Om menneskerettighetene i Nord-Korea

0

Nord-Korea, det urokkelige regimet. Del 7

Av Lars Birkelund.

Hva kan vite sikkert om menneskerettighetssituasjonen i et så lukket land som Nord-Korea, som det gjerne lyder om landet? Og hvor lukket er landet, egentlig? For det er en del turisme dit, hovedsakelig kinesere, 120 000 i løpet av 2019, det siste året før coronaen, ifølge en Wikipedia-artikkel. 1 Det skal ha vært i underkant av 5000 fra vestlige land.

Det er naturligvis lite sammenlignet med hva andre land mottar av turister. Men den negative medieomtalen av Nord-Korea begrenser naturligvis folks lyst til å reise dit. Og i og med at landet er under økonomiske sanksjoner fra USA/Vesten passer det godt at Nord-Korea også fratas inntekter fra turisme ved at folk skremmes fra å reise dit. På den andre siden er landets sikkerhetsutfordringer så store at man må anta at det ikke er lett for alle og enhver å få innreisetillatelse. I forlengelsen av dette er det grunn til å tro at landet vil bli åpnere hvis USA/NATO skulle finne på avslutte fiendtlighetene som har pågått siden før 1950.

Anklager om menneskerettighetsbrudd i Nord-Korea er kanskje den viktigste delen av propagandaen mot landet. Men det betyr hverken at man kan se bort fra alt som sies om det eller at man kan gå ut fra at alt som sies om det er sant. For mye av det vi ‘vet’ om menneskerettigheter i landet kommer fra avhoppere som vet hva vestlige medier og myndigheter og organisasjoner som Amnesty International liker å høre. Dagbladet omtalte dette i en artikkel datert 17. oktober 2015:

«Derfor kan vi ikke tro på alt som fortelles om Nord-Korea.

Det mangler ikke på skrekkhistorier fra Nord-Korea. Ekstremtørke, krigsforbrytelser, rapporter om testing av kjemiske våpen, storstilt narkotikaproduksjon og stor fattigdom, kombinert med et overdådig luksusliv for diktator Kim Jong-un og hans nærmeste (…) Landet er beskrevet som det mest lukkede i hele verden, har ingen fri presse og utenlandske journalister som får komme på besøk blir som regel tett fulgt av regimets ‘guider’. Tilgangen på uavhengig informasjon fra landet er så liten at mange nyhetssaker baseres på tolkning av satellittbilder.

De fleste andre beskrivelsene kommer fra personer som faktisk kjenner landet. Avhoppere som har flyktet til Sør-Korea, Japan eller videre til Europa eller USA. Men: Det er dessverre ikke alle beskrivelsene vi kan stole på, skriver Jiyoung Song, forsker og reporter i Nord-Korea-sentriske NK News, i en kommentar publisert hos The Guardian.

– Det er seriøse etiske dilemmaer knyttet til hvordan vi samler inn informasjon, skriver hun. Song sier de fleste avhoppere som lar seg intervjue av forskere får betalt. I starten var det små summer for å dekke utgifter til kost og losji i forbindelse med intervjuene, men summene har steget og en avhopper hun ville intervjue i 2014 krevde 200 dollar i timen for å stille opp. At avhopperne forstår at mediene har et ønske om å få oppsiktsvekkende historier, gjør at enkelte avhoppere kan smøre litt for tjukt på.

– Nordkoreanske avhoppere har forstått hva tilhørerne, uansett om det er FN, den amerikanske kongressen eller vestlig media, ønsker å høre, og at spørsmålene alltid handler om hvorfor de forlot landet og hvor fælt det var der, skriver hun. FN har i stor grad brukt opplysninger fra avhoppere i sine rapporter om tilstandene i landet».

Gjentar: Også FN har «i stor grad» brukt opplysninger fra avhoppere i sine rapporter om tilstandene i landet». Videre fra Dagbladets artikkel:

«Sun Heidi Sæbø, leder for Dagbladets nyhet- og samfunnsavdeling, ga tidligere i år ut dokumentarboken ‘Kims lek’, en historie om Nord-Korea fortalt gjennom en mystisk forsvinningssak som hadde sitt utspring i Oslo på 70-tallet. Da intervjuet hun flere avhoppere, og hun sier det er flere potensielle kildefallgruver knyttet til det.

 – Fordi tilgangen til førstehåndsinformasjon fra Nord-Korea er så dårlig, har vi en tendens til å tro på alle historier fra dem som har vært på innsiden. Og vi har en tendens til å feste oss ved de mest groteske historiene, som for eksempel om folk som er blitt hengt i kjøttkroker eller driver med kannibalisme. Det er ikke slik at historier som dette ikke trenger å være sanne, men påstandene er vanskelige å ettergå og spørsmålet er om de gir et representativt bilde av situasjonen i Nord-Korea (…) – Det er også en del avhoppere som i praksis har gjort karriere på å fortelle om opplevelsene sine, og det kan påvirke det de forteller».

