Militarisering av opinionsdannelsen og medienes rolle

0
Slik presenterer Faktisk seg på nettet. De skal altså dele ut diplomer til "sann" og "usann" informasjon. Noe sier meg at vi har sett det før.

Kronikk i Ny Tid

Enhver general som er verdt saltet sitt vet at du ikke vinner en krig ved hjelp av våpen alene. Du er også nødt til å vinne krigen om fortellingen. Slik har det vært fra tidenes morgen. I moderne tid spiller mediene så mye større rolle i opinionsdannelsen, så derfor er de blitt så mye viktigere også for den som fører krig – eller klassekamp. Internett og sosiale medier har – i det minste for en kort stund – skapt nyhets- og informasjonskanaler som ikke kontrolleres av de samme kreftene som eier bankene og våpenindustrien. Nå starter krigen for å tette disse pustehullene.


Denne artikkelen er et sammendrag av to  artikler jeg har skrevet tidligere , men tilrettelagt for Ny Tids lesere


Fra Dagbladets oppslag fra Høyres landsmøte

Etter at Hillary Clinton tapte valget i USA har det vært stor ståhei omkring begrepet «fake news» – «falske nyheter». Demokratene beskyldte Russland for å ha spredd falske nyheter om Hillary Clinton, og at det var grunnen til at hun tapte. Så viste det seg at det var denne påstanden som var «fake news». Clinton tapte for eget grep. Hun tapte fordi hun var svært upopulær – og hun tapte kanskje også fordi hennes egne handlinger og ord kom tilbake til henne og viste folk hva slags politiker hun er.

Main stream media mistet kontrollen over fortellingene og over nyhetsstrømmen. Dette skapte panikk i den politiske og økonomiske eliten. Da grep de til memet «fake news».

Naturligvis finnes det falske nyheter. Falske nyheter har alltid vært i omløp. Og main stream media har sjøl vært de største sprederne av falske nyheter. Det gjelder for eksempel episoden i Tonkinbukta, som la grunnlaget for å starte Vietnamkrigen, det gjaldt kuvøsene i Kuwait, Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, Gaddafis angivelige, men ikke-eksisterende, forsøk på folkemord osv.

Men det lar seg jo ikke gjøre å løse dette problemet med forbud og sensur. Forbud og sensur innebærer den mye farligere tanken om at det skulle finnes noen form for absolutt sannhet og at denne skulle kunne forvaltes av en statlig eller statlig-privat sensurinstans.

Rett før han gikk av sørget Barack Obama for å få vedtatt en lov som gjør kampen mot såkalte «fake news» til et nasjonalt sikkerhetsspørsmål for USA. Loven gir presidenten fullmakt til å opprette et Globalt handlingssenter som skal ha til oppgave å «å lede, synkronisere og koordinere innsatsen til den føderale regjeringen for å oppdage, forstå, avsløre og slå tilbake mot fremmede stater og ikke-staters forsøk på propaganda og desinformasjon rettet mot undergraving av USAs nasjonale sikkerhetsinteresser.»

USA vil bruke penger og press for å «å skaffe til veie bidrag eller inngå kontrakter om finansiell støtte til sivile samfunnsgrupper, innholdsleverandører til media, ikke-statlige organisasjoner, regjeringsfinansierte forskings- og utviklingssentra, private selskaper eller akademiske institusjoner».

Når det blåses i fløyta i Washington, begynner naturligvis de dresserte kaninene å hoppe. Dette så vi på Høyres landsmøte.

Mediepolitisk talsmann i Høyre, Kårstein Eidem Løvaas, sier til avisa Dagbladet at Høyre vil opprette et statligfinansiert fond for gravende journalistikk. Begrunnelsen han gir er ar at han er skremt av graden av «rykter og falske nyheter» i valgkampen i USA.

For å skape en motvekt mot dette vil Høyre opprette et fond for gravende norskprodusert journalistikk. Bare smak på begrepet: «statlig fond for gravende journalistikk»(!) Dette er ikke noe Høyre har funnet på sjøl. Like lite har de suget det av eget bryst de som har fremmet den loven som nå ligger til behandling i det italienske parlamentet.

