oss 100 kroner!
Det er mye som taler for at den viktigste delen av enhver propagandakampanje er å sikre at visse stemmer, påstander og argumenter enten aldri ser dagens lys eller forblir ‘alternative’ eller i ‘utkanten’.
Av dr. Piers Robinson – 23. september 2022
Siden starten av covid har myndigheter over hele verden forsøkt implementere et ekstraordinært regelverk, inkludert såkalt ‘nedstengning’ av hele befolkninger, obligatorisk maskering og tvang gjennom for eksempel mandat til flere ‘vaksine’-injeksjoner. Mange av disse retningslinjene går i mot veletablerte og veldokumenterte folkehelsetiltak for å håndtere luftveisvirus, mens den vitenskapelige bakgrunnen for disse tiltakene – inkludert nedstengninger, masketvang og ‘vaksine’-injeksjoner – blir nå gransket nærmere.
Samtidig er de katastrofale konsekvensene, såkalte «følgeskader» (en militær eufemisme for sivile ofre i krigstid) av denne ekstreme politikken for befolkninger rundt om i verden i ferd med å bli godt etablert. Randomiserte kontrollerte studier av injeksjonene har til dags dato ikke vist netto total fordel, mens akkumulering av bevis fra passiv rapportering tyder på at de kan være årsak til betydelig skade. En sentral del av å få i gjennom denne ekstreme, og til slutt svært destruktive politikken har involvert bruk av propaganda.
Et av problemene med å forske på og skrive om propaganda er at mange mener det er fremmed for demokratiske stater. Men som Edward Bernays, av mange ansett for å være en nøkkelfigur i utviklingen av 1900-tallets propagandateknikker, forklarte og fremmet:
Den bevisste og intelligente manipulasjonen av massenes organiserte vaner og meninger er et viktig element i det demokratiske samfunnet.
I det minste hviler til en viss grad denne tiltroen på propaganda på en antagelse at mennesker til syvende og sist er egoistiske, maktsyke og hedonistiske vesener som krever veiledning og insentiver; det følger derfor at propaganda kreves av mektige aktører for å gi en viss grad av struktur, orden og formål til et gitt samfunn. På den annen side, hvis man antar at mennesker til syvende og sist er gode og velvillige mot hverandre og til den naturlige verden, og at de er i stand til edle ting hvis forholdene tillater det, vil propaganda som kommer fra egeninteresserte og mektige aktører tilsvare en parasitt innenfor menneskesinnet som søker å lede mennesker bort fra deres bedre instinkter. [1]
Til dette kan man legge til tilbøyeligheten til de med makt er å definere seg selv som dommere for sannhet og moral:
De moralske holdningene til dominerende og privilegerte grupper er preget av universelt selvbedrag og hykleri. Den bevisste og ubevisste identifiseringen av deres spesielle interesser med generelle interesser og universelle verdier […]. […] intelligensen til privilegerte grupper brukes vanligvis i oppgaven med å finne opp spesielle bevis for teorien om at universelle verdier springer ut fra, og at allmenne interesser er tjent med de spesielle privilegiene de har. [2]
Uansett hvilken holdning man har til rettferdiggjøring av propaganda, og selv om vi vanligvis kaller disse teknikkene forskjellige ting i dag og bruker eufemismer som «PR» eller «strategisk kommunikasjon», er det et faktum at manipulasjonsteknikker er en del av samtidens liberale demokratier.
Fremme narrativet
Når det gjelder covid-19, har propaganda blitt brukt i demokratier som aldri før. For å oppnå etterlevelse av de uortodokse og påtrengende tiltakene som ble vedtatt, har mange former for «overtalelse uten samtykke» blitt brukt, alt fra manipulerte meldinger laget for å øke ‘fryktnivået’ til tvang.
Faktisk kom det veldig tidlig frem at atferdsforskere ga råd til den britiske regjeringens Scientific Advisory Group for Emergencies (SAGE). UKColumn rapporterte at denne gruppen, kalt «Scientific Pandemic Influenza Group on Behavior (SPI-B)», ble (gjen)innkalt 13. februar 2020. Et dokument produsert av denne gruppen identifiserte «alternativer for å øke etterlevelsen av avstandsreglene» som inkludere overtalelse, incentiver og tvang.
