oss 100 kroner!
Av Craig Murray. 18. september, London. Oversatt til norsk av Alf Inge Kristiansen. Først publisert på bloggen til Craig Murray.
En mindre dramatisk dag, men preget av en skamløs og vedvarende utstilling av amerikanske myndigheters insistering på at den har rett til å tiltale enhver journalist og publikasjon, hvor som helst i verden, for publisering av amerikansk hemmeligstemplet informasjon. Dette ble eksplisitt understreket i hele avhørslinjen i denne dagens ettermiddagsøkt.
John Sloboda
Morgenen åpnet med professor John Sloboda fra Iraq Body Count. Han er professor i psykologi og er musikkolog som grunnla Iraq Body Count sammen med Damit Hardagan, og snakket om en felles uttalelse fra dem begge.
Professor Sloboda uttalte at Irak Body Count forsøkte å lage en database med sivile dødsfall i Irak basert på samling av troverdig publisert materiale. Arbeidet deres hadde blitt anerkjent av FN, EU og Chilcot-utredningen. Han uttalte at beskyttelse av sivilbefolkningen var plikten til parter i krig eller i okkupasjon, og målrettede angrep mot sivile var en krigsforbrytelse.
Wikileaks sin utgivelse av de irakiske krigsloggene hadde vært den største kilden av materiale til Irak Body Count og lagt til 15.000 flere sivile dødsfall, pluss gitt ekstra detaljer om mange dødsfall som allerede var registrert. Loggene eller «Significant Activity Reports», var daglige patruljeposter, som ikke bare registrerte handlinger og påfølgende dødsfall patruljene var involvert i, men også dødsfall som de kom over.
Etter publiseringen av de afghanske krigsloggene hadde Iraq Body Count (IBC) henvendt seg til Wikileaks for å være involvert i publiseringen av det tilsvarende irakiske materialet. De mente de hadde samlet en spesiell ekspertise som ville være nyttig. Julian Assange hadde vært entusiastisk og hadde invitert dem til å bli med i mediekonsortiet som var involvert i håndtering av materialet.
Det var 400 000 dokumenter i Iraks krigslogger. Assange hadde tydeliggjort at det må legges stor vekt på dokumentsikkerhet og med nennsom redigering for å forhindre spesielt at navn blir avslørt som kan identifisere personer som kan komme til skade. Det var imidlertid umulig å redigere det volumet av dokumenter for hånd. Så Wikileaks hadde søkt hjelp til å utvikle programvare som kunne hjelpe. IBCs Hamit Dardagan hadde utviklet programvaren som løste problemet.
I hovedsak fjernet dette dataprogrammet i dokumentene som ble redigert, ord som ikke er i engelsk ordbok. Dermed ble f.eks. arabiske navn fjernet. I tillegg ble andre potensielle identifikatorer som yrker fjernet. Noen få ting som nøkkel-akronymer ble lagt til i ordboken. Programvaren ble utviklet og testet på bunker av telegrammer til den fungerte bra. Julian Assange var fast bestemt på at redigeringen skulle være effektiv, og han motsto press fra mediepartnere for å øke hastigheten på prosessen. Assange insisterte alltid på omhyggelig redigering. I praksis, så redigerte de for forsiktig. Sloboda kunne bare snakke for Iraks krigslogger, men disse ble publisert av Wikileaks i en svært redigert form som var helt passende.
Joel Smith reiste seg da for å kryssforhøre for de amerikanske myndigheter. Jeg er sikker på at Smith er en hyggelig mann. Men dessverre er hans utseende mot ham. Du ville absolutt ikke gå inn i en smug hvis han var hvor som helst i nærheten. Første gang jeg så ham, antok jeg at han var på vei mot tiltaleboksen i domstol 11.
Som vanlig i denne høringen var metoden som ble brukt, at Smith satte i gang med å forsøple vitnets omdømme.
[Jeg syntes dette var ganske ironisk, siden Irak Body Count har vært ganske bra for de amerikanske myndigheter. Tanken om at i kaoset i krigen om at det blir rapportert om hvilket som helst sivile dødsfall i lokale medier, det er det åpenbart tull. Hver gang amerikanerne flatbombet Fallujah og alle i den, var det ikke noen lokal journalist som skrev opp navnene på de tusenvis av døde på en mirakuløst eksisterende bredbåndsforbindelse. Iraq Body Count er et godt verifiserbart minimumsantall på sivile dødsfall, men ikke mer. Dets storslåtte påstander har ført til at den (IBC) ble brukt som propaganda for «krigen var ikke så ille» -brigaden. Min egen oppfatning er at du med fordel kan legge til null på tallene deres. Men nå digrerer jeg.]
