Lenker

Lenke

– En «giftig kombinasjon» kan gi global økonomi-krise

Eina Takla skriver i Dagens næringsliv:

Verdensøkonomien kan være på vei mot en ny krise. Ifølge en rapport om verdensøkonomien som legges frem mandag, truer en kombinasjon av:

  • Rekordhøyt gjeldsnivå i verden
  • Svak økonomisk vekst på verdensbasis

Advarselen kommer i den 16. utgaven av «Geneva Report». Rapporten sammenstilles av International Centre for Monetary and Banking Studies (ICMB). Den er skrevet av et panel av erfarne økonoomer, inkludert tre tidligere sentralbanktopper.

Rapporten har tittelen “Gjeldsreduksjon! Hvilken gjeldsreduksjon?”

I motsetning til hva man tror har verden ikke begynt å redusere gjelda. Den globale gjeldsraten i forhold til BNP fortsetter å stige og setter stadig nye rekorder.

Den totale gjeldsbyrden, privat og offentlig, har økt fra 160 % av nasjonalinntekten i 2001 til nesten 200% av nasjonalinntekten i 2009 og 215% i 2013.

 I følge Det internasjonale pengefondet er verdens samlede gjeld økt med 30.000 milliarder dollar fra starten av finanskrisa i 2007, og utgjør nå 100.000 milliarder dollar. Verdens samlede BNP er ca. 70.000 milliarder dollar.
Så ikke bare har kapitalismen IKKE klart å løse de problemene som lå til grunn for den store økonomiske krisa fra 2008, men problemene er langt verre enn de var. Gjør klar for neste episode!

Lenke

Obamas propagandatale til FN

“I sin første periode som president, var Obama forsiktig med å komme med kommentarer til verdenssituasjonen – ikke det at han alltid var ærlig, men han var forsiktig med å komme med direkte løgner. De siste to årene virker det som om han har kastet slike hemninger over bord,” skriver en kjente journalisten Robert Parry

Når det gjaldt angrepet med saringass i Syria, så visste Obama før sin tale i 2013 at mange av hans egne etterretningseksperter mente at de syriske opprørerne sto bak gassangrepet som kostet flere hundre mennesker livet. Likevel gikk han på FNs talerstol og la ansvaret på regjeringa i Damaskus.

Før talen i FN 24. september 2014 visste Obama at hans eget State Department hadde håndplukket kuppregjeringa i Kiev, likevel påsto han at det var Russland som hadde skapt krisa i Ukraina.

Obama visste at Kiev-regimet gikk til brutale angrep sør og øst i Ukraina og at regimets aktivister brente ihjel flere titalls mennesker i Odessa og drepte tusener av sivile gjennom tungt bombardement av bye og landsbyer. Og at regimet, som første regjering etter annen verdenskrig, brukte nazistyrker til å angripe en europeiske befolkning. “Ukraine’s ‘Romantic’ Nazi Storm Troopers.

Obama visste også før han gikk på FNs talerstol at

…noen av hans egne analytikere hadde konkludert med at ekstreme elementer innen den ukrainske regjeringa antakelig var ansvarlige for nedskytinga av Malaysia Airlines flight 17 “Flight 17 Shoot-down Scenario Shifts.”.

Likevel fortsatte Obama å legge skylda på Russland. Han turte riktignok ikke å beskylde Russland direkte for nedskytinga, fordi han vet bedre, men han manipulerte med ord slik at tilhørerne skulle tenke at det var Russland som sto bak.

Fredsprisvinner og “Murderer-in-Chief” bomber nå det sjuende landet siden han fikk Nobels fredspris, så det er jo ikke så rart at han tar etter George W. Bush når det gjelder å framføre direkte løgner heller.

Verdens diplomater satt der og hørte på de mest skamløse løgner fra verdens verste terrorist, skriver Paul Craig Roberts.

 

Lenke

Hva er konsekvensen av å bombe Syria?

Shamus Cooke skriver på antiWar.com:

Nå som USAs bomber faller over Syria, vil islamistisk terrorisme bli stoppet? Et slikt spørsmål er en fornærmelse mot intellektet, og likevel er det den rådende teorien i Washington DC, hvor årevis med kriger i Midtøsten har lært politikerne absolutt ingenting.

Bombing av enda et land i Midtøsten vil skape flere ekstremister og utvide den pågående krigen gjennom stedfortredere mellom regionale rivaler i Syria. Obamas strategi med å kjemper mot ISIS utelukker med vilje sentrale aktører, som kunne, dersom de hadde vært inkludert, ha hjulpet til å stoppe kampene. Denne strategien vil derfor skjerpe stedfortrederkrigen og sannsynligvis føre til en enda større amerikansk deltakele i krigen i Syria og en spredning av krigen i området.

