oss 100 kroner!
«Uten den fantastiske støtten vi har fått fra militæret til denne filmen ville den sett helt annerledes ut. Vi ønsker å samarbeide med Pentagon og fremstille dem på best mulig måte, og Pentagon ønsker til gjengjeld å gi oss ressursene så vi kan gjøre nettopp det.»
Militærets og etteretningstjenestenes påvirkning av opinionen gjennom film er et gammelt fenomen. Vi har omtalt dette flere ganger på steigan.no. Selv om vi har skrevet mye om Hollywood, finner man også eksempler på dette i Norden.
Om det militær-industrielle-media-kompleksets historie og konseptet militainment
Et tidlig eksempel er filmen The Birth of a Nation fra 1915. Filmen ble laget med støtte fra USAs krigsdepartement. Den ble forsøkt bannlyst av NCAAP, og har fått den heller tvilsomme æren for at Ku Klux Klan gjenoppstod.
Filmen Top Gun er et nyere eksempel på at Pentagon brukte Hollywood til rekruttering og propaganda. Nesten alle flyscenene ble filmet på luftbasen Fallon i Nevada, og de lånte velvillig ut sine jagerfly. De fikk lønn for strevet: I tillegg til at de påvirket manuskriptet, økte antallet som meldte seg til tjeneste for marinens luftvåpen med 500%.
I en artikkel fra juli 2017 refererte vi til forskeren Pearce Redmond og hans artikkel The Historical Roots of CIA-Hollywood Propaganda. Han referer blant annet til et memo med navnet Spillefilmen som våpen i psykologisk krigføring fra 1943 som viser at CIAs forgjenger OSS hadde forstått filmens potensial som et verktøy. De visste at «spillefilmen er et av de mektigste propagandavåpnene som USA har i sitt arsenal.»
I konklusjonen sin skriver Redmond at CIA og det militære nå er aksepterte og tolererte deltakere i Hollywood og populærkulturen. Deres innflytelse på utforming av filmer og forming av folks verdier og ideer er nå helt normalt. Dette er så omfattende og utbredt at barn og unge som vokser opp i dag vil leve i en verden der statens voldsapparat og underholdningsidustrien er smeltet sammen. På bakgrunn av dette bør det ikke forbløffe noen at det CIA-infiltrerte Hollywood nominerte propagandafilmen om al-Nusrafolkene i White Helmets til en Oscar.
Les mer om White Helmets her.
Les: Ny Call of Duty med propaganda for White Helmets
Assisterende professor Tanner Mirrlees ved University of Ontario skriver om det som kalles militainment, altså det militære som underholdning. Der har han undersøkt det tette samarbeidet mellom Hollywood og Pentagon i arbeidet med å lage de to internasjonale blockbusterfilmene Transformers og Transformers: Revenge of the Fallen. Dette er filmer for barn og unge, og de har et heller skralt manus og fortelling. Men de går hjem hos målgruppa. De selger masse leiker, men viktigere, de gir en positiv holdning til det militære, og særlig USAs militære styrker. Ian Bryce, en av produsentene sa:
«Uten den fantastiske støtten vi har fått fra militæret på denne filmen ville den sett helt annerledes ut. Vi ønsker å samarbeide med Pentagon og fremstille dem på best mulig måte, og Pentagon ønsker i gjengjeld å gi oss ressursene så vi kan gjøre nettopp det.»
Michael Bay som regisserte og produserte filmene sa:
«Jeg ønsket at fortellingen skulle ha global påvirkningkraft, så jeg var fast bestemt på å få et samarbeid med militæret. Jeg har jobbet med forsvarsdepartement på flere prosjekter og vi har et veldig godt samarbeid, så jeg kjente allerede til mange av deres arbeidsprinsipper.»
Les: Militainment og DODs støtte til Transformers filmene
Hollywoods krigspropaganda de siste årene
Alan Mcleod hos Mint Press News har lagd en grundig sak om hvordan Pentagon har gitt Hollywood tilgang på militærbaser, utstyr og personell i bytte mot kontroll over manusene til filmene.
Journalisten Tom Secker har fått frigjort graderte dokumenter som viser at Pentagon har hatt stor innflytelse på manusene i en rekke Hollywoodproduksjoner som handler om krigen i Afghanistan. Det innebærer blant annet at de har endret detaljer, slettet scener, og i de mest ekstreme tilfellene endret hele moralen til fortellingen.
Mcleod kaller dette samrøret det militær-industrielle-media-komplekset. Et eksempel på dette er at den amerikanske hærens pressekontor i perioden 2015 til 2017 til enhver tid var involvert i 40-70 film- og tv-produksjoner. Hærens pressekontor har en avdeling rett utenfor Hollywood. De er også involvert i sportsarrangementer og veldedighet. For å forstå omfanget av militærets innblanding i tv, film, sport og veldedighet anbefaler vi deg å klikke deg inn på rapporten og bla i den. De andre militærgrenene og CIA har også slike pressekontorer, som har til hensikt å påvirke den amerikanske opinion.
I boken National Security Cinema, som er skrevet av Matthew Alford og Secker, hevder de at USAs forsvarsdepartement har støttet minst 814 filmer og 1133 tv-produksjoner i nyere tid.
Mcleod skriver: «Militæret hevder ofte at den hjelpen de gir filmindustrien bare sikrer at militæret blir presentert så nøyaktig som mulig. Men når man leser gjennom de 131 sidene med deklassifiserte eposter mellom dem og produksjonsselskapet Film 44, blir det tydelig at dette ikke stemmer. Philip Strub, forsvarsdepartements sjefsliaisonsoffiser med Hollywood innrømmer dette i en av epostene når han skriver følgende:
«Selv om vårt mandat i all hovedsak går ut på å sikre historisk autensitet, har vi et ansvar for ryktet til de fire marinesoldatene og deres familiers minner om dem.»
Det som også kommer frem når man leser dokumentene er graden av nærhet mellom filmindustrien og militæret og sistnevntes ekstreme detaljfokus når de gjennomgår hvert eneste ord i manuset og hvert eneste bilde som skal vises, og dermed sørger for at filmene blir så pro-krig som overhodet mulig.»
Renvaskede krigsfilmer
«Afghanistan er stort sett ikke i amerikanernes tanker. Dette er meningen. Toppene i samfunnet ønsker ikke at folket skal tenke kritisk på USAs oppdrag. Når landet dukker opp på amerikanske skjermer sørger militæret for å presentere krigen på en måte som passer med deres interesser. Hollywood har vært en velvillig medløper.» – Alan Mcleod
Med utgangspunkt i de deklassifierte dokumentene går Mcleod nøye gjennom følgende filmer: 12 Strong (2018), Lone Survivor (2013), Charlie Wilson’s War (2007), Whiskey Tango Foxtrot (2016) og Iron Man (2008).
Her er noen av største endringene som militæret gjorde.
I 12 Strong ble den kriminelle livsstilen til en av sersjantene, som fikk valget mellom fengsel eller militærtjeneste, endret til et normalt arbeidsliv uten spor av kriminell bakgrunn. I Lone Survivor ble hovedrollens negative syn på amerikanske medier fjernet og hans hat for den amerikanske venstresiden ble dempet betraktelig.
I Whiskey Tango Foxtrot ble en scene med en militærlastebil som pløyer gjennom en folkemengde i Kabul fjernet, og redusert til et tjuesekunders nyhetsinnslag. Mcleod skriver:
«Dramakomedien, med stjernene Tina Fey, Margot Robbie og Martin Freeman som vestlige journalister som dekker Afganistankrigen, var en økonomisk flopp. Allikevel ble mye av tapet betydelig redusert ved å filme den i Kirtland militærleir i New Mexico hvor marinesoldater i aktiv tjeneste ble brukt som statister. I bytte gav produsentene militæret stor grad av redaksjonell kontroll over historien, og de insisterte på å endre en scene der en amerikansk militærlastebil kræsjet inn i en folkemengde av sivile afganere. I den endelige utgaven av filmen er det ingen scener som viser hendelsen og i stedet referes den bare i et 20 sekunders langt nyhetsinnslag som beskriver det som «en dødelig trafikkulykke som involverte en lastebil fra den vestlige NATO-alliansen».
Hendelsen var ekte. I 2006 råkjørte lastebilen gjennom Kabul i rushtiden og drepte minst tre sivile og skadet mange. Whiskey Tango Foxtrot er basert på boka The Taliban Shuffle til den amerikanske journalisten Kim Barker. Hendelsen er en viktig del av fortellingen hennes, og representerer det øyeblikket da hun endelig forstod hvor meningsløs krigen var, og at det var umulig å vinne den. Hvordan de rike og mektige ikke holdes ansvarlige, og hvordan det ikke finnes rettferdighet for de fattige i verden. Hun beskriver denne hendelsen og de påfølgende anti-USA-opptøyene som «et viktig vendepunkt i Afghanistan, den første gangen vi så nøyaktig hvor sinte en del afghanere var, hvor klart landet var for et comeback for Taliban, hvor mye Afghanistan manglet lederskap». Alikevel nevnes ulykken bare i forbifarten i filmen, noe som får de demonstrerende afghanerne til å fremstå som irrasjonelt sinte og voldelige, en vanlig stereotype man finner i krigsfilmer om Afghanistan.»
Charlie Wilson’s War handler om politikeren fra Texas med samme navn, spilt av Tom Hanks. Han ble rekruttert av CIA for å sikre økonomisk støtte til Operation Cyclone, som kanaliserte flere hundre millioner dollar til de som senere ble kjent som Mujahedin. Førsteutkastet var ikke særlig sympatisk til Wilson, som blant annet støttet Osama Bin Ladens Al-Qaeda og krigsherren Gulbuddin Hekmatyar.
9/11 presenteres i filmen som en naturlig konsekvens av USAs støtte til væpnede fanatikere, og filmens sluttscene viser en Charlie Wilson som hører drønnet av et fly som kræsjer inn i Pentagon. Bin Laden, Hekmatyar og 9/11-scenen ble fjernet fra filmen av CIA. En scene som diskuterte massakrene i Sabra og Shatilla led samme skjebne. Tidlige utkast av filmen hadde skildringer av sovjeterne som kunne oppfattes som positive, dette ble endret, og i filmen fremstår de sovjetiske soldatene som brutale monstre.
Iron Man handlet i utgangspunktet om at forretningsmagnaten, oppfinneren og filantropen Tony Stark ville bruke sitt industrielle imperium til å kjempe mot krigsprofitører og militær-industri-komplekset. Men da Pentagon ble involvert, også denne gangen med Philip Strub som mellommann, ble filmens pasifistiske utgangspunkt kjapt reversert . Militæret tilbød dem å filme i Edwards luftbase, bruk av 150 statister, 100 militæruniformer samt tilgang til et bredt utvalg av dyre luftfartøy. Mange av kampscenene i filmen finner sted i Afghanistan og de amerikanske soldatene der fremstilles som «the good guys».
Da Mint Press News spurte Tom Secker om den amerikanske filmindustrien har bidratt til å forlenge krigen i Afghanistan svarte han:
Hollywoods skildringer av NATOs krig i Afghanistan har vært merkverdige i den forstand at det er mye som utelates, det er mye det ties om, og de bruker frittstående eksempler, tatt ut av sin sammenheng for å representere krigen, fremfor å utforske eller forklare krigen. Iron Man og Lone Survivor, to blockbustere som Pentagon har støttet, er begge lagt til en tid da USAs okkupasjon av landet fortsatt pågår, men omfanget av okkupasjonen og kaoset det utløste i landet ignoreres i begge filmene. I stedet har man et snevert cinematisk fokus som ignorerer den lidelsen som krigen har skapt for alle parter.
Sånn sett har selvfølgelig Hollywood spilt en viktig rolle i å forlenge krigen. De har enten glemt å minne folk på at krigen fortsatt pågår, eller fremstilt den som heroisk, skjult det store bildet og fått det til å fremstå som en godartet ekspedisjon på andre siden av verden, fremfor den knusende og ødeleggende geopolitiske kampanjen som den egentlig er.