Smith slo fast at Slobodas kvalifikasjoner er innen psykologi og musikkvitenskap, og at han ikke hadde ekspertise innen militær etterretning, klassifisering og avklassifisering av dokumenter eller beskyttelse av etterretningskilder. Smith slo også fast at Sloboda ikke hadde en amerikansk sikkerhetsklarering (og dermed var i ulovlig besittelse av informasjonen fra de amerikanske myndigheters synspunkt). Sloboda hadde fått full tilgang til alle 400.000 Iraks krigslogger kort tid etter sitt første møte med Assange. De hadde signert en taushetsavtale med International Committee of Investigative Journalists. Fire personer på IBC hadde tilgang til dokumentene. Det var ingen formell bakgrunnssjekk.
For å gi deg en ide om dette kryssforhøret:
Smith: Er du klar over puslebit-identifikasjon?
Sloboda: Det er prosessen med å skaffe informasjon som kan legges sammen for å avsløre en identitet.
Smith: Var du klar over denne risikoen ved publisering?
Sloboda:Ja, vi var. Som jeg har sagt, redigerte vi ikke bare ikke-engelske ord, men yrker og andre slike ord som kan tjene som en ledetråd.
Smith: Når snakket du først med Julian Assange?
Sloboda: Rundt juli 2010.
Smith: «The Afghan War logs» ble publisert i juli 2010. Hvor lenge etter møtte du Assange?
Sloboda: Noen uker.
…..
Smith: Du snakker om en ansvarlig måte å publisere på. Det vil omfatte å ikke navngi amerikanske informanter?
Sloboda: Ja.
Smith: Nettstedet ditt tilskriver drap til forskjellige grupper og fraksjoner i staten så vel som noen utenforstående påvirknings-parter. Det ville indikere varierte og flere kilder til fare for alle amerikanske samarbeidspartnere som er omtalt i dokumentene.
Sloboda: Ja.
Smith: Din uttalelse snakket om en bratt læringskurve fra arbeidet med de afghanske krigsloggene som måtte brukes på arbeidet med Iraks krigslogger. Hva betyr det?
Sloboda: Det betyr at Wikileaks følte at det ble gjort feil i publiseringen av de afghanske krigsloggene som ikke skulle gjentas med Iraks krigslogger.
Smith: Disse feilene innebar offentliggjøring av navn på kilder, ikke sant?
Sloboda: Muligens, ja. Eller ikke. Jeg vet ikke. Jeg hadde ingen involvering i afghanske krigslogger.
Smith: Du ble fortalt at det var tidspress for å publisere?
Sloboda: Ja, jeg ble fortalt av Julian at han ble satt under tidspress, og jeg hørte det fra andre mediepartnere.
Smith: Og det var IBC som kom med programvareløsningen, ikke Assange?
Sloboda: Ja.
Smith: Hvor lang tid tok det å utvikle programvaren?
Sloboda: Noen uker. Den ble designet og testet, deretter raffinert og testet igjen og igjen. Den var ikke klar innen den opprinnelige foreslåtte publiseringsdatoen for Iraks krigslogger var satt, og det er grunnen til at datoen ble forskjøvet.
Smith: Redigeringen ville da fjerne alle ikke-engelske ord. Men det vil fortsatt gi viktige ledetråder til identiteter, som yrker? De måtte redigeres for hånd?
Sloboda: Nei. Jeg sa allerede at yrker ble tatt ut. Programvaren ble skrevet for å gjøre det.
Smith: Det ville la bygninger ligge igjen?
Sloboda: Nei, andre ord som moske ble spesielt fjernet av programvaren.
Smith: Men navn som også er engelske ord vil være igjen i. Som Summers, for eksempel.
Sloboda: Jeg tror ikke det er noen irakiske navn som også er engelske ord.
Smith: Datoer, tider, steder?
Sloboda: Vet jeg ikke.
Smith: Street navn?
Sloboda: vet jeg ikke.
