Den rådende klimapolitikken har spilt fallit, hva er det som egentlig kreves?

0
Det "grønne skiftet" krever enorme mengder mineraler som blant annet utvinnes slik. / Shutterstock
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Del 1 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.

I august i fjor kom den første av de tre siste klimarapportene fra IPCC, Assessment Report 6 (AR6). António Guterres, FNs generalsekretær, karakteriserte den som «en kode rød for menneskeheten», men føyde til at «dersom vi forener kreftene nå, kan vi avverge klimatastrofen».

Noen måneder etter, i desember, samla verdens statsledere seg i Glasgow til den 26. klimakonferansen COP26. Da hadde de sjansen til å forene kreftene slik Guterres mante dem til for å avverge klimakatastrofen. Men de svikta totalt. COP26 var en fullstendig fiasko (se mine omtaler på steigan.no). Resultatet var knapt som et musepiss i havet. I over 30 år har de demonstrert at de verken kan, vil eller har makt og myndighet til å løses klima- og miljøproblemene og sikre menneskeheten ei trygg framtid. Er det kanskje ikke politikerne det står på, men selve det økonomiske systemet – kapitalismen – som er det virkelige hinderet?

Kjernespørsmålet er om en virkelig grønn økonomi, som verken driver rovdrift på naturressursene eller raserer den naturen som menneskene – og millioner av andre arter – er avhengig av for å kunne ha en trygg tilværelse i uoverskuelig framtid, lar seg forene med en fortsatt økonomisk vekst og fortsatt kapitalisme. Svaret på dette er etter min mening Nei, noe jeg håper denne serien vil vise.

Belastninga på naturen er for stor, vi legger beslag på mere naturprodukter enn de økologiske systemene er i stand til å levere. Økonomisk vekst må erstattes av økonomisk nedtrapping og omlegging til en økonomi som fungerer i samsvar med naturen og innafor de grensene vi må respektere for å kunne leve trygt på Jorda i uoverskuelig framtid.

Mandag 28. februar kom den andre AR6-rapporten. Den er et ekstremt grundig dokument på over 3500 sider, men det finnes et sammendrag for politikere (Summary for Policymakers) på bare 36 sider. Konklusjonen er ikke lystelig lesning:

Det samlede vitenskapelige belegget er helt entydig: Klimaendringene er en trussel mot menneskelig livskvalitet og planetens helsetilstand. Om en samordna, global innsats for klimatilpasning og klimatiltak blir enda mer utsatt, blir det for seint å nytte det kortvarige mulighetsvinduet – som raskt lukker seg – til å sikre en levelig framtid for alle og som lar seg opprettholde.

Dette er klar tale, men i enda mer klartekst: Det er nå, i det kommende tiåret, muligheten er der. Nyttes ikke dette tidsrommet, er det for seint, da er det ikke lenger mulig å sikre menneskeheten en trygg framtid.

«Planetens helsetilstand» er definert i rapporten som «et begrep som bygger på en forståelse av at menneskelig helse og den menneskelige sivilisasjonen avhenger av helsetilstanden til økosystemene og en klok forvaltning av dem.»

Rapporten kritiserer skarpt den rådende klimapolitikken. Guterres la heller ikke fingrene imellom og kalte den «et atlas over menneskelig lidelse og en knusende anklage om et mislykka lederskap i klimasaken.» Han sa videre:

Verdens største forurensere er skyldig i med vilje å ha satt vårt eneste hjem i brann. En av rapportens kjernesannheter er at kull og andre fossile brensler kveler menneskeheten. Heller enn å ta det roligere med å gjøre den globale økonomien karbonfri, er det nå på tide å akselerere overgangen til en framtid basert på fornybar energi. Fossilt brensel er et blindspor for planeten, for menneskeheten, og ja, for økonomiene.

