oss 150 kroner!
I kronikken «Ny Verdensorden: En kamp etter en annen», publisert på steigan.no 19.april, antydet jeg at det foreløpig så ut til å være lang vei til fredsavtaler i de store konfliktene som den dalende hegemoniske stormakten USA førte an i, som Ukraina-krigene og krigene i Midtøsten. Da USA, i ferd med å miste sitt globale hegemoniske grep, ikke kan diktere fredsløsninger lengre, mens Trump fortsatt følger målsettingen «make America great again», som er vanskelig å oppnå i deres nedgangsfase.
I tilfellet Ukraina, som jeg følger opp her, har Trump det siste året vært mer oppsatt på å få i stand en fordelaktig avtale med Russland, over hodet på Ukraina. Ikke binde seg til krigsstrategien til sine forgjengere med å følge opp konfrontasjonslinjen overfor Russland med «militær seier først», som da Englands statsminister Boris Johnson, fulgt av daværende NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, våren 2022 fikk Zelenskyj med på å avslutte fredsforhandlingene med Russland, mot å bli lovet nok våpen til å vinne krigen.
Da det de siste par årene har blitt klarere at Ukraina ikke kunne oppnå militær seier, tiltross for de massive våpenleveransene som har vært organisert gjennom NATO, har USA-president Trump også erkjente at det viktigste for «A new American Centuary» var å komme fram til en «deal» med Russland som begge de to kald krigs sjefene kunne tjene på. Så kunne Europa/EU ta over støtteapparatet til Ukraina uten at Trump kunne beskyldes for å svikte dem. Anstrengelsene for å få i stand en mineralavtale med Ukraina som Trump prioriterte å få i land det siste året, en avtale som ville gi USA tilgang til de rike mineralressursene som Ukraina besitter, må sees i dette perspektivet.
Den felles våpenhvilen nå rundt 8-9. mai, hvor både Ukraina og Russland forkynte tre dagers våpenhvile, annonserte et mål om å få partene inn til forhandlingsbordet. Men begge parter brøt våpenhvilen, og etterpå er praksisen med å bombe hverandres vitale infrastruktur, og også sivile mål, fulgt opp. Begge lands territorier og hovedsteder har vært rammet, mens stillingskrigen raser videre etter at over en million soldater er drept eller såret, de flest på russisk side. En forhandlingsløsning virker derfor fortsatt fjernt.
Hovedkonflikten har siden 2008 vært supermaktskrigen Russland mot USA/NATO. (Som overskriften antyder mener jeg Ukraina-konflikten dreier seg om et samspill mellom tre kriger: den over 80 år gamle stormaktskrigen, borgerkrigen fra 2014 av og Russlands okkupasjonskrig fra 2022 – redegjort for i artikkel i Gnist 3/2023, side 18)
USA som dirigent for sin fløy har nå oppnådd å få Europa/EU til å ta over byrdene som støttespiller for Ukraina. Gjennom å ha godkjent et felles EU-lån på 90 milliarder Euro, sammen med tiltakene nevnt i neste avsnitt om Norges medkrigerskap.
Norge som krigsdeltaker siden våren 2023
Siden da har krigsstrategien også vært rettesnoren for den voksende norske militære og sivile støtten til Ukraina. Ifølge Kiel Institute for the World Economy, som sporer internasjonal støtte til Ukraina, var Norge den 4. største bidragsyteren i 2025, bare bak Tyskland, Storbritannia og Sverige, opp fra 8. plass året før (Aftenposten 17. april). Men som følge av også norske bidrag via statsbudsjettet donerte Norge over 72 mrd kroner i 2025!
Når dette skrives er, ifølge Aftenposten 18. mai, Norge den nest største bidragsyteren til Ukrainas krigføring, bare bak Tyskland. Da Trump har klart å få sine europeiske allierte til å overta USAs økonomiske bidrag:
Førstved presset fra 2025 av om at alle NATO-land skulle bruke minst 5% av sitt BNP til sine militærbudsjetter. Deretter gjennom NATO-programmet PURL (Prioritized Ukraina Requirements Lists) høsten 2025, som organiserer at NATO-land kjøper våpen fra USA for videresending til Ukraina. Da de fleste NATO-land ikke har mulighet til å bidra med våpnene Ukraina etterspør. Fram til mai 2026 hadde Norge gitt 12,5 milliarder kroner gjennom denne ordningen, samtidig som Stortinget har vedtatt å videreføre den militære støtten på 70 milliarder kroner i 2026. (Pressemelding fra statsministerens kontor).