[Sloboda var åpenbart forvirret av Smiths «revolverintervju»-teknikk og hadde blitt drevet til å skyte tilbake like raske og korte svar. Hvis du tenker deg om et øyeblikk, er irakiske gatenavn vanligvis ikke engelske ord.]
Smith: Kjøretøy?
Sloboda: Vet jeg ikke.
Smith: Du sa på en pressekonferanse at du «bare hadde skrapet overflaten» når du så på de 400 000 dokumentene.
Sloboda: Ja.
Smith: Du vitnet om at Julian Assange delte din oppfatning om at de irakiske krigsloggene skulle publiseres på en ansvarlig måte. Men i 2010, i et innspilt intervju i Frontline Club kalte Assange det beklagelig at informanter var i fare, men sa Wikileaks bare måtte unngå potensiell mulighet for urettferdig gjengjeldelse; og de som hadde engasjert seg i forræderisk atferd eller solgt informasjon, løp sin egen risiko. Kan du kommentere?
Sloboda: Nei. Han sa aldri noe lignende til meg.
Smith: Han sa aldri at han syntes prosessen med redigeringen var forstyrrende?
Sloboda: Nei, tvert imot. Han sa slett ingenting slik til meg. Vi hadde en komplett enighet om viktigheten av beskyttelse av enkeltpersoner.
Smith: Ikke alle loggene er knyttet til sivile dødsfall?
Sloboda: Nei. Loggene setter dødsfall i fire kategorier. Sivile. Vertsnasjon (irakiske styrker og politi). Vennlig nasjon (koalisjonsstyrker) og til slutt; Fiende. Loggene detaljerte ikke alltid handlingene der dødsfall skjedde. Noen ganger var militærpatruljene årsaken, noen ganger var det detaljerte beskrivelser om hva de de kom over. Vi flyttet politidødsfall fra kategorien vertsnasjonen over til den sivile kategorien.
[Et av problemene jeg personlig har med IBCs tilnærming er at de aksepterte amerikanske styrkers massive overdrivende beskrivelse av de døde som «fiendtlige». Åpenbart da amerikanske styrker drepte noen, hadde de et insentiv til å liste dem som «fiendtlige» og ikke «sivile».]
Smith: Er du klar over at da «Iraks Signifikante Aktivitetsrapporter» (Iraq Significant Activity Reports – forkortet SAR) ble utgitt online i oktober 2010, inneholdt de faktisk ikke-redigerte navn på samarbeidende individer?
Sloboda: Nei, det er jeg ikke klar over.
Smith leste nå en erklæring fra en ny aktør [Dwyer?] Som uttalte at publiseringen av SAR-meldingene satte samarbeidende individer i alvorlig fare. Dwyer angivelig refererte til to dokumenter som inneholdt navn. Dwyer uttalte også at «militære og diplomatiske eksperter» bekreftet at enkeltpersoner hadde blitt satt i alvorlig fare.
Smith: Hvordan forklarer du det?
Sloboda: Jeg har ingen kunnskap. Det er bare en påstand. Jeg har ikke sett dokumentene det er henvist til.
Smith: Kan alt dette skyldes at Assange “inntok en skjødesløs holdning til redigeringen”?
Sloboda: Nei, absolutt ikke. Jeg så det motsatte.
Smith: Så hvorfor skjedde det?
Sloboda: Jeg vet ikke om det skjedde. Jeg har ikke sett dokumentene det er henvist til.
Det avsluttet professor Slobodas vitneførsel. Han ble ikke utspurt på nytt av forsvaret.
Jeg aner ikke hvem “Dwyer” – navnet som det er hørt – er, eller hvilken bevisverdi hans erklæring kan ha. Det er påtalemyndighetens konstante taktikk å innføre svært tvilsom informasjon inn i rettsforhandlingen ved å legge den til vitner som ikke har hørt om den. Konteksten antyder at “Dwyer” er en amerikansk regjeringstjenestemann. Gitt at han hevdet å sitere to dokumenter han hevdet Wikileaks hadde publisert på nettet, er det heller ikke klart for meg hvorfor de angivelige publiserte dokumentene ikke ble fremlagt for retten og for professor Sloboda.
