Stortingsvalget: Gjennombrudd for Rødt og seier for utkant-Norge

0

Rødts partileder Bjørnar Moxnes får med seg sju partifeller inn i det nye Stortinget. Nest etter Senterpartiet ble Rødt valgets store vinner. Den avtroppende regjeringa til Erna Solberg ble valgets store taper. Regjeringa med støttepartier gikk tilbake 8 prosent, og Krf havnet under sperregrensa og ble dermed redusert fra 8 til 3 mandater.

NRKs kommentatorer kaller Jonas Gahr Støre for «valgets store vinner». Det må være fordi de ikke leser sine egne oppsummeringer som sier:

Det er Arbeiderpartiets nest dårligste resultat i et stortingsvalg på nesten 100 år.

Utkanten minte oslogryta på at den eksisterer – og vil ha noe å si

MDG økte stortingsgruppa si fra 1 til 3, men i forhold til den voldsomme haussinga i mediene før valget, må det oppleves som et nederlag likevel. Mediefolk i Oslo er sosialt og politisk ganske likt innstilt som kjernevelgerne til MDG, og for dem slutter Norge et sted like nord for Grünerløkka. Utenfor der bor det bare dieselkjørende bønder og andre tapere som de trendy folkene på ståmoped ikke behøver å ta hensyn til.

Men utkanten hevnet seg ved å stemme inn Senterpartiet, SV og Rødt.

Jonas Gahr Støre blir statsminister, men det blir i ei regjering der Arbeiderpartiet står svakere og Senterpartiet og SV sterkere enn forrige gang de satt sammen.

Rødt vant gehør for parolene mot Forskjells-Norge, men protestene mot de økende klasseforskjellene og det økende byråkrat- og kapitalveldet slo også ut til fordel for Senterpartiet og SV.

Det har vært og er fortsatt mange folkebevegelser i utkant- og bygde-Norge som knapt har fått taletid i mediene eller overfor regjering og Storting. Det er protestene mot sentralisering, mot vindkraftvandalismen, mot offentlig vanstyre som nå tar hevn.

Det er talende at protestpartiet Pasientfokus som har akuttsykehus i Alta som hjertesak, får inn 1 representant fra Finnmark.

Valg på planeten Norge

Det som er typisk for en valgkamp i Norge, og som har vært enda mer tydelig denne gangen, er at det føres diskusjoner som om verden ikke eksisterer. Det vil si, verden eksisterer nok, men bare som et speil som reflekterer norske politikeres gavmildhet og rolle som «humanitær stormakt». Den virkelige verden er knapt synlig i debatter og utspill.

Det faktum at Norge i den siste stortingsperioden er blitt en framskutt angrepsplattform for USA med brodd mot Russland, er det knapt noen politikere som har sagt eller ment noe om.

Det faktum at Norge har vært med på et ydmykende tap i en totalt meningsløs krig gjennom 20 år i Afghanistan, snakkes det ikke om.

Partiene har holdt seg langt unna den store mastodonten i rommet, nemlig at regjeringa Solberg i mer enn 18 måneder har drevet landet som en smittevernstat under kommando av Helsedirektoratet og har brutt minst 12 paragrafer i Grunnloven og en serie andre lover og menneskerettigheter, har kandidatene simpelthen latt være å si noe om.

To dager før valget hånte Erna Solbergs avtroppende mannskap både folket og Stortinget med å sende ut forslag til Forlengelse av midlertidige forskriftshjemler om koronasertifikat, oppholdssted under innreisekarantene, samt isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet – med svarfrist 24. september.

Det var å vise fingeren til velgerne og si at uansett hva dere stemmer, så er det Bjørn Guldvog og Espen Nakstad som skal fortsette sitt vilkårlige tiltaksregime fra pressekonferanse til pressekonferanse. Med forlengelse til 1. juli, lå det i kortene at regjeringa tok mål av seg til å forby 1. mai og 17. mai tredje år på rad.

Og dette var det ingen av partipolitikerne som reagerte på. Men de får en ny sjanse. Erna Solbergs forslag om en love om portforbud ble dumpet etter folkelige og faglige protester, og det er fullt mulig for det nye stortinget å sende Solbergs fornyede unntaksforskrift ned i kloakken.

Forventninger til Rødt stortingsgruppe

Rødts Bjørnar Moxnes har gjort en god figur på Stortinget, og har gjort få feil. Det er en av grunnene til at han har fått med seg sju partikamerater i den nye gruppa. Med vararepresentanter og rådgivere blir det et helt orkester, og det øker fallhøyden vesentlig.

Rødt har ingen analyse av de enorme endringene som foregår i verden. Partiet har ikke satt seg inn i hva det vil si at internasjonal finanskapital har styrket sine posisjoner så enormt gjennom nesten to år med «pandemi», og har heller ingen politikk overfor det smitteverndiktaturet norske myndigheter har vært med på å utvikle.

Partiet har heller ikke gjort noen analyse av hva det vil si at USAs hegemoni står for fall og at det økonomiske og politiske verdenskartet tegnes på nytt.

Rødt klarte å hindre vindkraftentusiastene i å ta kontroll over partiets energi- og miljøpolitikk, og endte opp med å bli det beste partiet mot vindkraftvandalismen.

Men Rødt har ikke gjort noen grenseoppgang mot «det grønne skiftet» og den tvers gjennom kapitalvennlige miljøpolitikken til de «grønne» partiene.

Derfor er det en stor fordel at en jordnær og udogmatisk Mímir Kristjánsson fra oljefylket Rogaland er valgt inn på tinget.

Rødt har heller ikke forholdt seg til den økende bevegelsen mot koronadiktaturet, men viktige representanter for partiet, slik som Morten Walløe Tvedt, har gjort en betydelig innsats helt fra første dag.

Rødt må nå designe seg en ny rolle.

De har muligheten til å bli en virkelig venstreopposisjon til Støres regjering og utvikle en systemkritikk som de nye velgerne tydeligvis forventer. Eller de kan bli et mer eller mindre haleheng til regjeringa.

Det er ingen grunn til at Rødt skal drive hestehandel med Støre & co. Rødt er ikke på vippen. Partiet har en posisjon der det både er mulig å være en tydelig motkraft eller å havne i «skyggenes dal».

Lista er lagt høyt, og det er mulig å komme over den. Men det er også mulig å rive, med de følgene det måtte få.

Forrige artikkel«Nå er det vanlige folks tur»
Neste artikkelNatur, klima, partipolitikk og økonomisk vekst
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).