I avsnittet om «overtalelse» heter det at…
det oppfattede nivået av personlig trussel må økes blant de som er selvtilfredse, ved å bruke hardtslående emosjonelle meldinger
Dokumentet refererte også til å bruke…
media for å øke følelsen av personlig trussel.
Mange av disse «atferdsvitenskapelige» tilnærmingene til manipulasjon brukt i britisk sammenheng har blitt dokumentert i Laura Dodsworths innflytelsesrike verk State of Fear, mens dr. Gary Sidley har skrevet om den bemerkelsesverdige motviljen til noen med autoritet til å ta ansvar for bevisst manipulasjon av offentligheten. Dr. Colin Alexander har i noen tid fulgt propagandaproduksjonen over hele Storbritannias offentlige sfære.
Mer vidtrekkende, og som beskrevet av Iain Davis, har disse tilnærmingene blitt brukt globalt. Ifølge Davis hadde Verdens helseorganisasjon (WHO) opprettet den tekniske rådgivende gruppen for atferdsinnsikt og vitenskaper for helse (TAG) i februar 2020;
Gruppen ledes av prof. Cass Sunstein og dens medlemmer inkluderer eksperter på atferdsendring fra Verdensbanken, World Economic Forum og Bill og Melinda Gates Foundation. Professor Susan Michie fra Storbritannia er også TAG-deltaker*.
Siden den gang har Susan Michie tatt over som styreleder.
Skape øredøvende stillhet
Et aspekt av covid-19-propagandaen har vært den aggressive promoteringen av offisielle narrativer; men like viktig har undertrykkelsen og sensuren av enhver som var kritisk til myndighetene vært. Det er mye som taler for at den viktigste delen av enhver propagandakampanje er å sikre at visse stemmer, påstander og argumenter enten aldri ser dagens lys eller forblir ‘alternative’ eller i ‘utkanten’.
En del av denne prosessen med å undertrykke argumenter og meninger innebærer tilsynelatende velmenende forsøk på å håndtere det som i økende grad har blitt stemplet som «feilinformasjon» og «desinformasjon». Elizabeth Woodworth dokumenterer fremveksten av det såkalte Trusted News Initiative (TNI) som kom til før covid-19 og som involverte en koalisjon av tradisjonelle media som etablerte et nettverk til å bekjempe «feilinformasjon» og «fordommer». Hun siterer daværende BBC-generaldirektør Tony Hall:
«Siste måned innkalte jeg til et Trusted News Summit på BBC bak lukkede dører, som samlet globale teknologiplattformer og utgivere. Målet var å komme frem til et praktisk sett med gjøremål vi kan ta sammen, akkurat nå, for å takle økningen av feilinformasjon og fordommer … Jeg er fast bestemt på at vi bruker [BBCs] unike rekkevidde og pålitelige stemme for å lede veien – til skape en global allianse for integritet i nyheter. Vi er klare til å gjøre enda mer for å bidra til å fremme frihet og demokrati over hele verden».
I 2020, ifølge Woodworth, hadde TNI innlemmet «Twitter, Microsoft, Associated Press, Agence France-Presse, Reuters og Reuters Institute for the Study of Journalism» og forutsigbart nok tatt på seg å takle «skadelig koronavirusdesinformasjon».
I Storbritannia har det også vært militært engasjement med 77. brigade som opererer som en del av covid-19-kommunikasjonsstrategien. 77. brigades aktiviteter inkluderer informasjonskrigføring og «støtte til motstridende informasjonsaktivitet» som inkluderer…
skape og formidle digitalt og annet medieinnhold til støtte for utpekte oppgaver.
Tobias Ellwood, som både er parlamentsmedlem og leder av Underhusets forsvarsutvalg, er bemerkelsesverdig nok en reservist ved 77. brigade. I et svar på et skriftlig spørsmål i parlamentet ble det bekreftet at «medlemmer av Hærens 77. brigade»…
støtter for tiden den britiske regjeringens Rapid Response Unit i kabinettet og jobber med å motvirke desinformasjon om covid-19.