Strategien blir spesielt lite troverdig siden den bygger på en allianse med oljediktaturene i Midtøsten, som nettopp er de samme som har finansiert og væpnet grupper som ISIS (IS).

Rett før bombekampanjen startet “avslørte” Obama-administrasjonen enda ei eksrtremistgruppe i Syria, den såkalte Khorasan-gruppa, som skal være “enda farligere enn IS”. Glenn Greenwald skriver på The Intercept at dette er bare enda en bløff fra USA for å rettferdiggjøre USAs nye krig.

Denne gruppa var i alle mediene i USA en kort periode, og det var ikke måte på hvor farlig den var. Den kom også meldinger om at USAs bomber hadde drept lederen for Khorasan-gruppa. Men så forsvant den fra overskriftene. CIA-veteranen Aki Peritz sier at han aldri har hørt om denne gruppa. Og den høyreorienterte republikaneren Andrew McCarthy skrev rett ut at Khorasan-gruppa eksisterer ikke. Den er funnet på av Obama-administrasjonen for å lure oss.

 

 

Lenke

Skribenten gir en nyttig oversikt over de ulike krigene ved stedfortreder som pågår i Syria. Han skriver at mens det finnes et stort antall grunner til å kjempe mot Assads familiediktatur, så er det mange grupperinger som bruker dette som et påskudd. Han peker på åtte konflikter/kriger som ligger under det som skjer.

  1. En interne wahabi-konflikt. Al-Qaida (Nusrah-fronten), IS og regimene i Saudi Arabia og Qatar er alle wahabier, og de slåss om hvem som skal dominere innen den wahabittiske fløyen.
  2. En iransk-saudisk krig. De to landa kjemper om hegemoniet i regionen fra Jemen til Libanon og Syria.
  3. Sunni-sjia-krigen. Dette kan bedre forstås som en krig som ble startet av Saudi Arabia på oppdrag fra USA og Israel for å underminere arabisk støtte til Hizbollah og Iran i regionen.
  4. En russisk-ameriansk krig. Konflikten mellom Russland og USA har aldri nådd dette nivået siden den kalde krigen. Konfliktene i Ukraina og Syria og andre steder har fått begge parter til å hente fram fra skapet metodene fra den kalde krigen, inklusive krig gjennom stråmenn.
  5. Qatar–Saudi-konflikten. Disse to wahabi-regimene kjemper om mange saker der de begge ønsker å dominere politisk islam. Qatar støtter det muslimske brorskapet og visse jihadistgrupper, mens Saudi Arabia støtter salafistene og andre jihadistiske grupper. Dette ligger blant annet under konflikten mellom Nusrah-fronten og IS.
  6. Konflikten mellom Hizbollah og ”framtidsbevegelsen” i Libanon. Disse to libanesiske bevegelsene har tatt sin konflikt inn i Syria. Framtidsbevegelsen er en løs allianse og omfatter blant annet salafister.
  7. Sammenstøt mellom ulike islamske identiteter: Saudi Arabia, Tyrkia og Iran – alle håper de å sette sitt nasjonale stempel på islamistbevegelsen i regionen.
  8. Den regionale konflikten mellom Det muslimske brorskapet på den ene sida og regionale salafister på den andre.

Og som om det ikke var nok, så kan jeg føye til den kurdiske konflikten, der kurderne på sin side er splittet i flere grupper, og der USA ser seg tjent med å støtte Barzani i Nord-Irak. Kurderne gjør dessuten krav på deler av Tyrkia, Syria og Iran.

 

Lenke

Syria er det sjuende landet fredsprisvinneren bomber siden 2009

Journalisten Allan Greenwald skriver i The Intercept:

USA begynte i dag (23.09.20014) å bombe mål i Syria, sammen med den deilige og inspirerende gruppa allierte regimer: Saudi Arabia, Bahrain, United Arab Emirates, Qatar og Jordan.

Det betyr at Syria blir det sjuende hovedsaklig muslimske landet som bombes av nobelprisvinneren fra 2009 etter Afghanistan, Pakistan, Jemen, Somalia, Libya og Irak.

Det totale fraværet av interesse for hvilken legal rett Obama måtte ha for å bombe Syria er virkelig talende: Imperier bomber hvem de vil, når de vil, og med et hvilket som helst påskudd. (Husk at Obama bombet Libya etter at Kongressen eksplisitt stemte mpt å autorisere bruk av makt, og svært få folk ser ut til å bry seg denne totale lovløsheten; konstitusjonelle begrensninger er ikke for krigere og keisere.)