Carey Shenkman
Vi kommer nå til ettermiddagsøkten. Jeg har problem her. Det neste vitnet er Carey Shenkman, en akademisk advokat i New York som har skrevet en bok om historien til «Espionage Act av 1917» og bruken av den mot journalister. Nå, delvis fordi Shenkman selv er en advokat som ble utspurt av andre advokater, var det til tider at hans vitneførsel inkluderte mange saksnavn som ble kastet rundt, så var ikke betydningen helt klar for lekmannen. Jeg kunne ofte ikke få med meg navnene på sakene. Selv om jeg produserte en fullstendig transkripsjon, ville store biter av det være ugjennomtrengelige for de med ikke-juridisk bakgrunn – inkludert meg – uten en uke til å undersøke det. Så hvis denne påfølgende rapporteringen er kortere og mindre tilfredsstillende enn vanlig, er det ikke Carey Shenkmans skyld.
Disse bevisene var likevel ekstremt viktige på grunn av den klare hensikten som de amerikanske myndigheter viste i kryssforhør om å nå tolke spionasjeloven på en måte som gjør det mulig for dem å straffeforfølge journalister an mass.
Shenkman begynte vitneførsel sine med å forklare at spionasjeloven fra 1917 som Assange ble tiltalt etter, stammer fra den mest undertrykkende perioden i USAs historie, da Woodrow Wilson hadde tatt USA med i første verdenskrig mot massiv offentlig motstand. Loven hadde blitt brukt til å fengsle de som kjempet mot krigen, særlig ledere for arbeidere. Wilson selv hadde karakterisert det som «den sterke hånden for streng undertrykkelse». Utkastet var ekstraordinært bredt, og det var som det fremstod et våpen for politisk forfølgelse.
«Pentagon Papers»-saken hadde fått Edgar og Schmidt til å skrive en berømt analyse av Spionasjeloven publisert i Colombia Law Review i 1973. Den konkluderte med at det var utrolig forvirring om betydningen og omfanget av loven og myndighetens evne til å bruke den. Det ga enormt påtalemessig skjønn om hvem de skulle tiltale, og var avhengig av at påtalemyndighetene oppførte seg klokt og med tilbakeholdenhet. Det var ingen grense for strengt ansvar. Den tredje eller femte mottakeren i kjeden for publisering av hemmeligstemplet informasjon kan straffeforfølges, ikke bare journalisten eller mediet, men også personen som selger eller til og med kjøper eller leser avisen.
Shenkman gjennomgikk tre historiske saker om potensiell straffeforfølgelse av media i henhold til spionasjeloven. Alle hadde involvert direkte president-innblanding og aktiv tilskyndelse til Riksadvokaten. Alle hadde blitt forlatt før «Grand Jury»-nivået i prosessen fordi justisdepartementet hadde vært imot å fortsette. Deres primære bekymring hadde alltid vært hvordan man skiller mellom medier. Hvis du straffeforfulgte en, måtte du tiltale dem alle.
[På siden, for mine faste lesere – det er en forestilling om rettferdighet som helt fraværende fra James Wolffe, Alex Prentice og påtalemyndigheten i Skottland.]
Standardposisjonen var blitt at spionasjeloven ble brukt mot varsleren, men ikke mot forlaget eller journalisten, selv når varsleren hadde jobbet tett med journalisten. Obama hadde lansert den største forfølgelseskampanjen for varslere noensinne under spionasjeloven. Han hadde ikke tiltalt noen journalist for å ha publisert informasjonen de lekket.
Claire Dobbin reiste seg deretter for å kryssforhøre på vegne av de amerikanske myndigheter, som tydeligvis ikke mangler en krone eller to å bruke på flere advokater. Fru Dobbin ser ut som et hyggelig og ufarlig individ. Det var derfor overraskende at når hun snakket, sprang en stemme ut som du kan forestille deg at det kommer fra avkommet til Ian Paisley og Arlene Foster. Dette inntrykket ble selvfølgelig forsterket av at hun fortsatte å argumentere for harde tiltak for undertrykking.
Fru Dobbin startet med å si at Shenkman hadde jobbet for Julian Assange. Shenkman presiserte at han hadde jobbet i firmaet til den glimrende advokaten Michael Ratner, som representerte Assange. Men firmaet var oppløst ved Ratners død i 2016, og Shenkman jobbet nå selvstendig. Alt dette hadde ingen betydning for historien og bruken av spionasjeloven, som han hadde forsket på i samarbeid med en veletablert akademisk ekspert.