Selve Rapid Response Unit ble opprettet i 2018 for, ifølge dens leder Fiona Bartosch, å motvirke «feilinformasjon» og «desinformasjon» og «gjenvinne en faktabasert offentlig debatt».
Verdens helseorganisasjon (WHO) har også fulgt en lignende taktikk og advart publikum om «feilinformasjon» og «desinformasjon». I en utgivelse med tittelen «La oss flate ut den infodemiske kurven», råder de folk til å referere til «faktasjekkere» og tradisjonelle medier:
Når du er i tvil, sjekk pålitelige faktasjekkingsorganisasjoner, som International Fact-Checking Network og globale nyhetskanaler som fokuserer på å avkrefte feilinformasjon, inkludert Associated Press og Reuters
WHO beskriver i detalj sitt engasjement i sosiale medier og «teknogigantene»:
«WHO har jobbet tett med mer enn 50 digitale selskaper og sosiale medieplattformer, inkludert Facebook, Twitter, LinkedIn, TikTok, Twitch, Snapchat, Pinterest, Google, Viber, WhatsApp og YouTube, for å sikre at vitenskapsbaserte helsemeldinger fra organisasjonen eller andre offisielle kilder vises først når folk søker etter informasjon relatert til covid-19. WHO har også inngått samarbeid med regjeringen i Storbritannia om en digital kampanje for å øke bevisstheten om feilinformasjon rundt covid-19 og oppmuntre enkeltpersoner til å rapportere falskt eller villedende innhold på nettet. I tillegg lager WHO verktøy for å forsterke meldinger om folkehelse – inkludert WHO Health Alert chatbot, tilgjengelig på WhatsApp, Facebook Messenger og Viber – for å gi siste nytt og informasjon om hvordan enkeltpersoner kan beskytte seg selv og andre mot covid-19.
En institusjonalisert kultur for sensur og undertrykkelse av «feiltenkning»
Denne utviklingen, sammen med andre som skal dokumenteres etter hvert via arbeid i PANDA, ser ut til å ha hatt store konsekvenser når det gjelder undertrykkelse av debatt. En foreløpig undersøkelse av hendelser de siste 2,5 årene indikerer at denne undertrykkelsen har fungert på minst tre forskjellige måter:
- direkte sensur gjennom fjerning av innhold og deplattforming
- sponsing av fiendtlig innhold for å sverte og skremme alle som stiller kritiske spørsmål angående covid-19-narrativet
- tvangstiltak som involverer trusler mot levebrød og sysselsetting
Jeg skal ta opp hver av disse etter tur:
• Sensur og deplattforming
Formelle tilnærminger til sensur via statsstøttet handling ble tidlig sett i Storbritannia da det regulerende organet OFCOM utstedte retningslinjer til kringkastere.
Dodsworth (s.31) rapporterer at kringkastere ble bedt om å være oppmerksomme på:
helsepåstander relatert til viruset som kan være skadelig: medisinsk rådgivning som kan være skadelig: unøyaktige eller vesentlig misvisende programmer i forhold til viruset eller offentlig politikk angående det. (Dodsworth s. 31).
En mulig manifestasjon av denne politikken var den bemerkelsesverdige instruksen som ble gitt til Oxford-professor Sunetra Gupta. 14. oktober 2020 dukket hun opp på BBC News for å snakke om nedstengningen som ble pålagt for Nord-England. Det hevdes at rett før hun gikk på lufta, ba en av produsentene henne om ikke å nevne Great Barrington-erklæringen, et dokument signert av eminente forskere som fastsetter en alternativ politikk som ville unngå nedstengning og andre uortodokse tiltak.
På tvers av sosiale medier, fra nesten dag én av covid-19-hendelsen, har teknogigiganter villig vært med på sensurstrategien.