Yeonmi Park er muligens den mest prominente av avhopperne og mange har påpekt at hun har fortalt forskjellige versjoner av sin forhistorie. unHunHun hoppet først av til Sør-Korea, deretter til USA, som er hennes base for et privilegert liv som foredragsholder, nettopp fordi hun forteller det et vestlig publikum liker å høre om Nord-Korea. Og ikke minst: vestlige eliter. 3 I 2018 var hun en ganske typisk foredragsholder under Oslo Freedom Forum, som er kjent for å invitere ‘menneskerettighetsaktivister’ som tjener NATOs interesser.

Apropos groteske historier; det som virkelig fikk meg til å stusse, samt interessere meg mer enn overfladisk for Nord-Korea var en historie som verserte rundt årsskiftet 2013/2014 om at en onkel av Nord-Koreas leder Kim Jong-Uns skulle ha blitt spist levende av hunder. Skeptisk som jeg allerede da i i mange år hadde vært til norske/vestlige mediers rapportering om land som har falt i USAs unåde, tenkte jeg: kan det være sant? Og ganske riktig, to-tre uker seinere, 16. januar 2014 skrev Klassekampens Yohan Shanmugaratnam:

«Vet vi egentlig noe som helst om Nord-Korea?

Aldri sjekk en god dyrenyhet. I alle fall ikke hvis den handler om en ung diktator, hans korrupte playboy-onkel og sultne bikkjer. Historien var sånn: Nord-Koreas leder Kim Jong-un hadde sørget for å få sin mentor og onkel henrettet. Så, i begynnelsen av januar, dukket det opp detaljer om henrettelsesmetoden. Onkel Jang Song-thaek og hans kumpaner skal først ha blitt kledd naken, før de ble kastet inn i et bur med 120 utsultede hunder. De ble spist levende mens Kim og 300 andre fra lederskapet så på.

Historien dukket opp i den Hongkong-baserte kinesiske avisa Wen Wei Po og ble seinere plukket opp av diverse medier. Saken havnet kjapt på Dagbladet.no og til og med på NTB (som riktignok la inn et forbehold: ‘Nordkoreansk leder spist av hunder?’, het saken).

Det ble meldt at avisa Wen Wei Po står det kinesiske regimet nær, og saken ble tolket som et tegn på at Kina tok avstand fra Kim. Det som ikke ble meldt, slik Max Fisher påpeker i en blogg på Washington Post, var at Wen Wei Po kommer nesten på bånn i troverdighetsundersøkelser blant aviser i Hongkong. Fisher og Nord-Korea-eksperter sådde raskt tvil om historien.

Noen dager seinere ble det klart at den opprinnelige kilden var en satirisk spøk på en kinesisk mikrobloggtjeneste. ‘Lite hold i den makabre hundehistorien fra Nord-Korea’, korrigerte NTB.

Det mangler ikke på mer troverdige skrekkhistorier fra Nord-Korea. Og Kim Jong-un hadde faktisk fått onkelen henrettet, og det på et svært dramatisk og brutalt vis. Hva er det da som gjør at den usannsynlige onkel-spist-levende-av-hunder-historien ble en nyhetssak? Det umiddelbare svaret er trolig enkelt: Vi vet tilnærmet ingenting om Nord-Korea. Det mer underliggende svaret er kanskje mer foruroligende: Vi vil ikke vite så mye om Nord-Korea, så lenge vi jevnlig får bekreftet hvor uspiselig regimet i landet er.

Derfor er det for eksempel lett å kritisere Dennis Rodman, den amerikanske basketballveteranen som jevnlig besøker Nord-Korea for å spille vennskapskamper mellom amerikanske og nordkoreanske spillere. Rodman er en bajas som sier upassende ting i fylla på CNN. Men som tidligere assisterende viseutenriksminister Stephen Ganyard har sagt til ABC News: «Det er ingen i CIA som kunne gitt en mer personlig beretning om Kim Jong-un enn Dennis Rodman, og det i seg selv er skremmende.» Realiteten er at USA ikke har peiling på hva Kim Jong-un tenker – og virker heller ikke særlig interessert». 4

Videre, og som apropos til del 5 og 6 av denne artikkelserien:

«I februar innleder USA og Sør-Korea nok en runde med massive militærøvelser – Key Resolve og Foal Eagle – som varer til slutten av april. Nok en gang bekreftes nordkoreanernes oppfatning av at de er under full beleiring. Det gjennomføres knapt større årlige militærøvelser i verden, og de utføres på en halvøy der det teknisk sett fortsatt er krig. I fjor brukte USA bombefly av typen B-52 som kan bruke atomvåpen, samt F-22 stealth-kampfly og atomubåter under øvelsen. Som i fjor vil øvelsene bli møtt med krigersk retorikk fra Pyongyang. Regimet i nord har allerede avvist familiegjenforeningsplaner som direkte følge av de kommende øvelsene.

