Tomme klimaløfter i Glasgow

0
Erik Plahte
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

På klimatoppmøtet i Paris i 2015 ble landene enige om Paris-avtalen, som er «en juridisk bindende internasjonal avtale» om klimaendringer. Målet med avtalen er «å begrense den globale oppvarminga til godt under 2 °C, helst 1,5 °C sammenlikna med førindustrielle nivåer. For å nå dette målet sikter landene mot at utslippene av klimagasser skal nå toppen så snart som mulig for å komme fram til en klimanøytral verden ved midten av århundret.» (United Nations Climate Change) Ingen ting tyder på at dette målet vil bli nådd. Tvert imot. Alt tyder på at toget har gått for 1,5-gradersmålet.

Ifølge Paris-avtalen skulle alle land melde inn sine oppdaterte forpliktende klimaplaner til FN innen utgangen av 2020, såkalt nationally determined contributions (NDC). FNs oppsummering er ikke oppmuntrende. Om landene følger opp sine innmeldte forpliktelser, blir det ingen reduksjon i utslippene innen 2030 i det hele tatt, som figuren under viser (det røde feltet, som viser utviklinga dersom landene gjør som meldt i NDCene). De forventa utslippene i 2030 må mer enn halveres for å unngå over 1,5 °C temperaturstigning.

Figur 1. De globale utslippene av klimagasser 2010–2060 i antall Gt CO2-ekvivalenter pr år. Rødt: Forventa utslipp i 2020–2030 ifølge landenes siste NDC, som følger IPCCs scenario kalt SSP2-4.5 med 2,7 % temperaturøking i 2100. De tre andre kurvene viser sannsynlige utslippsbaner som vil gi temperaturstigning lavere enn 2 °C (blå), 1,5 °C (blågrønn) og under 1,5 °C (grønn). Kilde: FN.

Disse innmeldte NDC-ene ville – om disse planene blir fulgt –  lede verden på en bane kalt SSP2-4.5 som vil føre til 2,7 °C temperaturstigning i 2100 (illustrert ved den gule kurva i Figur 1). Mange stilte derfor store forventninger til COP26 i Glasgow. WWF skreiv f.eks. forhåpningsfullt på sine hjemmesider: «Kanskje viktigst av alt er det at verdens land og deres ledere kommer sammen og viser vilje til å ville løse klimakrisa sammen, med store utslippskutt og et nytt globalt mål for finansiering av både utslippskutt og klimatilpasning.»

Etter COP26 i Glasgow: Ingen vesentlig kursendring

De som håpa på at COP26 skulle representere et gjennombrudd for en virkelig effektiv klimapolitikk, må ha blitt skuffa. Climate Action Tracker måtte oppsummere: «Det har ikke vært tilstrekkelig framdrift hos ledere og regjeringer for å styrke klimamålene for 2030 før og under Glasgow-møtet: De forbedringene av NDC-er som har skjedd det siste året, har bare redusert utslippsgapet i 2030 med 15–17 %.»

Figur 2. Søylene illustrerer den forventa temperaturstigninga i 2100 ifølge landenes innmeldte forpliktelser fram til 2030: forpliktelsene innmeldt i 2020 (rød), like før COP26 (oransje) og etter COP26 (gul). De små tallene viser usikkerhetsmarginen, f.eks. fra 1,8 °C til 2,9 °C etter COP26. De to søylene til høyre viser den forventa temperaturstigninga i 2100 dersom landenes netto-null forpliktelser blir inkludert. Kilde: Carbon Brief.

En del land skjerpa sine forpliktelser i løpet av møtet – men altså bare litt, som Figur 2 viser. Ikke nok til å nå Paris-målet på maksimum 1,5 °C temperaturstigning. Det toget har gått. Climate Action Tracker (CAT) konkluderte at selv med alle de nye forpliktelsene fra Glasgow vil utslippene i 2030 fortsatt bli nesten dobbelt så høye som 1,5 gradersmålet krever. «Målene for 2030 er fortsatt fullstendig utilstrekkelige. De nåværende 2030-målene leder oss på en bane med 2,4 °C temperaturøking ved slutten av århundret.» En fattig framgang på 0,3 °C fra estimatene før møtet.

