Selv sjefen for Atlantic Council vet det. NATO råtner på rot.

0
Soldater fra Telemark bataljon på skyefelt med Leopard 2A4 stridsvogner under NATOs operasjon enhanced Forward Presence i Litauen / Forsvaret

Du vet at NATO er i trøbbel når sjøl sjefen for Atlantic Council, NATOs «tenketank», innser at spillet er over. For slik må man lese den kronikken presidenten deres, Frederick Kempe, publiserte på CNBC 14. juni 2020. Kronikken har tittelen: U.S. and European tensions jeopardize 75 years of democracy, open markets and individual rights.

– Et tektonisk, strategisk skifte

La oss se hva Kempe har å si:

Det er på tide å ta akutte tiltak for å avverge faren for «transatlantisk frakobling», et strategisk skifte som vil sette i fare mer enn sju tiår med framganger for demokrati, åpne markeder og individuelle rettigheter.

Med all den nylige oppmerksomheten rundt den pågående økonomiske og teknologiske frikoblingen av USA og Kina, har altfor liten oppmerksomhet blitt viet en langsommere, farlig voksende transatlantisk splittelse.

Hvis vi ikke tar den alvorlig kan resultatet bli et tektonisk, strategisk skifte bort fra det transkontinentale forholdet som bygde og definerte Europa etter andre verdenskrig og formet de siste 75 årene globalt. I en tid der den globale maktbalansen skifter i Kinas retning, kan en transatlantisk fiasko bli en avgjørende geopolitisk faktor.

Det er særlig to begivenheter i den siste tida Kempe mener er symptomatiske for krisa i NATO og som er symboler på den langsomme frakoplinga av Europa fra USA. For det første nevner han Donald Trumps beslutning om å trekke tilbake 9.500 soldater fra Tyskland for så å sette et tak på 25.000.

Les: USA trekker 9500 soldater ut av Tyskland – og flytter de fleste til Polen

For det andre nevner Kempe Angela Merkels beslutning, som kom noen dager før dette, om å avslå invitasjonen fra Donald Trump om å delta på et møte i G7 i USA. Hennes avslag førte til at det ikke ble noe møte.

Les: G7 er steindødt

Kempe frykter hva Kinas interesse for Europa vil føre til:

Det som blir stadig tydeligere er at Kina anser Europa som en viktig faktor i sin innsats for å få global innflytelse. Langt mindre tydelig er hvor Europa vil lande når de nye geopolitiske brikkene faller på plass – og hva slags Europa det vil være.

Utvalget av mulige utfall er svimlende.

Atlantic Council ble grunnlagt i 1961 for å være en amerikansk tenketank for det de kaller «det atlantiske fellesskapet», og er i praksis en ideologisk anfører for NATO. De har stått i spissen for en rekke ideologiske kampanjer i den kalde krigens ånd, slik som da de foreslo en terrorhandling mot Kertsj-brua ved Azovhavet, og har også ivret for mer overvåking og psykologisk krigføring, blant annet gjennom Cyber Statecraft Initiative.

Når deres sjef sier at NATO er i eksistensiell krise, er det grunn til å merke seg det.

Se forøvrig: Atlantic Council advarer mot steigan.no

Krampaktig plan for gjenoppliving

Kempe ser for seg tre mulige scenarier:

  1. I den beste av alle verdener (for ham og hans like) vil USA kople seg til Europa igjen og Europa vil forene seg under USAs ledelse for å møte utfordringa fra Kina.
  2. Et mellomscenario der et mer og mer splittet Europa flyter uten strying mellom stormaktene, USAs globale innflytelse fortsetter å krympe og Europa blir en kasteball mellom stormaktene.
  3. Et tredje scenario der Europa allierer seg tettere med et autoritært Kina og gir opp sine verdier (!) utfra økonomiske interesser, og dessuten inngår kompromisser med Russland. Det vil være en strategisk trasantlantisk frakopling med uante konsekvenser.

Det er interessant å se at Kempe (realistisk nok) ikke ser for seg et sterkt og forent Europa som sjølstendig aktør mellom stormaktene.

Kempes plan for å gjenoppliving av den transatlantiske enheten har noe krampaktig og patetisk over seg. Det er fem punkter:

  1. Omfavne og legge mening i NATOs 2030-plan for å gi alliansen en sterkere politisk og global dimensjon. Uten dette vil NATOs betydning forfalle raskere enn alliansens tilhengere ser ut til å forstå.
  2. Slutte seg til Boris Johnsons forslag om et D-10, altså G7 pluss Australia, Sør-Korea og India.
  3. Bygge videre på det såkalte Three Seas Initiative. (Forklart nedenfor.)
  4. Trekke tilbake beslutninga om å trekke 9.500 USA-soldater ut av Tyskland.
  5. Gjenopplive regjeringssamarbeid og privatfinansiert transatlantisk samarbeid med utveksling av studenter og forskere, slik det var før.

Det såkalte Three Seas Initiative er ikke noe annet enn Polens nye versjon av en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.

Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.

Pilsudski var den første europeiske lederen som sendte gratulasjoner til Adolf Hitler da han ble kansler i 1933. Da Pilsudski døde sendte Hitler utenriksminister Ribbentropp til Warszawa som Nazi-Tysklands representant i begravelsen.

Les: USA og balkanisering av Europa

Atlantic Council har lenge støttet Three Seas Initiative, men å tro at det vil forene Europa, er verre enn å tro på julenissen. Enhver tysk politiker som ikke er totalt blind vet at den moderne versjonen av Intermarium, i likhet med den gamle, ikke bare er anti-russisk, men også anti-tysk.

Bløffen om at NATO sprer demokrati

Kempe skriver naturligvis at NATO sprer demokrati, slik Jens Stoltenberg gjør, men alle som har opplevd NATOs handlinger på Balkan, i Libya og Syria og fått deres bomber i hodet eller er blitt angrepet av deres terrorister vet hva «NATO-demokrati» er for noe. Det blir jo også en kalddusj for Kempe og Stoltenberg når selv deres gode venner og kolleger i Freedom House erklærer at fem av NATOs egne medlemsland ikke er demokratier, nemlig Albania, Ungarn, Montenegro, Makedonia og Tyrkia. Polen kaller de et «semi-konsolidert demokrati». Freedom House er en annen USA-finansiert tenketank, som i likhet med Atlantic Council hører til regimeskiftekamaratene.

Men deres rapport Nations in Transit 2020 – Dropping the Democratic Facade er jo ikke akkurat jubelnytt for NATO. Deres sentrale konklusjon er:

Et økende antall ledere i Sentral- og Øst-Europa har til og med droppet og å late som om de spiller etter demokratiets regler.

For det hadde jo vært så mye bedre om de i likhet med resten av lederne i Europa i det minste hadde hatt dannelse nok til å late som om de spilte etter demokratiets regler.

Nå er det jo heller ikke, som den Russland-baserte irske journalisten Bryan MacDonald skrev, noen seriøse ledere i Berlin, Roma eller Paris som tror at Russland er noen trussel mot deres land. NATO-landenes miltærutgifter er femten ganger større enn Russlands. NATOs opprustningshysteri, som Jens Stoltenberg er markedssjef for, er først og fremst, en gigantisk pengeslusing over til det militærindustrielle komplekset i USA. Skulle den krigen de trener så frenetisk på virkelig komme, ville store deler av Europa bli utslettet.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelBør det bo mennesker i Agder?
Neste artikkelHva mener eliten om NATO? Forsvar, transatlantisk sikkerhet eller projisering av makt?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).