Dødens kjøpmenn

19. mai 2026

Historien om de ubehagelige rapportene som blir tiet i hjel.

I november i fjor ble det offentliggjort en rapport som var så avslørende at den nærmest forsvant ut av norsk offentlighet. Dette til tross for at tunge aktører som LO, Fagforbundet, Handel og Kontor og Norsk Folkehjelp er med og finansierer den.

Det dreier seg om den årlige rapporten Don’t Buy Into Occupation. Rapporten dokumenterer at Oljefondet er Europas største investor i selskaper som er direkte knyttet til okkupasjonen av Vestbredden og folkemordet i Gaza. Dette er i seg selv ikke nytt – slike funn har vært gjentatt år etter år.

Tall som avslører en ny virkelighet

Det nye – og oppsiktsvekkende – er omfanget. Sammenliknet med 2024 er Oljefondets investeringer i det rapporten omtaler som en folkemordsøkonomi, nær tidoblet. Etter dagens dollarkurs overstiger investeringene 1 800 milliarder kroner. Det tilsvarer rundt 8,5 prosent av fondets samlede verdi – og mer enn 300 000 kroner per innbygger i Norge.

FN bekrefter utviklinga

Disse tallene bekreftes av andre rapporter. Sommeren 2025 publiserte Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i det palestinske området okkupert siden 1967, rapporten Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordsøkonomi. Der anslo hun at Oljefondet ved utgangen av 2024 hadde investert 1 275 milliarder kroner – 6,9 prosent av fondets verdi – i selskaper hun identifiserte som direkte involvert i Israels folkerettsbrudd.

Tallene varierer noe fra rapport til rapport, avhengig av metode. Men trenden er entydig: Oljefondet er dypere involvert i folkemordsøkonomien enn noen gang tidligere. Dette er et ubehagelig faktum som bekreftes både av FN og av LO-tilknyttede aktører.

Hvorfor blir summene så enorme?

De direkte investeringene i 29 israelske selskaper utgjør isolert sett «bare» rundt 21 milliarder kroner – omtrent én prosent av fondets samlede eksponering mot folkemord. Hvorfor opererer da rapportene med summer på over 1 800 milliarder?

Svaret ligger i krigens karakter. Krigen mot palestinerne er historiens første digitale folkemord. Ødeleggelsen av det palestinske samfunnet skjer ikke bare med våpen, men gjennom massiv teknologisk støtte fra verdens største IT-selskaper. Den israelske hæren opererer i tett samspill med globale teknologigiganter.

Teknologigigantene og «god business»

Det handler ikke bare om CIA-nære Palantir, men også om Google, Meta, Microsoft, Amazon – og mange flere. Dette er selskaper som leverer overvåkning, datainfrastruktur, kunstig intelligens og skybaserte systemer til Israel. For å bruke Oljefondssjef Nicolai Tangen sine egne ord: Slike selskaper driver «good business».

Først i fjor ble investeringene i disse teknologigigantene systematisk inkludert i beregningene av folkemordsøkonomien. Det er her de virkelig store summene ligger.

FN advarer Norge

Francesca Albanese har i to formelle brev – datert 30. april og 20. mai 2025 – rettet skarp kritikk mot Norge. Brevene, adressert til finansminister Jens Stoltenberg, anklager Norge for å bidra til Israels ulovlige okkupasjon gjennom investeringer via Statens pensjonsfond utland.

Ifølge FN kan dette innebære brudd på Norges folkerettslige plikt til å avstå fra støtte eller medvirkning til internasjonale forbrytelser. Fortsatte investeringer kan utløse statsansvar – og i ytterste konsekvens individuelt straffeansvar. FN ber Norge redegjøre for hvilke konkrete tiltak som er iverksatt for full tilbaketrekking av investeringene og etterlevelse av folkeretten.

Caterpillar og kneblinga av Etikkrådet

Israelsk soldat og Caterpillar-bulldoser i Gaza.

Stoltenbergs svar har vært det stikk motsatte av det FN ber om. Da Etikkrådet i august i fjor fikk Oljefondet til å trekke seg ut av det amerikanske anleggsmaskinselskapet Caterpillar, fikk finansministeren kalde føtter. Dette til tross for at den israelske hæren bruker Caterpillars armerte D9-bulldosere til å rive palestinske hjem, ødelegge infrastruktur og drepe sivile – både i Gaza, på Vestbredden og i Libanon, også gjennom fjernstyrte og førerløse «robdozere».

Etter uttrekket truet USA med sanksjoner, blant annet med visumnekt for Oljefondets ledelse. Stoltenberg fryktet tydeligvis konsekvensene mer enn folkeretten.

NRKs Cecilie Langum Becker skrev 4. november at Stoltenberg pekte på en ny bekymring: Dersom samme etiske logikk ble lagt til grunn for teknologiselskapene som for Caterpillar, kunne Oljefondet bli tvunget til å trekke seg ut av dem også. Kort tid etter fikk han flertall i Stortinget – Ap, Høyre, FrP, KrF og Sp – med på å avvikle Etikkrådet.

En brutal, men uunngåelig konklusjon

Konklusjonen er brutal, men vanskelig å unnslippe: Norske myndigheter foretrekker å tjene blodpenger framfor å trekke Oljefondet ut av folkemord. Samtidig er det påfallende stille fra LO-hold.

Heldigvis har Palestinakomiteen i Norge fulgt opp. Den 23. januar leverte organisasjonen en omfattende anmeldelse til Det nasjonale statsadvokatembetet for innsats mot organisert og annen alvorlig kriminalitet (NAST). Anmeldelsen retter seg mot Norges Bank, NBIM (Oljefondet) og Finansdepartementet, samt tidligere og nåværende finansministre Trygve Slagsvold Vedum og Jens Stoltenberg samt oljefondsjef Nicolai Tangen og sentralbanksjef Ida Wolden Bache – i kraft av rollene de har hatt i å muliggjøre denne politikken. Saken har ennå ikke kommet opp for retten.

Den norske staten som del av krigsøkonomien

De store multinasjonale våpen- og teknologiselskapene tjener direkte på krigen og har økonomisk interesse av at den fortsetter. Hvorfor er vestlige stater så unnfallende overfor Israel? Hvorfor innnfører ingen sansjoner mot Israel? Hvorfor nekter Norge å trekke seg ut av folkemordsøkonomien?

Svaret er enkelt og urovekkende: De er selv en del av krigsøkonomien. Dette er «Dødens kjøpmenn» – og den norske staten er solid representert i dette selskapet.