Midtveis under møtet skreiv CAT i rapporten Glasgow’s 2030 credibility gap: net zero’s lip service to climate action: «Nå, midtveis i Glasgow, er det klart at det eksisterer et massivt gap i troverdighet, handlinger og forpliktelser som kaster lange og mørke skygger av tvil når det gjelder målet om netto null som flere enn 140 land står bak og som dekker 90 % av de globale utslippene.»

Fortsatt fullt kjør med kull, olje og gass

Det er altså et enormt misforhold mellom de reduksjonene i utslipp og fossil produksjon som landene har forplikta seg til, og det som kreves for å nå temperaturmålene på 1,5 °C og 2 °C. Fra en oppdatert rapport utgitt av Carbon Brief 10. november, på tampen av Glasgow-møtet, har jeg saksa denne figuren.

Figur 3. Ulike mulige utslippsbaner (utslipp pr år) i GtCO2-ekvivalenter fram til 2030. Fra øverst til nederst: Årlige utslipp ifølge utslippsplanene i 2010 (rød), vedtatte planer (oransje), vilkårsløse nasjonale forpliktelser (gul), alle nasjonale forpliktelser (lys blå), utslippsbaner forenelig med å ikke overskride 2 °C (blå), 1,8 °C (fiolett) og 1,5 °C (grå). Kilde: Carbon Brief.

Selv om alle oppdaterte nasjonale forpliktelser blir innfridd, vil utslippene i 2030 være mer enn det doble av hva som kreves for å innfri 1,5 gradersmålet. Endringene fra en tilsvarende analyse i november 2019 (her) må man nesten ha lupe for å se. Med andre ord: Ingen framgang å snakke om på to år.

Hovedkonklusjonene i rapporten fra Carbon Brief avslører dobbeltspillet i klimapolitikken:

Ifølge vår vurdering av de siste nasjonale energiplanene og -framskrivningene planlegger regjeringene samlet å produsere 110 % mer fossile brennstoff i 2030 enn det som ville samsvare med å begrense oppvarminga til 1,5 °C og 45 % mer det som ville samsvare med å begrense oppvarminga til 2 °C. I 2040 vil dette overskuddet ha økt til hhv 190 % og 89 %.

Utslippsbudsjettet er snart brukt opp

Den foreløpig siste rapporten fra IPCC, offentliggjort 9. august i år, bekrefter på nytt en sammenheng som har vært kjent lenge: Hvert utslipp på 1000 gigatonn CO2 (GtCO2) som vi tilfører atmosfæren, fører til at den globale middeltemperaturen øker med mellom 0.27 °C og 0.63 °C, med et estimert gjennomsnitt på 0,45 °C (IPCC Climate Change 2021 The Physical Science Basis). Dette gjelder uansett hvilket år utslippet skjedde. Det karbondioksydet som er tilført atmosfæren fra fossilt brensel, forsvinner ikke innen overskuelig framtid.

IPCC anslår at om Parismålet skal holdes med 67 % sannsynlighet, må de framtidige utslippene ikke overskride 400 GtCO2. FN-rapporten Nationally determined contributions under the Paris Agreement (2021) er mer presis:

Sett i forhold til et karbonbudsjett som samsvarer med å begrense temperaturstigninga til 1,5 °C, vil de kumulative [sammenlagte, totale] utslippene av CO2 i 2020–2030 ifølge de siste NDC-ene sannsynligvis bruke opp 89 % av det gjenværende karbonbudsjettet. Etter 2030 står det da igjen et karbonbudsjett på ca 55 Gt CO2, som tilsvarer det gjennomsnittlige årlige utslippet i 2020–2030.

Den nåværende utslippsraten er på ca 35 GtCO2 per år. Om den fortsetter omtrent uforandra, slik de innmeldte NDC-ene tyder på (jf Figur 1), vil temperaturmålet på 1,5 °C med stor sannsynlighet være brutt før 2030. Dette bekreftes av en fersk analyse som beregner utslippsbusjettet til bare 230 GtCO2 (Nature Communications Earth & Environment, 2021).

Mot en global katastrofe i dette århundret

Alle utviklingene illustrert i Figur 3 unntatt det mest optimistiske, vil føre til katastrofe for folk over hele verden, med uoverskuelige konsekvenser som enhver kan lese om på tallrike nettsted. Verdens økonomiske system kan komme til å bryte sammen under presset av redusert matproduksjon, stigende havnivå, flommer og tørke, hetebølger som kan gjøre store områder med mange hundretalls millioner innbyggere ubeboelige, osv. Prøv bare å forestille deg hvordan verden vil kunne takle noen hundre millioner klimaflyktninger. De endringene som skjer i naturen, vil vare ved i hundrevis eller tusenvis av år, og verden vil aldri kunne vende tilbake til slik den var. Dette er ikke noe som kan skje i ei fjern framtid. De som er barn og unge i dag, vil komme til å merke det på kroppen, mye kraftigere enn slik millioner av mennesker, særlig i det globale Sør, gjør allerede i dag.

Internett flommer over av advarsler

Noen synes kanskje at dette er å rope «Ulv». Leser du f.eks. nrk.no, ser da alt ut til å være normalt, ingen overhengende fare på ferde. Oppslag om klima- og miljø presenteres omtrent på lik linje med de siste trenerproblemene i fotballen. Til det er å si at advarslene fra klimaforskerne begynte å komme for over 30 år siden. IPCC har hatt rett hele tida. De tidligste og enkle klimamodellene stemmer overens med de nyeste. Klima- og miljøendringene er allerede merkbare over hele verden, og IPCC har slått utvetydig fast at de er menneskeskapte og skyldes klimagasser, omdanning av natur og flere andre negative miljøpåvirkninger (jf. de ni planetariske grensene, se også omtale på steigan.no).

Likevel har de akkumulerte utslippene økt jamnt og trutt. Til og med de årlige utslippene, som burde ha gått ned, har økt. Bare to ganger de siste 30 åra har de årlige utslippene gått ned: I 2008 på grunn av den økonomiske krisa og i 2020, ifølge Cicero på grunn av Covid-nedstengningene. Paris-møtet i desember 2015 der 1,5-gradersmålet ble satt, har ikke hatt noen påvisbar virkning på utslippene, som etter en jamn vekst har vært relativt stabilt det siste tiåret. Likevel fortsatte den globale middeltemperaturen å øke gjennom hele tiåret. Utslippene gikk ned fra 2019 til 2020 først og fremst på grunn av nedstengingspolitikken.

Figur 4. Årlige globale utslipp av CO2 og temperaturutvikling 1850–2020 ifølge beregninger fra 2020 (stipla) og 2021 (heltrukket). Merk at den vertikale aksen ikke starter på null. Kilde: Carbon Brief, basert på data fra Global Carbon Project (GCB = Global Carbon Project’s Global Carbon Budget).

Figur 5. Avviket i global middeltemperatur fra middeltemperaturen i 1951–1980. Kilde: Berkeley Earth.

Verdens ledende politikere er gode til å sette seg ambisiøse mål

Med noen få unntak har alle ledende politiske krefter visst lenge at vi går mot en global klima- og miljøkrise. Men i stedet for handlekraft, effektive tiltak og den grunnleggende systemendringa («transformative change») som stadig flere etterlyser (jf mitt innlegg på steigan.no 14.9.2021), har vi fått en strøm av luftige planer, brutte klimamål, store ord og virkningsløse klimakonferanser.

Direkte patetisk blir det når verdens politiske ledere på COP26 «bekrefter på nytt det langsiktige globale målet å begrense veksten i den globale middeltemperaturen til godt under 2 °C over det førindustrielle nivået og har beslutta å fortsette anstrengelsene for å begrense temperaturøkinga til 1,5 °C» (Glasgow Climate Pact) – samtidig som de samme lederne har oppdatert sine nasjonale mål for produksjon og utslipp uten engang å nå halvveis til 1,5 gradersmålet.

En skulle tro de alle var kloner av Peer Gynt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.» Det er også vanskelig for oss andre å skjønne at det skulle være praktisk mulig på under 10 år å stenge ned halvparten av alle fossile kraftverk, bygge ut et fullstendig nettverk av vindturbiner, solcellepanel og kraftledninger som kan erstatte den fossile energien med fornybar energi vinter som sommer, i vindstille og i overskya vær, stenge og demontere halvparten av alle kullgruver, olje- og gassbrønner, erstatte halvparten av alle bensin- og dieselbiler med el-biler, gjennomføre alt som kreves av planer og godkjenninger, finansiering, lovendringer, eiendomsoverdragelser og rettigheter, overvinne all folkelig motstand mot de enorme naturinngrepene dette ville medføre, utvinne og foredle de enorme mengdene av mineraler dette ville kreve (for en bærekraftig utvikling i 2030 og 2040 kreves hhv 2 og 4 ganger så mye som i 2020, se Figur 6), skaffe nytt arbeid til millioner av arbeidere i fossilbasert industri og kraftforsyning, skaffe kompetent arbeidskraft til alle anleggsarbeidene som kreves, og ikke minst – overvinne motstanden fra de store fossilprodusentene som helst vil forlenge fossilalderen så lenge som mulig. De rike landene i det globale nord måtte bevilge hundrevis av milliarder dollar til fattige land i det globale sør (ikke bare tenke det, love det, men faktisk gjøre det). De måtte gå i spissen for å legge om energisystemet siden de bærer hovedansvaret for at fossilproblemet i det hele tatt har oppstått.

Figur 6. Det totale behovet i Mt (millioner tonn) for mineraler til utslippsfri energiproduksjon ved ulike scenarioer. SPS = IEA’s Stated Policies Scenario (vedtatt politikk), SDS = IEA’s Sustainable Development Scenario (bærekraftig utvikling). Kilde: Basert på en figur fra IEA.

Dette ville også kreve en statlig plan og statlig kontroll over kapital og investeringer som ligger langt hinsides hva noen vestlig regjering kan tenke seg og kunne klare å gjennomføre. Skulle det være mulig å få allmenn støtte til en slik politikk i løpet av så kort tid, måtte det satses enormt på folkelig mobilisering og sikres at det ikke ville være folk flest som måtte betale regningene. Vis meg den vestlige regjeringa som tenker i slike baner og som kunne tenkes å ville – og klare – å gjennomføre noe slikt i løpet av noen få år.

Dette krever en forklaring

Hvorfor har de virkelig virkningsfulle tiltakene uteblitt? Er det fossilindustrien som har for stor makt? Eller er det folk flest, velgerne, som ikke er klar for å gi opp alle fordelene som følger med ubegrensa tilgang på billig, fossil energi? Eller er det mediene som svikter, eller kanskje venstresida som ikke har evna å reise de rette parolene og mobilisere massene bak dem? Hvilken rolle spiller egentlig politikerne? Er det manglende vilje det står på, er det evnene som ikke strekker til, eller har de rett og slett ikke den makta som kreves?

Eller er det ikke et spørsmål om politikk i det hele tatt? Ligger kanskje problemet i at det økonomisk-politiske systemet? Er kombinasjonen av den kapitalistiske økonomien og vårt dominerende liberalt-demokratiske politiske system et effektivt hinder for å gjennomføre en så kraftig systemendring som stadig fler innser er nødvendig? Hva må den egentlig innebære? Og hvor finnes den krafta som kan tvinge gjennom noe så gjennomgripende? Det haster med å finne de rette svarene.

Les også: Nå skal statskassene tømmes – fordi «klima»

Brev fra BlackRock – store endringer i klimapolitikken?

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.