I april 2020 ble det rapportert at YouTubes administrerende direktør Susan Wojcicki hadde erklært at de ville handle for å fjerne alt som strider mot anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon. Bemerkelsesverdige fjerninger fra YouTube inkluderte intervjuer med dr. John Ioannidis fra Stanford University og den britiske legen professor Karol Sikora, mens den amerikanske senatoren Rand Pauls tale som stilte spørsmål ved effektiviteten av munnbind i august 2021 ble fjernet. Dr. Robert Malone, oppfinner av en del av MRnA-teknologien som ble brukt i covid-19-injeksjonene, og som har blitt en kjent kritiker av offisielle retningslinjer og narrativer, ble også fjernet fra Twitter.
En stor del av politiarbeidet av debatt på tvers av sosiale medieplattformer har involvert utstedelse av advarsler om at et gitt innlegg bryter «fellesskapsstandarder» på en eller annen måte, og noen, for eksempel LinkedIn, sier at innhold som er i strid med myndighetene kan føre til sensur. Som dr. David Thunder har dokumentert, sier den eksakte ordlyden av Linkedins retningslinjer om «feilinformasjon»: «Ikke del innhold som direkte motsier veiledning fra ledende globale helseorganisasjoner og offentlige helsemyndigheter».
Thunder bemerker:
Hva betyr egentlig dette i praksis? Det betyr at noen utvalgte personer, bare fordi de ble nominert til en «offentlig helsemyndighet» eller en «ledende global helseorganisasjon», er beskyttet av Linkedin mot all robust kritikk fra offentligheten eller fra andre forskere.
Videre er det rapportert om sensur og undertrykkelse av akademisk debatt med hensyn til akademiske tidsskrifter der artikler og forskning som går mot den såkalte vitenskapelige konsensus ser ut til å ha blitt urettmessig fjernet eller blokkert. For eksempel rapporterer dr. Peter McCullough uberettiget sensur av en fagfellevurdert og publisert artikkel relatert til covid-19, mens mer generelt, unødig undertrykkelse av legitime forskningsfunn relatert til Ivermectin-forsøk som rapportert av dr. Tess Lawrie. Alt dette er bekymringsfulle indikasjoner på at akademiske prosesser i seg selv har blitt gjenstand for lumsk sensur og kontroll.
Sensuren fortsetter uforminsket og den kan til og med bli intensivert. Selv om detaljerte og systematiske undersøkelser bør utføres for å identifisere omfanget og skalen av sensuren som har funnet sted, er det nå rimelig klart at i forhold til før 2020, er nivåene uten sidestykke og representerer en normalisering, eller rutinisering, av sensur.
• Karakterdrap via sverting
Undertrykkelse av debatt oppnås ikke bare gjennom formell sensur, men også gjennom indirekte taktikker der det gjøres forsøk på å ødelegge omdømmet til de som utfordrer makten. Selv om den kanskje ikke er allment kjent, ser det ut til at taktikken med karakterdrap har blitt mer utbredt de siste årene, og en viktig del av samtidens propaganda og vårt ‘demokratiske’ landskap.
Grovt sett er svertekampanjer utformet for å unngå rasjonell innholdsdebatt og i stedet nedverdige personen som argumenterer – ‘spille mannen i stedet for ballen’. Et trekk ved svertekampanjer er bruken av identitetspolitiske sensibiliteter som bekymring (legitime) over rasisme og bruk av nedsettende og tendensiøse merkelapper. For eksempel har de som stiller spørsmål ved covid-19-politikken noen ganger blitt beskrevet som ytre høyre eller fascistiske, mens nedsettende bruk av begrepet «konspirasjonsteoretikere» ofte brukes for å beskrive de som stiller spørsmål ved offisielle narrativer.
Svertekampanjer kan med rette ses på som underhånds og uanstendige taktikker til å utfordre avvikende stemmer, og de skjer ofte uten at utenforstående eller til og med ofrene er fullstendig klar over at de er blitt et offer. De som beordrer eller aktiverer svertingen har god grunn til å unngå å bli avslørt mens de som utfører svertingen, dvs. journalistene, vil forsvare sine angrep som legitim kritikk.
Når det gjelder covid-19-hendelsen, er det imidlertid identifisert minst én svertekampanje på høyt nivå.
På tidspunktet for utgivelsen av Great Barrington-erklæringen (GBD) høsten 2020, var forfatterne bare klar over en bølge av fiendtlig medieoppmerksomhet, slik som den ovennevnte instruksen fra BBC til professor Sunetra Gupta om å ikke nevne erklæringen under et intervju. Men i det minste noe av den fiendtlige dekningen var ikke bare en spontan reaksjon fra journalister, men hadde blitt initiert av høytstående tjenestemenn. Da GBD ble publisert, viste lekkede e-poster fra Anthony Fauci (director of the National Institute of Allergy and Infectious Diseases) og Francis Collins (director of National Institute of Health) diskutere behovet for å raskt få den fjernet. Collins skrev i en e-post at dette…
forslaget fra de tre epidemiologene… ser ut til å få mye oppmerksomhet… Det må foretas en rask og knusende offentlig fjerning av dens premisser.
I stedet for en sivilisert og robust vitenskapelig debatt, fulgte en svertekampanje.
Andre fremtredende tilfeller som bærer preg av en målrettet svertekampanje inkluderer gjentatte angrep på den populære amerikanske podcasteren Joe Rogan. I den europeiske sfæren har professor Bhakdi, en tidlig og fremtredende kritiker av covid-19-politikken, gjentatte ganger blitt anklaget for antisemittisme og blir nå tiltalt av tyske myndigheter for å ha oppfordret til hat. Ingen av anklagene i disse angrepene ser ut til å være rimelige. Rogan, for eksempel, ble sammen med mange journalister feilaktig refset for å fremme bruken av Ivermectin som «middel mot parasitter i hester». Den store hoveddelen av Bhakdis arbeid og produksjon gjelder covid-19-politikken, og relativt sett er hans referanser til ethvert spørsmål knyttet til jødedommen på det meste forsvinnende lite.
En subtil og uten tvil mer utbredt form for sverting innebærer rutinemessig merking av informasjon i sosiale medier som skadelig; for eksempel har det uavhengige britiske-baserte utsalgsstedet OffGuardian sine tweets blitt merket med en generell advarsel som antyder at produksjonen deres kan være ‘utrygg’ og inneholde…
voldelig eller villedende innhold som kan føre til skade i den virkelige verden.
Slik merking er uten tvil ærekrenkende.
• Tvang
Undertrykkelse av ubeleilige meninger fungerer både gjennom informasjonsområdet – sensurering av en persons stemme eller ad hominem-angrep – men også gjennom handling i den virkelige, ‘materielle’ verden via tvang. Dette kan være å skape forhold som avskrekker folk fra å si sin mening ved å tilby materielle insentiver, eller alternativt å true med å utarme noens materielle forhold. Enkelt sagt, trusselen om tap av inntekter.
Når det kommer til covid-19-hendelsen, kan bruken av tvang sees av truslene mot inntektene som oppleves av de som utfordrer narrativet.
For eksempel ble professor Julie Ponesse tvunget fra sin stilling ved Western University i Canada på grunn av at hun nektet å motta covid-19-injeksjonen etter utstedelsen av ‘vaksine’-mandatet der, mens det samme skjedde med dr. Aaron Kheriarty (professor ved universitetet) fra California Irvine, School of Medicine og direktør for Medical Ethics Program). Andre akademikere har sitert mangel på institusjonell støtte til deres akademiske frihet, for eksempel professor Martin Kuldorff.
Den inneboende tvangen i mandatene er spesielt skadelig ved at implementeringen av dem på universiteter tvinger ‘dissidente’ akademikere til enten å gå i strid med deres tro og meninger, eller forlate sine stillinger. Den disiplinerende effekten føles selvfølgelig over hele akademiet hvor de få som mister stillingene sine tjener som en advarsel til alle andre om å revurdere sin tro og handlinger. Spesielt yngre akademikere og de som fullfører doktorgraden vil forstå at etterlevelse av det dominerende narrativet er det eneste realistiske alternativet hvis de skal realisere målet om en akademisk karriere.