Utenriksminister Eide uttalte i samme melding at «støtten styres av Ukrainas behov og tett dialog med allierte». NATOs utenriksministre møtes nå i Sverige 21-22. mai, for å drøfte det videre samarbeidet med Ukraina, som videre er en sak på dagsorden til årets NATO-toppmøte i Ankara i juli. Etter at flere av NATO-medlemmene allerede har inngått separate forsvarsavtaler med landet- Norge nettopp om produksjon av en betydelig mengde langtrekkende artilleriammunisjon mm. gjennom Nammo, pluss samarbeid om droneproduksjon i Ukraina. (Klassekampen 12. mai)
I tillegg ble Ukraina trukket med i NATOs Joint Expeditionary Force (JEF), opprettet i 2014, på stabsmøtet i Bodø november 2025. JEF er et partnerskap mellom nordiske og baltiske land, pluss Nederland og Storbritannia (som har lederskapet) og nå da også Ukraina, som har opprettet hurtigutrykningsstyrker som skal forsterke alliansen i såkalte krisetider. Norge har siden 2017 deltatt med ca. 150 soldater på basen i Litauen.
Sommeren 2025 Ble det også opprettet en base i Polen assosiert til JEF-systemet, hvor Norge er tildelt en lederrolle. Leiren har også fått tildelt navnet Jomsborg, oppkalt etter de norske Jomsvikingene!
Treningsleiren der er også for ukrainske soldater og inkluderer leveranser av våpen og materiell til Ukraina. Norge inngår i lederrollen for leiren hvor også trening av norske soldater skal foregå. I Tillegg til kampsoldater, har Norge også utstasjonert F-35-fly med mannskaper der.
Mulig fredsplattform med nye verdensorden?
Trumps forsøk på å få gjennom en fredsløsning på sine og USAs premisser har utspilt sin rolle. Avtalene med Russland over hodet på Ukraina ville heller ikke gitt Ukraina tilbake sin suverenitet. En varig fred med Russland kan ikke bygges på avgivelse av flernasjonale territorier, men på like rettigheter for ukrainere og russere i autonome oblaster, i tråd med Minsk-avtalene og valgprogrammet til Zelenskyj fra 2019. I tråd med Helsinki Chartret og hovedtrekkene i Minsk-avtalene, må Russland også innlemmes i en europeisk sikkerhetsordning.
En fortsettelse av krigen hvor EU-NATO overtar USAs rolle vil være like destruktiv som krigen vi har hatt de siste 12 årene.
Siden problemene i Midtøsten, spesielt USA og Israels krig mot Iran, nå vil være viktigst for Trump, er det små sjanser for en fredsløsning i Ukraina i nærmeste framtid. Noe som vil påvirke utviklingen i Europa desto mere.
For et parti som Rødt vil det innebære at de må avslutte sin rolle som krigsalliert gjennom Nansen-programmet bundet opp til NATO.
Rødt havnet inn på denne veien etter opprivende debatt gjennom høsten 2022 fram til Landsmøtet i april 2023. Utgangspunktet var å åpne for donasjon av luftvernraketter til forsvar mot angrep i Ukraina, noe som Rødts opprinnelige vedtak jo åpnet for- da det presiserte at Rødt ikke var for noen våpenembargo mot Ukraina. Rødt hadde heller ikke motsatt seg donasjon av luftvernraketter fra våren 2022 av, verken av Mistral-raketter importert fra Frankrike eller sjølproduserte Nasams-raketter. Det var heller ikke noen uenighet om at Rødt skulle støtte Ukrainas motstand mot Russlands folkerettsstridige invasjon.
Uenighetene lå i omfanget av våpenleveranser som skulle gis. Unntakene som ble listet opp i LM-vedtaket 2024 ble brutt allerede før LM’et gjennom stridsvogndonasjonen, og siden da har vedtaket blitt brutt nærmere nærmere et dusin ganger. Ikke bare er F-16 fly blitt donert, men også F -35 fly med norske piloter er trukket inn i leveransene via Jomsborg-basen, samt raketter som rekker langt inn i Russland og militært samarbeid som innebærer både stasjonering av norsk personell i Ukraina og våpenteknologisk samarbeid.
Premisset om at våpenleveranser skulle styres av Norge ble satt tilside ved undertegningen av Nansen-programmet våren 2024 og innordningen i NATOs prosedyre for våpenstøtte. Hvor også Rødt ble medansvarlig for den helhetlige krigsstøtten gjennom NATO. Protester mot leveranser som Rødt flere ganger har kommet med har fått null betydning. Rødt er blitt oppfattet som med i en kollektiv konsensus.
Både gjennom sitt opprinnelige vedtak om Russlands angrepskrig, og i vedtaket fra LM 2024, har Rødt bygd sin analyse på at NATOs provokasjoner og omringingings politikk overfor Russland må sees bort fra i ansvaret for angrepskrigen. Selv om Rødts sitt studiehefte «Hvorfor ut av NATO?» fra 2022 behandler problematikken rundt dette mer omfattende.
Arnljot Ask
medlem Rødt Ullensaker, internasjonalt ansvarlig AKP og Rødt 1989-2014, vanlig IU medlem fram til februar 2026.
