oss 100 kroner!
Millioner av arbeidere over hele Sri Lanka deltok éndagsgeneralstreiken 28. april 2022, med krav om at president Gotabhaya Rajapakse og hans regjering trekker seg. Streiken, som var nesten total, involverte arbeidere fra både statsdrevne, statseide og private selskaper. Det er den første storstreiken i landet på fire tiår.
Av reporter for WSWS. Artikkelen er noe forkortet.
Offentlige ansatte fra alle sektorer deltok i manifestasjonen: Fra havnene, elektrisitetsforsynlingen, petroleumsselskapene, vann og avløp-, helse- og utdanningsvesenet, og jernbanen, så vel som ansatte i statsadministrasjonen, provinsregjeringene og de kommunale apparatene. Bare en håndfull ansatte – medlemmer av regjeringspartiet – meldte seg til arbeid i havnene, og for petroleumsselskapene.
Et flertall av de ansatte i statlige og private banker la ned arbeidet, og det samme gjorde hundretusenvis av palantasjearbeidere fra øyas sentrale te-plantasjedistrikter. Plantasjearbeiderne, som er blant de mest undertrykte delene av den srilankiske arbeiderklassen, har blitt hardt rammet av den økonomiske krisa.
Arbeidere fra mange av landets frihandelssoner (FTZ), deriblant i Katunayake, Wathupitiwela og Koggala, deltok også. De fleste av FTZ-arbeiderne er unge.
Selv om fagforeningene begrenset generalstreiken til bare én dag, var torsdagens massive streik en kraftfull og betydelig intervensjon fra arbeiderklassen i Sri Lankas stadig dypere politiske og sosiale krise.
Sri Lankas gjeldstyngde økonomi har blitt hardt rammet av Covid-19-pandemien og av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, som har ført til kraftige og pågående prisøkninger og mangler på mat, drivstoff og andre livsnødvendigheter.
De landsdekkende antiregjeringsprotestene og demonstrasjonene den siste måneden, som har involvert hundretusener av mennesker, og nå gårsdagens generalstreik, er del av den tiltakende økningen av arbeiderklassens kamper internasjonalt i opposisjon til regjeringers påtvungne kostnadskutt og innstrammingstiltak.
Agitasjonen brøyt ut over den voldsomme inflasjonen og mangelen på livsnødvendigheter, deriblant matvarer, medisiner, drivstoff, og de timerlange daglige strømavbruddene.
Arbeidere og ungdom over hele øya begynte i begynnelsen av april å kreve president Rajapakse og hans regjerings avgang, med massedemonstrasjoner. Disse har fortsatt gjennom hele måneden, blant annet med en pågående tre-uker-lang okkupasjon av Galle Face Green i Central Colombo.
Sri Lankas offisielle inflasjonsrate er nå på 18,7 prosent, og inflasjonen for matvarer er på 30,2 prosent. Professor Steve Hanke fra Johns Hopkins University estimerte imidlertid i forrige uke at landets reelle inflasjonsrate kalkulert på årsbasis er svimlende 119 prosent, verdens tredje høyeste.
Streikende arbeidere gikk i protestmarsjer i alle større byer, fattigbønder på landsbygda ble med i noen av demonstrasjonene, og det var støtte fra mange småhandlere som stengte butikkene sine.
I Colombo samlet det seg utenfor Fort-jernbanestasjonen mer enn 5 000 arbeidere fra havnene, petroleumsselskapene, elektrisitetsforsynlingen og jernbanen, så vel som lærere, før de gikk i demonstrasjonsmarsj til Galle Face Green.
En arbeider fra Katunayake fortalte WSWS-reportere at hun og hennes medarbeidere bestemte seg for å bli med i streiken fordi deres fagforeninger hadde forholdt seg tause. «Befolkningen i dette landet lider av prisøkningene på livsnødvendigheter. Vi har tolerert så mye, men kan ikke overleve på våre nåværende lønninger. Da folk fra hele landet begynte å demonstrere, da tenkte vi at vi ikke bare kunne vente og se,» sa hun.
En lærer som deltok i Colombo-protesten sa: «Levekostnadene er uutholdelige. Ris, dhal, sukker, bensin og matlagingsgass, alt har gått opp. Vi får ikke administrert familieutgiftene våre på lønningene vi nå tjener. En nylig liten lønnsøkning har blitt vasket vekk av inflasjonen. Sosial ulikhet har økt i landet, med en stor del av nasjonalformuen samlet opp av en håndfull storkapitalister.»
Samtidig som millioner av arbeidere deltok i gårsdagens generalstreik forbereder Rajapakse-regjeringen seg på enda større sosiale angrep på den arbeidende befolkningen. Regjeringen misligholdt den 12. april statsgjelden på $ 52 milliarder i utenlandske lån, og forrige uke holdt et regjeringsteam ledet av finansminister Ali Sabry fire dager med forhandlingssamtaler med Det internasjonale pengefondet (IMF), for å sikre et redningslån.
IMF forlanger at Colombo hever skattene, drastisk kutter statens utgifter og utløser et omfattende privatiseringsprogram. Disse tiltakene vil føre til enda større heving av prisene på livnødvendigheter og til brutale nedskjæringer av arbeidsplasser, lønninger, pensjoner og de gjenværende velferdsprogrammene.
Bølgen av antiregjeringsprotester og arbeiderklassekamper har utløst en politisk krise for Rajapakse-regjeringa. Den har nå et skjørt og syltynt parlamentsflertall, etter at noen av partnerne i den regjerende koalisjonen trakk seg.
Til tross for hans svekkede posisjon avventer president Rajapakse tiden, og forbereder seg på å konfrontere arbeiderklassen, bevisst om at det IMF-dikerte angrepet på de arbeidende massene ikke kan gjennomføres med fredelige virkemidler.
Den 19. april åpnet politiet ild mot demonstranter i Rambukkana, der de drepte én person og skadet to dusin andre. Demonstrantene krevde drivstoff de hadde ventet gjennom natta på til prisen fra dagen før. President Rajapakse beordret i forrige uke mobiliseringen av militæret i alle av Sri Lankas 25 distrikter, for å «opprettholde lov og orden».
