Arbeiderklassen og venstresidas sammenbrudd

61
Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001) The Paris comune

Venstresida er ikke bare i full forvirring, den er politisk fallitt fordi den har vendt arbeiderklassen ryggen. Det finnes ikke vakre måter å si det på: Venstresida har forrådt arbeiderklassen – og arbeiderklassen betaler tilbake med å vende ryggen til venstresida.

I en viktig artikkel i Morgenbladet tok daglig leder i For velferdsstaten, Linn Herning, opp et helt sentralt problem for arbeiderbevegelsen av i dag. Hun forteller om sin skremmende opplevelse da hun opplevde at marsjerende fascister tok opp krav hun sjøl tar opp.  – Ytre høyre gjør krav på standpunkter jeg har.

I denne artikkelen tar hun opp et hovedspørsmål for arbeiderbevegelsen og venstresida: Hvordan skal vi forholde oss til at ytre høyre, det være seg høyrepopulister eller beint fram fascister, står fram som forsvarere av standpunkter som deler av venstresida har forlatt?

Forræderiet mot arbeiderklassen

Sovjetunionens sammenbrudd la veien åpen for en massiv offensiv fra internasjonal monopolkapital mot arbeiderklassen over hele verden. I løpet av 25 år er kapitalens andel av den samfunnsmessige verdiskapinga tilbake på det høye nivået den lå på rundt 1900 og klasseforskjellen mellom de rikeste og den vanlige arbeideren er like stor som den var da.

Dette hadde ikke vært mulig om ikke venstresida og arbeiderbevegelsen hadde lagt ned klassekampen og vendt ryggen til arbeiderklassen.

Den sosialistiske venstresida kapitulerte i land etter land og la seg under det sosialdemokratiske hegemoniet. De fulgte Maggie Thatchers parole There Is No Alternative – TINA. Og sosialdemokratiet ble sosialliberalt.

I Norge ble grunnen lagt av Gro Harlem Brundtland og hennes elev Jens Stoltenberg. Da Tony Blair og hans New Labour vant i Storbritannia, erklærte Stoltenberg seg straks som hans tilhenger.

Og vi har fått EUs fire friheter og EØS som er beregnet på å fremme kapitalens klasseinteresser og nedkjempe arbeiderklassens lønninger, rettigheter og sosiale goder.

Kjernen i den globaliserte kapitalismen er fri flyt av kapital over hele kloden for å sikre seg den billligste arbeidskrafta. Sosialdemokratiet og deres avleggere har akseptert dette og godtar også fri flyt av arbeidskraft, slik at kapitalen kan erstatte hjemlige arbeidere med billigere immigranter.

Både de blå og de rødgrønne har privatisert tidligere offentlige goder og tjenester, men ingen slår den enorme privatiseringa av helse- og velferdsordninger som skjedde under Jens Stoltenbergs to rødgrønne regjeringer.

I den samme prosessen gikk de sosialistiske partiene bort fra å prioritere klassekampen og over til identitetsspørsmål. Arbeiderorientert feminisme ble erstattet med borgerlig feminisme. Det var ikke fyrstikkarbeiderskenes feminisme vi fikk demonstrert rundt valget i USA i 2016, det var monopolborgerskapets feminisme, krigsforbryternes og milliardærenes feminisme. Og venstresida viste sitt ideologiske sammenbrudd ved ikke å kunne se forskjellen.

Som Simon Winlow, Steve Hall og James Treadwell skriver i boka The Rise of the Right:

The left lost interest in the traditional field of political economy, and instead opened up new theaters of conflict on the field of culture. Generally speaking, the left accepted the capitalist horizon.

De siterer H. Wilford bok The CIA, the British Left and the Cold War: Calling the Tune? der han skriver:

Central to this was the abandonment of class and the turn to language, cultural identity and social movements… The American liberal-progressivist habit of demonizing socialism by placing it in the same breath as fascism was imported into Europe to provide more attractive and subtle support to the conservative right’s demonization program.

Anførerne for denne nyliberale venstrepolitikken blir rikelig belønnet av sine oppdragsgivere og kan vente seg trygge posisjoner med milliongasje og utgiftskonto. Taperne i dette spillet er først og fremst arbeiderklassen. Denne grafen fra USA viser det tapet vanlige lønnsmottakere har hatt når det gjelder andelen av bruttonasjonalproduktet, ned  fra 51% i 1970 til litt over 42% i  2015.

Arbeiderklassen vender venstresida ryggen

Det eksisterer en stor forakt for arbeiderklassen på den småborgerlige venstresida. Dette forsterkes av at det nå er identitet og kulturelle holdninger som gir kred. Arbeiderklassen har ofte tradisjonelle holdninger til kulturelle spørsmål. Venstresida, småborgerlig som den er, oppfatter arbeiderne som konservative eller i verste fall reaksjonære. Monopolborgerskapet derimot, framstår som «kulturelt progressive» og derfor mer attaktivt for en «venstrepolitiker» som vil opp og fram her i verden.

Klasseforakt lukter. Arbeidsfolk har ingen problemer med å kjenne lukta av denne forakten, og de reagerer deretter. Når den borgerlige middelklassetenkninga tok hegemoniet i venstrepartiene, skilte de lag med arbeiderklassen. De aksepterte kapitalens premisser og omfavnet det de indiviuelle mulighetene dette angivelig skulle gi. (At denne individualismen så koker ned til å bli lydig kveg under Facebooks, Googles og Apples herredømme er en annen sak.)

Grafen viser de franske partienes oppslutning i arbeiderklassen, Front National, venstrefronten, de grønne, republikanerne og sosialistpartiet

Høyreekstremistene fisker i rørt vann

Dette legger veien vid åpen for høyreekstremister og til og med fascister. De kan enkelt og greit ta over en del av de sakene som venstresida har forlatt og legge dem  inn i sin fortolkning og ideologi.