For vanlig rapportering om ‘falske nyheter’, kan man få en bot på 5000 euro, mens «hatkampanjer mot enkeltpersoner» eller saker «som tar sikte på å undergrave den demokratiske prosessen» kan føre til 10.000 euro i straff. Nyheter som kan «årsake frykt i offentligheten» eller «skade allmenne interesser» vil kunne straffes med «ikke mindre enn to års fengsel».

Og det samme gjelder Danmark. 12. januar 2017 la det danske Justisdepartementet frem høringsutkast til en ny lov om blokkering av nettsteder.

NATO og EU er blitt enige om å styrke samarbeidet mot all feilinformasjonen som spres på nettet og i mediene.

Så kom turen til Norge. Dagbladet, NRK og VG oppretter en institusjon som angivelig skal bekjempe og avsløre «falske nyheter».

De har opprettet tjenesten Faktisk, som skal motvirke feilinformasjon, enten den er bevisst eller utilsiktet, ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter.

De skal dele ut diplomer til «sann» og «usann» informasjon. Noe sier meg at vi har sett det før. Institusjonen med det krevende navnet Faktisk.no skal ifølge ansvarlig redaktør for prosjektet, Dagbladets Kristoffer Egeberg:

Vi skal faktasjekke det politiske ordskiftet. Vi skal faktasjekke også mediene. Vi skal faktasjekke påstander, poster og saker i sosiale medier, spesielt de postene og sakene som trender. Vi skal faktasjekke debatter og kommentarer som får stor oppmerksomhet. Og vi skal også avdekke falske nyheter.

Slik presenterer Faktisk seg på nettet. De skal altså dele ut diplomer til «sann» og «usann» informasjon. Noe sier meg at vi har sett det før.

Så VG, Dagbladet og NRK har lagd Faktisk.no for å sjekke seg sjøl? Men hva er det journalistene deres holde på med til daglig, da?

Er det gitt a priori at de store mediene sier sannheten, bare fordi de er styrte av en redaktør? Er det ikke faktisk sånn at alle disse tre mediene for eksempel systematisk spredde løgnene som førte opp til bombinga og ødeleggelsen av Libya i 2011? Er det ikke sånn at de alle gikk god for USAs løgnaktige påstander om Saddam Husseins angivelige «weapons of mass destruction”?

Egeberg sier at Faktisk skal jobbe uavhengig. Men initiativet til Faktisk er alt annet enn uavhengig. Initiativet kom fra USA, og er blitt fulgt opp av NATO, EU og europeiske stater.

Ingenting av det som kommer fra de tre mediehusene og ledelsen for Faktisk er funnet opp av dem sjøl. Egeberg sier til VG:

”Prosjektet skal, i tillegg til Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten, også forholde seg til den internasjonale «Fact-checkers code of principles».”

Faktasjekk: Hva er «Fact-checkers code of principles»? Det virkelige navnet er Poynter’s International FactChecking Code of Principles. Poynter sier sjøl at de er finansiert av

Blant annet verdens rikeste ektepar, ekteparet Gates, verdens mektigste meningskontrollør Google, CIA-organisasjonen NED og George Soros’ OSF.

Nå er det seks år siden Norge gikk til krig mot Libya for å ødelegge det landet. Jeg har en oppgave til Egeberg og hans faktasjekkere: Jeg har i disse årene uten hell forsøkt å finne fram til hvem som faktisk vedtok at Norge skulle gå til krig, hva som er ordlyden på vedtaket og hva slags dokumentasjon som lå til grunn for det. Det som er helt sikkert er at vedtaket ikke ble truffet på regjeringsmøtet bare noen få timer før beslutningen ble fattet. Faktisk!

 

 

Forrige artikkelUSAs beviser for at syriske regjeringsstyrker sto bak giftgassangrep i Khan Shaykhoun
Neste artikkelDet finnes ikke bevis for at Bashar al Assad har brukt kjemisk våpen i Syria
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).