Sannheten om Covid McCarthyismen

26. desember 2022

Elitenes svartelisting av dissentere under lockdown var skammelig og selvdestruktiv.

Av Brendan O’Neill, redaktør av Spiked. 19. desember 2022.

Det var to virus som myndighetene ønsket å kontrollere i 2020 og 2021. Det første var viruset til Covid-19. Det andre var dissensviruset. Gjennom hele pandemien omtalte eksperter lockdownskepsis og feilinformasjon om Covid som en egen type sykdom, som en smittsom sykdom som kan gjøre massene syke like sikkert som Covid gjorde kroppen syk. Britiske politikere refererte til en «pandemi av feilinformasjon«. Vi må beskytte mennesker både mot «fysisk sykdom og «sykdommen av feilinformasjon», insisterte forskere. «Falsk informasjon har forpestet Covid-responsen», sa en akademiker. Forpestet – for et slående valg av verb. Og hvis opposisjonelle ideer er en infeksjon i det politiske organet, så er det klart hva kuren må være: sensur.

Nesten tre år etter begynnelsen av pandemien, er det tydelig at sensur var sentralt for nedstengning. Det var ikke bare hverdagen vår som ble satt på vent – det var også vår rett til å si visse ting og til og med tenke visse ting. I USA har Anthony Fauci, direktøren for National Institute of Allergy and Infectious Diseases, som ble dyrket av liberale medier for sin håndtering av Covid, blitt møtt med et søksmål som anklager ham og Biden-administrasjonen mer bredt for å samarbeide med Big Tech for å undergrave det amerikanske folkets ytringsfrihet under pandemien. Søksmålet er anlagt av riksadvokaten i Missouri, Eric Schmitt. Utskriften av avhøret av Fauci ble frigjort tidligere denne måneden. Det er frustrerende lesning. Fauci sier kontinuerlig at han ikke husker eller ikke vet som svar på spørsmål om hans påståtte rolle i å undertrykke ytringer i Covid-tiden. Men det virker klart at han, i det minste uformelt, hjalp til med å utarbeide og håndheve grensene for akseptabel tankegang under pandemien.

Les: Missouri, Louisiana publiserer fullstendig referat av saka mot Fauci

Tenk på Great Barrington Declaration. Fauci hadde diskusjoner på høyt nivå om hvordan han skulle motvirke dette åpne brevet som reiste «alvorlige bekymringer om de skadelige fysiske og mentale helseeffektene av den rådende Covid-19-politikken». Forespørsler på basis av informasjonsfrihet viser at Fauci ble bedt av tjenestemenn om å delta i en «rask og ødeleggende fjerning» av GBD. Han stilte opp . Han «gikk raskt til handling for å baktale og diskreditere GBD i media», som en beretning beskriver det. Dette inkluderte å avskrive GBDs forfattere – Martin Kulldorff, Sunetra Gupta og Jay Bhattacharya – som «ytterliggående epidemiologer» som drev med «tull». Vi vet nå at Bhattacharya, professor i medisin ved Stanford, senere ble svartelistet på Twitter og til og med lagt til på ei McCarthyaktig ‘Trends Blacklist’, noe som betyr at tweetene hans aldri ville bli ‘trending topics’ (det vil si at de aldri ville få store lesertall, o.a.) Algoritmene ble gjort til våpen mot en kjettersk professor som hadde blitt offentlig fordømt av Fauci.

Var Fauci direkte ansvarlig for Twitters svartelisting av Bhattacharya? Det er ikke klart. Det er absolutt ingen bevis for at Fauci ringte til Vijaya Gadde eller noen av de andre autoritære som hadde ansvaret for det helveteslandskapet av sensur som rådet grunnen før Musk kjøpte Twitter. Men det ser ut til å ha vært en politisk holdning som sildret nedover i systemet, som en forfatter beskriver det. Fauci utsteder et dekret om hva som er sant og hva som er usant i forhold til Covid, og det blir raskt evangelium blant herskerne av Big Tech – det var mønsteret. I dette tilfellet engasjerte Fauci seg i en «systematisk diskreditering» av ekspertdissentere når det gjaldt lockdown, og det sildret ned til sosiale medier slik at disse menneskenes ideer ble «merket «Covid feilinformasjon» og sensurert av innholdsmoderatorer.