I land etter land ser vi at det er ulike varianter av ytre-høyre-partier som tar over arbeiderklassevelgerne. Det har skjedd i Storbritannia med UKIP, det skjer i stor stil i Frankrike med Front National der partiet gjør reint bord i de gamle industriområdene som pleide å være hjemmebane for sosialister og kommunister – og vi ser det naturligvis i Sverige, identitetspolitikkens høyborg.

Jens Rydgren, professor i sosiologi ved Stockholms universitet er redaktør for boka Class Politics and the Radical Right. Han sier at det har pågått «en proletarisering av høyreekstremismen» i de seinere tiårene.

Det handlar om väljargrupper som har blivit mer utsatta de senaste decennierna, de har jobb som håller på att försvinna, som är konkurrensutsatta globalt sett. De har också en position i samhället där man generellt är mer utsatt.

I den boka Rydgren er redaktør for skriver hans kollega Simon Bornschier en artikkel under tittelen: The populist right, the working class, and the changing face of class politics.  Han skriver at det nå er vitenskapelig belagt at arbeiderklassen er overrepresentert blant de høyreekstreme populistiske partienes velgere. Hans forklaring er at dette henger sammen med utviklinga av den globaliserte kapitalismen.

Vi viser at taperne i den ekonomiske moderniseringa faktisk avstår fra å stemme, mens de som misliker den kulturelle moderniteten støtter det populistiske ekstremhøyre. Selv om vi kontrollerer for politisk preferanse og en rekke andre faktorer, så viser det seg at det er en overrepresentasjon av arbeidere i det ekstreme høyres velgermasse. Arbeiderklassen ser nå ut til å være rotfestet i dette segmentet av velgerne. Selv om de ikke er verst stilt i det post-industrielle samfunnet, så har de opplevd en relativ nedgang i forhold til etterkrigstida, som gjør dem mottakelige for den kulturelle appellen til ekstremhøyre.

Maria Oskarson, dosent i statsvitenskap ved Göteborgs universitet peker på at:

– I takt med att Socialdemokraterna och Moderaterna som de två största partierna har kommit allt närmare varandra i centrala frågor, så har det funnits ett utrymme för att artikulera och mobilisera den här typen av auktoritära värderingar som ligger bakom stöd till exempelvis Sverigedemokraterna.

Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001)
Pariserkommunen

Tilbake til klassekampen

Venstresidas svar til nå har vært å skjelle ut arbeidere som stemmer FN, Trump eller UKIP. Om de ikke sier «deplorables», slik Hillary Clinton gjorde, så er det det de mener. Hvis målet er å bli relevant igjen, må denne holdninga legges bort umiddelbart. Den eneste måten venstresida kan bli relevant igjen og bli en kraft i kampen mot den stadig grovere utbyttinga som den globaliserte kapitalisdmen bedriver, er å vende til bake til start, tilbake til rute én på brettet. Som Simon Winlow, Steve Hall og James Treadwell skriver i The Rise of the Right:

For oss er det opplagt at venstresida må vende tilbake til arbeiderklassen. Det er arbeiderklassen som må vinne kampen for sosial og økonomisk rettferdighet. Middelklasseliberalere verken kan eller vil vinne denne kampen på deres vegne.

 

 

 

61 KOMMENTARER

  1. Din «analyse» er nok langt på vei riktig. Men hvordan skal vi komme videre – eller tilbake»? Jeg tror at skal vi få vanlige folk til å lese slike artikler og ville være med å gjøre noe med det, må vi først tenke på språket vi bruker – det kan være enkelt og sivilisert sjøl om vi er sinte og utdannete intellektuelle (i større eller mindre grad) . For det ligger jo inne i analysen – at det er flest intellektuelle som driver med politikk i dag.
    Etter språket tror jeg at holdningen til «vanlig arbeid» altså f eks håndverksarbeid og annet du bruker hender på i tillegg til hode og teknikk, må bli en viktig del av skoleopplæringen. Da kan vi forhindre at potensielle politisk aktive ungdommer går lei og slutter skolen alt for tidlig. Og vi har vel forlatt mye av den politiske «oppdragelsen» av unge – har vi ikke?
    Men først og fremst må vi til en vis grad stå sammen. Det går ikke i dag å skjelle ut våre nærmeste samarbeidspartnere. Altså: Slutt med angrep både på SV og AP og andre tilsvarende, konsentrer kreftene om konstruktive emner og forslag istedenfor «kamp».
    OK, dette var kanskje en begynnelse?

    • Hvorfor i all verden skal vi la være å angripe SV og AP?

      De er en del av problemet, ikke en del av løsninga. De er ikke mine nærmeste samarbeidspartnere i hvert fall.

      Og hvorfor skal vi slutte å føre kamp?

      • Fordi at hvis venstresiden igjen skal få en viss innflytelse, må den bestå av mange flere enn det fins «Steigan-fans»…… Og da er en dialog et bedre hjelpemiddel enn beinhard «det er galt og det er riktig»! «Du er dum og jeg er klok!»
        Takk til Johnsen og Midtgård!

        • Hvis du regner Støre og Stoltenberg som «venstreside» må jeg bare si at vi befinner oss på to forskjellige planeter. Å gå inn i regjering med sånne folk ødelegger fullstendig for ethvert venstrealternativ. Skremmer ikke SVs skjebne i regjering som lakeier for Ap og imperialismen deg? Og nå selger SV seg på nytt igjen i bytte mot noen statsrådposter. Toneangivende SV-ere er det småborgerlige karrieristvenstre i et nøtteskall.

        • Man skal ikke slutte å angripe SV og AP før de begynner å fremme radikale forslag som tar sikte på å avskaffe kapitalismen. Regulering fulgt av demokratisering av finans. Avskaffelse av arveretten på de største produksjonsmidlene, som så tilfaller arbeideren og/eller kommune/stat. Storstilt statlig satsing på kollektivisert industri og landbruk. Det holder ikke med tam sosialdemokratisk politikk for snu utviklingen. Hadde det gjort det så hadde man ikke vært der man er i dag.