Dobbin spurte deretter om Shenkman var på Assanges juridiske team. Han svarte nei. Dobbin pekte på en artikkel han hadde skrevet med to andre, hvorav «bylinen» uttalte at Shenkman var medlem av Julian Assanges juridiske team. Shenkman svarte at han ikke var ansvarlig for «bylinen». Han var en del av laget bare i den forstand at han hadde utført en begrenset mengde arbeid i en veldig underordnet kapasitet for Michael Ratner, som representerte Assange. Han var «plankton» i firmaet til Ratner.
Dobbin sa at artikkelen hadde hevdet at Storbritannia ulovlig arresterte Assange i den ecuadorianske ambassaden. Shenkman svarte at det var synet fra FNs arbeidsgruppe for vilkårlig forvaring, som han sluttet seg til. Dobbin spurte om han sto ved den oppfatningen. Shenkman uttalte at han gjorde det, men det hadde ikke noe betydning for hans forskning om historien til spionasjeloven som han ga vitneuttalelser om.
Dobbin spurte om han, etter å ha skrevet artikkelen, virkelig trodde han kunne avgi objektive vitneprov som ekspertvitne. Shenkman sa ja, han kunne, om historien om bruk av spionasjeloven. Det var fem år siden han hadde forlatt Ratner-firmaet. Advokater hadde alle slags klienter som på en eller annen måte var veldig løst knyttet til annet arbeid de utførte. De måtte lære å legge til side dette og være objektive.
Dobbin sa at 2013-artikkelen uttalte at Assanges utlevering til USA var nesten sikker. Hva var grunnlaget for denne påstanden? Shenkman svarte at han ikke hadde vært hovedforfatter av den artikkelen, som tre personer ble kreditert med. Han kunne rett og slett ikke huske denne setningen på dette tidspunktet eller tanken bak den. Han ønsket å vitne om spionasjeloven, som han nettopp hadde skrevet den første historiske studien om.
Dobbin spurte Shenkman om han vitnet pro bono? Han svarte nei, han vitnet som et betalt ekspertvitne for å snakke om spionasjeloven.
Dobbin sa at forsvaret hevdet at Obama-administrasjonen hadde tatt beslutningen om ikke å tiltale Assange. Men etterfølgende rettsuttalelser viste at det fortsatt pågikk en etterforskning (Dobbin tok ham gjennom flere av disse, veldig sakte). Hvis Assange virkelig hadde trodd at Obama-administrasjonen hadde droppet ideen om påtalemyndighet, hvorfor skulle han da ha blitt i ambassaden?
Shenkman svarte at han var veldig forvirret over hvorfor Dobbin skulle tro at han hadde noen anelse om hva Assange visste eller trodde på hvilket som helst tidspunkt. Hvorfor stilte hun ham stadig spørsmål om forhold som han ikke hadde noen forbindelse med i det hele tatt – og ikke hadde noe å fortelle om?
Men hvis hun ønsket hans personlige syn, så hadde det selvsagt pågått etterforskning siden 2010. Det var vanlig praksis for justisdepartementet å ikke stenge muligheten for fremtidige anklager. Men hvis Holder og Obama hadde ønsket å straffeforfølge, ville de ikke ha anlagt tiltale før de forlot kontoret og fått ros og anerkjennelse, i stedet for å overlate det til Trump?
Dobbin spurte deretter et tredelt spørsmål som tappet min vilje til å leve. Shenkman ignorerte det fornuftig og stilte sitt eget spørsmål i stedet. “Forventet jeg denne tiltalen? Nei, jeg trodde aldri vi skulle se noe så politisk som dette. Det er ganske ekstraordinært. Mange akademikere er sjokkerte.”
Dobbin flyttet nå retningen til hovedpoenget til de amerikanske myndigheter posisjonen. Hun inviterte Shenkman til å bli enig med en rekke setninger som er kirsebærplukket fra amerikanske rettsdommer i løpet av årene, som alle påståtte å vise en uhemmet rett til å sette journalister i fengsel under spionasjeloven. Hun startet med Morison-saken i den fjerde ankekretsen og et sitat om at «en statsansatt som stjeler informasjon har ikke rett til å bruke den første grunnlovstillegget som et skjold». Hun inviterte Shenkman til å bli enig. Han nektet å gjøre det, og sa at spesielle omstendigheter i hvert tilfelle må tas i betraktning, og varsling kan ikke karakteriseres som å stjele. Motstridende meninger eksisterer, inkludert en nylig 9. ankekretsdom vedrørende Snowden. Så nei, han var ikke enig. I tillegg handlet ikke Morison om en forlegger. Obama-rettsforfølgelsen viste det historiske mønsteret for å straffeforfølge varseleren, ikke forlaget.