Les: Faktisk viser at de verken forstår journalistikk eller vitenskap

Det er e-postspor som antyder en klarere årsakssammenheng mellom Faucis fiendtlighet mot dissens og Big Techs sensur av slik dissens. Så under utspørringen ble Fauci vist e-poster som antydet at hans egne tjenestemenn hadde forsøkt å kontakte Google for å avtale en samtale om «feilinformasjon» i forhold til Covid-vaksinen. Kort tid etter begynte sosiale medier å legge til advarselsetiketter på innlegg om vaksinen og til og med ble noen kontoer suspendert for å ha publisert feilinformasjon om vaksinene. Det er en stor sak hvis disse tingene henger sammen, fordi det er forbudt for tjenestemenn i USA etter det første grunnlovstillegget å innskrenke talerettighetene til borgerne. Hvis staten under Biden outsourcet sensur til lydige selskaper, er det fortsatt statlig sensur.

På noen måter er det mer skremmende at det ikke ser ut til å ha vært behov for en direkte kommandokjede mellom Biden-administrasjonen og Big Tech for at Covid-sensur skulle bli iverksatt. Det bekrefter hvor utbredt Covid-konformisme var i etablissementet, og hvor naturlig det kommer til oligarkiene i Silicon Valley å utføre de demokratiske elitenes ordre. Elitekonsensus mening er et farlig beist. Gang på gang ble regjeringens syn på Covid det eneste uttalte synet på den offentlige digitale arenaen. Så da offisielle myndigheter var pro-masker, ble dissens om masker hensynsløst sensurert: se YouTubes forbud mot en video med senator Rand Paul som stiller spørsmål ved effektiviteten til masker. Da offisielle myndigheter insisterte på at lockdown var den rette og eneste måten å takle Covid på, risikerte all intellektuell strid mot lockdown å bli svartelistet, slik GBD-folk og andre oppdaget. Og når det var Faucis tro på at laboratorielekkasjeteorien om Covid var en latterlig konspirasjonsteori, risikerte «alle synspunkter som var i konflikt» med dette sensur på nettet. Påfallende nok var det først da Biden-administrasjonen i mai i fjor sa at den ville se nærmere på teorien om laboratorielekkasje at Facebook endelig opphevet sin kritikk mot teorien – et bevis på at regjeringens syn rådet grunnen suverent på sosiale medier under pandemien.

Dette er vi nødt til å snakke om. Vi lever i antatt frie samfunn, og likevel sto alle som avvek fra statens syn på Covid overfor risikoen for å bli svartelistet og brakt til taushet. Det spiller ingen rolle om Fauci «samarbeidet» med Big Tech. Det er fortsatt slik at det var veldig vanskelig for innbyggere i et av få offentlige rommene de kunne fritt få tilgang til under pandemien – internett – å avvike fra statens syn. Enda verre, det var et nyimperialistisk element i denne onlineredaksjonen av avvik etter Faucis diktater. Sosiale medierselskaper globaliserte det offisielle amerikanske synet på Covid, slik at selv fattige sjeler i London eller Paris eller Melbourne ble suspendert – forvist fra det offentlige torget – for å ha kommet med en kommentar som den hellige Anthony Fauci avviste.