      • «Detta är bara retorik», ja – men inte bara.

        «Kritikens vapen måste också vara en vapnens kritik», varför Marx kände sig nödgad att deklarera: «Marxist är jag inte».
        «Kritikens vapen» är retorik och retorikens kritik är en retorisk-etisk-politisk handlingsakt som i sig löser upp dikotomin teori/praktik dia logos. Det lärde jag mig under 8 år i skolan utan långt senare genom att verka i tron att jag var revolutionär kommunist bara för att jag sa att jag var det.

        Hellre än att leva som vi lär bör vi lära som vi lever.

        Kunskap är per definition att säga, att något är något annat, att x = y, på ett sätt som gör att man verkar trovärdig, trots att vilket barn som helst med ögonen i behåll kan se att x är x och inte y.

        Vi säger alltså sällan det vi menar och menar sällan vad vi säger.

        Kämpa på!

        Ironins existens är existensens ironi.

    • «Slutt med angrep både på SV og AP og andre tilsvarende, konsentrer kreftene om konstruktive emner og forslag istedenfor «kamp».»

      Hah! – Klassisk revisjonistisk medløperi der. Ok, dette blir kanskje slutten? – Ønsketenking i «en vis grad» om revolusjon uten konfrontasjon. M.a.o BS.

  2. Jeg er så glad Steigan, og jeg er laaaangt til høyre, jeg er så glad for at venstresiden ikke følger deg. Nettopp de selvskuddene du beskriver, gjør at venstresiden blir akterutseilt av velgermassene. De i venstre eliten tør ikke bevege seg i frykt for å bli utstøtt av sin flokk, hvilket gir tid til prosessen at massene utvikler og uttaler ringeakt for venstresiden. Derifra er veien tilbake i venstrefolden laaang. Vi på høyresiden synes du skriver best, akkurat som vi pleiet synes KK var beste avisen. Takk for at du skriver!

    • Ja, hva med den. Sukk. Blant annet en iboende svakhet på fokus og samlet aksjon utover sporadiske direkteaksjoner, kanskje? 😀

      Som selverklært husanarkist her på avdelingen får jeg bare innrømme at jeg utsetter avvikling av staten på ubestemt tid til fordel for felles kamp med kommunistpakket mot krig, imperialisme, finanselite og løgnaktige, lojale pudler i presse og politikk.

      Som begrep for et sett med verdier, teorier og praksis er «anarkisme» antakelig, (etter min mening) i likhet med «kommunisme» i dag dessverre fullstendig vanæret og kompromittert av historiske omstendigheter og historieskrivingens privilegium, og derfor ubrukelig som slagord eller noen enkelt anvendbar del av memebanken. Når Steigan stadig øker sine leserskarer og antall sympatisører, er det neppe på grunn av, men snarere på tross av at det insisteres på fortsatt bruk av kommunisme-begrepet, dog med et nytt versjonsnummer. Journalistikken står heldigvis støtt på egne bein, og Steigans praktiske bruk av marxistisk teori og analyse er utvilsomt ofte nyttig og relevant. Men ordet kommunisme skremmer en del. Og anarkisme likeså. Egentlig er nok -isme dårlig i seg selv. Jeg ser mye felles trekk i min egen vage fremtidsvisjon, der elementer fra former for anarkisme er tungt inne, og P2P-bevegelsens delingsøkonomiske modeller, så kanskje det er derfra litt grønnsvidde anarkister bør låne noen begreper hvis de ønsker å organisere seg til reell kamp om innflytelse på utviklingen av nye samfunnsmodeller.

      • Punkt 1. Makten må rullere. Velg en representant. Etter fire år, ti tær i ræva og tilbake i rekkene og aldri tilbake i maktposisjon. Start med den tenkningen.

        • Hei Aasmund – Long friggin’ time, siden Galgeberg – sånn «oss menneskeforakter-foraktere i mellom».
          Håper alt er bra med Øyvind (?).

          Punkt Alfa til Omega: «Makten må rullere.» – Absolutt.
          Alle må med, ingen må ha makten i fred !-)

          Hjertelig anarko-hilsen
          Ole Ullern

      • Greit poeng, men jf:
        «Og samlebegrepene for kampene, godt forstått av alle, blir da hva??
        – Deri ligger vansken,
        når man kaster hansken,
        om å bytte ut slitte begreper.»
        :-]

        Og både ‘kommunisme’ og ‘anarkisme’ har fortsatt slagkraft – som en sint zombie sur av tilskitning med sølete angrep. 😉

        • Jeg vet ikke … Men jeg merker at jeg blir litt gladere av at du påstår det, Ullern. Så da støtter jeg det vel på en måte. 😀

  3. Mycket bra Steigan! Problemet är att den officiella vänstern – i vart fall i Sverige – är i händerna på globalisterna. För Dig (oss) gäller det att finna fler läsare bland vanligt folk. Alltså måste Du publicera Dig även i alternativa media. Så som Myrdal (i liten skala än så länge) gjort.

  4. Mange meninger, lite konkret. Hva er «milliardærenes feminisme»? Har de en? Hva er de «centrala frågor» der berøringspunktet oppstår? Og hvorfor kalles det ikke da «bred politisk enighet» i stedet?