Dobbin siterte deretter en høyesterettsavgjørelse med et navn jeg ikke fikk tak i, og et sitat om at «det første grunnlovstillegget ikke kan dekke kriminell oppførsel». Deretter slengte hun ut en annen sak mot ham og et nytt sitat. Hun utfordret ham til å være uenig med Høyesterett. Shenkman sa at øvelsen hun var holdt på med ikke var relevant. Hun plukket individuelle setninger fra domsavsigelser i komplekse saker, som involverte svært forskjellige tiltaler. Denne saken handler ikke om ulovlig avlytting utført av media som for eksempel en sitering omhandlet.
Dobbin spurte deretter Shenkman om uautorisert tilgang til offentlige databaser er beskyttet under den første grunnlovstillegget. Han svarte at dette var et svært omstridt spørsmål. Det var for eksempel en rekke motstridende dommer i forskjellige ankekretser om hva som utgjorde uautorisert tilgang.
Dobbin spurte om hacking av passord ville være uautorisert tilgang. Shenkman svarte at dette ikke var et enkelt spørsmål. I denne saken var det ikke nødvendig å hakke passordet for å skaffe dokumenter. Og kunne hun definere «hacking» i juridisk forstand? Dobbin sa at hun snakket som lekmann. Shenkman svarte at hun ikke skulle gjøre det. Vi er i en domstol, og han blir forventet å vise ekstrem presisjon i sine svar. Hun bør oppfylle samme standard i spørsmålene sine.
Til slutt avslørte Dobbin nøkkelpunktet hennes. Det er vel sikkert at alle disse omstridte punktene derfor er saker som skal avgjøres ved de amerikanske domstolene etter utlevering? Nei, svarte Shenkman. Politiske forbrytelser var en hindring for utlevering fra Storbritannia i henhold til britisk lov, og vitnemålet hans viste at beslutningen om å straffeforfølge Assange i henhold til spionasjeloven var helt politisk.
Fru Dobbin vil gjenoppta sitt kryssforhør av Shenkman i morgen.
KOMMENTAR
Jeg har to hovedpoeng å komme med. Den første er at Shenkman ble sendt en 180-siders bevisoppgave fra påtalemyndigheten om morgenen for hans vitnemål, klokka 03:00 (hans lokale tid), før han avga vitnemål kl. 09:00 (hans lokale tid). En andel av dette var helt nytt materiale for ham. Han blir så utspurt om det. Dette fortsetter å skje med hvert vitne. På toppen av dette, som nesten alle vitner, adresserte hans tidligere innleverte uttalelse den første tiltalen, ikke den andre etterfølgende tiltalen som ble forandret i siste sekund, og som introduserer noen helt nye lovbrudd. Dette er en latterlig prosedyre.
Mitt andre hovedpoeng er at det, etter å ha vært veldig kritisk til dommer Baraitser, ville det være uhøflig å ikke legge merke til at det ser ut til å være en klar endring i hennes holdning til saken, da påtalemyndigheten gjør rettsaken til et fullstendig rot. Om dette gjør noen forskjell på lang sikt, tviler jeg på. Men det er hyggelig å være vitne til.
Det er også rimelig å merke seg at Baraitser så langt har motstått sterkt amerikansk press for å forhindre at forsvarsvitnene i det hele tatt blir hørt. Hun har bestemt seg for å høre alle vitnemålene før hun bestemmer seg for hva som er og ikke er tillatt, mot påtalemyndighetens ønske om at nesten alle forsvarsvitner blir ekskludert som irrelevante eller ukvalifiserte. Hun vil ta den avgjørelsen når hun vurderer sin domsbeslutning, og det er derfor påtalemyndigheten bruker så mye tid på å angripe vitnene ad hominem i stedet for å adressere deres faktiske vitnemål. Det kan godt være en feil fra deres side.
Bidrag til Craig Murrays blogg her.
De fem foregående referatene:
