Arbeiderklassen og venstresidas sammenbrudd

0
Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001) The Paris comune

Venstresida er ikke bare i full forvirring, den er politisk fallitt fordi den har vendt arbeiderklassen ryggen. Det finnes ikke vakre måter å si det på: Venstresida har forrådt arbeiderklassen – og arbeiderklassen betaler tilbake med å vende ryggen til venstresida.

I en viktig artikkel i Morgenbladet tok daglig leder i For velferdsstaten, Linn Herning, opp et helt sentralt problem for arbeiderbevegelsen av i dag. Hun forteller om sin skremmende opplevelse da hun opplevde at marsjerende fascister tok opp krav hun sjøl tar opp.  – Ytre høyre gjør krav på standpunkter jeg har.

I denne artikkelen tar hun opp et hovedspørsmål for arbeiderbevegelsen og venstresida: Hvordan skal vi forholde oss til at ytre høyre, det være seg høyrepopulister eller beint fram fascister, står fram som forsvarere av standpunkter som deler av venstresida har forlatt?

Forræderiet mot arbeiderklassen

Sovjetunionens sammenbrudd la veien åpen for en massiv offensiv fra internasjonal monopolkapital mot arbeiderklassen over hele verden. I løpet av 25 år er kapitalens andel av den samfunnsmessige verdiskapinga tilbake på det høye nivået den lå på rundt 1900 og klasseforskjellen mellom de rikeste og den vanlige arbeideren er like stor som den var da.

Dette hadde ikke vært mulig om ikke venstresida og arbeiderbevegelsen hadde lagt ned klassekampen og vendt ryggen til arbeiderklassen.

Den sosialistiske venstresida kapitulerte i land etter land og la seg under det sosialdemokratiske hegemoniet. De fulgte Maggie Thatchers parole There Is No Alternative – TINA. Og sosialdemokratiet ble sosialliberalt.

I Norge ble grunnen lagt av Gro Harlem Brundtland og hennes elev Jens Stoltenberg. Da Tony Blair og hans New Labour vant i Storbritannia, erklærte Stoltenberg seg straks som hans tilhenger.

Og vi har fått EUs fire friheter og EØS som er beregnet på å fremme kapitalens klasseinteresser og nedkjempe arbeiderklassens lønninger, rettigheter og sosiale goder.

Kjernen i den globaliserte kapitalismen er fri flyt av kapital over hele kloden for å sikre seg den billligste arbeidskrafta. Sosialdemokratiet og deres avleggere har akseptert dette og godtar også fri flyt av arbeidskraft, slik at kapitalen kan erstatte hjemlige arbeidere med billigere immigranter.

Både de blå og de rødgrønne har privatisert tidligere offentlige goder og tjenester, men ingen slår den enorme privatiseringa av helse- og velferdsordninger som skjedde under Jens Stoltenbergs to rødgrønne regjeringer.

I den samme prosessen gikk de sosialistiske partiene bort fra å prioritere klassekampen og over til identitetsspørsmål. Arbeiderorientert feminisme ble erstattet med borgerlig feminisme. Det var ikke fyrstikkarbeiderskenes feminisme vi fikk demonstrert rundt valget i USA i 2016, det var monopolborgerskapets feminisme, krigsforbryternes og milliardærenes feminisme. Og venstresida viste sitt ideologiske sammenbrudd ved ikke å kunne se forskjellen.

Som Simon Winlow, Steve Hall og James Treadwell skriver i boka The Rise of the Right:

The left lost interest in the traditional field of political economy, and instead opened up new theaters of conflict on the field of culture. Generally speaking, the left accepted the capitalist horizon.

De siterer H. Wilford bok The CIA, the British Left and the Cold War: Calling the Tune? der han skriver:

Central to this was the abandonment of class and the turn to language, cultural identity and social movements… The American liberal-progressivist habit of demonizing socialism by placing it in the same breath as fascism was imported into Europe to provide more attractive and subtle support to the conservative right’s demonization program.

Anførerne for denne nyliberale venstrepolitikken blir rikelig belønnet av sine oppdragsgivere og kan vente seg trygge posisjoner med milliongasje og utgiftskonto. Taperne i dette spillet er først og fremst arbeiderklassen. Denne grafen fra USA viser det tapet vanlige lønnsmottakere har hatt når det gjelder andelen av bruttonasjonalproduktet, ned  fra 51% i 1970 til litt over 42% i  2015.

Arbeiderklassen vender venstresida ryggen

Det eksisterer en stor forakt for arbeiderklassen på den småborgerlige venstresida. Dette forsterkes av at det nå er identitet og kulturelle holdninger som gir kred. Arbeiderklassen har ofte tradisjonelle holdninger til kulturelle spørsmål. Venstresida, småborgerlig som den er, oppfatter arbeiderne som konservative eller i verste fall reaksjonære. Monopolborgerskapet derimot, framstår som «kulturelt progressive» og derfor mer attaktivt for en «venstrepolitiker» som vil opp og fram her i verden.

Klasseforakt lukter. Arbeidsfolk har ingen problemer med å kjenne lukta av denne forakten, og de reagerer deretter. Når den borgerlige middelklassetenkninga tok hegemoniet i venstrepartiene, skilte de lag med arbeiderklassen. De aksepterte kapitalens premisser og omfavnet det de indiviuelle mulighetene dette angivelig skulle gi. (At denne individualismen så koker ned til å bli lydig kveg under Facebooks, Googles og Apples herredømme er en annen sak.)

Grafen viser de franske partienes oppslutning i arbeiderklassen, Front National, venstrefronten, de grønne, republikanerne og sosialistpartiet

Høyreekstremistene fisker i rørt vann

Dette legger veien vid åpen for høyreekstremister og til og med fascister. De kan enkelt og greit ta over en del av de sakene som venstresida har forlatt og legge dem  inn i sin fortolkning og ideologi.

I land etter land ser vi at det er ulike varianter av ytre-høyre-partier som tar over arbeiderklassevelgerne. Det har skjedd i Storbritannia med UKIP, det skjer i stor stil i Frankrike med Front National der partiet gjør reint bord i de gamle industriområdene som pleide å være hjemmebane for sosialister og kommunister – og vi ser det naturligvis i Sverige, identitetspolitikkens høyborg.

Jens Rydgren, professor i sosiologi ved Stockholms universitet er redaktør for boka Class Politics and the Radical Right. Han sier at det har pågått «en proletarisering av høyreekstremismen» i de seinere tiårene.

Det handlar om väljargrupper som har blivit mer utsatta de senaste decennierna, de har jobb som håller på att försvinna, som är konkurrensutsatta globalt sett. De har också en position i samhället där man generellt är mer utsatt.

I den boka Rydgren er redaktør for skriver hans kollega Simon Bornschier en artikkel under tittelen: The populist right, the working class, and the changing face of class politics.  Han skriver at det nå er vitenskapelig belagt at arbeiderklassen er overrepresentert blant de høyreekstreme populistiske partienes velgere. Hans forklaring er at dette henger sammen med utviklinga av den globaliserte kapitalismen.

Vi viser at taperne i den ekonomiske moderniseringa faktisk avstår fra å stemme, mens de som misliker den kulturelle moderniteten støtter det populistiske ekstremhøyre. Selv om vi kontrollerer for politisk preferanse og en rekke andre faktorer, så viser det seg at det er en overrepresentasjon av arbeidere i det ekstreme høyres velgermasse. Arbeiderklassen ser nå ut til å være rotfestet i dette segmentet av velgerne. Selv om de ikke er verst stilt i det post-industrielle samfunnet, så har de opplevd en relativ nedgang i forhold til etterkrigstida, som gjør dem mottakelige for den kulturelle appellen til ekstremhøyre.

Maria Oskarson, dosent i statsvitenskap ved Göteborgs universitet peker på at:

– I takt med att Socialdemokraterna och Moderaterna som de två största partierna har kommit allt närmare varandra i centrala frågor, så har det funnits ett utrymme för att artikulera och mobilisera den här typen av auktoritära värderingar som ligger bakom stöd till exempelvis Sverigedemokraterna.

Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001)
Pariserkommunen

Tilbake til klassekampen

Venstresidas svar til nå har vært å skjelle ut arbeidere som stemmer FN, Trump eller UKIP. Om de ikke sier «deplorables», slik Hillary Clinton gjorde, så er det det de mener. Hvis målet er å bli relevant igjen, må denne holdninga legges bort umiddelbart. Den eneste måten venstresida kan bli relevant igjen og bli en kraft i kampen mot den stadig grovere utbyttinga som den globaliserte kapitalisdmen bedriver, er å vende til bake til start, tilbake til rute én på brettet. Som Simon Winlow, Steve Hall og James Treadwell skriver i The Rise of the Right:

For oss er det opplagt at venstresida må vende tilbake til arbeiderklassen. Det er arbeiderklassen som må vinne kampen for sosial og økonomisk rettferdighet. Middelklasseliberalere verken kan eller vil vinne denne kampen på deres vegne.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.