Hva mener eliten om NATO? Forsvar, transatlantisk sikkerhet eller projisering av makt?

0
Demonstrasjon mot NATO-øvelsen Defender 2020 på Potsdamer Platz i Berlin. Shutterstock

Amerikanske tropper er i Europa for å forsvare den transatlantiske sikkerheten og for å hjelpe å projisere amerikansk makt lenger unna, sa den tyske ambassadøren Emily Haber på mandag etter at president Donald Trump kunngjorde planer om å kutte amerikanske tropper i Tyskland til bare 25.000.

Av Terje Måløy.

Ifølge Reuters sa ambassadøren:

«Samarbeidet vårt om militære- og sikkerhetsspørsmål har alltid vært veldig nært og vil forbli slik,» fortalte Haber på et virtuelt møte som ble arrangert av tankesmia Council on Foreign Relations. «Amerikanske tropper … er ikke der for å forsvare Tyskland. De er der for å forsvare den transatlantiske sikkerheten. … De er også der for å projisere amerikansk makt i Afrika, i Asia.»

Som kjent er Council on Foreign Relations en veldig mektig tankesmie i USA og har stor innflytelse på utformingen av USAs utenrikspolitikk. Og den tyske ambassadøren, når hun sier noe slikt til sentrale folk i USA, representerer den tyske regjeringen.

Haber sa helt ærlig og bokstavelig talt at de amerikanske troppene ikke er i Tyskland for å sikre Tysklands sikkerhet eller for å forsvare landet fra noen.

Men det er ikke alt. Ambassadøren sa også veldig åpent at de amerikanske soldatene er der for å «projisere» USAs dominans i Afrika og Asia.

Det påfallende underdanige her er at hun ikke mente dette som kritikk, men som et salgsargument for at basene skal bli værende, og talen er en del av kampanjen i USA for å forhindre tilbaketrekkingen av tropper kunngjort av Trump.

At soldatene ikke er der for forsvar, er tydeligvis allmenn kunnskap i den europeiske politiske eliten. Utsagnet ligner veldig på hva Jens Stoltenberg sa for et par år siden, også som et salgsargument, da det var bekymring for at USA skulle redusere troppenivået i Europa:

«Et sterkt NATO er bra for Europa og det er også bra for USA. USAs tilstedeværelse i Europa hjelper til med å beskytte Europa, men det hjelper også USA til å projisere makt til Midtøsten og Afrika.»

Haber sa at soldatene forsvarer «transatlantisk sikkerhet». Ordet ‘transatlantisk’ er ofte brukt i disse engere kretser, men hva betyr det nøyaktig? Er det noe land rundt Nord-Atlanteren som truer sikkerheten i regionen? Alle de transatlantiske landene er uansett en del av NATO.

På den annen side, føler ganske mange land – i Afrika, Midtøsten og Asia – sin sikkerhet truet av en NATO som ikke bare sikrer USAs dominans over det nord-atlantiske området, men nå snakker mer og mer om å handle globalt («take a broader approach globally»). Samtidg skal organisasjonen fra i år av «styrkes politisk»,  dvs. en redusert mulighet for at medlemsland kan følge en uavhengig kurs i økonomiske og diplomatiske spørsmål, enn si i psykologiske operasjoner. Land utenfor alliansen kan like gjerne legge ned ambassadene i enkeltland, flytte diplomatene til Washington og spare litt penger.

Og la oss se på hva å «projisere» makt til Midtøsten og Afrika og Asia (ikke småtteri!)  faktisk innebærer.

(Kart:Wikipedia)

Påminnelse: USA har delt verden i 6 regionale «amerikanske hovedkvarter» (samt «romstyrker» fra 2020). Og det amerikanske Afrika-hovedkvarteret (AFRICOM) er ikke basert i Afrika, det har hovedkvarter i europeiske Stuttgart. Ingen afrikansk stat ville ha de amerikanske soldatene hos seg, fordi de ikke ønsket å bli okkupert og kolonisert igjen av utenlandske væpnede styrker. Representanter for suverene land vil ikke ha utenlandske tropper på sin jord!

Transatlantikerne som forteller deg skrøna om å beskytte Europa fra stadig nye (og geografisk fjernere) trusler, vet slikt veldig godt. For et drøyt år siden publiserte den innflytelsesrike militære amerikanske tankesmia RAND en studie som konkluderte med at Russland ikke hadde noen aggressive hensikter og antageligvis ikke en gang ville svare på styrkekonsentrasjoner nær landets grenser. Studien, som kjølig vurderer nesten 50 måter å knekke Russland på, sier videre at Russland ikke har planer om å skaffe seg likeverdig eller større militær makt enn USA.

I tillegg sier RAND-studien også veldig åpent at denne høyere militære tilstedeværelsen som i dag kreves av media og politikere nærmere den russiske grensen, dvs. «spydspisser» i de baltiske statene, baser i Polen, spesialstyrker i de kaukasiske fjelldalene eller US Marines i Norge, ikke er noe mer enn et forsøk på å tvinge Russland til å ruste opp. «prompt a costly Russian response» (s9). Store militærøvelser er: «unlikely to prompt a costly Russian response unless the exercises also send risky signals.»; dvs. hvis de ikke er så realitiske at det er uklart om de er øvelser eller ekte angrepsforberedelser, vil de ikke skape den ønskede russiske opprustningen.

Videre, «taking the further step of deploying [intermediate range nuclear] missiles to Europe (…) would also almost certainly prompt a Russian response, potentially involving substantial resources». Så den amerikanske militærets strategiske planene er å provosere fram en spent situasjon, der det ønskede resultatet er store russiske styrker og atomraketter som peker mot Europa/Norge.

Planene hører kanskje grei ut hvis man har tilgang til en dyp bunker i åsene rundt Washington, men det kan knapt beskrives som å «beskytte Europa». De sliter bare med en treig russisk respons, der RAND påpeker «Russia is not seeking military parity with the United States».

Og NATOs forrige øverstkommanderende i Europa (SACEUR) den amerikanske generalen Phillip Breedlove, sa på en kongresshøring i februar 2016 at de amerikanske styrkene i Europa (EUCOM) forbereder seg på å kjempe en krig i Europa:

«EUCOM, som arbeider med allierte og partnere, avskrekker Russland nå og forbereder seg på å kjempe og vinne om nødvendig».

Det er ikke en tilfeldighet at krigen den amerikanske generalen ser for seg styrkene skal kjempe og vinne om nødvendig, skal skje i Europa. Dersom generalen hadde antydet slagmarken i denne krigen ville være i selve USA, ville kongressen trolig ha vært mindre begeistret.

Generasjonen av ledere som opplevde den forferdelige andre verdenskrig på kroppen, er nesten borte. Frykten for krig er forsvunnet, blant lettsindige journalister og politikere, og også blant de militære, som bare har opplevd lette angrep på land i den tredje verden (som lederne før første verdenskrig bare hadde opplevd seierrike kolonikriger).

Mikhail Gorbatsjov advarte for bare noen måneder siden: «Stemmer som erklærer at krig er akseptabelt, at bruk av makt er akseptabelt, blir hørt oftere. Atomvåpen blir hyllet igjen. Lufta lukter av krig.»

Denne artikkelen ble først publisert på Midt i fleisen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.