Hvorfor pandemikrisen er kapitalens favorittkrise

0
Illustrasjon: Shutterstock

Kan dette være sant?

Av Tollef Hovig.

At pandemikrise er kapitalens favorittkrise, er nok sant. Under en faksimile fra forsiden av Dagens Næringsliv på mandag 9. november 2020. Hvorfor det er sånn skal vi se litt nærmere på under.

Det enkle bildet

For virkelig å forstå påstanden i overskriften må vi ta et enkelt tilbakeblikk. Jeg har i flere artikler her på Steigan.no forklart kapitalens utvikling siden omleggingen av penge- og kredittorganisasjonen fra monetær standard til det jeg kaller kontostandard, i løpet av 1980-tallet. Kort og enkelt går det ut på at etter at skapingen av kreditt ble overlatt til de private bankene, steg renta på 80-tallet på grunn av et oppsamlet kapitalbehov opp til 18%, før etterspørselen og tilbudet etter kreditt /lånekapital) kom i balanse. Etter det har tilbudet på kapital vært større enn etterspørselen. Det har medført at låne/gjeldsvolumet i høyinntektslandene har vokst med rundt 6-7% hvert år, og et fallende rentenivå på finanskapital, slik at betjeningen av gjelda har vært omtrent den samme. Dette økende låne/gjeldsberget har gradvis blitt investert i produksjonskapital (bedrifter, aksjer, mv) og formueskapital (tomter, bolig, mv.), noe som har ført til økende etterspørsel etter disse kapitalformene, med det til følge at prisen på disse typene kapital stadig har økt. Denne prisstigningen, sammen med utbyttet/inntektene har gjort at fortjenesten på disse kapitalformene har holdt seg svært høy i disse 40 årene. Når sentralbankens styringsrente når null, eller bikker litt over på minussiden, stopper denne volumveksten i kreditt opp. Etterspørselen etter produksjons- og formueskapital vil da stagner, og går etter hvert ned. Da vil prisen på kapitalen falle. Den eneste måten for kapitalen til å unngå denne bevegelsen er ny tilførsel av ny finanskapital, eller reduksjon av vare- og tjenesteproduksjonen, slik forholdet mellom kapital og vare- og tjenestesirkulasjonen ikke blir mindre. Dersom det forholdet blir mindre medfører det i realiteten at kapitalen relativt sett synker i pris. Omleggingen til kontostandard har medført at all kreditt må være det vi kan kalle «adressert», dvs. at kreditten må gå til en faktisk transaksjon som trenger kapitalen. Låner NN en sum penger til å kjøpe bolig er kreditten adressert, støtter staten en ellers levedyktig bedrift som har vært utsatt for et uhell er støtten/kreditten adressert. Det er nettopp dette at kreditten er adressert som har gjort at det voksende gjeldsberget ikke har ført til inflasjon.

Pandemikrisens virkemåte

Problemstillingen finanskapitalen og kapitalen ellers har stått overfor når renten nå mer eller mindre har nådd null, har vært ganske klar. Når den tradisjonelle måten å pumpe finanskapital inn i systemet, gjennom økningen i låne/gjeldspyramiden, stanser opp, hvordan skal man fortsatt klare å pumpe finanskapital inn i systemet slik at en finans- og kapitalkrise unngås. Det beste og kanskje eneste instrumentet for dette er åpenbart sentralbankene. Da gjenstår for kapitalen spørsmålet om hvordan dette konkret kan gjøres. World Economic Forum og Larry Fink i BlackRock har vært inne på at dette kan gjøres ved å utnytte den grønne bevegelsen og klimakrisen, nå har imidlertid pandemikrisen foreløpig løst dette spørsmålet. Den slår to fluer i ett smekk, den sanerer stort sett kapitalformer uten særlig interesse for storkapitalen og finanskapitalen, og den tillater storstilt skaping av kreditt i sentralbanken som kan pumpes inn i systemet. Det blir ingen kritikk av finanskapitalen for urettmessig støtte, og politikerne kan stå fram som de strenge hjelperne av arbeidsplassene og folket.

Størrelsen på den finansielle støtten/kreditten

La oss først se litt på størrelsene i disse bevegelsene. Verdens BNP i 2019 var USD 87 trillioner dollar. Av det var USAs andel 21 trillioner, EUs 16 trillioner og Kinas 14 trillioner USD. Man kan innvende at siden jeg måler dette i USD er USAs BNP satt 25% for høyt. Dersom man måler det som faktisk er produsert hadde tallene vært USA 16, EU 13 og Kina 17 trillioner, men la oss se bort fra det her.

I et intervju 15. oktober, New Bretton Woods Moment, sier IMF sin direktør, Kristalina Georgieva, at det er puttet inn 12 trillioner USD i finanskapital (kreditt eller støtte) hvorav 7,5 trillioner USD er skapt av sentralbankene. Disse 12 trillionene utgjør rundt 14% av verdens BNP. Det tilsvarer omtrent to til tre års kredittilførsel gjennom den tidligere ordinære kanalen, økning av låne/gjeldsberget. I tillegg har det blitt og kommer til å bli sanert bort en del produksjonskapital, slik at forholdet mellom kapital og vare- og tjenesteproduksjonen øker ytterligere. Man kan da anta at denne krisen er tilstrekkelig til å bære kapitalen gjennom 3-5 år uten behov for nye massive tilførsler av finanskapital eller sanering av vare- og tjenesteproduksjonen.

Hvis vi ser litt på konsekvensene av krisen på kort sikt gjenspeiler den det jeg har beskrevet over. Under ser du en graf fra IMF World Economic Outlook fra oktober 2020, som viser utviklingen i forskjellige bransjer under pandemikrisen:

Vi ser det er to bransjer K og L som har gått i pluss under krisen K står for finans- og forsikringsaktiviteter, mens L er eiendomsaktiviteter. Den fulle lista ser slik ut:

Når det gjelder effekten på prisutviklingen av de andre kapitalformene kan vi ta en graf fra den samme blekka, som viser det som kalles p/e ratio, altså forholdet mellom aksjenes utbytte og hva de koster. Som det står i blekka til IMF, ser vi at prisene på aksjer fullstendig har mistet bakkekontakt med utbyttenivået i perioden.

Det er vel slett ikke overraskende at våre lokale økonomiske kommentatorer er tilfredse med utviklingen. Det som kanskje overrasker deg mere er hva som har skapt denne, for kapitalen, svært gunstige utviklingen.

Dødsrater i Norge og USA

Vi blir daglig proppet full i alle kanaler om corona, corona, (jeg foretrekker strengt tatt Steppenwolfs gamle låt Corina, Corina), men la oss se på statistikken for dødsfall slik de presenteres i en fin grafisk utgave her.

Dersom vi ser på Norges dødsfall i år, så langt statistikken går, som er til 11. oktober, ser vi at det i 2020 fram til denne datoen har vært 31 543 dødsfall. For samme periode i 2018 var det 32 168 dødsfall. Det er altså 2% færre dødsfall i år enn i tilsvarende periode i 2018. Dersom vi ser på gjennomsnittet for årene 2015-2019 Var antall dødsfall 31 834, altså fortsatt høyere enn i 2020, til tross for at det var færre innbyggere i Norge i den perioden.

Dersom vi ser på USA som virker sterkt herjet av Covid, så var utgangspunktet før covid kom inn i bildet en årlig utviklingsprognose i dødsfall som vist under:

I 2020 har det vært 2 405 328 dødsfall i perioden fram til 27. september, som er så langt statistikken for USA har kommet. I 2018 var det 2 123 819 dødsfall. Dersom vi legger til veksten i prognosen med 1,12% i 2018 og 1,12% i 2020 tilsvarer antallet i 2018 at det skal være 2 171 658 dødsfall i perioden i 2020. Det vi ser er at det har vært 2 405 328 i perioden, altså noe over 200 000 flere enn prognosen var før corona-epidemien.

Er det rart pandemikrise er kapitalens foretrukne krise?

Les også Tollef Hovig: IMF og kapitaloverfloden

Les andre artikler av Tollef Hovig her.


Forrige artikkelVindkraftvandalene begynner å bli desperate – Motvind må være på vakt
Neste artikkelNorges krig mot Syria