Natur, klima, partipolitikk og økonomisk vekst

0
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Det burde være innlysende og opplagt at et økonomisk system som krever en evig økonomisk vekst, før eller seinere må butte mot de materielle grensene som følger av at Jorda er begrensa. Stadig flere innser dette og at den grunnleggende årsaka til den lange lista over truende miljøproblemer ikke kan reduseres til elendig politikk og tiltaksløse politikere, men ligger i selve det økonomiske systemet som har utbredt seg over hele verden – den kapitalistiske økonomien som nettopp krever en evig økonomisk vekst.

Naturvernforbundet skriver f.eks. i sitt prinsipprogram (min utheving):

Omsyn til miljø og rettferdig fordeling av ressursar må telje meir enn mål om økonomisk vekst og auka frihandel.

Liknende toner finner vi hos Besteforeldrenes klimaaksjon. De krever

en politikk og samfunnsutvikling med et forbruk som ikke overstiger jordens tålegrense. Ubegrenset forbruksvekst på en begrenset planet er ikke mulig. Den rike del av verden må redusere forbruket vesentlig. Politiske løsninger for å stanse materiell vekst i Norge må innføres. Naturen forhandler ikke.

Over 200 medisinske fagtidsskrift over hele verden – inkludert Tidsskrift for Den norske legeforening – publiserte nylig en felles leder Oppfordring til øyeblikkelig handling for å begrense den globale temperaturstigninga, gjenopprette det biologiske mangfoldet og beskytte folkehelsen. (Lederen kan leses her i sin helhet, på engelsk. Referansene i parentes i sitatene under finner du i den engelske teksten. Uthevingene er mine.)

De skriver at «vi står sammen i å erkjenne at bare fundamentale, rettferdige og egalitære endringer i samfunnet kan snu om på vår nåværende kurs». De er også klare på at klimaproblemet bare er ett av problemene, og ikke engang det alvorligste:

Det er kritisk at naturødeleggelsene ikke blir ikke vurdert som like alvorlige som klimaelementet i krisa, og ikke et eneste av de globale målene for å gjenopprette det biologiske mangfoldet i 2020 ble nådd (17). Dette er en altomfattende miljøkrise (18).

Rike land har større ansvar enn de fattige, skriver de videre:

Likhet må stå i sentrum for den globale responsen. En rettferdig fordeling av den globale innsatsen innebærer at alle forpliktelser til reduserte utslipp må ta hensyn til hvor stor andel hvert enkelt land har av de kumulative, historiske utslippene, til de nåværende utslippene og til landenes evne til å treffe tiltak. Innen 2030 må de rike landene redusere utslippene raskere og med mer enn de målene de nå har satt seg (20, 21), og de må nå null utslipp innen 2050. Tilsvarende mål og øyeblikkelige tiltak trengs mot tapet av biologisk mangfold og de omfattende naturødeleggelsene.

For å nå disse målene må statsmaktene fundamentalt endre måten samfunnet og økonomien er organisert på og måten vi lever på. Den rådende strategien med å oppmuntre markedet til erstatte skitten teknologi med rein er ikke tilstrekkelig. Myndighetene må gripe inn for å omdanne transportsystemene, byene, produksjonen og distribusjonen av mat, finansmarkedene, helsesystemene og mye mer. Dette må koordineres globalt for å sikre at kappløpet om å innføre reinere teknologi ikke kommer på bekostning av enda mere miljøødeleggelser og utbytting av mennesker.

FNs naturpanel IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) la i 2019 fram liknende konklusjoner i sin grundig dokumenterte rapport Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (se også min omtale på steigan.no).

Rapporten dokumenterte at naturen ødelegges i et tempo og omfang større enn noen gang tidligere. Biologiske arter forsvinner i et tempo som er 1000 ganger det normale, og en million arter står i fare for å bli utrydda. De viktigste årsakene til miljøtruslene er i prioritert rekkefølge: omdanning og bruk av land og hav, direkte utnytting av biologiske organismer, klimaendringer, forurensninger og invasjon av fremmede arter. Praktisk talt alt dette kan spores tilbake til den kapitalistiske økonomien som legger stadig større deler av land og hav inn under kapitalens vekstkrav og bryter opp de naturlige prosessene som opprettholder økosystemene.