  5. Det kan være noe uenighet om vilke yrkesgrupper som regnes til arbeiderklassen. Ulikt syn her kan jo også gi seg utslag i forskjell i politisk analyse. Det er i hvert fall viktig å huske at det er minst like mange kvinner som menn i arbeiderklassen. I de lavtlønte delene av klassen er det helt klart flest kvinner. Også kvinner med høgskoleutdannelse (noen vil mene at de regnes til arbeiderklassen, andre er uenige i det) tjener i snitt mindre enn menn med tilsvarende utdanning.
    Noen samfunnsproblemer har altså både et klassesperpektiv og et kjønnsperspektiv. Og de to sidene av problemene er ikke nødvendigvis helt overlappende. At det er et » kvinnefratrekk» som virker inn på lønna i markedsøkonomien er i noen grad et problem som angår mer enn bare arbeiderklassen.

    • Helge G skriver:

      «Noen samfunnsproblemer har altså både et klassesperpektiv og et kjønnsperspektiv. Og de to sidene av problemene er ikke nødvendigvis helt overlappende.»

      Dette er helt riktig etter mitt syn.

      Jeg tror ikke vi skal kalle alt som ikke har et helt eksplisitt entydig klasseperspektiv for identitetspolitikk.

      At klasseperspektivet dessverre har falt helt ut på «venstresida» de siste tiåra er imidlertid et stort problem. Og det må tas et oppgjør med de fire «frihetene».

    • I en av Aftepostens mange,veldig mange,artikler om behovet for kvinnekamp/feminisme siste uke,var temaet kvinnelønn.Spesielt i de øvre lønnsgrupper.Det var der forskjellen var størst ,i flg artikkelen.
      Hvilket skulle lede til et naturlig krav om flere og høyere lønnede kvinnnelige ledere og direktører.

      Helt i den moderne høyrefeminismes ånd.Og virkemiddelet-kvotering.Gjerne via lovverket.Ingenting om de øvre skikts store ,og økende forsprang på lønnsskalaene.Skalaer der de lavest lønnede består av yrkesutøvere av begge kjønn.Med lovfestet rett på likelønn.Noe salig Hanna Kvanmo fastslo for flere ti-år siden.»Slutter de ikke snart med denne målingen av likt og ulikt,så vil ingen lenger hørepå dem.»(Fritt etter hukommelsen.)

      Og denne klasseløse -kamp for kvinner -og alle tenkelige og utenkelige minoriteter,har overtatt den reelle klassekamp.Eller er overordnet denne.Denne småborgerlige syting har ødelagt det som engang var venstreopposisjon.Båd i geopolitikk og najonal kamp i og om arbeidsmarkedene.

      De som ikke har forstått det enda,får gå inn i valgkampen med krav om endrede pappapermisjoner.Og krav om flere kjønn.Alt mens pensjoner og lønninger bareres,både for kvinner og menn.
      Lykke til-på veien mot sperregrensen.

  6. Hva skal man si…. som alle politikere velger Steigan ut sin del av virkeligheten, som presenteres……..

    Man kan også si at venstresidas sammenbrudd startet i 1981 eller deromkring, når Steigans håndgangne menn og guttunger sto på stand i de største byene og oppfordret ungdommen til å bevæpne seg og gå til krig mot Sovjetunionen.
    Den gang var øyensynlig den største trusselen mot arbeiderklassen Bresjnev……

    Så skal man komme noen vei, må skapene tømmes for skjelletter på den ytre venstresida også?

    USSR brøt sammen pga INTERNE problemer.
    Kina la sosialismen på hylla og ble verdens superkapitalist, som utbytter arbeiderklassen enda mere enn i Europa…

    Det må behandles mye grundigere enn her…

  7. Det handler ikke om venstre- eller høyreside, folk flest er pragmatiske: hvilket parti gir meg det jeg trenger? Hva er det folk trenger? Penger, trygghet og sosial tilhørighet. Dagens etablerte partier, fra SV til FrP, fratar folk både penger (lavere lønninger og høyere skatter/avgifter), trygghet (mer vold, mindre politi/flere henleggelser, mer innvandring, mer skremselspropaganda i avisene, dalende tillit til rettssystemet, uforutsigbare politikere) og sosial tilhørighet (flere ensomme, økt andel innvandrere/fremmede i nabolaget, sentralisering (lengre vei, både fysisk og mentalt til beslutningstakere), flere ukjente organisasjoner, politiske kamper man anser som meningsløse/fremmede (som sexualisering av politiske kampsaker, som LGBT og hen)).

    Denne endringssyken vi har sett i norsk politikk, iallefall fra EØS-avtalen trådde i kraft, har gjort folk usikre. Hvorfor kan ikke ting være stabilt? Under valgkamper sier politikerne at de vil endre samfunnet, da utviklingen ikke går i riktig retning. Når de kommer i posisjon sier de samme at vil endre lovverket fordi samfunnet har endret seg. Politikerne endrer altså samfunnet med lover, og forteller etterpå at samfunnet endrer seg og lovene må tilpasses endringene. Sirkelprosess og -argumentasjon.

    Så skal den såkalte venstresiden vinne tilbake arbeiderne må nødvendigvis ikke klassespørsmål brings inn (da selv arbeiderklassen i Norge anser seg som middelklasse), men derimot lønn- og arbeidsforhold, skatte- og avgiftsnivå, trygghet for den enkelte og familier, forutsigbarhet (prinsippfasthet blant politikerne) og at man føler seg hjemme i eget land, både kulturelt og sosialt.

    • «… må nødvendigvis ikke klassespørsmål brings inn …».
      – Og samlebegrepene for kampene, godt forstått av alle, blir da hva??
      – Deri ligger vansken,
      når man kaster hansken,
      om å bytte ut slitte begreper.

  8. Nå er det vel ikke helt sånn at ytre høyre har gjort krav på venstre’s standpunkter. Dette er jo standpunkter som tidligere venstrevelgere har hatt med seg inn i høyre’s rekker, og har av den grunn blitt en del av partiprogrammet, når de har blitt presset til å stemme ytre høyre etter hvert som arbeidsinnvandringa har eskalert.
    Sånn situasjonen er i dag så er det nok en enklere prosess å gjøre FrP til et nytt arbeiderparti enn å få til en reform av de tidligere venstrepartiene.

    • Det har du faktisk rett i,Tore Alfhild. Taburetter er viktige for Frp. Faser de vekk en stor del av markedsliberalismen sin og nærmer seg Sverigedemokratene, og adopterer Le Pens politikk på levevilkår for proletariatet samt antiglobalismen i form av nei til EØS, ut av Nato på et visst nivå, mot Tisa/TTIP, mot vanvittige imperialistkriger (Le Pen var mot attacket på Libya), mot Syriapolitikken, mot sanksjonene overfor Russland, realisme om at Krim er irreversibelt, støtte til arbeiderkampene iFrankrike ifjor, Kan de kjapt svinge seg opp til et parti på 20-25%.

      Tybring Gjedde har vært avantgaristisk i flere av disse sakene.

      Jeg har tidligere tenkt meg at Sp kan ombygges. Men kanskje det er enklere å ombygge Frp. Til et parti for arbeidsfolk og anti-imperialister?

      Innvandring, særlig av tyngre (vanskelig integrerbare) islam-ideologer. (Kunne vi silt ut de 40%-ene av sekulære muslimer,hadde det jo vært greit, men det er ikke praktisk mulig)

      Nå som kunnskapen om Sverige som en totalt failed stat sprenger seg gjennom sensuren, vet nordmenn at SÅNN vil vi ha det her.

      Rødt, SV,MDG er jo partier som arbeidsfolk bare fnyser av. De får kanskje innvandrerstemmer pluss stemmer fra alle de som har innvandring som levebrød. 1-2-3-kanskje 4% av stemmene hver seg. Og så litt angloamerikansk uni-sex toaletter. Kan sikre dem et par hundre stemmer. Og det blir sikkert populært for kvinner å måtte bruke nedpissa herretoaletter.

  9. Slik jeg ser det så står kampen i dag mellom globalistene og nasjonalistene/patriotene, og begge disse sidene består av folk fra begge sider av de gamle politiske skillelinjene. Denne kampen er vår tids viktigste kamp, og for å vinne må alle som tilhører sistnevnte (nasjonalister/patrioter) bare innse at vi må kjempe sammen.
    De som måtte synes at dette blir i overkant ille får heller holde seg for nesen inntil kampen er vunnet.

    • Det er sant. Vi er nå kommet så langt at den som ikke innser at det å stemme på enten H eller AP og deres følgesvenner for å få det bedre, egentlig er med på å dra oss lengre ned i sumpa. Det foreligger nærmest en unntakstilstand. Når det norske forsvaret og politiet legges ned foran øynene på folk, reagerer så og si ingen. Når jordbrukes legges ned reagerer ihvertfall såpass mange at de tenner varder, et illevarslende tegn fra forgangne tider i bakhodet på hva som er i ferd med å komme. Hele hyklergjengen må ut av Stortinget.

  10. I en viktig artikkel i Morgenbladet tok daglig leder i For velferdsstaten, Linn Herning, opp et helt sentralt problem for arbeiderbevegelsen av i dag. Hun forteller om sin skremmende opplevelse da hun opplevde at marsjerende fascister tok opp krav hun sjøl tar opp.
    – Ytre høyre gjør krav på standpunkter jeg har.

    Dette skaper jo en skikkelig klemme for alle dem som når for tida opplever det samme. Og hva skjer så? Vel, for mange så fører det til at de blir nysgjerrige på hva høyreekstremistene ellers har å si. Så oppdager de et veldig gap mellom hva de har blitt fortalt at disse gruppene, eller dette segmentet er kanskje mer riktig, står for og virkeligheten etter selv å ha undersøkt saken en periode. Og kanskje «marsjerende fascister» blir til «folk på høyresida som demonstrerer». Tid for å rive ned vrengebildene.

  11. Er det virkelig nødvendig å skille mellom middelklasseliberalere og arbeiderklasse som du gjør Pål Steigan, og sammenligne nåtid med 1900tallet?

    Det som trengs er:

    1) Folkeopplysning ut over den som blir servert av monopolmediene på TV og i avisene i Norge. Middelklasseliberalerne er villedet. De er flasket opp på ensidig monopolistisk dekning av nyhetsbildet.

    2) Ivareta velferdsstaten Norge slik den er blitt bygd opp med kontroll over bruk og ikke minst kontroll over salg av norske ressurser. Det betyr å følge Grunnloven og ikke EU’s juridiske organ ESA. Da må vi ut av EU.

    3) Ivareta forhandlingsretten arbeidere/ansatte har oppnådd i Norge. Da må vi ut av EU.

    4) Ta avstand fra maktpartiene på Stortinget; AP, Høyre og Fremskrittspartiet, som er enige om å følge kapitalens maktprinsipp: At de små skal bli spist opp av de store. Dette gjelder de små nasjonene, og de små bedriftene. Til slutt blir det nøyaktig som feudalsystemet i middelalderen, med lensherren byttet ut med smarte tallgjøglere.

  12. De rike blir stadig rikere, og venstresiden lager ikke en lyd.
    I følge en rapport fra Oxfam eier de 8 rikeste menneskene mer enn den fattigste halvparten av verden. Til sammen eier de 8 mennene 426,2 billioner dollar! Men «the Rothschilds» var ikke på denne lista, de er et familiedynasti og de har 1000 måter å skjule sin formue på. Men the Rothschilds eier 8 ganger mer enn de 8 mennene!!!
    http://www.pravdareport.com/world/europe/01-02-2017/136752-rothschild-0/

    Rothschild-familien eier altså (426,2 billioner dollar x 8) = 3409,6 billioner dollar, eller 28 333,8 milliarder norske kroner. Til sammenligning hadde den norske stat en inntekt på 1 200 milliarder i 2016.

