En einbeint helt

0

Konflikten ved Norsk Hammerverk del 2

Geir Sundet

Av Geir Sundet.

Del 1. her Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77

Årene 1975, 76 og 77 var preget av en rekke politiske oppsigelser i Norge. Den første store motreaksjonen  kom på Bergen Jernstøperi i januar 1975 da oppsigelsen av akp’eren Jan Grung blei trukket tilbake etter full sit-down-streik i ei uke, og det uten represalier mot de ca 100 streikende jern og metallarbeiderne. Hammerverkkonflikten derimot havna i rettsapparatet, hvor det tok to og et halv år før Høyesterett dømte oppsigelsen ulovlig, men verken jeg eller de som hadde gått til sit-down fikk jobbene våre tilbake. Den første løsninga var naturligvis å foretrekke, men det var flere grunner til at sakene fikk forskjellig forløp.

Den viktigste grunnen var at de drøyt 100 arbeiderne på Hammerverket var splitta, en splittelse som blei utdypa og forsterka av bedriftsledelsen og klubbledelsen i fellesskap, men også av feil fra vår side.

En einbeint helt

«Vi hadde en løytnant som troppsjef, og jeg og han havna stadig i diskusjon. En dag han holdt tale for hele troppen, pekte han ut et høyt fjell som lå bak ekserserplassen: Hvis strategien er å innta toppen av dette fjellet, er veien opp taktikken. Det betyr å finne en måte å forsere enhver hindring steg for steg. Litt til venstre her, litt til høyre der, et steg tilbake, to fram.

Bare en idiot vil prøve å gå i rett linje mot toppen. Så pekte han på meg. Vi har en slik idiot i troppen her. Han heter Inge Dreggevig. Men han er også den eneste av dere som antagelig vil lykkes».

Dette var den historia som gjorde mest inntrykk på meg av de mange historiene Inge fortalte, Inge som seinere blei aksjonsleder i Hammerverkkonflikten og var læremesteren min på Avfettingsanlegget. Vi blei godt kjent, kom godt overens, og praten gikk. Inge hadde vært kaptein på alle aldersbestemte lag fram til han blei tatt opp i Vikings a-lagstall i 1959 som 17 åring. Der fikk han til sammen 13 kamper i forsvaret, fordelt på tre sesonger. Fast plass klarte han ikke å spille seg til, etter eget utsagn fordi han var einbeint. Så snart motstanderne fant ut at han gjorde alt med den ene foten, var resepten lagt for hvordan han skulle forseres. Viking var på den tida i Norgestoppen, med sentrale landslagspillere som Sverre Andersen og Olav Nilsen på laget, og alle tre sesongene endte med bronse i toppserien. I 1963 gikk Inge derfor fra Viking til SIF, og var tilbake i rollen som kaptein.

Streik eller rettssak?

Vi hadde drøftet streiken ved Bergen Jernstøperi. Klassekampen skrev om den, jeg hadde vist oppslaget til Inge og Helge Log, vår tillitsmann på Sveise og lakkavdelinga i 3. etasje. Jeg skreiv også et støtteforslag til arbeiderne der som klubbstyret ikke ville vedta, men et stort mindretall i klubben støtta forslaget på medlemsmøte. Det var første og eneste gangen jeg markerte meg før jeg blei oppsagt.

Da bedriften sa meg opp fredag før påske tok Log kontakt med klubbformann Quanvik, men han ville ikke gjøre noe, fordi klubben hadde inngått en Husavtale med bedriften hvor klubben frivillig hadde sagt fra seg muligheten til å forsvare prøvetidsansatte mot oppsigelser.
Punkt 4: Det er bedriftens vurdering som legges til grunn ved eventuell oppsigelse og klubben skal ikke blande seg inn i dette forhold».


Før sit-down-streiken starta tirsdag etter påske blei klubbformannen bedt om å innkalle til medlemsmøte. Det nekta han.

På streikens 3. dag forhandla Jern og  Metallarbeiderforbundets distriktssekretær i Rogaland Alf Abrahamsen med bedriften. Der godtok han oppsigelsen. «Oppsigelsesgrunnen er tynn, men holdbar». Abrahamsen framsto seinere som bedriftens hovedvitne i alle tre rettssakene. Se, selv arbeidernes tillitsvalgte godtok oppsigelsen. Da må den være saklig.



På streikens fjerde dag, når arbeiderne i 1. etasje også gikk ut i streik og montasjeavdelinga trua med det samme, innkalte bedriften til allmannamøte hvor de streikende fra Sveise og lakkavdelinga i 3. etasje blei utestengt. Klubbledelsen lot dette skje uten protest.

På klubbmøte etter allmannamøte fikk Qvanvik flertall for sin linje. Men her gjorde aksjonsledelsen en fatal feil. De nekta å delta i avstemning på klubbmøte. De var så forbanna på klubbformann Qvanviks oppførsel og på at resten av arbeidsstokken hadde godtatt at bedriften holdt allmannamøte uten de streikende på Sveise og lakk, at de ikke tok sjansen på å få et flertall mot seg i klubben. Vi sitter. Uansett. Det var ikke bare Inge som ville rett opp fjellsida.
Hadde de blitt og stemt, ville stemmene fra Sveise og lakk gjort at Qvanvik hadde havna i mindretall. Hva som ville skjedd videre med et flertall bak oss er ikke godt å si, men med flertallet mot oss var konflikten i realiteten sluttkjørt inne på Hammerverket.

Lars Skytøen

På konfliktens 5. dag kom Jern og metalls nestformann Lars Skytøen. Han oppførte seg som om jeg ikke var blitt oppsagt. Hans forhandlingresultat var at alle som aksjonerte kunne få begynne straks, men aksjonsledelsen måtte skriftlig beklage at de hadde deltatt i en ulovlig konflikt. Skytøen ville ikke garantere at forbundet gjorde noe med oppsigelsen min, og klubbformann Qvanvik sa rett ut at han ikke ville hjelpe de tre aksjonslederne dersom de fikk problemer i ettertid.

Skytøens forhandlingsresultat var et tilbud om fullstendig og vilkårsløst nederlag. Men det var verre enn det. Han godtok i realiteten alle oppsigelsene. Ellers burde han i det minste protestert mot at bedriften ikke hadde bragt spørsmålet om en spontan sit-down var oppsigelsesgrunn inn for Arbeidsretten. Et av fagbevegelsens viktige våpen. Det arbeiderne ved Bergen Jernstøperi hadde vunnet med.

Jern og metallarbeideren

Det forsto nok også redaktør Aune i forbundets medlemsblad. I hans fremstilling hadde Skytøen gjort en god jobb fordi «verktøyet var tatt utav hendene på forbundets tillitsmenn». Og «det var ikke forbundet som hadde spilt fra seg kortene – det var de streikende som hadde forært dem til Hammerverket. Det var under disse omstendighetene ingen dårlig prestasjon å få bedriften med på prinsippet om at alle som deltok i den ulovlige aksjonen skulle gjeninntas. Forbundet firte ikke på dette standpunktet».

Men realiteten var jo at klubben sjøl hadde gitt fra seg hele ”verktøykassa” gjennom «Husavtalen»,  distriktsekretæren hadde brukt opp forhandlings-verktøyet sitt ved å godta oppsigelsen og stemple aksjonen som ulovlig, og Skytøens forhandlingsresultat var i realiteten en videreføring av Hammerverkledelsens arbeid gjennom hele helga hvor de hadde oppsøkte folk som aksjonerte for å få dem til å glemme oppsigelsen og begynne på jobb. Et arbeid de også fortsatte med i flere uker etter at «alle de streikende hadde fått individuelle og endelige oppsigelser».

At et vilkårsløst nederlag er et godt forhandlingsresultat er bare tilfelle i en verden hvor man ønsker at kampinnstilte arbeidere, kommunister og opposisjonelle ikke skal få jobb, og at folk som tør å ta opp kampen mot dette blir trakassert og spontan sit-down er forbudt. Men det ville ikke arbeiderpartimedlemmene som styrte forbundet si høyt.
Jern og Metalls diktrissekretær i Bergen Peder Stokke var imidlertid svært frittalende i Bergens Tidende 7. mai 1975. Han var bekymret for ”infiltrasjon i næringslivet”, at ”ytterliggående prøver å komme inn på bedriftene som vanlige arbeidere” for så å skape uro.

På spørsmål om fagbevegelsen vil gjøre noe med dette sier han megetsigende: ”Nei, hva kan vi gjøre? Alle mennesker har rett til arbeid i dette landet. Det er lovfestet. Det er ikke på vårt plan klinten kan skilles fra hveten, det må skje på bedriftsplanet.

Det er vel kjent at både overvåkingspolitiet og arbeiderpartiet førte lister over kommunister og opposisjonelle, og at «det var kommet opplysninger om Sundet» før oppsigelsen.

Opposisjon tolereres ikke

For å få folk til å tro at et vilkårsløst nederlag var et godt forhandlingsresultat valgte Jern og metallarbeideren trusler, skremsel og hets. De valgte klassisk kommunisthets som de hadde lang erfaring i fra utraderingen av Norges kommunistiske parti. «Hammerverksaka var AKPs skyld». Men de utfordret også SV. Støtte til de aksjonerende arbeiderne blei ikke tolerert. Hammerverkarbeiderne var nå blitt «AKP» og SV hadde «blandet seg inn».


Jern og met var organisert med klubber på de enkelte fabrikkene, og geografiske avdelinger hvor klubbene i område var medlemmer, samt distriktssekretærer. Mens Hammerverkklubben ikke ville gjøre noe, og distriktsekretæren godtok oppsigelsen, fikk vi full støtte fra medlemsmøte og styret i Stavangers avdeling 25 med 3600 medlemmer. Avdelingsstyret kom inn på Hammerverket og satt sammen med oss i perioder oppe på Sveise og lakk-avdelinga.
Etter at alle var oppsagt fikk vi «kirkeasyl» på kontoret til avdeling 25 hvor vi hadde tilholdssted i flere måneder.

Det var SVere som hadde kontrollen der. Men over dem satt forbundstyret, som starta et intenst arbeid for å kaste ledelsen i avdeling 25 og omgjøre støtta fra medlemsmøte. Arbeiderpartiets «Jernlag» i Stavanger jobba for at klubber skulle melde seg ut av avdeling 25 hvis ikke styret blei kasta. Mens det kom 30 stykker på medlemsmøtene før konflikten, kom det neste 800 da arbeiderpartiet skulle ta tilbake avdelinga på et ekstraordinært medlemsmøte. Med Lars Skytøen som ordstyrer fikk de et knapt flertall. 

Splittelse

Denne splittelsen gikk opp gjennom hele fagbevegelsen, den gikk gjennom klubbene og arbeidsplassene, og den blei svært bitter. Mange så den voldsomme uretten som blei begått, men det mektige apparatet til arbeiderpartiet motarbeida alle som støtta oss med alt de hadde av krefter. De var vant til å ta hardt på all opposisjon, og hadde erfaring med å knuse NKP.

Jern og metallarbeiderens journalist som reiste til Stavanger for å skrive om Hammerverksaken nekta å snakker med arbeiderne som var i konflikt. Som forside blei tittelen AKP greide ikke å knekke klubben valgt.

Var Hammerverkarbeiderne AKPere?

Ingen av de åtte arbeidskameratene mine var akp’ere. Kun en av dem, eldstemann Arne Finnesand på 50 hadde vært medlem i et parti, Arbeiderpartiet. Samme parti som Lars Skytøen, Johan Qvanvig, Alf Abrahamsen, Kolbjørn Aune og Peder Stokke. Han var også den som var mest overraska, skuffa og forbanna over den måten Arbeiderpartiet konsekvent motarbeida oss. Den eneste med en viss ledererfaring var Inge Dreggevik med sin erfaring som kaptein på fotballbanen. Alle åtte var det man kaller vanlig folk. Alle utenom yngstemann Einar på 18 var gift. Helt vanlige arbeidsfolk som ikke var spesielt interessert i politikk, som ikke var kommunister eller sympatisører av akp.

Tenk det; helt vanlige folk, som faktisk er villig til å risikere jobben, villig til å risikere og miste sikker inntekt for seg og familien, gå ei usikker tid i møte for å støtte en arbeidskamerat de ser er urettferdig behandla. Som bruker to og et halvt år av livet sitt på å kjempe for et helt grunnleggende prinsipp for arbeiderklassen, retten til arbeid uansett politisk holdning, så lenge du oppfører deg og gjør jobben. De sloss for arbeiderklassens helt grunnleggende demokratiske rettigheter og streikeretten mot en mektig fiende som også sto inne i klassen. Og blir hetsa og uthengt av LO og AP toppen.

Sjøl var jeg en «uerfaren grønnskolling», møtte plutselig meg sjøl på forsida av avisene, blei uthengt som «infiltratør», blei lagd vitsetegninger av, og sto på mange måter mellom barken og veden innad i aksjonen. Fordi kampen handla om at AKPere ikke skulle sparkes fordi de var kommunister, samtidig som de som aksjonerte ikke var enig i det kommunistene sto for, og ikke sjøl var kommunister. Å skjelle dem ut som AKPere var naturligvis et splittelsesforsøk. ”La oss kalle dem akp’ere for å få dem til å ta avstand fra akp”.

«De sier akp har infiltrert fagbevegelsen, sa Finnesand, men vi har erfart at det er Arbeiderpartiet som har gjort det! De har plassert inn sine folk overalt der de kan lamme fagbevegelsen.» Etter byretten sa fru Finnesand: «Eg lærte mer på de åtte dagene rettsaken varte, enn på de femti årene eg har levd.»

Uansett hvor einbeint han var, uten Inges ukuelige, nærmest ufattelige vilje til å stå på og aldri gi opp, hadde vi antagelig ikke klart å gjennomføre de to og et halvt åra konflikten tok. Han gikk arbeidsledig fra konflikten starta, til Høyesterett avsa dom. Og jobba døgnet rundt med konflikten. En sann helt. En arbeiderklassehelt. En einbeint helt.

I neste artikkel 4. desember ser jeg på hva som blei gjort for å bygge en politisk kraft som kunne vinne en rettsak, etter at den økonomiske krafta streiken utgjorde var tapt. Og hvordan mediabransjen fungerte før Internett.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.