Og Greenwald fortsetter:

Det er bare litt over et år siden Obamas folk insisterte på at bombing og angrep mot Assad var et moralsk og strategisk imperativ. Nå bomber Obama Assads fiender istedet, mens han høflig informerer Assds regime om målene på forhånd. Det virker å være irrelevant hvem USA kriger mot; det som teller er at det er krig, bestandig og for all framtid.

Bombing av sju land på mindre enn seks år – det burde vel kvalifisere til å bli fratatt fredsprisen?

 

 

 

Lenke

– Vesten demoniserer Putin

– Deler av den vestlige verden demoniserer Vladimir Putin og Russland, sier Julie Wilhelmsen, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Hun mener det gjør det vanskeligere å forholde seg pragmatisk til Russland.

– Dermed blir det vanskeligere å forholde deeskalere krisen og bringe den lengre vekk fra et blodbad, sier Wilhelmsen.

– Det er veldig problematisk det som nå skjer. Når motparten blir sett på så forskjellig og farlig at det ikke lengre går an å snakke sammen blir konflikten ekstremt tilspisset, sier Wilhelmsen. Hun tror ikke på noen løsning i Ukraina-spørsmålet uten at Russland er med på diskusjonen, samme «hvor mye gærent Russland har gjort».

– Hele premisset for å ikke snakke med Putin er at han er en slags irrasjonell aktør med ekspansive ambisjoner som må stoppes – hvis ikke kommer han til å annektere Baltikum og Moldova. Jeg deler ikke den analysen, sier Wilhelmsen. Hun sier mange russere ikke forstår hvorfor vesten ikke har større forståelse for Russlands posisjon.

Wilhelmsen deltok i et debattprogram i NRK tidligere i høst sammen med vodkajournalistikkens fremste representant, Hans Wilhelm Steinfeld. Der ble hun beskyldt for å være “Putin-tilhenger” bare fordi hun oppfordret til å se konflikten fra begge sider.

Lenke

Det enkleste er ikke bomber

skriver Erling Borgen i et innlegg i Dagsavisens Nye meninger:

Norge er på vei inn i en ny krig. Det er den femte krigen siden 1999. Mer enn noensinne trenger Norge en utenrikspolitisk opposisjon i Stortinget.

Det er to uker siden NATOs toppmøte i Wales fant sted. Statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide representerte Norge. De var der sammen med statsledere fra 60 land og forsvarsministre fra 70 land. I alt deltok 4.000 delegater og 1.500 journalister. NATO-møtet diskuterte Ukraina-krisen, oppsummerte Afghanistan-krigen og drøftet terrortrusselen og bekjempelsen av IS. De lovet også bedre tider for våpenindustrien gjennom økte forsvarsbudsjetter. Jens Stoltenberg ble presentert for NATO-delegatene. Om ti dager vil han tiltrå som NATOs nye generalsekretær.

Erling Borgen avslutter artikkelen slik:

“Norge og norske parlamentarikere synes å ha en nesegrus og ukritisk beundring for alt som kommer fra NATO og USA. Derfor er det et godt politisk tegn at SV nå synes å bryte ut av den hellige utenrikspolitiske krigsboblen. Norge trenger mer debatt om krig, NATO og våpenindustri.”

 

Det er jo å håpe at SV har lært noe siden sin totalt ukritiske støtte til bombinga av Libya.

Lenke

Dollarmilliardærene setter ny formuesrekord

Formuen til verdens dollarmilliardærer økte med 12% fra i fjor, skriver Wealth-X. Totalt har de nå en samlet formue på 7300 milliarder dollar, eller litt under halvparten av USAs bruttonasjonalprodukt.

Det er nå 2325 dollarmilliardærer i verden, mot 2170 i 2013 og 1360 i 2009. Så siden finanskrisa har tallet økt med nesten 1000.

Milliardærene utgjør 0,000033 prosent av verdens befolkning, eller sagt på en annen måte: det er tre millioner mennesker per milliardær. likevel har denne ekstremt lille eliten 4,5 ganger så stor formue som den fattigste halvparten av verdens befolkning, 3,5 milliarder mennesker.

34% av verdens milliardærer bor i tjue byer. De opptrer ikke som en nasjonal, men transnasjonal elite, som flytter fra by til by, ikke fra land til land. Det er aksjemarkedet og finanskapital som er den største kilden til rikdom for denne gruppa. Så de har tjent enormt på den omfordelinga av rikdom som er skapt gjennom sentralbankenes manipulering av pengemengden.
De tjue rikeste milliardærene har en samlet formue på 818 milliarder dollar.
Dette skjer samtidig som fattigdommen og arbeidsløsheten øker raskt. Den “virkelige økonomien” er i svært ustabil, og det er ikke for ingenting at finansanalytikeren Jay Peloski i en kommentar i Financial Times sammenliknet verdensøkonomien med “en sufflé som er like ved å klappe sammen”. Wealth-X regner med at tallet på milliardærer vil øke til nærmere 4000 i 2020.

Lenke

Stoltenbergs klimarapport – ikke så ny, ikke så smart

Financial Times kalte den Stern 2.0, og trakk da linjene til rapporten fra Nicholas Stern fra 2006. Den viktigste likheten er imidlertid at The Global Commission on the Economy and Climate har fått med seg Stern i styringsgruppa.

Ellers er kommisjonen nokså spesielt sammensatt og finansiert med et nokså spesielt mandat. Kommisjonen er finansiert av Norge, Sverige, Storbritannia og Sør-Korea. Mandatet koker ned til at kommisjonen skal kommer fram til hvordan man skal løse klimaproblemene og sikre fortsatt vekst. Den har ikke hatt til oppgave å se på problemene med vekst i seg sjøl, og det til tross for at et land som Norge har et økologisk fotavtrykk som ville kreve to-tre planeter til, hvis resten av verden skulle legge seg på samme nivå.

Kommisjonens medlemmer omfatter blant annet ledere fra Vattenfall, Barclays Bank, Bloomberg, Bank of America, Deutsche Bank, Unilever og IMF. Dette er industri- og finansinstitusjoner som står helt sentralt i den rovdriften som i dag drives på jordas naturressurser. Jens Stoltenberg som her opptrer som FNs spesialutsending, gjorde seg i 2009 bemerket ved å latterliggjøre miljøbevegelsen i boka Samtaler. Hans stjerneeksempel på at miljøproblemer var løst var Frierfjorden, Sørfjorden og Iddefjorden. «I den grad det fortsatt er noen problemer der, er det ting som er igjen fra gamle dager.» Det han ikke nevnte var at løsninga besto i at industrien var nedlagt og delvis flytta til Kina. Og typisk nok er det en løsning som denne kommisjonen også synes er veldig smart.  Stoltenberg er også kjent som arkitekten for kvotesystemet og månelandinga på Mongstad.

Stoltenbergs mentor, Gro Harlem Brundtland, klarte å ødelegge mye av det gode arbeidet som ble gjort av kommisjonen som bar hennes navn, ved å si at konklusjonen var at “vekst og vern” godt kan kombineres. Nå sier eleven hennes det samme, nemlig “bedre vekst, bedre klima”. What else is new?

Går man litt ned i kommisjonens data, som det ikke er så mange av, så ser man at den er klar over at med dagens utslipp, så er ikke bare togradersmålet blåst – vi er på vei mot minst fire grader. Da blir det ganske heftig å foreslå en kosmetisk justering av business as usual.

Lenke

Naomi Klein: – Dette forandrer alt, kapitalismen mot klimaet

Naomi Klein, som er kjent for bøkene No Logo og Sjokkdoktrinen er ute med ny bok. Originalens tittel er: This Changes Everything: Capitalism vs the Climate.

Boka fungerer sannsynligvis godt som et svar til den FN-rapporten Jens Stoltenberg nylig presenterte, der hovedinnholdet i følge radiointervju med ham er at det ikke er noen motsetning mellom klimatiltak og vekst, eller omtrent det samme som Gro Harlem Brundtland sa i 1985.

I en artikkel i The Guardian skriver Klein:

Jeg benektet klimakrisa lenger enn jeg helst vil innrømme. Jeg visste at det skjedde. Men jeg var ganske uklar når det gjelder detaljer og bare skummet gjennom nyhetene om det. Jeg fortalte meg sjøl at vitenskapen er for komplisert og at miljøfolkene får ordne med dette.

Hennes konklusjon i den nye boka er at det ikke først og fremst handler om fossil energi, men om kapitalismen som system. Det er kapitalismens rovgriske vekst som ødelegger klimaet, som tapper ned ressursene, som tyner livsvilkårene til det ytterste og setter farmtida vår i fare. Hvis vi er opptatt av klimaet, må vi kjempe for å avskaffe kapitalismen, sier Klein.

Her er presentasjonen av boka i The Nation.

Her er intervju med Naomi Klein i Z-net.

For norske lesere vil konklusjonene til Klein være kjent fra boka Sammenbruddet som jeg ga ut i 2012.