Tanker om mediesituasjonen i Norge og samfunnskritikkens armslag

0

Av Pål Steigan.

Jeg er invitert til å bli intervjuet av nettavisa Resett på direkten i deres talkshow. Jeg hadde ingen problemer med å takke ja til invitasjonen. Direkteintervjuer er veldig mye bedre enn den formen for kryssklipping jeg av og til har vært utsatt for i NRK. Jeg la ut ei melding om det kommende intervjuet på Facebook, og fikk mange positive kommentarer, men en som vanligvis støtter steigan.no reagerte med å skrive «Skuffende!». Det var interessant, for det gjorde at jeg måtte prøve å tenke igjennom mediesituasjonen i Norge og hvordan man skal forholde seg til ulike medier.

Et argument som kom opp er at Resett skal være høyreorientert og dårlig av den grunn. Nå har ikke jeg hatt tid eller mulighet til å studere den redaksjonelle linja til Resett, men det er nokså opplagt at de står langt fra det politiske grunnlaget til steigan.no. Det gjør praktisk talt alle medier i Norge, så det gir ingen løsning på spørsmålet.

Det var ei gruppe kapitalister med Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen i spissen som ga Helge Lurås det finansielle grunnlaget han trengte for å etablere Resett. Begge to er milliardærer. Selskapet til Jan Haudemann-Andersen, Datum Invest, står oppført som eneeier av Resett, men det behøver ikke å være hele bildet.

Skiller seg ikke ut

Hvis vi tar utgangspunkt i eierskapsforhold, så skiller ikke Resett seg spesielt ut. De eies av milliardærer, og det er mer regelen enn unntaket i norske medier. Ta avisa Morgenbladet. Få progressive mennesker ville løfte et øyeblokk dersom jeg skulle bli intervjuet der. 90,8% av avisas aksjer eies av Nhst Media Group, som også eier Dagens Næringsliv, og hvem eier dem? Hovedeier er Bonheur med 54% av aksjene, det vil si Fred Olsen-familien, en av Norges aller rikeste familier.

Og hvem eier så andre norske medier?

Det største mediekonsernet i Norge er Schibsted. Det er også et av de fire største i Norden. De eier VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen osv. Schibsted eier også Svenska Dagbladet og Aftonbladet.

Schibsted er også største eier i Polaris Media, som eier en masse lokalaviser, sånn som Adresseavisen, Sunnmørsposten, Altaposten osv.

Og hvem eier så Schibsted? Det er den søkkrike Schibsted-familien, naturligvis, gjennom Blommenholm Industrier, men Wall Street har også tunge poster i selskapet gjennom giganter som State Street, JP Morgan, Goldman Sachs osv. Dessuten har den høyreorienterte svenske familien Adler en posisjon gjennom Nwt media AS, som dessuten er nest største eier i Polaris.

Så har vi den tidligere A-pressa, som gjennom diverse omforminger er blitt til Amedia og som eier mer enn 60 lokalaviser og kontrollerer rundt en fjerdedel av avisopplaget i Norge. I 2016 ble Amedia kjøpt av Sparebankstiftelsen DNB.

Og da har vi dekket det aller meste av norsk presse. Som man ser er virkeligheten den at dersom man ikke vil la seg intervjue av aviser eller medier som eies av høyreorienterte milliardærer, så blir det svært få igjen.

Og ikke bare eies norske medier av en håndfull kapitalgrupper. De marsjerer også som oftest fullstendig i takt når det gjelder å støtte imperialistiske kriger og mobilisere folk til å støtte bombing, invasjon og regimeskifter til fordel for amerikansk imperialisme.

Main stream media

Som man også ser av dette er begrepet main stream media en realitet. Mediene i Norge er i høy grad monopolisert og under kontroll av svært få kapitalgrupper. Redaktørene har naturligvis sin redaksjonelle frihet, men når man leser deres aviser ser det ikke ut til at de føler noe behov for å bruke den, dersom altså eierne reelt skulle tillate det.

Jeg tror systemkritiske folk derfor bør tenke helt annerledes. Det er kapitalen som stort sett kontrollerer mediene. Hvis vi unntaksvis får slippe til, bør vi gripe sjansen med begge hender. Det gjelder enten det er Aftenposten, VG eller Resett.

Fra vårt ståsted som systemkritikere og tilhengere av ytringsfrihet er det en ulempe at mediene er så sterkt monopolisert. Oppstår det nye og konkurrerende medier, så vil det som oftest være en fordel, for da oppstår det sprekker i muren og mulighetene til å komme fram med alternative synspunkter og analyser blir bedre. Hvor lenge det vil vare, er ikke godt å si, derfor bør man bruke mulighetene så lenge de er der.

Uavhengige medier

Dette er også en av grunnene til at jeg har opprettet steigan.no og har fått med meg over 250 aksjonærer som sammen med meg eier denne mediekanalen gjennom selskapet Mot Dag AS. Vi skal være en uavhengig plattform for samfunnskritikk og analyse – fullstendig uavhengig av kapitalinteresser og av staten. Og det er hovedstrategien. Dagens teknologi gjør at det er forholdsvis lett å opprette en nettavis, og så lenge nettet er åpent for kritikere, skal vi kunne utfordre både makthavere og deres medier og gi en annen forståelse av det som foregår både i Norge og i resten av verden, og dermed også legge grunnlaget for en mer omfattende kamp mot kapitalismen og imperialismen.

 

Les også:

Om fortellerkunstens rolle i krig

Hvem eier Schibsted?

Kapital, mediemakt og tankekontroll

Who are the brain police?

Militarisering av opinionsdannelsen og medienes rolle

Propaganda-multiplikatoren: Hvordan vestlige medier forteller om geopolitikk

Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper

Forrige artikkelPatenter: Kina kjører sirkler rundt USA
Neste artikkelExit Norges statsbaner?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).