oss 100 kroner!
Dr. Piers Robinson, Organisasjonen for propagandastudier, også publisert i Propaganda in Focus, 26. DESEMBER 2023
Å forske og skrive om propaganda kan være vanskelig. Det er ikke spesielt populært blant mainstream akademikere, som noen ganger blir lettantennelige når de blir konfrontert med forestillingen om at propaganda lever i beste velgående i liberale demokratier. Å erkjenne at mektige aktører legger store ressurser i å styre «informasjonsmiljøet» for å manipulere oppfatninger, holdninger og atferd, har en tendens til å ødelegge forutsetninger som ligger til grunn for mye av liberal statsvitenskap. Å bringe propaganda inn i rammen risikerer å åpne en boks med ormer og rote til elegante modeller som påstås å forklare hvordan politikk og samfunn fungerer.
Når det er sagt, har de fire siste årene vist fremveksten av en mer utbredt aksept av det faktum, at propaganda i stor grad er en del av vår verden. Mer enn noe annet har COVID-19-hendelsen, gjort diskusjonen allmenn. Spesielt har bruk av atferdsforskere og bruk av fryktskaping vært viktige komponenter i myndighetenes innsats for å skape frykt for et virus og organisere befolkningens oppførsel. Samtidig er sensur, en sentral komponent i propagandakampanjer, utbredt. Høyt profilerte forskere har blitt de-plattformet av ‘big tech,’ samtidig, som Twitter Files har bekreftet, har amerikanske føderale byråer samhandlet med selskaper innen sosialmedier, for å sensurere påstått ‘desinformasjon’. Tim Haywards nylige analyse av den massive «NewsGuard-operasjonen», for eksempel, er en blant mange andre som utløser en kraftig respons fra forskere. Ting har blitt så ille nå, at vi har til og med et nytt begrep for å beskrive vår orwellske tilstand – «Det sensur-industrielle kompleks».
Det er rimelig å anta at etter hvert som bevisstheten om propaganda har vokst, har også hardheten som mektige aktører bruker i sine forsøk på å manipulere og kontrollere økt. Mest sannsynlig er det en interaktiv prosess i virksomhet. Etter hvert som mektige aktører presser hardere på for å overtale og kontrollere, blir befolkningen mer klar over at de blir manipulert, og dette fører til at enda mer undertrykkende taktikker for propaganda blir brukt. En slik eskalerende dynamikk kan forklare den nylige fremveksten av ulike sensurregimer på tvers av liberale demokratier, under dekke av online sikkerhetslovgivning, hvorav mange er basert på den feilaktige ideen om å beskytte oss mot ‘skadelig’ ‘desinformasjon’.
Propaganda blir mest aggressiv, i den forstand at den utnytter en persons materielle eller fysiske velvære, når den går inn i sfæren av insentivering, altså å få noen til å gjøre noe, og med bruk av tvang, hvorved trusler blir en del av den overbevisende prosessen. Et åpenbart eksempel på tvangspropaganda er saken om Julian Assange, redaktør for Wikileaks. Assanges egentlige «forbrytelse», han holdes for tiden i Belmarsh fengselet under trussel om utlevering til USA for å ha publisert hemmelig informasjon, har vært å bidra til å avsløre den brutale virkeligheten i Vestens globale «krig mot terror,» i land som Afghanistan og Irak. De britiske og amerikanske myndighetenes ‘propaganda av gjerningen,’ dreier seg her om å gjøre et klart og brutalt eksempel av Assange, et som vil skremme varslere og enhver journalist som utfordrer forbrytelsene til deres regjeringer.
Disse harde, ondsinnede og destruktive tilnærmingene for å undertrykke dissens, inkluderer taktikken med karaktermord og sverting. Disse taktikkene må forstås som en form for propaganda, der målet er å påvirke overbevisning og oppførsel, ved å ødelegge omdømmet til enkeltpersoner eller organisasjoner. Dette kan starte med ubehagelige medierapporter fra tradisjonelle medier, som urettferdig angriper troverdigheten til en person eller organisasjon, og deretter skifte til en tvangsmessig juridisk sfære, som vi har sett med Julian Assange. Mellom disse to polene ligger forsøk på å ødelegge en persons materielle velvære ved å få dem sparket eller, når det gjelder uavhengige journalister, demonetisering*. Alt dette er selvfølgelig et lite skritt unna mord, den ultimate metoden for å kneble kritiske røster og en taktikk som dessverre ikke er ukjent. Karakterdrap og sverting er vanligere enn de fleste er klar over. Den amerikanske journalisten Sharyl Attkissons The Smear, gir en innsideberetning om denne metoden, mens The Routledge Handbook of Character Assassination gir en akademisk gjengivelse. Karakterdrap og sverting er nøkkelkomponenter i en propagandists verktøykasse. *(I praksis ødelegge journalistens inntektskilde på Internett. O.merkn.)
