Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet

0

«Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker» – Henrik Ibsen.

Av Pål Steigan.

Det blåser litt rundt steigan.no for tida. I noen dager har vi antakelig vært en av de mest omtalte mediene i Norge. Det er bra. Det viser i det minste at vi har truffet noen ømme tær og at det vi skriver har innflytelse. Det er naturligvis det at vi nekter å støtte noen av partene i den pågående krigen i Ukraina som er årsaken til bruduljene. Vi har både tatt avstand fra den russiske invasjonen og fordømt den måten USA og Vesten har utnyttet Ukraina på i åtte år i en stedfortrederkrig mot Russland.

Dette er et standpunkt som bryter tvert med den mediestormen som styrer opinionen i Norge og Vesten. Men det er nå en gang sånn at dersom man er helt på linje med CNN og US State Department, så kan det godt tenkes at man er på ville veier.

Noen av våre gode venner er misfornøyde med eller direkte kritiske til vår analyse og vår nyhetsdekning. Dette er folk vi ellers vil stå sammen med i den hjemlige klassekampen og i svært mange politiske spørsmål. Det er naturligvis synd, men når vi balanserer på kanten av det som i verste fall kan bli et kjernefysisk ragnarok, kan vi dessverre ikke legge avgjørende vekt på det.

I alt vårt redaksjonelle arbeid er vi alltid svært tydelige i vår kildebruk. Vi oppgir alltid våre kilder og vi går så langt det er mulig til originalkilder. Vi er blitt kritisert for å bruke russiske kilder, men skal vi vite hva den russiske ledelsen tenker, må vi naturligvis vise til russiske originalkilder. Vi kan ikke basere oss på hvordan Reuters og via dem NRK gjengir Russlands standpunkter. Og tilsvarende: Nå vi skal rette et kritisk blikk mot USA, hvilket vi gjør nå og da, bruker vi naturligvis først og fremst amerikanske kilder. Vår kritikk av USAs aggresjonspolitikk er bygd på dokumenter fra CIA, US State Department, Rand Corp, Atlantic Council og Council on Foreign Relations, for å nevne noen.

Les: RAND Corps stridsplan mot Russland er offentlig

The Nuclear Posture Review bringer atomkrigen mye nærmere

RAND Corp. tenker høyt om krig mot Kina

La det være fullstendig klart: Vi støtter ingen av partene i denne krigen. Vi står for den internasjonale arbeiderbevegelsens klassiske verdier om fred, avspenning og nedrustning!

Vi er også åpne om vår metode

steigan.no «skal drive en seriøs, kritisk og etterrettelig journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av imperialisme og krig, utbytting, undertrykking og miljøtrusler,» som det heter i formålsparagrafen til vårt morselskap Mot Dag AS. Vi skal også «inspirere og bidra til kritikk, organisering og kamp mot slike forhold, samt å stimulere til debatt og utforsking av det kapitalistiske økonomiske og politiske systemet og alternativ til kapitalismen.«

Vi er ikke noe parti, noen sekt eller noe trossamfunn. Vi driver analyse og journalistikk. Og vi trekker våre konklusjoner basert på analyse av konkrete forhold. I dette arbeidet tar vi arbeiderklassens og de undertryktes standpunkt mot imperialisme og kapitalmakt.

Vi leses av folk fra hele den politiske skalaen, og som de siste dagene har vist, leses vi også grundig av både makthavere og hovedstrømsmedier. Det er utmerket. Men vår lojalitet er først og fremst overfor vanlige folk, arbeidsfolk og folk som ikke har makt. Vi forventer ikke at folk er enige med oss i alt. Tvert om. Vi forventer at det alltid er uenigheter, siden vi delvis beveger oss inn i ukjent terreng. Men vi kan garantere leserne at vi står ved våre analyser uansett hva slags press vi blir utsatt for.

Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet

I diskusjonene de siste ukene har vi stadig hørt fra folk på venstresida formuleringer av typen: «Vår bevegelse har alltid støttet den nasjonale motstandskampen. Derfor må vi også støtte Ukraina mot den russiske imperialismen.»

Dessverre er dette både historisk og konkret feil. Det nasjonale spørsmålet er mye mer komplisert enn som så. I imperialismens historie hører det mer til regelen enn til unntaket at imperialismen bruker det nasjonale spørsmålet til å sette ulike nasjonale grupper opp mot hverandre for å tjene sine egne imperialistiske interesser.

Karl Marx var i utgangspunktet negativ til å la den nasjonale uavhengigheten ha noe som helst fortrinn. I Det kommunistiske manifest skrev han og Friedrich Engels: «Arbeiderne har ikke noe fedreland.» Og fortsatte optimistisk: «Den nasjonale avsondringa og motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklinga av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholda som svarer til dem.«

Men virkeligheten tvang dem til å justere sine oppfatninger. Marx var for eksempel i utgangspunktet ikke tilhenger av irsk løsrivelse fra England, men etter hvert kom han til at det tjente arbeiderklassens interesser best i begge land om Irland ble en uavhengig stat. Dette var ikke noe prinsipp fra hans side, men ei konkret vurdering av hva som tjente arbeiderklassens interesser.

Rosa Luxemburg, som jo har en høy stjerne i Rødt, var for eksempel motstander av den norske frigjøringa fra Sverige i 1905, fordi hun så på den norske bevegelsen som både småborgerlig og rojalistisk. Lenin avviste dette standpunktet og sa at til tross for at ledelsen i den norske uavhengighetsbevegelsen fortjente en slik kritikk, var det i arbeiderklassens interesser både i Norge og Sverige at det ble en fredelig løsrivelse. Konkret analyse av den konkrete situasjonen.

Imperialismen bruker nasjonale motsetninger hele tida som påskudd for krig

Er det noe vi har lært fra første verdenskrig til i dag, så er det at imperialismen alltid utnytter nasjonale motsetninger til splitt og hersk, til å sette arbeidsfolk i ulike nasjoner opp mot hverandre og som påskudd for krig.

Den første verdenskrigen startet jo nettopp på den måten. Både Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket inneholdt et stort antall nasjoner der det fantes motsetninger og gnisninger. Disse motsetningene i seg sjøl var ikke tilstrekkelige til at det skulle bli krig. Men imperialistmaktene utnyttet dem på hver sin side for å fremme krigen og kappe land. Russland, England og Frankrike, de allierte, støttet Serbia, mens Tyskland og Østerrike-Ungarn sto på den andre sida og fikk etter hvert støtte av Det osmanske riket.

Det sosialdemokratiske partiet i Tyskland, som var det dominerende partiet i Internasjonalen, var i utgangspunktet mot krigen, men snudde under presset fra massesuggesjon og krigshysteri, og det var bare et lite mindretall med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i spissen, som sto imot presset og fortsatte å kjempe for arbeiderklassens interesser mot krigen.

Den andre internasjonalens kapitulasjon for imperialisme og militarisme er et av de største forræderiene i arbeiderbevegelsens historie, og det bidro ikke bare til den forferdelige første verdenskrigen, men la også grunnlaget for den andre verdenskrigen.

Også under den andre verdenskrigen brukte imperialistmaktene de ulike nasjonale motsetningene til å fremme sine territorielle krav. Nazi-Tyskland brukte både den fascistiske Ustasja-bevegelsen Kroatia, den stor-albanske bevegelsen og ikke minst den rasistiske og fascistiske bevegelsen OUN i Ukraina i sin erobringskamp. Stepan Banderas OUN er forløperen til og det ideologiske opphavet til den fascistiske og høyrenasjonalistiske bevegelsen i Ukraina i dag. De var spesielt kjent for sine grusomme massakrer mot jøder, romfolk, polakker og russere. Noen ganger var de så ekstreme at sjøl det tyske SS syntes at de gikk for langt.

Krigene for å partere Jugoslavia

Jugoslavia var et produkt av Versailles-freden i 1918. Det var et ganske vellykket forsøk på å få mange nasjoner til å samarbeide i ett og samme land. Det overlevde også andre verdenskrig og ble til det sosialistiske Jugoslavia, som var en republikk av republikker. Dette var også ganske vellykket til tross for motsetning mellom serbere, kroater og albanere. Jugoslavia ble en av stifterne av de uavhengige statenes bevegelse, den såkalte 77-landsgruppa. Den ble til en viss grad en motvekt mot imperialismen.

Men da Sovjetunionen ble oppløst var det ingen igjen til å garantere Jugoslavias eksistens, og både Tyskland, Frankrike og USA så sitt snitt til å utnytte de nasjonale motsetningene mellom serbere, kroater, albanere og bosniaker til å skape demagogiske grunnlag for krig.

«Støtte til nasjonal uavhengighet» på Balkan var ikke noe annet enn den tyske og amerikanske kapitalens folkeforføring for å sikre sitt eget herredømme. Massevis av folk ble fordrevet og drept. Etnisk renskning, overgrep og ødeleggelser angivelig for «menneskerettgheter» og «nasjonal frigjøring», men i realiteten har man skapt mafiastater og kleptokratier under imperialismens overhøyhet.

Krig i vår tid

Jeg skrev om dette i 1999:

«De handlingene fra geriljaens side, som for kurdernes del, gjør at de blir kalt terrorister og mordere, blir plutselig heltegjerninger i en nasjonal frigjøringskamp. Plutselig melder USA seg som den væpnede frigjøringskampens høye beskytter. I stedet for å bli behandlet som terrorister, opplever UCK-lederne at de blir behandlet som statsledere og likeverdige motparter til lederne for den staten de gjør opprør mot.

Like selektiv er motstanden mot etnisk rensing. Da Kroatia brente serbiske landsbyer og myrdet forsvarsløse menn, kvinner og barn i det serbiskdominerte Krajina i 1995 og fordrev mellom 600.000 og 700.000 serbere, svarte ikke USA og Vesten med å gå til krig mot overgriperne. Tvert om sørget USA og Tyskland for at de kroatiske overgriperne hadde tilstrekkelig med våpen og utstyr til å gjennomføre folkemordet og for sikkerhets skyld ga de aktiv bistand med å slå ut serbiske kommunikasjonssentre og nøkkelstillinger.

Slik er det fordi dette ikke er sivilisasjonens kamp mot barbariet, men en ny imperialistisk krig for en nyoppdeling av verden. Denne krigen har pågått på Balkan på mesteparten av nittitallet, og den er ikke slutt med den kommende oppdelinga av Jugoslavia. I sin maktarroganse har USA satt sitt forhold til Russland på en alvorlig prøve, og kanskje forspilt mye av sine gevinster der. USA og NATO kan sikkert knuse Serbia, men ikke uten å knuse Russlands illusjoner om en fredelig sameksistens med Vesten. Vesten lar seg antakelig villede av at Russland er bankerott og økonomisk sett i lomma på Verdensbanken. Men dette er ei overflatisk vurdering. Russland er rikt og kunne komme på fote igjen på forholdsvis kort sikt hvis Russland reverserte markedsliberalismen og gjennomførte en sentralisert restrukturering av landet. Russerne er ikke dumme. De ser at det USA og NATO nå gjør med Jugoslavia kan gjøres med de gamle sovjetrepublikkene opp mot Russlands grense, og det kan gjøres ved å spille på etniske konflikter i Russland sjøl. NATO har også demonstrert sin forakt overfor FN og Sikkerhetsrådet og sin vilje til å sette folkeretten og statssuvereniteten til side. Disse lærdommene vil ikke gå tapt i Russland, aller minst blant de lederne som venter på å ta over etter Jeltsin. Av rein egeninteresse er de nødt til å utvikle en strategi for å svare på NATOs framrykking mot den russiske grensa. At summen av dette betyr mer fred og vennskap får de tro på som ønsker det. Vi andre må reise kampen mot krigen og krigshisserne.»

I dag framstår dette nesten som profetiske ord, men det var innlysende for enhver som forholdt seg til virkeligheten og ikke til propaganda.

Og nå er det ukrainere og russere som skal blø for imperiets interesser

USA og CIA har helt siden andre verdenskrig dyrket forbindelsen til den fascistiske bevegelsen som etterfulgte OUN i Ukraina, og har sett dem som en nyttig femtekolonne først mot Sovjetunionen og siden mot Russland.

Og USA har langt på vei lykkes. De lyktes i samarbeid med fascister og høyrenasjonalister i å styrte Ukrainas lovlig valgte regjering i februar 2014, og de lyktes i å piske opp en krig fra fascister og høyrenasjonalisters side mot den russisktalende befolkninga i Donbass, og de har lykkes nå med å utløse den krigen de lenge har håpet på mellom Russland og Ukraina.

Vi tar avstand fra Russlands invasjon. Det er opplagt. Men det er naivitet og historieløshet å underslå at det faktisk har pågått en sjåvinistisk krig fra Kievs side mot det russisktalende Donbass i åtte år.

Russland er en imperialistisk stat, men i forhold til USA og NATO er det en ganske svak imperialistisk stat. USA har til nå hatt verdensherredømme. Russland er overhodet ikke i stand til å utfordre USA der. Russlands militærbudsjett er under 8% av USAs og omtrent på linje med Storbritannias.

Det er USA som utnytter den ukrainske høyrenasjonalismen og fascismen, slik de har utnyttet den kroatiske og albanske høyrenasjonalismen og den saudi-inspirerte wahhabismen til å utløse kriger og etterlate seg rykende ruiner, slik Norge gikk i spissen for i Libya.

Det er ikke i arbeiderklassens interesser å støtte denne formen for nasjonalisme.

De som jubler over Zelenskys «frigjøringskamp» burde ta en titt på hvordan Ukraina behandler sine nasjonale minoriteter, og da ikke bare russere, men ungarere, romfolk og grekere.

Å gå sammen med sin egen imperialisme i dens kamp for å partere andre land under dekke av «nasjonal frigjøringskamp» tjener ikke arbeiderklassen på noen måte, verken i Russland, Ukraina eller i Norge. Det tjener bare imperialismens og finanskapitalens interesser.

Dette ser vi svært konkret i form av at krigen kommer til å gjøre arbeidsfolk svært mye fattigere, mens krigsindustrien og finanskapitalistene håver inn gigantformuer.

Vår dekning av denne krigen vil nå og for framtida først og fremst være basert på en slik forståelse av klassenes interesser og hvordan den imperialistiske rivaliseringa pågår i dag. Og som alltid vil vi basere vår journalistikk på fakta og kilder vi viser leserne fram til.

Forrige artikkelPfizer måtte ansette hundrevis for å håndtere bivirkningsrapporter
Neste artikkelForbudte ord i øst og vest
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).