Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77

2. oktober 2021

og riksmeglingsmann Preben Munthes høyttenking rundt AKP(ml)s proletariseringskampanje.

Hammerverksaka starta med en usaklig politisk oppsigelse på Norsk Hammerverk i Stavanger 23. mars 1975, og blei avslutta ved at oppsigelsen ble dømt ulovlig i Høyesterett i oktober 1977.

Bedriften nektet å oppgi grunn da jeg blei oppsagt nest siste dag i prøvetida. Klubbformannen godtok oppsigelsen, mens hele avdelinga jeg jobba på gikk til sit-down streik i protest. Inge Dreggevig, Arvid Beck og Arne Finnesand blei valgt til aksjonsledelse. På streikens fjerde dag gikk nok ei avdeling i streik, og ei tredje av bedriftens fem avdelinger vurderte å slutte seg til. Bedriftsledelse og klubbledelse klarte i fellesskap å splitte arbeiderne, og på streikens femte dag fikk alle som ikke ville avslutte streiken sparken.

15 mann blei oppsagt. Til sammen 9 mann førte så sak gjennom Byretten og Lagmannsretten til Høyesterett hvor vi vant saken rundt den politiske oppsigelsen, men tapte saken om oppsigelsen av de åtte andre.

De to og et halvt år saken varte preget i sterk grad alle de som var direkte involvert, men også en rekke andre. Hammerverksaka var dessuten bare en av en rekke oppsigelsessaker i perioden. I mine gamle notater har jeg notert at 183 folk blei usaklig politisk oppsagt mellom 1975 og 77, eller var direkte involvert i streik mot oppsigelser, uten at jeg kan dokumentere tallet i dag. De fleste oppsagte var medlemmer av akp(ml) eller Rød Ungdom. Bergen Jernstøperi, Tiger konfeksjon, Elektrisk Byrå, Jøtul, Refsum Bokbinderi, Klæbu Pleiehjem, Norma Projektilfabrik, Wollebekk Champignon, Våler Skurlag, Åsgård sykehus og Midtnorsk Industri på Nesna er noen navn som dukker opp.

Det Lundkommisjonen seinere avslørte om politiets overvåking setter også disse sakene i et perspektiv vi manglet den gang. Interessant tema for en masteroppgave?

Svært få argumenterte direkte for at folk skulle sparkes på bakgrunn av sine politiske standpunkt i et demokratisk Norge, derfor blei det utvikla en rekke vikarierende talemåter. Arbeiderpartiet ville ”luke ut ugresset fra fagbevegelsen” og tok i bruk hele partiapparatets erfaring fra utraderingen av NKP. ”Bråkmakere, infiltratører og utplasserte” var utrykk som blei brukt av dem som var for politiske oppsigelser. Mens ”nei til politiske oppsigelser” og ”forsvar streikeretten” var parolene på vår side.

-o0o-

I 2004 skreiv Preben Munthe en kronikk, velvillig trykt i Aftenposten, som skulle fortelle hvordan vi etter nesten tretti år burde se på Hammerverksaka og liknende saker. Munthe var riksmeglingsmann i Norge fra 1965 til 1974. En stilling som innebar megling i «arbeidsrettslige interessetvister» som lønnsoppgjør, for å unngå åpne konflikter som streik eller gå sakte. Man tenker kanskje at en slik riksmeglingsmann er en objektiv figur? Vel, lite tyder på at Preben Hempel Munthe var det.

Han gikk av som riksmeglingsmann året før Hammerverksaka starta, og gikk interessant nok inn i vervet som styreformann i Norsk Hydro. Der blei han til 1977, da tidligere statsminister Per Borten avslørte at Hydro ikke hadde ansatt en eneste arbeider i mange år uten først å sjekke med Overvåkingspolitiet om personen var kommunist. (Beskrevet i Mitt første møte med SIPO/POT).

Etter at Munthe (1922 – 2013) gikk av med pensjon, tenkte han kanskje han var i posisjon til å påvirke hvordan samfunnet i ettertid skulle se på en av de viktigste skamplettene i norsk etterkrigshistorie, nemlig den trakasseringen og forfølgelsen av norske kommunister Hydro hadde deltatt så aktivt i, først mot medlemmer av NKP, seinere AKP og andre. Munthe prøver imidlertid ikke å rydde opp i Hydros overgrep, hans dagsorden er å forsvare bedriftenes behov for å «beskytte seg», slik at vi alle skal sitte igjen med en forståelse av hvor klokt og riktig det var at Norsk Hydro og andre bedrifter i en rekke år praktiserte et udemokratisk og skult yrkesforbud. Det gjør han ved å rette sin oppmerksomhet og sitt skyts mot disse fæle kommunistene som tok seg jobb i industrien! De «selvbevisste, arrogante og respektløse unge menn(!) med sin hån og åpne forakt» for å bruke hans egne ord. I ei bisetning er det interessant å tenke på hvor vi burde jobbe? I Tyskland blei det for eksempel i 1972 innført et ”Berufsverbot”, som forbød kommunister å jobbe i offentlig sektor.

Når Munthe skal beskrive hvor ille situasjonen var bruker han Hammerverksaken som hovedeksempel på hva som skjedde i …

den særnorske bølgen av «sjølproletarisering», da militante ildsjeler fra AKP ml tok jobb på fabrikkene for å vinne frem i arbeidsliv og fagbevegelse. Dette førte til noen stormfulle kapitler i norsk arbeidslivs historie som ennå ikke er blitt skrevet.

Det samme skjedde ikke i lignende omfang i Danmark og Sverige, derfor vil historikere ha lite å hente fra den internasjonale forskningen, og derfor bør det norske sak-materialet snart komme på bordet. Jo før, jo heller. Ennå lever de fleste av dem som var aktive. De bør intervjues og oppfordres til selv å skrive.

På det tidspunktet Munthe skreiv dette var Romanen Stå På! av Tor Obrestad, filmene Stå På! og Tvers igjennom Lov av Sølve Skagen, samt Hvitbøker, Nyhetsbulletiner og ikke minst rettsprotokoller fra Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett om Hammerverksaka forlengst publisert og tilgjengelig. Pål Steigan hadde et eget kapittel i boka På den himmelske freds plass om proletariseringsbevegelsene i AKP, og akp(ml) har i ettertid offentliggjort en masse internstoff. Sjøl har jeg på mange måter tatt Munthes oppfordring på alvorlig med ti artikler her på steigan.no om det jeg kan bedre enn noen annen, min vei fra jobb som industriarbeider på Norsk Hydro til jobben som industriarbeider på Norsk Hammerverk. Og det uten at jeg tar Munthes etterlysning som utrykk for hans reelle interesse, men som et forsøk på å få fokus bort fra sin egen klasses misgjerninger.

Munthe er så lite nøye med sannhetsnivået i sin framstilling at man må lure på om han trodde på det han sjøl skreiv.

«Eslet til å bli akademikere»

Hvem var de og hvor mange? Antagelig var det mindre enn ett hundre som faktisk fikk ansettelse i private eller offentlige bedrifter, men det kan ha vært flere som forsøkte. Nesten alle var menn. De fleste var eslet til å bli akademikere.
De var vokst opp i hjem der boklig lærdom ble satt høyt, og det var en selvfølge at de skulle studere.
Mange var sønner av embedsmenn og andre i statens tjeneste. Noen hadde en far som var tillitsmann i fagbevegelsen, andre en som arbeidet som funksjonær i en bedrift — ja, det slang vel også en og annen direktørsønn. Stort sett var det sønner fra bedre stilte familier som ønsket å proletarisere seg.

Med mindre Munthe hadde svært god kjennskap til POTs arkiver, så er dette rein synsing. Men den siste delen stemmer sikkert, for her ramser han opp arbeiderklassen, småborgerskapet og borgerskapet. Og har dermed helgardert seg. Tar vi med noen barn av bønder og fiskere får vi et tverrsnitt av befolkningen. Hva folk med såpass forskjellig bakgrunn var «eslet til» er jammen ikke godt å si. Sjøl var jeg «eslet» til å ikke bli sjømann som min bestefar, og endte opp som langtransportsjåfør, så hva veit man egentlig? Men sekstitallet var tiåret store deler av etterkrigsgenerasjonen fikk muligheten til å studere. Ikke bare folk som het Preben, Hempel eller Oscar med c, slik det var tidligere. Universiteter og videregående skoler fikk et tilsig av studenter fra klasser som tidligere ikke hadde gått der. Sønner, men også døtre. Og de færreste var kommandører av St. Olavs Orden, slik Preben Hempel og Stavangers politimester Oscar Wergeland Frank var.

Hvis det var tale om en organisert mobilisering, er det nærliggende å spørre hvordan utplasseringsstedene (bedriftene) var valgt ut. Lå det en plan bak? Var enkelte bedrifter viktigere eller «et lettere bytte» enn andre? Forøvrig var ikke bare industribedriftene mål for de utplasserte.

Munthe starter avsnittet med spørsmålet om dette var organisert, til å slå fast at folk blei utplassert.
Sjøl blei jeg «utplassert» sommeren 1974 fra et bemanningsfirma i Hillevåg i Stavanger, og havna tilfeldigvis på Norsk Hammerverket hvor jeg jobba en måned på Sveise og Lakkavdeling i et åpent og trivelig miljø. Terje som var lakkerer hadde fått en av landets første lakkeringsroboter i 1974. Den kunne programmeres til å lakkere forskjellige bevegelser alt etter hvilke produkt som opphengt i et transportbånd i taket kom seilende inn foran vannbadveggen. Når han beherska programmeringa samla han alle de 23 som jobba på Sveise og lakkavdeling for demonstrasjon. Fram på krokene på conveyeren kom et svært brunt pappstykke hvor lakkeringsroboten skreiv VIKING GULL! Til massiv jubel.
Her likte jeg meg. Jeg gjorde ferdig siviltjenesten høsten 74 og søkte om fast jobb på Hammerverket 2. januar 1975.

Gutta henger fast i conveyeren. Terje Knutsen nummer to fra venstre, Tore Abrahamsen, truckfører fra Vennesla, sveiser Reidar Usken og Åge Hansen, som hadde avfettingsanlegget før meg. Lengst til venstre Georg Beck, som var irritert fordi han slutta noen uker før streika, og ikke fikk være med. (Bilde fra 1974 i boka Norsk Hammerverk AS 50 år) Uten å bli for svulstig, dette var sanne helter av arbeiderklassen.

”Gamle industriarbeidere kunne bli møtt med hån og forakt.”

HVORDAN OPPTRÅDTE DE utplasserte på arbeidsplassen? Arrogant, vil mange direktører og tillitsmenn si, og minner om at de viste åpen forakt for både personer og spilleregler.
Opprørerne ville ikke høre på sine egne tillitsmenn. Ikke så få av dem ble sendt på gangen. Det opplevde til og med LOs formann. Jern og Metalls myndige formann, Lars Skytøen, ble også møtt med døve ører da han kom til Norsk Hammerverk i Stavanger i 1974. Han skulle megle i en konflikt om oppsigelse av en prøveansatt og få en del ansatte til å avslutte en tariffstridig konflikt. Bakgrunnen var at en nyutdannet sosiolog hadde søkt seg til bedriften for å få industriarbeider-erfaring. Kort før hans prøvetid var ute, kom han i konflikt med arbeidslederen om et tariffspørsmål. Temperaturen steg, og mannen ble oppsagt.

Her gjør Munthe Hammerverket til det sentrale eksempel og det er videre blitt et ”faktum” at jeg både var utplassert og arrogant. Jeg har blitt sosiolog, konflikten er flytta et år fram i tid, og en konflikt om «et tariffspørsmål» har dukka opp. I virkelighetens verden var det aldri noen konflikt før jeg blei oppsagt, snarere tvert i mot. Jeg hadde bare fått skryt for jobben tidligere. Flere ting gjorde oppsigelsen underlig. Arbeidsformann Oseberg ga to dager før oppsigelsen beskjed til Inge Dreggevik og meg om ikke å ta sommerferie på samme tidspunkt fordi en av oss måtte være på jobb og kjøre avfettingsanlegget jeg hadde ansvar for. Dreggevig som hadde lært meg opp blei seinere aksjonsleder. Arbeidsformannen sa også at det ikke var han som sto bak oppsigelsen, men at det hadde kommet opplysninger om meg. Han ville ikke fortelle hvor opplysningene kom fra, om de kom fra noen i bedriften eller utenfra, «for da ville vi forstå sammenhengen». Derfor nekta han å oppgi grunn. Det var da temperaturen steig.

Hvordan blei så Lars Skytøen behandla? For det første, jeg snakka ikke med han, så kritikken av de «utplasserte opprørerne» er i realiteten en kritikk av «de gamle arbeiderne» på Hammerverket. Og de blei kraftig provosert av Skytøens oppførselen da han kom den femte dagen. Samme morgenen hadde de fått beskjed fra bedriften at de som ikke ville begynne å jobbe var oppsagt, og de forlot arbeidsplassen. Deretter kom en kontrabeskjed at de ikke var oppsagt, og de dro tilbake og fortsatte aksjonen. Telefonledninga på avdelinga blei klippa med avbitertang av formann Oseberg for å isolere oss.

Aksjonsledelsen Fra venstre Arvid Beck, Inge Dreggevig. Nederst Arne Finnesand. Øverst til høyre vår tillitsmann Helge Log som var fritatt fra streiken for å være vår forhandler.

Når Skytøen så kom tok han ikke kontakt, men gikk rett i møte med direktøren sammen med klubbformann Qvanvik, som hadde godtatt oppsigelsen av meg fra første sekund. Der satt den ”myndige” formannen i jern og metall i tre timer, før han kontakta gutta med følgende tilbud: gå tilbake til jobb. Godta oppsigelsen av Sundet. De fikk ingen garanti for at forbundet vil føre rettsak eller gjøre noe mer for meg. Heller ingen garanti for hjelp hvis de tre i aksjonsledelsen seinere fikk represalier eller mista jobben slik bedriften også hadde trua med. På direkte spørsmål sa klubbformannen blankt nei til at han ville hjelpe.

Gamle industriarbeidere som forsøkte å si noe, kunne bli møtt med hån og forakt. Det skapte neppe grobunn for sympati og kameratskap.

Preben Munthes karakteristikk av oss «utplasserte» passer faktisk ganske godt på den måten mine arbeidskamerater følte seg møtt med av Skytøen og klubbformann Qvanvik.

Alle fakta som her er gjengitt kom fram under rettsaken og i Hvitbok nr 2, og var tilgjengelig for Preben Munthe. Men han har antagelig lytta til Skytøen, som han naturlig nok kjente fra «beinharde» forhandlinger, en Skytøen som har lyst til å beholde sitt image som en knallhard jern og metallarbeiderleder.

Munthes konklusjon:

De tapte i byretten og lagmannsretten, mens de i Høyesterett fikk medhold på ett punkt, nemlig en mindre erstatning (25 000 kroner) til den prøvetilsatte. Hverken han eller de åtte andre fikk komme tilbake til sine stillinger. For så vidt hadde to og et halvt år i rettsapparatet vært bortkastet.

Her prøver Munthe å dekke over det faktum at vi vant det Hammerverksaka hadde dreid seg om hele tida: den usaklige politiske oppsigelsen. Uten den ingen sit-down, uten den ingen konflikt, uten den ingen flere oppsigelser. Helt konkret førte også kampen til at Arbeidervernloven som var blitt endra 14 dager før oppsigelsen, blei avløst av Arbeidsmiljøloven omtrent samtidig med Høyesterettsavgjørelsen. Det ga et sterkere oppsigelsesvern, også for prøveansatte, og det blei tilnærma slutt på den lange rekka av politiske oppsigelser. De to og et halvt år med kamp hadde frambrakt en enorm solidaritetsbevegelse i hele Norge, med 500 støtterklæringer fra partier, forbund, foreninger, osv. Flere politiske sympatistreiker, en rekke demonstrasjonstog og over 100 streikestøttekomiteer i aktivitet. Vi levde på innsamla midler under hele konflikten. Vi reiste på møter over hele landet og fortalte hva vi var utsatt for. Det var skapt en bevegelse.

Til slutt det som nok er Muntes egentlige ærend:

Etterhvert vokste bedriftenes frykt for å få inn sjølproletariserte. Det gjaldt å unngå å ansette dem, for var de først kommet innenfor, var det tungt å få dem ut. Loven gir arbeidstagere et sterkt vern mot oppsigelse. Det er derfor ikke merkelig om personalsjefer forsøkte å skaffe seg opplysning om «mistenkelige unge menn», men ble et slikt etterretningsnett organisert?

Her spiller Munthe naiv for galleriet, for hele saka viste jo hvor svakt oppsigelsesvern vi hadde. Og Munthe visste som tidligere direktør for Norsk Hydro bedre enn noen at ”et slikt etterretningsnett” allerede var organisert, og hadde vært det i lange tider. Først innretta mot NKP og deres medlemmer, deretter mot den nye ML bevegelsen. Først maler han et usympatisk bilde av unge menn som var «eslet» til å bli akademikere, men fanget inn i kommunistenes nett lar seg «utplassere» på ”utvalgte bedrifter” hvor de oppfører seg «usympatisk og arrogant» mot arbeidere og tillitsvalgte. Deretter får bedriftene behov for å verne seg, og personal sjefene må skaffe seg opplysninger.

Lundkommisjonen har grundig dokumentert at nettverket eksisterte og at slike opplysninger blei samla inn. Både av Arbeiderpartiet og politiet, av politimestre, agenter i organisasjonene og informanter, ved brevåpning, telefon- og romavlytting og ulovlige beslag. Lundkommisjonen dokumenterer også at opplysningene blei formidla til bedrifter.
Formann Oseberg bekrefta at det var kommet opplysninger om meg. Lever det fremdeles noen involverte som vil fortelle hvordan dette skjedde konkret?

I seinere artikler vil jeg fortelle mer om hva Hammerverksaka førte til, og hvordan slike nettverk fungerte.