Naturpanelet konkluderte derfor med at en «transformative change» er nødvendig for å gjenopprette ødelagt natur og beskytte naturen. Denne omdanninga må innebære «en fundamental og omfattende omorganisering av hele systemet av teknologiske, økonomiske og sosiale faktorer, inkludert paradigmer, mål og verdier». De var klare på at «på grunn av sin natur vil en slik ‘transformative change’ møte motstand fra de kreftene som har en egeninteresse av å opprettholde status quo», men føyde forhåpningsfullt til at «slik motstand kan overvinnes til beste for det breie flertallet».

FNs miljøprogram UNEP (United Nations Environment Programme) framhever også at miljøpolitikk ofte ikke lønner seg for private bedrifter, som kan lempe utgiftene og ulempene over på samfunnet mens de selv sitter med profitten (Making Peace with Nature, UNEP 2021).

Men ingen av organisasjonene er i nærheten av noen realistisk vurdering av hva det vil kreve å overvinne motstanden mot en nødvendig «transformative change». Første skritt må være å identifisere motstanderne. Finans-kvartetten BlackRock, State Street, Fidelity og Vanguard – velkjent for faste lesere av steigan.no – har faktisk kontroll over storkonsernene innen alle viktige næringslivsområder. (Dokumentert en lang rekke ganger på steigan.no, f.eks. her og her.) Tilsammen forvalter de en kapital på 24 tusen milliarder US dollar (ifølge Wikipedia), med den økonomiske og politiske makta som denne kontrollen og den enorme kapitalen innebærer. Denne kapitalen krever avkastning, og det krever igjen økonomisk vekst. Å sikre den økonomiske veksten er første bud for all verdens regjeringer, men nå butter det. Sentralbankene i Vesten har brukt ufattelige beløp på å prøve å stimulere den kriseramte økonomien (se f.eks. Tollef Hovig, 11.11.2020). IPBES konkluderte derimot med:

Et nøkkelelement i en mer bærekraftig framtidig politikk er å styre vekk fra det rådende snevre paradigmet om økonomisk vekst og utvikle et globalt finansielt og økonomisk system for å bygge opp en global, bærekraftig økonomi.

Ikke mye å hente i den norske partifloraen

«De andre partiene glemmer at det er selve kapitalismen som ødelegger kloden», skriver Bjørnar Moxnes på nettsida til Rødt og viser til rapporten fra IPBES. «Rapporten slo fast at med fortsatt økonomisk vekst styrer vi mot fullstendig økologisk kollaps. Det er altså kapitalismen som system som ødelegger kloden.» Dette er klar tale. Kapitalismen som system bryter sammen uten økonomisk vekst. Men hva sier de andre partiene?

Vi er «det eneste partiet som er villige til å gjøre det som trengs for å stanse klima- og naturkrisen», skryter MDG. «MDG tar Naturpanelet og vitenskapen på alvor», skriver de. Men hva vil de gjøre med det? De skriver ingen ting om de systemiske årsakene til at miljøet blir rasert, hvem som er ansvarlig for ødeleggelsene eller hvem miljøbevegelsen må rette kampen mot. Perspektivet i politikkområdet Natur og dyr snevres inn til å kreve «en grunnleggende endring av norsk naturforvaltning».

SV har en mer omfattende og materialistisk analyse:

Samtidig som kampen mot de menneskeskapte klimaendringene skal vinnes, må menneskene også stoppe det dramatiske tapet av naturmangfold som foregår. (…)

Verden står i dag foran den sjette bølgen av utryddelse av planter og dyr. (…) Den viktigste årsaken til utryddelsen er menneskenes enorme nedbygging av naturen og sløsing med arealer.