  13. Svært god artikkel. Meningseliten uttrykker ikke minst sin forakt for arbeiderklassen gjennom sine ikonbygg, gjerne kalt signalbygg. Signalet de sender er at arbeiderklassens smak for tradisjon er foraktelig, reaksjonært etc. Og de gir seg aldri. Hovdetoppen ble fredet etter siste valg, men før valgperioden er over er de på’n igjen. Signalbygget deres på Hovdetoppen, synlig fra hele industribyen Gjøvik, skal opp! Signalet de ønsker å sende utover industribyen Gjøvik, lik et fyrlys på byens topp, er at vi som tilhører arbeiderklassen er kryp!

    – La Hovdetoppen få være i fred!: http://naturkonservativ.blogspot.no/2017/02/modernistisk-ufo-hovdetoppen-i-gjovik.html

  14. Ok, greit nok dette, men skal venstresiden ha den minste mulighet til å komme tilbake på banen må man jo først ta inn over seg at de såkalte høyrepopulistiske partiene åpenbart har noen politiske saker på tapeten som har truffet vanlige folk hjemme.

    Og forsøket på å bortforklare disse sakene som fremmedfrykt, rasisme, islamofobi, osv, har vist seg å være dødfødt, for ikke å si direkte selvødeleggende.

    Spørsmålet jeg stiller meg er om venstresiden står så fast i en narrativ at det å virkelig gi full støtte til norsk arbeiderklasse rett og slett er umuliggjort?

  15. Halvor (Raknes) skriver at mange “blir nysgjerrige på hva høyreekstremistene ellers har å si.” Nettopp, “venstresida” har skjøvet arbeiderklassen opp i fanget på de “høyre-ekstreme”, ved å se ned på dem og deres faktiske problemer.

    Pål Steigan skriver, “Venstresidas svar til nå har vært å skjelle ut arbeidere … Hvis målet er å bli relevant igjen, må denne holdninga legges bort umiddelbart.”
    Hvis Pål mener dette alvorlig, må vel det bety at “venstresida” bør godta abeiderklassens “høyre-ekstreme” standpunkter? Det er ikke trolig.

    Tore Alfhild skriver derimot helt korrekt at det er en “enklere prosess å gjøre FrP til et nytt arbeiderparti enn å få til en reform av de tidligere venstrepartiene.”
    De siste par årene har vist hvor raskt et nytt parti kan få makt (AfD, UKIP osv.). Det er bortkastet tid å reformere gamle venstrepartier. Tankegangen deres sitter fast i gammmel ideologisk sirup, etablert makt og og personlige allianser. Det er enklere å justere kursen hos de “høyre-radikale”.

    Øystein skriver også ganske korrekt, “Det handler ikke om venstre- eller høyreside, folk flest er pragmatiske: hvilket parti gir meg det jeg trenger? …. norsk politikk, iallefall fra EØS-avtalen trådde i kraft, har gjort folk usikre. Hvorfor kan ikke ting være stabilt?”
    Mao. Det er på tide å kvitte seg med utgåtte ideologiske skylapper og bli praktiske og pragmatiske.

    Tili slutt: Siden fascisme-spøkelset stadig dras fram, så bør noe historisk sakkunnskap etterhvert sige inn. Dagens forståelse er naturlig nok preget av krigsvinnernes propaganda.
    Fascismen (Italia) var ikke rasistisk. Den var derimot meritokratisk og rettet seg skarpt mot det gamle samfunns privilegier. Om den var elitær (handlingsorientert) så var den også demokratisk, om enn på en annen måte en i dagens Europa: Man ønsket økonomisk demokrati på arbeidsplassen og et nasjonalt “næringsparlament” av fagfolk (sml. det opprinnelige sovjet-systemet i Russland)– istedenfor parti-parlamentarismens ideologer. Dette var inspirert av syndikalismen (revolusjonær fagforeningsbevegelse som dominerte store deler av Europa før 1. Verdenskrig).

    • Du skriver: «Pål Steigan skriver, “Venstresidas svar til nå har vært å skjelle ut arbeidere … Hvis målet er å bli relevant igjen, må denne holdninga legges bort umiddelbart.”
      Hvis Pål mener dette alvorlig, må vel det bety at “venstresida” bør godta abeiderklassens “høyre-ekstreme” standpunkter? Det er ikke trolig.»
      Feil logikk. Arbeiderklassen handler i stor grad etter sine klasseinteresser. Hvis reaksjonære folk tar opp deres problemer og progressive folk ikke gjør det, kan klassen ledes inn mot de reaksjonære. Men det betyr ikke at klassen er reaksjonær, men at venstresida svikter. Hvis du ser på grunnene til at arbeidere stemme UKIP, så er det stort sett det som ville ha vært grunner til å stemme Labour for 30 år siden.

  16. Her er jeg enig med Pål. Venstresida i dag, med Lysbakken og andre, er opphengt i liberalistiske og overflatiske intellektuelle «frihetsverdier». Det er sosial dumping og outsourcing for å gjøre mest mulig profitt, som er arbeiderklassemns hovedfiende i dag. Det er ikke sant at sentralisering og outsourcing og fri flyt av folk og tjenester tjener arbeiderklassen og resten av folket. Deriblant også da fri flyt av mennesker. Arbeiderklassen trenger at arbeidslivet og samfunnene er regulert, dvs at samfunnet bestemmer OVER kapitalen og kapitalistene.

  17. Krigen og handlingen. Selvfølgelig en meget viktig artikkel fra Pål om venstresidas sammenbrudd. Den vil han ha all ære av.
    Jeg slutter meg til Erik Ps bemerkning om at en sannferdig og omfattende kritisk gjennomgang av epoken som har ført til dette sammenbruddet, må også inkludere hva AKP(m-l) gjorde av blundere og feil. Det er en like viktig komponent i en oppsummering som Gro Harlem Brundtlands globalisme. Uten dyptgående kritisk gjennomgang av også datidens venstreside blir dette slag i tomme lufta.
    Nå skal da Netanyahu og Trump møtes i Washington for å legge planer for storkrigen mot Iran den 15 februar. Da Netanyahu møtte Theresa May i London skrev de israelske avisene:
    Netanyahu arbeider for å bygge en «united Israel-US-UK front against Iran».
    Trump som er så oppsatt på dette med å dele utgiftene til krig,vil naturligvis ha med det europeiske Nato og det vil garantert bli en krig som forandrer hele verden.
    Den offisielle venstresida i Norge foretar seg ingenting,ser det ut til.Som normalt.
    Hvis det er slik som mange mener her på steigan.no at nå må det skje en politisk gjenfødelse,kan vi ikke bare holde det gående med diskusjoner om dette. Da blir også vi den snakkende klassen.
    Vi må begynne å velge politiske aksjoner som tydelig markerer at nå er det noe nytt på gang. Hva disse skulle gå ut på kan vi ha debatt om, men som jeg ser det er det viktigste nå å få laget en bevegelse som heter:
    USA-Marines ut av Norge. Ingen krig mot Russland. Gjør ikke Norge om til en arena for imperialistisk krig.
    Et forslag fra min side.

    • Det er alltid et behov for å oppsummere og diskutere historia. Jeg har gitt mitt bidrag til en diskusjon om AKPs historie gjennom et par bøker, ikke minst En folkefiende. Men andre vil ha andre versjoner. Og når det gjelder denne perioden, så er det mange folk som vil ha sine økser å slipe, at man jo aldri vil bli enige.
      Derimot lar det seg gjøre å bli enige om hva man skal gjøre nå. De parolene du reiser er utmerket, og enda bedre er det dersom det lar seg gjøre å skape en bevegelse bak dem.
      Jeg tenker som så: For å få til en forsnadring av betydning, må vi ha en massebevegelse. Men for å vite hva slags forandring som trengs og retninga på kampen, så trengs det ene analyse. Det er det jeg har holdt på med på steigan.no en stund. Men for å få oppslutning om analysen, må det drives med argumentasjon og formidling. Det er også det jeg har drevet med her en stund. steigan.no har gått fra å være en liten blogg til faktisk å spille en rolle i meningsdanning. Nå tar jeg neste skritt og lager ei nettavis, trekker inn flere folk og utvider arbeidet. Da nærmer vi oss å kunne skape en opinion. Klarer vi å skape en opinion, så kan vi skape en bevegelse som kan få til noe. Det høres kanskje skjematisk og tungvint ut, men det funker.

      • David Bollier har en knallartikkel i dag, om en forening av permakulturen og allmenningene. Den oppsummerer også utviklingen fra allmenninger til feudalallmenninger til fordrivelsen av allmenningene gjennom å underlegge disse markedets logikk, en strategi som fremdeles pågår. Den gang var det en tilleggsmotivasjon å fordrive folk fra allmenningene inn i fabrikkene. Det samme pågår nå, hvor krigsindustrien profiterer dobbelt ved å fordrive folk fra sine hjemland gjennom deres våpensystemer, samtidig som de fordrevne blir billig arbeidskraft i korporasjonenes fabrikker.

        Veldig interessant er den avsluttende allmenningen fra Danmarks kyst, en 8000 år gammel fiskeallmenning hvor man laget omfattende fangstsystemer med stort vedlikeholdsbehov, før noen form for sentralmakt. Dette viser menneskets iboende samarbeidskraft og hva vi kan få til uten stats-/markeds-duopilet. Et meget interessant eksempel vi i Skandinavia bør bruke for alt det er verdt.

        – What Permaculture Can Teach Us About Commons: http://bollier.org/blog/what-permaculture-can-teach-us-about-commons

        Selvsagt vet vi nordmenn med tilgang til Bongards kunnskap at skal vi få til noe lignende i dag, må vi ta ibruk inngruppa som politisk verktøy. Men dette er en etterligning av naturen, eller å spille på lag med naturens mønstre, og slik en del av permakulturen. Man trenger derfor ikke være kommunist for å slutte seg til lommedemokratiet, å være permakulturell holder lenge.

      • Synes det er mye riktig i måten Steigan argumenterer på her. Uten analyse og vettuge paroler ingen massebevegelse. Uten massebevegelse ingen forbedring av politikken.
        Det er en ting jeg lurer på etter å ha lest mange skribent på dette nettstedet. De som undestreker hvor viktig det er å ta arbeidsfolks problemer på alvor. Deltar dere sjøl i arbeiderklassens virkelige kamper?
        For å ta ett eksempel. Var dere på bryggesjauernes streikevakt? Støtter dere sjauerne økonomisk nå når Høyesterett har dømt tariffavtalen i havnene ulovlig? Eller kjemper dere bare på tastaturet?

      • Ja. Bra og klar kommentar, etter bra og klar artikkel. Takk, og stå på – «det funker».
        *
        «en forsnadring av betydning» = en forandring av betydning (?).

        (- Liker forsåvidt nyordet «forsnadring», om det betyr å gjøre politikk til snadder for folk. F.eks: Politikken må forsnadres med klarhet, helhet og åpen kjerne i analysene ;-).

  18. Det var för mig en stor aha-upplevelse för 15-20 år sedan att för första gången läsa «Kommunistiska Manifestet».

    1. Marx och Engels i huvudsak positiva beskrivning av kapitalismen och den (då) revolutionära borgerligheten. Då föddes en tanke hos mig (som en del kallar trotskistisk, så ta er i akt) att kapitalism inte är 100% sammankopplat med borgarklass och imperialism. Dvs Lenin hade fel gav oss uppfattningen att kapitalism oundvikligt leder till imperialism.