Les: Framtredende britisk kardiolog suspendert fra Facebook

I Storbritannia, hvor vi ikke har noe første grunnlovstillegg, var koblingen mellom staten og kritikk mot sosiale medier langt klarere. Det er nå kjent at Matt Hancock, helsesekretær under pandemien, tok direkte kontakt med sjefer for Big Tech og presset dem til å fjernes «feilinformasjon». Så tidlig som i januar 2020 snakket spesialrådgiveren hans med Twitter om å «tweake algoritmene deres». Hancock ‘skrev personlig’ Nick Clegg, den tidligere lederen av Liberal Democrats som da var visepresident for globale anliggender på Facebook, for å oppmuntre ham til å kontrollere nettdiskusjoner. Clegg, med Isabel Oakeshotts ord, var «glad for å forplikte». Hancock ønsket at Clegg skulle slå ned på anti-vax-kommentarer spesielt. En parlamentsmedlem omtalte hysterisk i juli 2020 vaksinekritikk som en ideologisk skitten bombe som venter på å eksplodere. Det er slik våre herskere ser på den frie flyten av ideer – som en fare på kjernefysisk nivå, som kan drepe eller infisere tusenvis.

Hancock-Clegg-forelskelsen over å undertrykke visse Covid-ideer viser hvor incestuøst det nye oligarkiet er. Her hadde vi en politiker i maktposisjon som samrørte med en tidligere politiker om å bruke sin ekstraordinære makt som tilsynsmann for den globale samtalen for å bringe visse stemmer til taushet. Det hele fant sted utenfor rekkevidden til demokratisk ansvarlighet, til og med utenfor statens rekkevidde. I stedet konspirerte en offentlig tjenestemann med en ansatt i et privat selskap for å begrense det millioner kunne se og høre på nettet. Det var ikke behov for en lov for å undertrykke dissens: statens syn på alt som hadde med Covid å gjøre ble bare tilfeldig, uformelt håndhevet på alle dingser vi eier, takket være en politiker vi stemte bort fra vervet for fem år siden. Uhyggelige greier.

Selvfølgelig var det ikke bare ytringer på nettet som ble kontrollert. Det samme var retten til å protestere. Som Oakeshott minner oss om, ble «anti-lockdownprotester raskt forbudt» i 2020. I september samme år foreslo Cabinet Office at protester skulle unntas fra «sekserregelen», som forbød enhver utendørs forsamling av mer enn seks personer, men Hancock kalte inn Michael Gove for å «sørge for dette». Og ‘Gove hadde ingen betenkeligheter med å hjelpe til’. Så vi ble forhindret fra å uttrykke oss fritt på nett og forhindret fra å utøve vår rett til dissens i offentligheten. Det var den mest alvorlige undertrykkingen av politisk frihet Vesten har opplevd på veldig lenge.

Det vil ta litt tid å måle virkningen av dette imperiet av Covid-sensur på våre samfunn. Etter min mening forhindret det ikke bare uttrykk for visse synspunkter, som er en alvorlig nok krenkelse i seg selv, uten tvil den alvorligste lovbrudd et samfunn kan begå. Det gjorde oss også katastrofalt uforberedte på tiden etter lockdown. Straffen for dissenterende stemmer som sa høyt at nedstengning kan føre til dødelige etterslep i helsesystemet, og til en nedgang i folks psykiske helse, og til en tilbakegang av barns sosiale ferdigheter, og til en økonomisk nedgang som kan få alvorlige negative konsekvenser. , betydde at vi aldri snakket ordentlig om de tingene. Noe som betyr at nå som alle disse tingene skjer – og det viser seg at noen av meningsmotstanderne hadde rett – er samfunnene våre skremt og uten peiling.

Det er en lærdom her: sensur er en utrolig ødeleggende kraft. Å undertrykke dissens er alltid, i hver enkelt situasjon, en dårlig idé. Det reduserer et samfunns evne til å utforske vinkler, undersøke muligheter, forestille seg framtidsscenarier. Framover må vi aldri igjen la eksperter undertrykke det de bestemmer for å være antivitenskapelig eller farlig tanke. I alle saker, fra pandemier til klima til økonomi, må folks frihet til å tenke og snakke og advare råde grunnen.