oss 150 kroner!
Krigen mellom NATO og Russland i Ukraina er inne i sitt femte år. Ødeleggelsene og lidelsene for Ukraina er enorme og kostnadene for både Russland og NATO er store.
29. mai 2026
Denne krigen var planlagt og ønsket fra USA sin side, dokumentasjonen for det er overveldende. Forberedelser går langt tilbake, fra erklært NATO-ekspansjon i Bucuresti-møte 2008, og svært tydelig fra 2014 til 2022, da Ukraina ble innlemmet i NATOs våpensystemer og ble med i NATO-øvelser. I Trump sin andre presidentperiode er utgiftene til denne krigen i stor grad overlatt til Europa, men USA og UK bidrar fortsatt med avgjørende satellittstøtte og etterretning for de ukrainske angrepene dypt inne på russisk område. De europeiske militærinvesteringene er i stor grad innkjøp av våpen og tjenester fra USA, så også slik er USA fortsatt dypt involvert i denne krigen.
Norge har gått vekk fra sin politikk siden 1940-tallet med å ikke sende våpen til krigførende parter, til å bli et av de ivrigste landene i Europa til å sende penger og våpen til Ukraina. Det er ikke småpenger vi snakker om, den norske støtten er nå på 275 milliarder norske kroner. Fra april i år er Norge med i samarbeidsprosjektet «Build Ukraine» for å utvikle produksjonen av mellomdistansedroner til Ukraina. Norge deltar også med aktiv støtte til å produsere droner i Ukraina gjennom samarbeid med det korrupte Fire Point. At riksrevisjonen ikke syns det er et stort problem at milliarder av norsk støtte til Ukraina forsvinner i korrupsjon, er alvorlig nok, men ikke det alvorligste.
Det alvorligste er at droneproduksjonen, som Norge gir sin støtte til, benyttes til angrep på sivile mål langt inne på det russiske territoriet, bl.a. Moskva. Disse angrepene er avhengig av satellitt- og etterretningsstøtte fra NATO, og Norge har ikke uttrykt noen innvendinger mot dette.
Anført av Støre, Stoltenberg og Bart Eide, og med Peter Frølich, Ine Eriksen Søreide og Guri Melby som entusiastisk heiagjeng, har de fått med seg alle politiske partier på Stortinget til dette dypt problematiske og hasardiøse spillet.
Her må det minnes om at det under den kalde krigen ville vært helt utenkelig å angripe Russland på deres eget territorium. Det skjedde hverken under Sovjets invasjon i Ungarn (1956) eller Tsjekkoslovakia (1968). Russland er i dag en like viktig atommakt som Sovjet var den gang.
Angrep på det russiske territoriet er en rød linje som den europeiske politisk ledelsen, inklusiv den norske, ikke ser ut til å forstå. De har allerede krysset denne linjen med «Operasjon Edderkoppspinn», et angrep på en russisk flybase med strategiske bombefly 1. juni 2025, og angrepet på Putins residens i Valdai 29. desember 2025, selv om det sistnevnte fra ukrainsk side ble hevdet å være en «falsk» russisk operasjon. Krigen endrer nå karakter, fra en stedfortrederkrig i Ukraina, til direkte krig mot Russland på russiske territorier.
På russisk side øker presset mot president Putin om å reagere på disse angrepene, ved få en endelig slutt på denne krigen, ikke ved å gi opp, men å eskalere. Kostnadene for Russland er store, og fra russisk side gjøres det nå klart at droneproduksjon i Europa, som brukes til disse angrepene dypt inne i Russland anses som legitime mål for russiske angrep, dvs. at mål i Europa vil bli angrepet. I april ble det offentligjort en liste over slike aktuelle bombemål. Dette betyr at Russland er villig til å gjøre det som USA/NATO/Europa gjør nå, nemlig å bringe krigen til områder utenfor Ukraina.
Karaganov, en russisk statsviter, foreslår atomvåpen mot Europa, men det vil mest sannsynlig være en Orishnik eller den langtrekkende RS-28 Sarmat, og han er ikke lenger alene om å mene dette. Uansett, et missil mot Norge (eller et annet sted i Europa) er dessverre ikke utenkelig. Norsk (og europeisk) politisk ledelse ser ikke ut til å skjønne at de spiller russisk rulett.
Vi har sagt det fra krigens første dag: Norge må avvise EUs uforsonlige linje ovenfor Russland, representert med Kaja Kallas og som helhjertet støttes av hjemlige politikere som Ine Eriksen Søreide, Peter Frølich og Guri Melby.
Norske myndigheter må bryte med dette, innse at dere må snakke med motparten, åpne dialog, vende tilbake til diplomati, og innse at alle parter har sikkerhetsinteresser. Alle konflikter vil til slutt ende med en diplomatisk løsning, og nå er det kun snakk om hvor enorme ødeleggelsene skal bli før vi kommer dit. Minsk 1 og 2 og Istanbul-avtalen kunne ha forhindret all denne elendigheten. Det er fortsatt mulig å unngå full krig mellom Russland og Europa, men nå spiller dere et uhyrlig farlig spill med det norske folk som innsats.
Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet:
Nikolai Østgaard, Terje Alnes, Morten Reme, Espen Øyulvstad, Svein Ballo og Hilde Johannessen
