oss 100 kroner!
Av Aaron Maté , The Grayzone, 9. september 2022
Ved å verve sekteriske opprørsallierte og finansiere de hvite hjelmene for ta kjemiske våpenprøver i Syria, endte OPCW med å forlate sin habilitet og brøt sine grunnleggende regler for innsamling av bevis.
Før Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) havnet i sumpen i form av en internasjonal cover-up skandale, oppnådde prøvene i april 2018, av et påstått gassangrep i den syriske byen Douma, en milepæl. Etter en rekke påstander om bruk av kjemiske våpen i Syria, markerte Douma første gang at et OPCW-faktaoppdrag (FFM) på stedet, for å gjennomføre sin egen undersøkelse.
Douma var ikke OPCWs første forsøk. Fire år tidligere, i mai 2014, sendte vakthunden mot bruk av kjemiske våpen, et lag til byen Kafr Zita. Som i Douma ble organisasjonen pålagt å granske opprørsgenererte påstander om en gift- bombing utført av den syriske hæren. Men i motsetning til i Douma nådde OPCW aldri sin destinasjon. Etter at en veibombe traff OPCWs konvoi med fire-kjøretøy, åpnet væpnede opprørere ild og kidnappet inspektørene for en kort periode.
Angrepet viste seg skjebnesvangert. OPCW forlot ikke bare Kafr Zita-oppdraget, men alle andre utplasseringer på bakken i Syria fremover. Det var ikke før den syriske og russiske hæren fikk tilbake kontrollen over Douma, i april 2018 – og etter nok et voldelig angrep, denne gangen mot et av FNs sikkerhetsteam – at OPCW ville komme tilbake.
Fireårsperioden mellom Kafr Zita og Douma satte imidlertid ikke en stopper for OPCWs undersøkelser i Syria. OPCV sendte ikke lenger sine egne ansatte inn i krigssonen, og outsourcet, m.a.o. satte bort sine plikter til grupper som fortsatt kunne operere der. De fleste av disse oppdragene gjaldt påståtte kjemiske angrep på opprørskontrollert territorium, der den syriske regjeringen alltid var den anklagede lovbryteren. I slike tilfeller var en av OPCWs viktigste og nye stedfortredere, en gruppe kjent som De hvite hjelmene.
Som OPCW-partner utførte de hvite hjelmene mange av de tilsidesatte forskernes normale oppgaver. Medlemmer av De hvite hjelmene identifiserte steder for prøvetaking; samlet inn og merket eksemplene; samlet video og fotobevis; og i noen tilfeller valgte ut vitner til intervju. De reiste deretter til den nærliggende tyrkiske grensen og overleverte materiale til OPCW-ansatte som arbeidet fra hoteller. Noen medlemmer av De hvite hjelmene hevdet til og med å være ofre eller vitner til kjemiske angrep, og ga sitt vitnesbyrd.
Ved å verve «hjelmene» pekte OPCW på gruppens påstand om å være en nøytral organisasjon som utfører redningsoppdrag og annet livreddende arbeid. Men fra organisasjonens grunnleggelse i utlandet til sine aktiviteter på den syriske slagmarken, var virkeligheten veldig annerledes. Langt fra å være upartisk, var de hvite hjelmene allierte av – og finansiert av – deltakere i den skitne krigen i Syria. Og i OPCW-undersøkelsene, der «hjelmene» deltok, formet denne oversette interessekonflikten, utfallet i deres favør.
OPCW samarbeider med «hjelmene», de «skjulte soldatene» i Syrias sekteriske opprør
De hvite hjelmene ble etablert i Tyrkia av nå avdøde James Le Mesurier, en britisk militærveteran, og hans daværende arbeidsgiver, den vestlige etter-retningskontraktøren, Analysis, Research, and Knowledge, eller ARK. Med finansiering fra utenriksdepartementene i USA og Storbritannia, bygde ARK merkevaren «de hvite hjelmene og leverte opplæring og utstyr», ifølge en rapport fra 2019 i The Intercept. Amerikanske og britiske myndigheter har finansiert de hvite hjelmene med 70 millioner dollar siden 2014. Flere millioner har strømmet inn i kassene fra NATO og Gulf-allierte.
I samme periode har opptak og mediedekning av «hjelmene» – inkludert en Oscar-vinnende dokumentar – blitt brukt til å tromme sammen vestlig offentlig støtte til de samme statenes hemmelige militærkampanje, på flere milliarder dollar, for å styrte den syriske regjeringen. Ledere i «hjelmene» har til og med lobbyert for direkte vestlig militær intervensjon på opprørernes side.
Inne i Syria har «hjelmene» samarbeidet med opprørsmilitser og operert utelukkende på territorium under deres kontroll. Medlemmer av «hjelmene» feiret Al-Qaidas erobring av Idlib-provinsen i 2015, deltok åpent i henrettelser utført av militante, og poserte strålende med likene av syriske soldater. I 2016 sa en innflytelsesrik al-Qaida-geistlig at gruppen «ikke er annerledes» enn Syrias «mujahedin». Året etter roste en toppleder i Al-Qaida i Syria de hvite hjelmene som «skjulte soldater». I 2018 samarbeidet de hvite hjelmene med det tyrkiske militærets operasjon for etnisk rensing i Afrin, en nord-syrisk by med kurdisk majoritet, og høstet lokalt raseri.
De hvite hjelmenes bånd til terroristene har til og med uroet noen av deres statlige støttespillere. I 2018 ble Nederland den første regjeringen som suspenderte finansieringen av de hvite hjelmene, med henvisning til utilstrekkelig oversikt og «faren» for at penger kunne falle «i hendene på væpnede grupper», inkludert Al Qaida. Året etter døde Le Mesurier, grunnleggeren av De hvite hjelmene, i et tilsynelatende selvmord, dager etter å ha innrømmet og ha puttet donorpenger i egne lommer og forsøkt å skjule det.
De hvite hjelmene og dens tilhengere har beskrevet gruppens opprørsbånd som et avvik, et nødvendig kompromiss for å redde liv i områder under syrisk-russisk bombardement, og til og med som «russisk desinformasjon». Men for OPCW skapte de hvite hjelmenes utenlandske sponsing alene en interesse-konflikt som har unnsluppet bred gransking.
I samarbeidet med de hvite hjelmene, vervet altså OPCW en gruppe støttet av stater som bevæpnet anti-regjeringsopprørere, noe som gjorde dem til krigere i Syria-konflikten. De samme statene anklaget den syriske regjeringen for kjemiske angrep mens de finansierte de hvite hjelmene. De hvite hjelmene fikk i sin tur i oppgave å validere disse påstandene for OPCW – i noen tilfeller påstander som deres egne medlemmer i utgangspunktet hadde spredd.
Ordningen mellom OPCW og De hvite hjelmene, kan sammenlignes som om OPCW- setter bort arbeidet sitt til eksterne organisasjoner, grunnlagt og finansiert av den syriske regjeringens allierte, Russland og Iran, for å bidra til å undersøke påståtte kjemiske angrep som opprørsfiender beskyldes for.
Samarbeidet med de hvite hjelmene krevde ikke bare at OPCW forlot sin habilitet, men også å ignorere sine mest grunnleggende standarder for innsamling og analyse av bevis.
OPCW trosser sin egen kjede av varetekts-regler
På avstand kan OPCWs innrullering av de hvite hjelmene ses på som en praktisk løsning på det farlige sikkerhetsklimaet i Syria. Riktig trent, en gruppe med frie tøyler til å bevege seg gjennom opprørs-holdt territorium, uten frykt for angrep, kunne teoretisk gjøre arbeidet som OPCW inspektører ikke lenger kunne etter den voldelige kidnappingen i Kafr Zita.
Men denne tilsynelatende løsningen brøt OPCWs kjerneprotokoll for kjemiske våpenprøver. For å sikre full tillit til integriteten til prøver samlet inn for kjemisk analyse, krever OPCW at fysisk bevisinnsamling strengt sikrer «kjede av varetekt». Dette betyr at OPCW-inspektører må ha full kontroll over prøver, fra de samles på stedet for et påstått kjemisk angrep, til de leveres til internasjonale rettsmedisinske laboratorier for analyse.
OPCWs dokumenterte prosedyrer er utvetydige om dette. Hvis en «prøve ikke var under OPCW-varetekt» på noe tidspunkt under et oppdrag, sier OPCW-policyen, «vil den ikke bli akseptert for OPCW-verifiseringsformål.» OPCWs kjede av krav til varetekt, er så strenge at enhver inspektør «som ikke er spesifikt tildelt for bevisrelaterte oppgaver» ikke har lov til å «håndtere noe element knyttet til et undersøkelsessted.»
Hvis et «utvalg ikke var under OPCW-varetekt», sier OPCW-policyen, «vil det ikke bli akseptert for OPCW-verifiseringsformål.» (QDOC/LAB/WI/OSA3)
I tidlige Syria-operasjoner fulgte OPCW disse standardene. Da vestlige og israelske tjenestemenn begynte å anklage den syriske regjeringen for bruk av kjemiske våpen – et påstått brudd på president Obamas såkalte «røde linje» – la OPCW ned en egen rød linje. «OPCW ville aldri bli involvert i å teste prøver som våre egne inspektører ikke samler i felten, fordi vi må opprettholde en kjede av varetekt, av prøver fra feltet til laboratoriet for å sikre deres integritet,» sa OPCW-talsperson Michael Luhan i april 2013.
«Vi [OPCW] ble virkelig ansett som de eneste som kunne gå inn der med varetektskjeden og med den integriteten og hente sanne fakta som kunne tåle en gransking på større arenaer,» bemerket Scott Cairns, OPCW-teamlederen for OPCW/FN-etterforskningen av Ghouta sarin-angrepet i Syria i 2013, samme år.
Følgelig avviste OPCWs første faktaoppdrag (FFMs) i Syria, prøver som OPCW-inspektører ikke hadde samlet inn selv. I en rapport fra desember 2014 om flere påståtte hendelser, inkludert Kafr Zita, bemerket teamleder Malik Ellahi at visse prøver «ikke kunne aksepteres på grunn av problemer med kjede av varetekt».
Ubrutt varetektskjede er derfor standarden som underbygger integriteten til OPCW-undersøkelser. Da OPCW outsourcet sine oppgaver for innsamling av bevis i Syria til tredjeparter, fra og med 2015, forlot de denne grunnleggende protokollen. Prøver som tidligere var diskvalifisert, var nå velkomne.
OPCWs nye prøvesamlere inkluderte de hvite hjelmene.
OPCW tar i bruk de militant-allierte hvite hjelmer som syrisk feltlag
En rapport fra oktober 2015 om flere påståtte hendelser med kjemiske våpen i Syria, introduserte de hvite hjelmene til OPCW-folden.
Rapporten bemerket «mange referanser til det syriske sivilforsvaret (SCD)» – de hvite hjelmenes offisielle navn. For tilsynelatende å gå god for de hvite hjelmenes troverdighet, reproduserte OPCW et sitat fra gruppens nettsted, der den hevder å «handle nøytralt, upartisk», som «humanitære».
Utover å besøke de hvite hjelmenes hjemmeside, er det ingen indikasjoner på at OPCW gjennomførte ytterligere undersøkelser av organisasjonen, eller reiste noen bekymringer om det nye vestlig-finansierte, opprørsallierte felttlaget.
Når det gjaldt håndtering av potensielle bevis fra prøver samlet av de hvite hjelmene og andre eksterne grupper, forsøkte OPCW først å skildre en forsiktig tilnærming. Rapporten hevdet at bevis fra eksternt innsamlede prøver ville bli behandlet som «tertiære», bare for å bli brukt som «støttende bevis».
Siden det ikke var noen kjede av varetekt, hadde teamet ingen sikkerhet for at prøvene ikke hadde blitt forurenset (ved et uhell eller bevisst) før overlevering til OPCW-etterforskere.
2015-rapporten så ut til å erkjenne dette punktet:
«hele kjeden av varetekt kunne ikke verifiseres, og dermed kunne ikke muligheten for krysskontaminering utelukkes. Derfor, selv om slike prøver ville bli ansett som primære bevis under optimale omstendigheter, gitt begrensningene som beskrevet, betraktet FFM prøvene som tertiære bevis. Resultatene fra slike analyser ble derfor behandlet mer som støttende informasjon enn av betydelig bevisverdi.»
Men selv ved å behandle slike «tertiære» bevis som «støttende bevis», forvrengte OPCW sin egen definisjon.
I henhold til OPCW-protokollen er tertiære bevis definert som «bevis som fortsatt utvikler seg som en analysekapasitet», og at «bare er en nyttig rekognoseringsindikator», for eksempel å identifisere potensielle steder av interesse – «eller kan være potensielt tvetydige.» Ingen steder er det beskrevet som potensielt «støttende informasjon». Denne tilsynelatende forsiktige tilnærmingen er også basert på et feil premiss: at de hvite hjelmene kunne stoles på, at de ikke hadde tuklet med eller gitt falske prøver i utgangspunktet.
Når det gjaldt å forlate OPCWs forpliktelse til kjeden av varetekt i Syria, ville kategorien «tertiær» vise seg å være bare et første skritt. Med tiden ville ethvert spor av skepsis om integriteten til de hvite hjelmenes prøver fordampe.
OPCW oppgraderer de hvite hjelmenes «Kjemiske prøveenhet»
I 2017 ga OPCW de hvite hjelmene og materialet den samlet en full oppgradering. FFM-rapporter refererte nå til hvite hjelmer som «Kjemisk prøveenhet». Selv om det ikke var etablert noen kjede av varetekt, ble prøvene som ble gitt av de hvite hjelmene plutselig behandlet som primære bevis.
I april 2017 anklaget opprørere i den Al-Qaida-kontrollerte byen Khan Shaykhoun den syriske regjeringen for å slippe en sarinfylt bombe og drepe over 80 mennesker. De hvite hjelmene bidro til å spre påstanden ved å frigjøre bilder av ofre som angivelig lider av nervegifteksponering. I løpet av få dager støttet USA opprørernes påstander og lanserte luftangrep mot Syria.
I kjølvannet av den amerikanske bombingen undersøkte OPCW hendelsen fra nabolandet Tyrkia. Inne i Syria samlet medlemmer av «hjelmene» påståtte bevis og brakte det over grensen. Ifølge BBCs Chloe Hadjimatheou, en selvbeskrevet journalist med bånd til britisk-støttede etterretningsagenter og opprørere i Syria, jobbet White Helmets-grunnlegger James Le Mesurier sammen med gruppen og hjalp til med å velge vitner.
OPCWs FFM rapport fra juni 2017 om hendelsen støttet effektivt det uttalte påskuddet for amerikanske luftangrep ved å konkludere med at sarin ble «brukt som våpen» i Khan Shaykhun. Dette funnet, uttalte OPCW, var basert på faktorer som «analyse av miljøprøver».
Samtidig erkjente imidlertid rapporten at «hele kjeden av varetekt» for disse prøvene «ikke kunne verifiseres kategorisk». For prøvene av miljø- og biologisk-miljø, som ble tatt på stedet for det påståtte angrepet og analysert av OPCWs utpekte laboratorier, uttalte rapporten: «Alle prøver ble tatt av den kjemiske prøveenheten til SCD [Hvite hjelmer].»
Uten forklaring ble innsamlede prøver, tatt av de hvite hjelmene for OPCW i Khan Shaykhun, gitt full bevisstatus. Påfølgende rapporter behandlet ikke innsamlede prøver gjort av «hjelmene» annerledes enn om de hadde blitt samlet inn av organisasjonens egne inspektører.
I en rapport fra mai 2018 om et påstått kjemisk angrep i Saraqib tre måneder tidligere, bemerket OPCW igjen at «alle prøver hadde blitt tatt av SCD [Hvite hjelmer]». Disse prøvene spilte en kritisk rolle i rapportens konklusjon. OPCW støttet påstanden spredt av opprørere, og erklærte at klor «sannsynligvis ble brukt som et kjemisk våpen», i Saraqib.
Faktorene som ligger til grunn for denne konklusjonen, sa rapporten, inkluderte en «analyse av miljøprøver … demonstrerer den uvanlige tilstedeværelsen av klor i lokalmiljøet.
Borte, nok en gang, var ikke bare den grunnleggende OPCW-protokollen som ville ha dømt disse prøvene til å være uakseptable. Trikset med å nedgradere dem til «tertiær» eller «støtteinformasjon» ble også forkastet.
OPCW er avhengig av vitner levert av De hvite hjelmene, ikke bevis
Som OPCWs stedfortreder, ble de hvite hjelmenes plikter utvidet utover å samle kjemiske prøver.
OPCW stolte på vitner som ofte ble levert av De hvite hjelmene, eller som selv var hvite hjelmmedlemmer. Mange rapporter hadde en standard advarsel som sier:
«Som med andre påstander etterforsket av FFM, var ikke teamet i stand til å besøke et sikret sted umiddelbart etter den påståtte hendelsen. Laget stolte derfor på vitnesbyrd fra intervjuobjekter, prøver som ble gjort tilgjengelig av intervjuobjektene, og begrensete sykehusjournaler.»
Opprinnelige sykehusjournaler var ikke bare begrenset, men i mange tilfeller utilgjengelige. Dette betydde at resultatene av undersøkelser ble bestemt av prøver levert av de hvite hjelmene; på vitnesbyrd fra de hvite hjelmene; vitneutsagn fra andre påståtte vitner også levert av de hvite hjelmene eller andre tredjeparter.
Intervjuer av påståtte vitner var faktisk sentrale i flere undersøkelser der det ikke ble gitt prøver. I Idlib-provinsen, fanget av Al Qaida i mai 2015 og derfor utenfor rekkevidden til OPCW-inspektører, hadde flere undersøkelser ingen biologiske eller miljømessige prøver i det hele tatt. OPCWs rapport om disse hendelsene bemerket deres tydelige hull:
«Teamets manglende evne til å besøke scenen på grunn av betydelige sikkerhetsproblemer skapte imidlertid flere avvik fra idealet. Dermed kunne teamet verken identifisere sine egne vitner eller ta sin egen prøve.»
Sammen med prøvesamlingen var den viktigste undersøkende søylen vitneutsagn – nå i mange tilfeller den eneste beviskilden for de påståtte angrepene – også i eksterne hender. Og det viste seg.
I en undersøkelse av et påstått kjemisk angrep i Saraqib i Mai 2018, i Idlib-provinsen, skal det ha forårsaket rundt 70 ofre, seks personer ble intervjuet. Fem av dem var «førstehjelpere», – mest sannsynlig hvite hjelmer – og det sjette medlem av lokale medier. OPCW bemerket at ingen av de seks var i Saraqib «under hendelsen», men i den nærliggende byen Sarmin. Rapporten bemerket også at vitnesbyrdet ikke var «førstehånds» og at det «ikke kunne kryssjekke denne informasjonen fra forskjellige kilder som medisinske fagfolk, ofre, tap og direkte vitner.» I tillegg ble ingen biomedisinske og miljømessige prøver «samlet inn eller mottatt».
Saraqib-etterforskningen stolte derfor helt på vitnesbyrdene til seks personer hvis utsagn ikke kunne verifiseres, og hvis habilitet ikke kunne sikres.
Likevel var OPCWs overordnede konklusjon fra «etterforskningen» av disse hendelsene i Idlib at:
«Det kan derfor konkluderes med at bevisene som ble mottatt gjennom intervjuprosessen ga teamet en rimelig grad av tillit til at et kjemikalie hadde påvirket mennesker på ulike steder i Idlib-guvernementet.»
OPCW bedømmer De hvite hjelmers ‘konsistente’ fortellinger troverdige, til tross for null bekreftelse
Til tross for å stole så mye på vitnesbyrdene til de hvite hjelmene og andre påståtte vitner, inntok OPCW en slapp tilnærming til å vurdere deres troverdighet. I flere rapporter antok OPCW at fordi den mottok en konsistent redegjørelse fra forskjellige intervjuere, må deres kollektive fortelling ha vært pålitelig. Som en rapport sa det:
«Intervjuobjektene ga en konsistent fortelling om hendelsen, de rapporterte medisinske tegnene og symptomene og måten prøver ble samlet inn på. FFM var i stand til å plassere vitner på stedet på den tiden og korrelere deres medisinske vurdering. Basert på disse faktorene bestemte FFM at minst 16 personer viste symptomer forbundet med eksponering for en acetylkolinsterasehemmer [nervemiddel]».
Det samme argumentet ble brukt på tvers av flere rapporter, og erstattet bare antall dødsfall og kjemikalet som ofrene angivelig ble utsatt for. Konsistensen i fortellingene er neppe overraskende, med tanke på hvor mange vitner og prøvesamlere som alle kom fra en organisasjon: De hvite hjelmene.
En av de mest talende «konsistensene» mellom vitnesbyrd kommer fra et påstått sarin-angrep i mars 2015 ved Ltamenah, der vitner rapporterte å se det som ser ut til å være et usannsynlig scenario. Ifølge rapporten:
«Et vitne som inspiserte det første krateret beskrev det som om lag 1,5 meter i diameter med en meter i dybden. Inni var det en boblende væske og metall-fragmenter. Et annet vitne som så krateret den første dagen beskrev en boblende væske som lignet på vann. Dager senere ble det samme krateret sett med en svart boblende væske».
Ideen om at sarin – et kjemikalie med kokepunkt høyere enn vann – ville forbli boblende i flere dager i porøs jord er like vanskelig å fatte som å helle kokende vann i jord og forvente at det fortsatt bobler etter minutter, enn si dager senere. Men på en eller annen måte så verdens beste kjemiske vakthund ingen grunn til skepsis.
Med mange FFM-undersøkelser som ikke var avhengige av noe mer enn vitne- utsagn, der mange av intervjuobjektene var medlemmer av de opprørsallierte hvite hjelmene – burde det ha vært viktig å bekrefte troverdigheten til slike vitnesbyrd. I Syria, av en eller annen uforklarlig grunn, fant dette aldri sted. I stedet, for å validere vitneforklaringer, erstattet OPCWs etterforskere «bekreftelse» med «konsistens» og håpet antagelig at ingen ville legge merke til det.
Ved å verve de hvite hjelmene som etterforskere på bakken, håpet OPCW tilsynelatende også at ingen ville notere seg gruppens opprørsbånd og utenlandske sponsorer.
Ved å gjøre det forlot OPCW sin uttalte forpliktelse til habilitet og ga sitt mandat til den ene siden i stedfortrederkrigen i Syria – selve elementene som hadde angrepet deres inspektører i mai 2014.
Og ved å presentere de hvite hjelmene som nøytrale, objektive partnere, ga OPCW gruppens opprørsallierte og utenlandske sponsorer en bakkanal til å påvirke undersøkelser som var viktige for målene i deres tiårige krig for å styrte den syriske regjeringen. Påstandene om at Syria har brukt kjemiske våpen mot sitt eget folk har blitt brukt til å rettferdiggjøre vedvarende krigføring med stedfortreder, sanksjoner og, i to påfølgende år, USA-ledede militære luftangrep.
I den mest kontroversielle av slike hendelser, det påståtte kjemiske angrepet i Douma, i april 2018, klarte OPCW å sende sine egne inspektører til åstedet. Men som den andre delen av denne rapporten vil vise, kompromitterte de stadig tilstedeværende hvite hjelmene igjen OPCWs etterforskning.
Den originale artikkelen fra The Grayzone finner du her:
Chain of corruption: how the White Helmets compromised OPCW investigations in Syria – The Grayzone
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