Klimaministeren er ikke akkurat på hugget

«Utvikle, ikke avvikle petroleumssektoren», står det derimot i Hurdalsplattformen til AP og SP. «Det skal fortsatt gis tillatelser til å lete etter olje og gass i nye områder.» Man kunne kanskje vente at IPCCs innstendige advarsler og Guterres’ klare tale ville få de fossilkåte norske politikerne til å tenke seg om. Men, nei.

– Nå haster det virkelig. Vi må for det første begrense oppvarmingen av kloden. Men vi må også bli mye flinkere å planlegge for en villere, våtere og varmere verden, og konstruere livene våre slik at det fortsatt blir mulig å bo på kloden i en varmere tilværelse, sa klimaminister Espen Barth Eide til NRK 28. februar da rapporten ble lagt fram.

– Det har gått fra at «dette kan skje i framtida» til «dette skjer nå», sa Barth Eide om regjeringas nye klimastrategi. Staten og kommunene må planlegge og bygge for annerledes framtid. For å styrke dette arbeidet, setter vi blant annet i gang arbeidet med en ny stortingsmelding for klimatilpasning, sier han i en pressemelding fra regjeringen.no.

Fullstendig uforpliktende og egentlig utrolig tilbakelent, tatt i betraktning i at krisa allerede er over oss. Den vil bli verre, den kommer raskere enn IPCC har advart om, den er global, den er omtrent altomfattende i virkningene, og viktigst av alt, den vil ikke gå over, den vil være den nye unormale normalen, og den vil være uforutsigbar i omfang og de totale virkningene. Som vi ser nå i samband med krigen i Ukraina: Krise på ett felt sprer seg til andre, ei naturkrise fører til sosiale kriser som fører til økonomiske kriser som fører til politiske kriser som ikke akkurat bidrar til å dempe ned naturkrisa.

Vi har et politisk system som er innretta på relativt stabile forhold og der fortsatt økonomisk vekst – fortsatt avkastning på kapitalen – er et overordna mål. Dette systemet opprettholdes ved et enormt flettverk av lover, forskrifter, internasjonale avtaler og traktater, sedvaner og normer, allmenne oppfatninger og forventninger, infrastruktur, investeringer som skal forrente seg, økonomiske forhold, m.m – og ikke minst, privat eiendomsrett til kapital. Dette gjør det uhyre krevende å gjennomføre djuptgripende endringer dersom de utfordrer kapitalens vekstkrav.

Men nå er ikke forholdene stabile lenger, og de kommer ikke til å bli det i overskuelig framtid. Det overordna målet kan ikke lenger være økonomisk vekst, det må så langt det er mulig, være å gjenopprette en natur som kan gi oss og kommende generasjoner et trygt livsgrunnlag. Hvis økonomisk vekst står i motsetning til dette, som jeg mener er godt dokumentert at det gjør, så må veksten vike. Men det er ikke dagens politikere i stand til å gjennomføre, og ønsker det heller ikke.

Etter over 30 års advarsler for døve ører har klima- og miljøkrisa bare rykka nærmere og nærmere og blitt mer og mer alvorlig

Tiltakene for å tilpasse seg de nye unormale forholdene er like tafatte som tiltakene for å avverge krisa. «Dette krever en forklaring», skreiv jeg i innlegget Tomme klimaløfter:

Hvorfor har de virkelig virkningsfulle tiltakene uteblitt? Er det fossilindustrien som har for stor makt? Eller er det folk flest, velgerne, som ikke er klar for å gi opp alle fordelene som følger med ubegrensa tilgang på billig, fossil energi? Eller er det mediene som svikter, eller kanskje venstresida som ikke har evna å reise de rette parolene og mobilisere massene bak dem? Hvilken rolle spiller egentlig politikerne? Er det manglende vilje det står på, er det evnene som ikke strekker til, eller har de rett og slett ikke den makta som kreves?

Eller er det ikke et spørsmål om politikk i det hele tatt? Ligger kanskje problemet i at det økonomisk-politiske systemet? Er kombinasjonen av den kapitalistiske økonomien og vårt dominerende liberalt-demokratiske politiske system et effektivt hinder for å gjennomføre en så kraftig systemendring som stadig fler innser er nødvendig? Hva må den egentlig innebære? Og hvor finnes den krafta som kan tvinge gjennom noe så gjennomgripende? Det haster med å finne de rette svarene.

Tolv sentrale punkter som denne serien skal ta opp

  1. Global grønn vekst er umulig i det lange løp. Fortsatt økonomisk vekst lar seg ikke forene med å bevare klima og miljø, og det er målet om fortsatt økonomisk vekst som får dominere.
  2. De rike landene i Nord, leda og kontrollert av de største imperialistmaktene med USA i spissen, bruker militær, økonomisk, politisk og sosial makt for å holde resten av verden nede og sikre fortsatt vekst for sin egen kapital. Dette målet verken kan eller vil de gi slipp på. Det er grundig dokumentert at fortsatt «business as usual» fører til at naturen ødelegges i økende grad og etter hvert vil undergrave grunnlaget for vår sivilisasjon.
  3. Politikerne har verken vilje eller evne til å lede en så grunnleggende og omfattende omveltning som kreves for å prioritere klima og miljø foran økonomisk vekst.
  4. De har heller ikke den nødvendige politiske og økonomiske makta til å gjennomføre dette.
  5. Hele samfunnsstrukturen, som er møysommelig oppbygd gjennom flere hundre år, er innretta på økende materiell levestandard og økonomisk vekst, dvs økende profitt for den private kapitalen. Den hindrer så grunnleggende og omfattende endringer som må til for å prioritere natur og miljø over økonomisk vekst og materielt forbruk.
  6. De ledende kapitalkreftene motarbeider aktivt en virkelig effektiv miljøpolitikk. De mest framskredne kapitalkreftene ser i stedet Det grønne skiftetGreen New Deal og liknende program som en utvei for å opprettholde den økonomiske veksten som nå stagnerer, men som er hovedårsaken til miljøkrisa.
  7. Miljøbevegelsen er dominert av trua på at grønn vekst er mulig og løsninga på klima- og miljøproblemene. Men dersom den skal nå sine mål, er den nødt til å konfrontere det kapitalistiske økonomiske systemet og de kreftene som arbeider for å opprettholde det.
  8. Vanlige folk over hele verden, den eneste krafta som kan klare å legge om til en virkelig grønn politikk, er ennå ikke klar for det, flertallet (iallfall i de industrialiserte landene i Nord) innser åpenbart ikke at det er nødvendig, og folk er ikke organisert for det.
  9. Landene i Sør, som blir hardest ramma av miljøkrisa og som har minst å tjene på den rådende globaliserte økonomien, blir holdt nede av de imperialistiske kreftene i Nord.
  10. Det er ikke lenger radikalt å kreve et systemskifte, slik stadig flere gjør. En mengde forskningsbaserte rapporter peker på at det er nødvendig. Det er derimot bakstreversk å tviholde på «business as usual» og fortsatt økonomisk vekst.
  11. Systemskiftet må takle flere utfordringer: Legge om til en økonomi som er demokratisk styrt og som samsvarer med de økologiske kravene for å kunne bevare natur og miljø, sikre alle mennesker på Jorda lik tilgang til naturressursene, og bekjempe utbytting og undertrykking. Dette er ikke utfordringer for en fjern framtid. Kampen for et systemskifte har bare såvidt begynt. De ødeleggende naturprosessene som den kapitalistiske økonomien har satt i gang, lar seg ikke stanse med «grønn vekst». De venter ikke på at vi skal komme i gang.
  12. Kapitalkreftenes programmer for «grønn vekst» har flere siktemål enn bare grønn vekst. De skal skape nye investeringsmuligheter og nye muligheter for profitt, og de skal avlede miljøbevegelsen fra å kjempe for et systemskifte.

Du vil etter hvert finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.

Omtaler av den siste IPCC-rapporten finner du bl.a. her: Energi og KlimaCarbon BriefMR OnlineClimate & Capitalism og (kort og punktvis) World Resources Institute.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.