    2. Efter huvudartikeln kom en del småstycken om «Feodal socialism» Småborgerlig socialism» som ganska exakt beskrev vår tids «vänsterrörelse» och «gröna rörelse». Alltså man blir inte socialist eller kommunist bara genom att kritisera kapitalismen och borgerligheten. Det gjorde Marie Antoinette också.

    3. Kanske har vänstern förlorat kontakten med arbetarklassen just genom sin totalt negativa syn på kapitalismen? Att den lider under kapitalismen innebär ju inte att de vill ha något annat system, snarare få den att arbete i dess intresse. Ty dialektiken visar att på samma sätt som kapitalisterna inte kan undvara arbetarna kan dessa inte undvara kapitalisterna.

    • Punkt tre = Scenario to i Holmgrens og Bolliers analyse: «A second scenario, which many European nations are pursing and that well-intentioned US liberals often support, seeks to achieve a stable, long-term balance between growth and ecological limits. This “green economy” approach would require a dominant state role to discipline and guide markets – not exactly a plausible scenario in today’s world of unfettered capitalism. It may also not be ecologically sustainable given the decreased and decreasing carrying capacity of the planet due to human impacts.»

      – What Permaculture Can Teach Us About Commons: http://bollier.org/blog/what-permaculture-can-teach-us-about-commons

      Men dette har ikke Bollier tro på at kan gi oss langvarig sivilisatorisk stabilitet. Selvsagt bedre enn et uregulert marked, men Bongard har kalt kapitalismen helvete, fordi den bygger på menneskets dårligste egenskaper. Så hvorfor først dyrke fram det verste i mennesket, for så å overlate til staten å holde våre indre djevler i sjakk?

      Det beste er derfor et direkte hopp tilbake til allmenningene. Men for å få til dette i et massesamfunn trengs et kraftig politisk verktøy. Vi må derfor ta ibruk inngruppa som politisk verktøy! Slik vil staten oppløses i allmenningene, hvor vi blir staten gjennom RID-modellen (Representative Inngruppe-Demokrati).

  19. Punkt tre = Scenario to i Holmgrens og Bolliers analyse: «A second scenario, which many European nations are pursing and that well-intentioned US liberals often support, seeks to achieve a stable, long-term balance between growth and ecological limits. This “green economy” approach would require a dominant state role to discipline and guide markets – not exactly a plausible scenario in today’s world of unfettered capitalism. It may also not be ecologically sustainable given the decreased and decreasing carrying capacity of the planet due to human impacts.»

    – What Permaculture Can Teach Us About Commons: http://bollier.org/blog/what-permaculture-can-teach-us-about-commons

    Men dette har ikke Bollier tro på at kan gi oss langvarig sivilisatorisk stabilitet. Selvsagt bedre enn et uregulert marked, men Bongard har kalt kapitalismen helvete, fordi den bygger på menneskets dårligste egenskaper. Så hvorfor først dyrke fram det verste i mennesket, for så å overlate til staten å holde våre indre djevler i sjakk?

    Det beste er derfor et direkte hopp tilbake til allmenningene. Men for å få til dette i et massesamfunn trengs et kraftig politisk verktøy. Vi må derfor ta ibruk inngruppa som politisk verktøy! Slik vil staten oppløses i allmenningene, hvor vi blir staten gjennom RID-modellen (Representative Inngruppe-Demokrati).

  20. Jeg har ikke noe problem med å forstå Påls argumenter om analyse,argumentasjon,formidling,massebevegelse,opinion etc
    Men der hvor vi har en liten dissens er dette: en utadvendt politisk aksjon står
    ikke i motsetning til noe av dette. Tvertom: selv med relativt liten oppslutning
    signaliserer den at det er en annen verden på gang og vekker nysgjerrighet
    og debatt om hva denne står for. Da kan vi svare den nysgjerrige: gå inn på
    Steigans nettavis,der kan du finne mere materiale å bryne deg på.
    Politisk handling og teori,var ikke det gamle Marx maste om? DER TAT.

  21. Det foreligger en overhengende fare for at kua dør men gresset gror når det gjelder Steigans prosjekt. De nye sosiale media gir en unik mulighet for spredning av informasjon, men dette blir nødvendigvis lite effektiv og synlig mobilisering. Steigan anmodes derfor om å sette sammen en gruppe for planlegging av mobilisering i gatene. Rumenerne hadde ikke maktet å tilbakevise til de nye lovene for legitimering av korrupsjon om det ikke var for at de tok til gatene (for å ta et tidsaktuelt eksempel), og ikke kun ble sittende hver for seg å protestere med tastaturet i fanget. Det er bare et tidsspørsmål for Nato på nytt blåser i luren for å sammenkalle troppene og da må en folkelig motstand mot i hvert fall norsk deltakelse gjenspeiles i gatene, like mye som i sosiale media. Så Steigan, her må du kjenne din besøkelsestid, hvis nødvendige initiativ på ingen måte står i veien for at prosjektet utvikles videre, snarere tvert i mot.

  22. Kjenner meg godt igjen i dette. Først og fremst forakt for Arbeiderpartiet. I protest mot dette partiet velges Fremskrittspartiet. Ikke fordi jeg støtter alle saker, men for å uttrykke protest mot etablissementet, Så ser jeg sammenfallet av interesser på høyre og venstresiden som opplever en felles fiende.

  23. […] «Svært god artikkel. Meningseliten uttrykker ikke minst sin forakt for arbeiderklassen gjennom sine ikonbygg, gjerne kalt signalbygg. Signalet de sender er at arbeiderklassens smak for tradisjon er foraktelig, reaksjonært etc. Og de gir seg aldri. Hovdetoppen ble fredet etter siste valg, men før valgperioden er over er de på’n igjen. Signalbygget deres på Hovdetoppen, synlig fra hele industribyen Gjøvik, skal opp! Signalet de ønsker å sende utover Gjøvik, lik et fyrlys på byens topp, er at vi som tilhører arbeiderklassen er kryp!» […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here