Siste setning er idealistisk tåkeprat. Er det «menneskene» som er ansvarlig for «den enorme nedbygging av naturen»? Er en afrikansk fattigbonde like ansvarlig som Jens Ulltveit-Moe – bonde etter eget utsagn – som dyrker sukkerrrør på 440 km2 i Brasil (Nationen, 25.05.2021) eller BHP, verdens største gruveselskap med over 90 anlegg i 10 land? BHP er blant de storkonsernene som har tenkt å gjøre penger på det grønne skiftet: «Kopper for fornybar energi, nikkel for elektriske biler, pottaske for bærekraftig jordbruk, jernmalm og metallurgisk kull for stålproduksjon.»

Også når det kommer til spørsmålet om handling, ender SV opp med reinspikka idealisme: «Miljøødeleggelse truer med å ødelegge verden. Norge kan være en motkraft. Vi har alle forutsetninger for å bli et globalt foregangsland.» Etter SVs oppfatning har vi «en historisk forpliktelse» og «et spesielt ansvar for å være et foregangsland i miljøpolitikken.» Dessuten har vi «både ressursene og kunnskapen som skal til».

Dette er drømmerier. Vi har en oppblåst petroleumssektor som må avvikles på rekordtid om vi skal være «et globalt foregangsland». Norge er djupt integrert i den USA-dominerte dollarøkonomien med et enormt oljefond der målet bare er å tjene mest mulig penger, nettopp det profittjaget som er den grunnleggende årsaken til at naturen blir rasert. Etter 30 år med EØS er vi grundig integrert i EU-systemet, og NATO-medlemskapet knytter enda flere bånd til USA og de største landene i Vest-Europa. For å bli SVs «foregangsland i miljøpolitikken» må vi bryte med disse båndene og de megastore kapitalkreftene i Vesten. Det vil kreve mer enn noen vedtak i Stortinget.

Om vi skal bygge på Naturvernforbundets partiguide nå like før valget, er Venstre er det eneste av de andre partiene som har noe å fare med i miljøpolitikken. Men det de har å by på er bare så utrolig dårlig. «Hvordan løser vi klimakrisen», spør de på sin hjemmeside. Jo, «for å løse klimakrisen må vi ta vare på naturen og kutte utslipp». Ambisjonsnivået er det ingen ting i veien med. Så enkelt er det! Faktisk er vi på god vei: «Venstre har sørget for at utslippene går ned, og at de nå er under utslippsnivået i 1990. Det viser at det er mulig, og at politikken vår virker.»

Den fantastiske nedgangen som Venstre vil ta æren for, er på hele 3,9 % lavere i 2020 enn i 1990, langt mindre enn i mange andre land. I Sverige falt f.eks. utslippene i 2020 med 6,8 % sammenlikna med 2019.

Men realiteten er at Norges utslipp av rein CO2 (uten å regne inn andre klimagasser) har økt med nesten 30 % siden 1990, ifølge en rapport utgitt av Norsk klimastiftelse. Dessuten er det ikke de årlige utslippene, men de totale, akkumulerte utslippene som teller. Så det Venstre skryter av, er at de akkumulerte utslippene fortsatt øker, men 3,9 % langsommere enn i 1990. Så godt virker Venstres klimapolitikk.

Politikerne svikter fullstendig

Vi er slett ikke på rett vei. Det er først når CO2-nivået i atmosfæren stabiliseres, eller aller helst går ned, vi er på rett vei. Fortsatt går det gærne veien. Verden er på vei mot en miljøkatastrofe, og det er ikke mange år til Parismålet om maks 1,5 graders temperaturstigning er brutt. Etter 30 år med preik, ambisøse mål som de knapt prøver å nå, og globale klimamøter med uforpliktende vedtak har verdens politikere ennå ikke klart å ta noen virkningsfulle grep.

Våre politiske ledere i de tradisjonelle partiene svikter fullstendig. De er kortsiktige og provinsielle. De er ikke i stand til å gjøre grundige, langsiktige og globale analyser. De kommer med løfter og setter mål som de ikke er i stand til å innfri, men kommer i stedet med nye løfter og enda mer ambisiøse mål. De neglisjerer samstemmige rapporter fra tusenvis av forskere og tier ihjel grundige oppsummeringer og analyser fra seriøse og tunge organisasjoner.

Framfor alt gjør de ikke noe forsøk på å mobilisere folk til å demme opp for de store kapitalgrupperingene som overhodet ikke er tjent med en grunnleggende «transformative change» som angriper kravet om økonomisk vekst. Tvert imot vil de at folk skal holde seg i ro og gi politikerne en ny blankofullmakt hvert fjerde år. De har verken evne eller vilje til å hamle opp med kapitalkreftene, men innrømmer det aldri og prøver i stedet å gi inntrykk av at problemene løses best ved å støtte dem som langt ifra er interessert i noe «transformative change».

De har ennå ikke ikke tatt mengden av kritiske og veldokumenterte rapportene inn over seg. At rapporten fra IPBES var basert på over 15 000 vitenskapelige artikler og offentlige rapporter, spiller ingen rolle for dem. At en rekke andre rapporter fra ulike store og seriøse miljøorganisasjoner kommer med tilsvarende konklusjoner, spiller heller ingen rolle for dem. De fortjener overhodet ingen støtte. De etablerte mediene er lojale og stiller aldri politikere eller partier til ansvar. Slik slipper de unna med prat og tomme løfter.

De ledende kapitalkreftene er mer oppegående

En helt annen innsikt og analyse finner vi hos de mest framsynte kapitalkreftene. De har skjønt at fortsatt fossilbasert kapitalisme vil føre til en klimakatastrofe som etter hvert vil undergrave all økonomisk vekst. De har også skjønt at fra nå av trenger de største kapitalgrupperingene en mye sterkere politisk kontroll for å sikre sine interesser.

Gjennom et mylder av organsisasjoner og institusjoner gjør de seg klar til å bruke det grønne skiftet til å skape ny vekst og komme ut av den omfattende økonomiske, sosiale og økologiske krisa deres eget umettelige vekstkrav har ført verden inn i. (Det fører altfor langt å gå inn på dette her, men se f.eks. The Climate Finance Leadership Initiative som et litt tilfeldig eksempel.)

Gjennom World Economic Forum (WEF) har de utvikla sin plan for å bruke Covid-19-epidemien til å omdanne den kapitalistiske økonomien til en «interessent-kapitalisme» der kapitalkreftene får en mer direkte politisk makt. Dette har Klaus Schwab (leder for WEF) og Thierry Malleret redegjort for i den viktige boka Covid-19: The Great Reset (pdf). (Se min omtale på steigan.no). I 2010 presenterte WEF kjemperapporten om Global Redesign Initiative (GRI) som jeg karakteriserte slik (steigan.no, 30.05.2016):

Et initiativ for å gjøre om på hele det globale systemet som institusjonaliserer samarbeidet mellom landene for å håndtere internasjonalt samarbeid og konfliktløsning: internasjonal rett, sikkerhet, nedrustning, krig og fred, internasjonal økonomi og handel, miljø og klima, fattigdom og utjevning, menneskerettigheter og en rad andre viktige saker. (…)

Gjennom GRI vil World Economic Forum (WEF) erstatte denne mer enn 350 år gamle ordninga [fastsatt i freden i Westphalen i 1648] med et nytt system der transnasjonale konsern skal stå på like fot med, eller helst over, representatene for nasjonalstatene i internasjonale avtaler og institusjoner. De vil «redefinere det internasjonale systemet slik at det danner et bredere og mangefasettert system for globalt samarbeid der mellomstatlige rettslige rammeverk og institusjoner er innbakt som ei kjerne, men ikke den eneste og heller ikke alltid den viktigste komponenten».

Slike motkrefter er det IPBES advarte mot.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.