«Russiagate» – historien som smuldret opp til nesten ingenting

0
Dette har vært ideen bak fortellingen om "Russiagate": Vladimir Putin skal liksom ha brukt internett til å sikre seieren for Donald Trump. Karikatur fra Shutterstock.

I to år har medier og politikk i USA vært dominert av fortellingen om at Russland påvirket presidentvalget i 2016 slik at Donald Trump og ikke Hillary Clinton vant. For det var jo meningen at Clinton skulle vinne og tanken på at det skulle være noe ved henne eller hennes politikk som gjorde at hun tapte, var så uuholdelig for Demokratene og det politiske etablissementet at det måtte være russernes skyld. Myten om «Russiagate» ble født innen 24 timer etter nederlaget, men til denne dag har ikke alt sirkuset, alle etterforskerne og alle de dyre advokatene klart å spa oppp noe som en gang likner skyggen av et bevis for at det var Russland som fikset valget. To rapporter til Senatet i USA gir tvert om noen ganske andre informasjoner, skriver Aaron Maté i The Nation. Omtalen av dem i mediene gir derimot et annet inntrykk, skriver han:

«Overskriftene advarer om at russiske troll har forsøkt å undertrykke de afro-amerikansk stemmene, fremme de grønnes kandidat Jill Stein, rekruttere «agenter» og «så splid» eller «hacke 2016-valget» via sexleke-annonser og Pokémon Go. «Rapportene,» skriver David Ignatius i The Washington Post, «beskriver en sofistikert, russisk satsing på flere nivåer for å bruke alle tilgjengelige verktøy i vårt åpne samfunn for å skape sinne, mistillit og sosial uorden,» noe som viser at russerne, «takket være Internett … synes å være å perfeksjonere denne svartekunsten. «Ifølge Michelle Goldberg fra The New York Times,» ser det ut som om «russisk desinformation» forandret retningen på amerikansk historie » i hårfine konkurransen i 2016-valget, da» russisk trolling kan ha utgjort forskjellen. «

Rapportene er utarbeidet av University of Oxfords Computational Propaganda Research Project og firkaet New Knowledge. Rapportene plukker fra hverandre dokumentet fra spesialanklager Robert Mueller fra februar 2018 og viser at det ikke sier noe av betydning om en slik påvirkning. Bare 6 prosent av Twitter-meldingene, 18 prosent av dem på Instagram og 7 prosent på Facebook handlet om kandidatene i det hele tatt.

Dokumentet til Mueller snakket om at 126 millioner velgere kunne ha blitt påvirket. Men det viser seg at det beløpet som ble brukt av de agivelige russiske trollene fra 2015 og ut valgkampen var 46.000 dollar, eller 0,05 prosent av det som ble brukt i valgkampen totalt. En avsløring fra Google viser at kontoer med russisk forbindelse brukte 4.700 dollar på valgkampen.

I sin tid sammenliknet visse politikere i USA «Russiagate» med Pearl Harbor, altså det japanske angrepet på flåtebasen på Hawaii som fikk USA til å gå til krig mot Japan.

De systemlojale mediene har hjemme har naturligvis messet om «Russiagate» i alle disse månedene, men det har som vanlig bare vært avskrift av deres storebrødre i USA. Fake news på tomgang. Og så har altså berget knapt nok født ei mus.

Les: Hvor ble det av «Russiagate»?

Russiagate brukes for å disiplinere progressive

Tror dere på «Russiagate», Klassekampen?

Forrige artikkelEtiopias president: – Dere må holde opp med politikken med åpne grenser i EU
Neste artikkelDen syriske hæren har omringet Manbij for å hindre tyrkisk angrep
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).