Taktikken for sensur, sverting og tvang er synergistisk og bidrar til å bygge et miljø der selvsensur blir allestedsnærværende: Scenenekting av dissidente forskere sender en klar advarsel om saker som er forbudt, mens eksempler på sverting fremhever de potensielle ubehagelige konsekvensene av å diskutere slike spørsmål.
Tvang fungerer som en siste sperring for alle som kanskje vurderer muligheten til å risikere å snakke om sensurerte saker uten å bry seg om svertingen: tap av jobb og inntekt er rett og slett for mye å bære. Samlet sett resulterer myndighetenes rolle i å muliggjøre sensur og tvang til en institusjonalisert kultur der undertrykkelse av meninger og debatt blir normen.
Farene for demokrati og rasjonell debatt: skadelovgivning på nett og «faktasjekking» av feil/desinformasjon
Denne situasjonen har åpenbart skadelige konsekvenser for rasjonell debatt og demokrati. John Stuart Mill forklarte at det å tie meninger fratar oss alle muligheten å enten høre et argument som kan vise seg å være sant, eller avgrense eller avvise en mening som er feil. Det er veldig gode grunner til dette, som Mill bemerker:
For det første: meningen autoritetene forsøker å undertrykke kan muligens være sann. De som ønsker å undertrykke den benekter selvfølgelig dens sannhet; men de er ikke ufeilbarlige. … All knebling av diskusjon er en antagelse om ufeilbarlighet.
Og:
hvis feil, mister de det som er nesten like stor fordel: den klarere oppfatningen og det forfinede utrykket av sannheten, frembrakt av dens konfrontasjon med feilen.
Vitenskapelig og faglig forskning krever en slik åpenhet for spørsmål og kritikk, og bak begreper som ansettelsesforhold, er kjernegrunnlaget for akademia at forskere må få lov til å presentere det som kan virke som kontroversielt og til og med støtende (for noen) meninger.
Selvfølgelig er det velargumenterte og etablerte grenser for ytringsfriheten – oppfordring til vold for eksempel – men vi snakker ikke om de vanlige debatt- og kontroversområdene som ligger på grensen for tillatt ytring. Snarere snakker vi om menneskers rett til å reise spørsmål og bekymringer om politikk som direkte påvirker dem, som nedstengning, maskering og ‘vaksinasjoner’, og dessuten retten til legitime eksperter til å reise slike spørsmål i det offentlige rom. At sensur, sverting og tvang av slike mennesker har blitt tolerert er en klar indikator på hvor langt våre demokratier har glidd ned i en autoritær avgrunn.
Og ting er potensielt i ferd med å bli enda verre med ny lovgivning mot såkalt ‘skade på internett’, i bl.a. Storbritannia, EU og Canada. I Storbritannia oppretter det foreslåtte lovforslaget en kategori av lovlig, men «skadelig» tale: som beskrevet av pressgruppen Big Brother Watch:
Under trusselen om straff vil lovgivningen tvinge nettformidlere til å sensurere deler av nettdiskusjoner, inkludert i spørsmål om generell diskurs og offentlig politikk. Skadelig innhold defineres utelukkende av statssekretæreren som også er gitt en rekke utøvende fullmakter gjennom hele lovgivningen.
Liberty har ytterligere redegjort for de potensielle farene ved en slik utvikling:
Vi er bekymret for at kategorien «lovlig, men skadelig» i lovforslaget er utilstrekkelig foreskrevet ved lov og risikerer å krenke individers rett til ytringsfrihet og privatliv i uforholdsmessig grad. Spesielt er vi bekymret for den brede definisjonen av nettskade som betyr «fysisk eller psykisk skade» (klausul 187). Dette er en ekstremt lav terskel, og omfatter utallige typer skader, hvis omfang etter vårt syn langt overstiger kvalifikasjonene til artikkel 10 gitt av EMK og HRA.
Og, som Lord Sumption påpeker angående den foreslåtte britiske onlineskadeloven:
Den virkelige ulempen med lovforslaget er at bestemmelsene ikke er begrenset til materiale som kan defineres og identifiseres. Det skaper en ny kategori av tale som er lovlig, men «skadelig». Utvalget av materiale som dekkes er nesten uendelig, den eneste begrensningen er at det må kunne forårsake «skade» for noen mennesker. Dessverre er det ikke mye av en begrensning. Skade er definert i lovforslaget i sirkulært språk av stratosfærisk vaghet. Det betyr enhver «fysisk eller psykisk skade». Som om det ikke var generelt nok, strekker «skade» seg også til alt som kan øke sannsynligheten for at noen opptrer på en måte som er skadelig for dem selv, enten fordi de har møtt det på internett eller fordi noen har fortalt dem om det.
Det er sannsynlig at en slik lovgivning vil fungere i samkjør med såkalte «faktasjekking»-enheter og algoritmer som arbeider for å definere og deretter ekskludere det som defineres som «feilinformasjon», «desinformasjon» og nå «skadelig informasjon».
De to sistnevnte defineres nå som henholdsvis falsk informasjon som spres for å villede eller forårsake skade og nøyaktig informasjon som brukes utenfor kontekst for å skade eller villede. Disse begrepene er så diffuse at de vil gjøre det mulig for myndigheter å forby praktisk talt enhver seriøs debatt eller kritikk i det offentlige rom.
Her ser vi den fortsatte utviklingen og forankringen av feil/desinformasjon faktasjekk-industrien som er nevnt tidligere. Under covid-19 begynte FN selv å samarbeide med PR-enheten Purpose for å «bekjempe den økende plagen av covid-19-feilinformasjon» som beskrives som et «virus spredt av mennesker».
Purpose sier:
gjennom Verified utnytter vi FN-merket, så vel som populære merker som forbinder publikum online og offline: fra Cartoon Network i Brasil til Flipkart i India.
UNESCO fremmer på samme måte opplæring om såkalte «konspirasjonsteorier». Bemerkelsesverdig nok, og i tilsynelatende motsetning til retorikk angående inkludering og fellesskapsdrevet beslutningstaking, ber WHO faktisk folk rapportere de som sprer «feilinformasjon»: Som sådan tar en ikke-valgt internasjonal organisasjon aktivt til orde for undertrykkelse av ytringsfrihet i demokratiske samfunn.
Enheter som har i oppgave å avgjøre hva som er sant og hva som er usant i motsetning til å la ideer og argumenter diskuteres åpent slik Mill foreslår, skaper allerede koblingen mellom des/feilinformasjon og skade. For eksempel angrep Institute for Strategic Dialogue, en statsstøttet tankesmie, de ulike gruppene som stilte spørsmål ved covid-19-responsen i en publikasjon med tittelen «Between Conspiracy and Extremism: A Long covid Threat?» Instituttet tvitret:
I dag lanserer vi en ny serie rapporter om den globale anti-lockdown-bevegelsen, som begynner med denne artikkelen som undersøker hvordan covid-restriksjoner har samlet en bred gruppe aktivister i en konspirasjons-ekstremistisk bevegelse vi kaller en ‘hybrid trussel’
Når det gjelder spørsmålet om tvangstiltak, er den nylige vedtakelsen av et lovforslag i California, som vil gjøre det mulig for leger som sprer «falsk informasjon» å bli siktet for «uprofesjonell virke» og få tilbakekalt lisensene, et bekymringsfullt tegn på hvor aggressive myndigheter er ferd med å bli.
Hvor dette bærer hen er tydelig å se, og det er forandringen til en verden der sannheten er definert av faktasjekkere og myndigheter, og lovgivning gir den underliggende tvangsrammen for å sikre at ethvert avvik blir straffet. Dette er helt i strid med grunnleggende prinsipper om åpen debatt, objektiv vitenskap og ytringsfrihet og er ikke forenlig med demokrati.
Slutten på demokratiet?
Det er ikke noe nytt med sensur, svertekampanjer og tvang i vestlige demokratier. I en tid nå har de som stiller spørsmål ved for eksempel vestlig utenrikspolitikk vært utsatt for slike taktikker, mens den bredere 9/11 globale krigen mot terror skapte omfattende eksempler på slikt for å støtte opp offisielle narrativer og krigene som har blitt utkjempet under dens flagg.