Situasjonen til professor / Dr. David Miller er et eksempel på dette. Miller ble sparket fra University of Bristol i 2021, og var en veletablert og innflytelsesrik professor i sosiologi, kjent for sitt arbeid med propaganda og dens rolle i maktutøvelsen. Jeg har co-publisert med professor Miller, og sammen har vi vært involvert både i studiet av propaganda under krigen i Syria, fra 2011 til i dag, via Arbeidsgruppen for Syria, propaganda og media, og har forsøkt å oppmuntre og legge til rette for akademisk arbeid med propaganda via Organisasjonen for propagandastudier. Hans «forbrytelse» var å ha engasjert seg i studiet av Israel-Palestina konflikten, med særlig fokus på politikken til sionismen og nettverkene av regjeringstilknyttede enheter som arbeider hardt for å fremme sin agenda. Selvfølgelig er den israelsk-palestinske konflikten dypt kontroversiell. Mens jeg skriver, er vi vitne til en global debatt om handlingene til palestinske motstandsgrupper den 7. oktober og den israelske regjeringens respons. Dette er bare den siste fasen i en konflikt som begynte for over 150 år siden med de første sionistiske bosetningene, og som deretter eskalerte med Nakba i 1947/48. Vi er vitne til alt fra masseprotester til resolusjoner fra FNs generalforsamling om krisen, og det er helt klart mye støtte til palestinernes sak. Og jo lenger kampene pågår, jo mer blir det klart at Israel, støttet av sine allierte i Vesten, driver med folkemord mot palestinerne.
Utgangspunktet for professor Millers ildprøve var et foredrag han holdt i februar 2019. Med utgangspunkt i sitt arbeid med både islamofobi og den sionistiske lobbyen, samt sitt omfattende arbeid med propaganda, beskrev Miller for studentene hvordan sionisme er en drivende faktor for å fremme islamofobi. Dette resulterte i at han ble rammet av pro-israelske grupper og enkeltpersoner som anklaget ham for antisemittisme. Den påfølgende klagen mot Miller ble avvist av University of Bristol i en intern dom i juni 2019 og deretter igjen i slutten av 2020, da en fra Kings Council, utnevnt av universitetet, kom til den utvetydige konklusjonen at Miller ikke var skyldig i antisemittisme.
Utdrag fra rapporten fra KC (Kongens råd)
Tidlig i 2021 kritiserte Miller en beslutning fra University College London (UCL), om å vedta IHRAs (International Holocaust Remembrance Association) definisjon av antisemittisme. Denne kontroversielle definisjonen tillater et bredt spekter av kommentarer som er kritiske til sionismen og den israelske regjeringen å bli utpekt som antisemittiske. De skadelige konsekvensene av IHRAs definisjon for akademisk frihet, og ytringsfrihet mer generelt, er klare. De skaper et miljø som kveler legitim debatt og kritikk både når det gjelder Israel og sionismens ideologi. I sin kritikk refererte Miller til sin egen erfaring i Bristol med å ha blitt rammet av Bristol Jewish Society og Union of Jewish students, som han begge identifiserte som «formelle» sionistiske grupper på grunn av deres tilknytning til World Zionist Organisation. Selv om Kongens Råd nok en gang renvasket Miller for å ha sagt noe som var antisemittisk eller utgjorde trakassering eller diskriminering, sparket University of Bristol Miller med den begrunnelse at hans kommentarer i forhold til studenter og studentforeninger utgjorde grov forsømmelse. En arbeidsrett-domstol der Millers sak om usaklig oppsigelse blir vurdert. Det som allerede er klart, i det minste for enhver objektiv tilskuer, er at professor Miller har blitt utsatt for en nådeløs kampanje med karakterdrap, for å sverte ham som antisemittisk, og som lyktes i å få ham fjernet fra sin stilling. Det fortsetter til denne dag.
Millers erfaring fungerer som en klassisk studie av en sak fra virkeligheten, av å forske på propaganda, støter på mektige særinteresser, og deretter bli rammet av press som sverting og karaktermord. Det er mange andre. Min egen erfaring, som Miller er koblet til gjennom medpublisert forskning, gjelder etterforskningen av britiske, regjeringsstøttede propagandaoperasjoner under krigen i Syria. En rekke av oss etablerte Arbeidsgruppen for Syria, propaganda og media tidlig i 2018, og en av våre bekymringer var påstandene om kjemiske våpen som ble fremsatt mot den syriske regjeringen og nøyaktigheten av OPCWs (Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen) undersøkelser av disse påståtte angrepene. Så snart vi etablerte denne gruppen ble vi rammet av svertende blogginnlegg og deretter ondsinnede medieoppslag og tendensiøs redigering av Wikipedia-sider. Faktisk ble vi klistret over hele forsiden av The Times of London, svertet som ‘konspirasjonsteoretikere’ og ‘fornektere av krigsforbrytelser’, akkurat da Storbritannia, USA og Frankrike lanserte angrep mot Syria som svar på et påstått angrep med kjemiske våpen i Douma, den 7. april 2018. Bakvaskelsene fortsatte, selv etter at vitnesbyrd fra forskere innen OPCW dukket opp for å varsle og bekrefte vår forskning. Forskerne ble da også svertet. Det vi skjønte med en gang angrepene startet, var selvfølgelig at vi var «rett over målet». Vi hadde pirket i en stor og sofistikert propagandaoperasjon fra den britiske regjeringen, utformet for å lette «regimeendring» i Syria. Vi vet nå mye om denne operasjonen, har mye av den dokumentert, og vil fortsette å forske og skrive om den i de kommende månedene og årene.
Et stykke fra utenrikspolitikkens og krigens sfære har Covid-19-hendelsen sett mange vitenskapsfolk, forskere og leger bli svertet, de-plattformet og til og med sparket for å stille spørsmål ved offisielle narrativer. Det mest fremtredende eksemplet på sverting er den store Barrington-erklæringen og dens ledende forskere, professor Jay Bhattarcharya (Stanford), Sunetra Gupta (Oxford) og Martin Kulldorff (Harvard). Erklæringen ble publisert høsten 2020 og reflekterte en vurdering, delt av mange forskere, om at strategien med nedstengning ikke var en rasjonell respons på Covid-19. I stedet for å engasjere seg i en sivilisert, fornuftig og objektiv debatt, sendte Francis Collins, sjefen for National Institute for Health, en e-post til Anthony Fauci, medisinsk sjefsrådgiver i Det hvite hus, der han svertet forskerne som «ytterkant, marginal» og spurte når en «rask og ødeleggende publisert fjerning» ville bli forberedt. I den påfølgende stormen av mediekritikk, for eksempel, ble professor Gupta svertet som en konspirasjonsteoretiker og også instruert, før et intervju med BBC, om ikke å nevne erklæringen. Andre akademikere under covid-19-hendelsen har mistet jobben.
E-post fra Francis Collins til Anthony Fauci
Noen år tidligere, da vitenskapsfolk og forskere stilte spørsmål ved den offisielle fortellingen om 9/11, ble de tilsvarende svertet, og noen ble sparket. Spesielt ble Kevin Ryan sparket fra jobben sin ved Underwriters Laboratories da han snakket ut om etterforskningen av bygningskollapsene i New York den 11. september. Professor Steven Jones, som testet støvprøver fra World Trade Center-kollapsene og fant bevis på *termitt-eksplosiver, ble tvunget fra sin stilling ved Brigham Young University. Da den avdøde professoren David Ray Griffin uttrykte tvil om det offisielle 9/11-narrativet, svertet den daværende mediejournalisten Tucker Carlson ham som «blasfemisk og syndig» på direktesendt fjernsyn. *(For ytterligere informasjon om termitt: termitt – Store norske leksikon (snl.no). Overs. merkn.)
Det vi har i dag er altså ikke noe nytt, selv om bruken av karakterdrap og sverting nok har blitt mer utbredt. Den første viktige leksen å lære av alt dette, er å ikke bli motløs av eksistensen av disse taktikkene, for det er nettopp dette makthaverne forsøker å oppnå. Det er rimelig å anta at angrepene på Julian Assange, de såkalte ‘bandittakademikerne’ som jobber med Syria, og forfatterne av Great Barrington-erklæringen, var ment å sette mektige eksempler for alle andre som stiller vanskelige spørsmål om disse viktige sakene. På samme måte handlet kampanjen mot professor Miller, mer om å bruke sparkingen av en høyt profilert professor ved Russell Group University, for å avskrekke andre fra å forske på Israel/Palestina-konflikten, enn det handlet om «problemet» med en professor ved Bristol University og hans forelesninger. Lærdommen er i stedet å anerkjenne denne taktikken for hva den er, og deretter utvikle måter å presse tilbake på.
Når man har gjenkjent en kampanje for karakterdrap, for hva den er, nemlig en bevisst og nøye gjennomtenkt propagandakampanje, blir det lettere, i det minste psykologisk, å stå på sitt. En del av dette bør innebære å unngå å bli trukket inn i å innta en defensiv holdning, der du forsøker å motvirke hver eneste lille sverting. Det bør huskes at svertingstaktikker – som «konspirasjonsteoretiker», «fornekter av krigsforbrytelser», «anti-vaxxer» – er former for ad hominem, altså en feilaktig argumentasjonstaktikk: angriperen unngår engasjement med substansiell analyse av fakta og diskusjon, ved å diskreditere offeret med å komme med falske, villedende eller irrelevante påstander om deres karakter, identitet eller psykologiske tilstand. Dette utgjør ikke saklig debatt og dialog. Snarere bør svaret være å holde konsentrasjonen på de fakta du har for hånden og fortsette å solid legge frem din analyse og bevis. Å holde på dette sporet kan lykkes deg i å motvirke forsøk på å jage deg på flukt og få deg til å avvike fra de mest nærliggende, viktige sidene ved saken.
En annen viktig lærdom å huske på, når du kjemper deg gjennom karakterdrap og svertekampanjer, er at deres eksistens betyr at du er på målet. Erkjennelsen av dette burde oppmuntre deg eller dere til å ha tillit til at dere har truffet på en viktig sak og en som makthaverne er desperate etter å undertrykke. Jo mer alvorlige angrepene er, desto viktigere er problemet. Som en del av dette er det også verdt å huske på at hvis du ikke blir angrepet, gjør du ikke jobben din. Som professor Michael Parenti påpekte da han diskuterte mainstream-journalisters manglende evne til effektivt å utfordre makten:
De sier: ‘Forteller du meg at jeg ikke er min egen herre … Jeg sier alltid det jeg mener. Og jeg sier til dem: Du sier hva du mener fordi de liker det du mener. Og du har ingen følelse av begrensning på din frihet. Jeg mener at du ikke vet at du har på deg halsbånd, hvis du sitter ved en påle hele dagen.«
Kort sagt, å studere propaganda krever i realiteten at forskeren holder ut berg-og-dal-banen av sverting og kampanjer med karaktermord.
Selvfølgelig er det forståelig å spille trygt, eller være «taktisk», spesielt for akademikere i prestisjetunge institusjoner. Men å gjøre det av frykt for at en svertekampanje kan bli igangsatt mot deg, resulterer bare i en seier for de som søker å undertrykke offentlig bevissthet om en viktig sak. For seriøse analytikere av propaganda, betyr det å undergrave din egen forskningsagenda. Litt thumus – den greske ånden av manglende evne til å tolerere urettferdighet uten å handle – er det som kreves, samt erkjennelsen av at du i den store sammenhengen gjør det rette.
I den endelige analysen, som Francis Bacon skrev, er ‘sannheten datteren av tid, ikke av autoritet’. Dette er absolutt tilfelle med hensyn til eksemplene som diskuteres her. Professor Miller sto på sitt, led, men nå ser vi et enestående nivå av global støtte til palestinerne; en del av denne økte bevisstheten er på grunn av Millers mot. Spørsmålet om kjemiske våpen i Syria diskuteres fortsatt i Sikkerhetsrådet, og nå til og med av den brasilianske regjeringen som tar opp problemene fra forskerne i OPCW, som varslet om feilene i den offisielle rapporten. Forskerne som presser tilbake mot COVID-19-hendelsen, nyter nå støtte fra en betydelig global, nettverksbasert motstand. Og arbeidet til de forskerne som har etterforsket forbrytelsene i forbindelse med 9/11, nyter nå bredere rekkevidde enn noen gang før. Kampen, selv om den er stygg, er absolutt ikke nytteløs.
For informasjon om hvordan du støtter David Miller, besøk her.
Av Dr. Piers Robinson, besøk hans side på Substack, se lenke under og abonner!
The Perils of Studying Propaganda – by Dr Piers Robinson (substack.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også denne artikkelen av Dr. Piers Robinson på steigan.no:
Øredøvende stillhet: propaganda gjennom sensur, sverting og tvang
Robinson er også bidragsyter til: Propaganda In Focus
Se også Dr. David Millers artikler på steigan.no:
«Uavhengig» ukrainsk drapsliste er drevet av Kiev, støttet av Washington
Hvordan statlige propagandaspesialister samarbeider med nazister i Ukraina
Professor David Miller er seniorforsker ved Center for Islam and Global Affairs ved Istanbul Zaim University og tidligere professor i politisk sosiologi ved University of Bristol. Han er skribent og undersøkende forsker; produsent av det ukentlige showet Palestine Declassified på PressTV; og meddirektøren for Public Interest Investigations, hvor spinwatch.org og powerbase.info er prosjekter. Han tvitrer @Tracking_Power.
Se også Aron Maté tale om OPCWs dekkoperasjon i FNs sikkerhetsråd:
