demokratene har vært kompromissløse hva angår våre friheter, også under pandemien, men det er nok en lang vei frem til politisk makt der i gården, når de ikke engang blir invitert av allmenkringkasteren NRK når det er valg. Noen få kristne på regionalt plan har hevet stemmen.

Det nye Helsepartiet kunne kanskje være noe for min del, siden de vil gjøre noe med dogmene innen ernæring og medisin, som tærer på samfunnets helse og ressurser, men her er det nok enda lengre vei til politisk makt.

Et håp i de røde

Så oppdaget jeg at partiet Rødt har gått til kjernen av problemet i spørsmål om vårt felles vannkraftgode, og oppnådd god representasjon på tinget. Det kunne være en taktisk velplassert stemme? Endelig et parti som tør å snakke kapitalmakta rett imot. Turte de også å ha en selvstendig tanke om pandemipolitikk, mon tro?

Rødt går til det motsatte steget, selv om tung statistikk fra mange land viser at det er all grunn til å moderere skråsikkerheten om effekten av legemiddelindustriens nye vidunderkur med 95% effekt. «Hvorfor er det å være vaxxer en kampsak for Rødt?», spør en av skribentene på steigan.no 22 april i år.

Det er sikkert mye taktikkeri i politikken som jeg ikke har fått med meg. Det er kanskje ikke mulig å vokse som politisk parti uten å være konform?

Da risikerer man også å ende som Fremskrittspartiet, som ikke lenger er tro mot sine kjerneverdier, bare på motsatt side av den politiske skalaen. Det gjelder alle. Dissonansen mellom partienes verdier og handlinger var et tema i min artikkel på steigan.no 25. februar: «Historisk høring med kort svarfrist: ja eller nei til totalitært styre».

Korporativ makt

Steigan.no belyser den politiske og korporative makten som gjør folk flest og vanlige folk fattigere, både med tanke på personlig økonomi, fellesskapets ressurser og demokratiske rettigheter. Det er et godt grunnlag for klassekamp på venstresiden, men også for å peile ut en mer selvstendig og sunn kurs for landet blant de grønne, blå og liberale, for de som fortsatt tror det er mulig å få til endring på den politiske arenaen.

Selv er jeg mest opptatt av å beholde mitt frie helsevalg og våre grunnlovfestede rettigheter, som jeg trodde vi hadde, men ser nå truet av frihetsberøvende høringsnotat på løpende bånd med stadig kortere frister, og lett påkaller avmakt.

Hvem trekker i trådene!

De to siste regjeringene vil formalisere mer makt til helsepolitikerne i henhold til EUs ønske, så vi blir bedre rustet til å håndtere pandemier. Det skal bli mer beslutningsmyndighet hos kommune og arbeidsgiver, så vi vaksineskeptikere bokstavelig talt kan få sparken og nektes tilgang til det ene og andre som vi trodde var et felles samfunnsgode.

Den WHO-erklærte pandemien har utvilsomt ført oss inn på en ny og mer ekstrem mal for hvordan virus, som ikke tar stort flere liv enn influensa nå skal bekjempes. Det kommer fler har både Guldvog og Camilla Stoltenberg sagt.

Steigan har avdekket mye av maktspillet, de store interessene som virker i kulissene, under fine navn som mange av de mektige alliansene av privat og offentlig partnerskap har fått, CEPI  – New vaccines for a safer world –  og GAVI-stiftelsen, som vi rundhåndet har donert tosifrede milliardbeløp til, uten debatt.

WHO søker mer overnasjonal makt, som steigan.no blant annet skriver om her, men alt for vår helse, trygghet og omsorg selvsagt.

Vi må ikke akseptere alt

I et demokrati må man akseptere at politikere kan gjøre mye dumt, hvis man ser det slik, som å brenne av over 300 milliarder kroner på en pandemi som aldri har vært noen pest.

Når politikerne bokstavelig talt vil under huden på deg fordi legemiddelindustriens nye genetiske formel ikke virker hvis ikke alle injiserer den, er selvsagt grensen for hva man skal og bør akseptere overskredet for mange.

Steigan.no har under pandemien brakt faglige røster til bords av høy akademisk rang og kvalitet, referert til fremtredende leger og uavhengige forskere, inkludert nobelprisvinnere og oppfinnere av mRNA-teknologi, sitert prestisjefylte tidsskrifter som British Medical Journal, og mennesker med bakgrunn fra internasjonalt vaksinearbeid. Rettslige problemstillinger er dekket av jurister, og kommentert.

De mener noe annet enn det vi har blitt fortalt på regjeringens pressekonferanser, og de statsautoriserte ekspertene som hovedstrøms media gjengir. Disse outsiderene har alle blitt rammet av det nye sensurregimet som oppsto i kjølvannet av den siste amerikanske presidentvalgkampen, nå med norske løpegutter i faktisk.no, men vi er heller ikke mindre påvirket av de transnasjonale teknogigantene enn borgerne i USA.

Totalitære tendenser

Steigan.no har publisert mye om de alvorlige konsekvensene pandemihåndteringen har fått for livet til millioner av mennesker i Europa. De som ikke ukritisk vil underordne seg et nytt regime av tvang og kontroll, med vaksine/helse-pass (grønne må vite), og en unntakstilstand som kan bli den nye normalen.

Digital id til stadig flere formål og planer for en sentralbankstyrt digital valuta, vil snart gjøre det lettere å misbruke statlig makt. Trailersjåførene som demonstrerte mot frihetsberøvende tiltak i Canadas hovedstad fikk smake på hvor ille det er når staten fryser din bankkonto.

Steigan.no har publisert mye om dette. Sist 28 april i artikkelen «Italia er langt framme med det kinesisk-inspirerte sosiale kredittsystemet».

Kanskje kommer det mer i massemediene når utviklingen har kommet enda lenger, og det er for sent å protestere?

Allsidig mediedekning gir best evaluering

Mye av stoffet om pandemien på steigan.no er aktuelt for en kritisk evaluering av pandemihåndteringen. Den har tross alt forgjeldet og traumatisert en hel verden, og burde evalueres utenfra og inn, og fra de fleste innfallsvinkler, og ikke bare i små kontrollerte sirkler ut ifra en indre kjerne av beslutningstagerne som er nødt til å mene det samme.

Tegnene i tiden er illevarslende, men vanskelig å få øye på hvis man ikke evner å se bak en ellers ensrettet strøm av nyheter, som vekker mye følelser og gjør det lett å vite hva man skal mene og hvor man skal ta side.

Ikke personlig ment

“It’s not personal Sonny. It’s strictly business!”

 – filmen Gudfaren

På Lørdagsrevyen 23 april kunnen vi se Pål Steigan og Harald Stanghelle i munter prat på sofaen før sending. På NRK Helgemorgen, som dette glippet var forløperen til, fikk også Steigan svare for seg, i forbausende lange partier uten avbrudd til et intervju å være. Jeg vil si at han rakk å gi et viktig innblikk i hva som han mener er viktig å formidle på nettstedet.

Når Dagsrevyen kom på luften, da folk ser på NRK, var derimot brodden spisset og pilen dyppet i gift. Da var det den politiske kommentatoren Stanghelle som fikk prime time med sine vel plasserte og mer ondsinnede merkelapper om et nettsted «som trekker til seg krefter på ytterste høyre som går langt inn i rasismen, og vi ser en kombinasjon av ytterste ytterste høyre og kombinasjonen av ytterste ytterste venstre» – altså to ytterligheter på motsatt pol sammen.

Redaktøren selv rakk så vidt å si at beskyldningen om rasisme var meningsløs, men det var stort sett det hele vi fikk høre fra han da.

Den store avsporingen

Steigans motdebattant fra den venstreorienterte tankesmien Manifest, Magnus Marsdal, på NRKs Helgemorgen samme dag, var mest opptatt av hva steigan.no har skrevet om maskebrukens negative kollektive psykologiske effekt. Det kunne så tvil om maskebruk og oppslutningen om hele pandemihåndteringen mente han. Ekskluderende grunn nok for partiet Rødt. Så har det stormet i flere store aviser som det gjerne gjør når pressens jaktlag nærer blod.

Da er vi i alle fall advart, i tilfelle noen skulle forville seg inn på nettstedet steigan.no og til og med bli inspirert til å dele noe derifra på sin fjesbok. Men snart trenger man kanskje ikke bekymre seg for det heller. Teknologiselskapenes overvåknings- og sensuralgoritmer blir stadig mer raffinerte med å fange opp avvikende stemmer.

«Vi røsker opp hele treet!»

Kunnskapens tre har mange grener, men roten, stammen og de største grenene er kanskje det viktigste for hva som kan oppstå av blomst og blader. Det kan tjene som en analogi på kategorier, tema og enkeltartikler på en avis som steigan.no, som i sin korte levetid har publisert et femsifret antall artikler.

Når noen skal tas kan både politikere og journalister være flinke til å finne et blad eller blomst som kan se litt sært ut fra utsiden, eller tas til inntekt for noe annet. Er det en knokkel i et gammelt skap som er modent for dagslys? Er det litt rust på en spiker i spikerpakka på 10 000 ellers blanke spiker, som egner seg for en rusten spikersuppe?

Fremfor å rette søkelys på hva stammen og de store grenene forteller oss om kreftene bak utviklingen i tidens store kriser, og nyhetsstoff som forteller en annen historie enn den som styresmaktene er mest komfortable med, plukker kritikere frem små blader som kan fortone seg litt merkelige – til og med konspiratoriske – i alle fall hvis man ikke har observert hele treet under vekst, og fått med seg strømmene av næring og støtteverk i stamme og de tykke sidegreinene.

Nå skal hele treet tydeligvis sorteres ut som et avvik fra anstendig EU-standard, og skulle kanskje helst vært røsket opp ved roten. Da er vi også ved roten av problemet med kritikken av steigan.no slik som den er uttalt.

Liten tue kan velte stort lass

Det synes ikke formildende på kritikerne at steigan.no ikke har ressursene til NRK, og hovedsstrømsmedia med sine rike onkler og velsignede statlige pressekroner. En samstemt fjerde statsmakt som er gode til å bake kake sammen med fin glasur av politisk korrekt stoff, som steigan.no også er kritisert for å ha for lite av.

Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker – Wikipedia.

Avisen steigan,no er drevet av rent og eksplosivt brennstoff: idealisme og høy oktan ståpåvilje.

Gode og ærlige varslere og folkeopplysere er viktigere enn noen gang. Noen som kan rette flombelysning på kreftene bak de skiftende nyhetene og de store hovedsakene, som lett går under radaren for de fleste av oss i en ellers massiv strøm av ensrettet informasjon og underholdning.

Vi trenger noen som fyller det store hullet i dagens journalistikk, og skaper motstand mot grådige og hovmodige folk og grupperinger som kjører verden mot fattigdom og slaveri, som historisk sett har det med å ramme folk flest og vanlige folk.

Heia steigan.no som tør tale der de andre tier, eller bare er uvitende!

“You can fool all the people some of the time and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time.”

Abraham Lincoln

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.