Når det gjelder utenrikspolitikk og krig er faktisk utbredelsen av propaganda og lignende for å marginalisere dissens godt kjent for forskere på disse feltene. Og nå i 2022 er vi vitne til et fremragende eksempel på tvang når vi ser Wikileaks-grunnleggeren, Julian Assange, stå overfor trusselen om utvisning til USA og resten av livet i fengsel. Hans forbrytelse var å avsløre detaljert informasjon om 9/11-krigene, spesielt de i Irak og Afghanistan. Det er liten grunn til å tvile på at myndighetene i Vesten prøver å gjøre Assange et kraftig eksempel; en advarsel til resten av oss om prisen å stille spørsmål ved våre regjeringer når de begår ulovlige angrepskriger.
Det som er nytt med covid-19-hendelsen er en kombinasjon av spredningen av disse undertrykkelsesstrategiene og en kraftig økning i bevisstheten blant stadig større deler av befolkningen om eksistensen av propaganda i demokratier. Spredningen kan sees i hvordan det nå er et stort antall medisinske forskere som har vært på mottakersiden av forsøkene på å undertrykke debatt, mens det før ofte bare gjaldt en håndfull relativt ukjente dissidente samfunnsforskere som forsket på utenrikspolitiske spørsmål.
Når det gjelder den offentlige bevissthethen, varsler forsøk på å sensurere høyprofilerte forskere fra medisinsk vitenskap befolkningen om hva som skjer.
Og ettersom vi nå ser at dissidente forskerne blir rettferdiggjort av fakta – nedstengninger fungerer ikke, ‘vaksinasjonene’ kan skade osv. – blir flere mennesker klar over den grunnleggende sannheten om at den offisielle covid-19-responsen har vært underbygget av lumske propagandakampanjer ment å stilne alle eksperter som snakket makten i mot.
Det er tilsynelatende også slik at tilliten til den tradisjonelle pressen fortsetter å gå kraftig ned mens antagelig et økende antall mennesker oppsøker de nye uavhengige medieplattformene og går til organisasjoner som PANDA og HART for pålitelig informasjon om covid-19 relaterte problemer og mer generelt. [3]
Og likevel ser de videre utsiktene når det gjelder sensur i det offentlige rom illevarslende ut.
Ytterligere lovgivningstiltak for å omdefinere ytringsfriheten, nettverket av sponsede faktasjekkere som definerer hva som er og hva som ikke er, og mengden ressurser som settes inn til sensurering, sverting og tvang av dissidente stemmer, kjøres parallelt mot det noen analytikere hevder er del av et større forsøk på å restrukturere vestlige samfunn.
Å få slutt på ethvert som ligner på demokrati kan faktisk være målet, og starter med knebling av ytringsfriheten. Det er sannsynligvis mørke dager i vente, og det har aldri vært så viktig med et robust og kompromissløst forsvar av ytringsfriheten som nå.
Denne artikkelen ble først publisert av Off-Guardian: Deafening Silences: propaganda through censorship, smearing and coercion
- Thanks to Colin Alexander for comments on the justifiability of propaganda and to David Bell, Maryam Ebadi, Gary Sidley and David Thunder for other comments and feedback.
- Niebuhr, R., (1932), Moral Man and Immoral Society: A Study in Ethics and Politics. New York: Charles Scriber’s Sons.
- The array of new and independent media and organisations is vast; some of those, with which the author is most familiar, include media such as OffGuardian, Multipolar, the Grayzone, Unlimited Hangout, UKColumn; and Organisations such as Brownstone Institute, Would Council for Health, Children’s Health Defence, Global Collateral.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Dr. Piers Robinson var dekanus/professor i politikk, samfunn og politisk journalistikk (University of Sheffield, 2016-19), universitetslektor i internasjonal politikk (University of Manchester, 2010-16) og lektor i politisk kommunikasjon (University of Liverpool, 1999-2005). Han er meddirektør for Organisasjonen for propagandastudier, sammenkaller av arbeidsgruppen for Syria, medier og propaganda og assosiert forsker med arbeidsgruppen for propaganda og 9/11 ‘Global War on Terror.