Ifølge Rodman er Kims budskap til Barack Obama følgende: ‘Ring meg’. Men Obama må ikke lytte til Rodman. Han kan lytte til de amerikanske diplomatene Stephen W. Bosworth og Robert L. Gallucci, som skrev i New York Times i fjor at høytstående nordkoreanske representanter tilbyr en gradvis nedtrapping av landets atomvåpenprogram i bytte mot en fredsavtale med USA og Sør-Korea, og oppheving av økonomiske sanksjoner. Det er et sted å starte».

Nord-Korea praktiserer dødsstraff, i likhet med USA og en del andre land. Så Jang Song-thaek ble henrettet, men ikke av en hundeflokk. Henrettelsen fant sted 9. desember 2013 og skyldtes statsfiendtlige handlinger samt at han hadde gjort seg skyldig i korrupsjon og narkotikamisbruk, ifølge en Wikipedia-artikkel som henviser til Korean Central News Agency (KCNA), det statlige nyhetsbyrået i Nord-Korea. 5 

Flere groteske/bizarre/usannsynlige historier:

«En sørkoreansk avis skriver at den nordkoreanske diktatorens tidligere kjæreste skal ha blitt henrettet ved skyting for brudd på pornografilovgivningen. Hyon Song-wol skal være blant de mer enn ti velkjente nordkoreanske artistene som ble henrettet ved skyting 20. august i år» (NRK ved Kristian Elster 29. august 2013).

Altså «mer enn ti» og det for noe som er såpass uskyldig som brudd på pornografilovgivningen. Folk som har kritisk sans hever øyenbrynene og tenker: kan det virkelig være sant? Men slik kritisk sans mangler ofte hos NRK. I alle fall når det gjelder visse land og ledere. De er fritt vilt.

Godt og vel fire år seinere, 22. januar 2018, rett før OL i Seoul, meldte National Post: «Tilbake fra de døde: En ‘henrettet’ nordkoreansk popdiva inn i OL-søkelyset. For bare noen få år siden ble hun angivelig henrettet. Nå er Pyongyangs fremste popdiva en senior regjeringspartirepresentant og en overraskende hovedattraksjon i forkant av det sørkoreanske vinter-OL». 6 Det sies ikke noe om de ti andre som NRK påsto ble henrettet. Men konteksten tilsier at vi bør gå ut ifra at de også overlevde sine ‘henrettelser’.

«Spesialutsending Kim Hyok-chol skal ha blitt henrettet fordi toppmøtet mellom USA og Nord-Korea i februar var mislykket», lød det i store oppslag fra NRK og mange andre medier mai/juni 2019.

Men plutselig dukker den henrettede opp i levende live. Her hele teksten i NRKs bittelille dementi noen dager seinere: «Kim Yong-chol sett med Kim Jong-un Nord-Koreas tidligere atomsjef, Kim Yong-chol skal ha besøkt en kunstutstilling med Kim Jong-un i dag, det melder Nord-Koreas statlige nyhetsbyrå KCNA. Fredag meldte en sørkoreansk avis at Yong-chol var sendt i arbeidsleir».7 Men NRKs dementi nevner ikke at de opprinnelig hadde sagt at han ble henrettet.

En artikkel fra Newsweek 16. juli 2019 kommenterte denne saken slik: «Utenlandske medier har en lang historie med å fortelle drøye historier om Nord-Korea, inkludert beskrivelser av grusomme henrettelser og fantasier om livsstilen til ledere der. Landets beryktede jerngrep om informasjonsflyten og det strenge sikkerhetsapparatet har ofte inspirert utenforstående til å bruke fantasien når det gjelder hva som egentlig skjer innenfor landets grenser (…) Kim Kyong Hui, Jangs kone og søsteren til Kim Jong Uns avdøde far, Kim Jong Il, ble også henrettet av nevøen sin, ble det sagt av en nordkoreansk avhopper, ifølge en CNN-rapport fra mai 2015. Dette er i strid med tidligere påstander fra Sør-Koreas etterretningsbyrå om at hun fortsatt var i live». 8

Det mystiske dødsfallet til Kim Jong-nam, som var den eldste sønnen til den tidligere nordkoreanske lederen Kim Jong-il, var det også Nord Korea som fikk skylda for. Det tok ikke mer enn noen timer før Sør-Koreas leder ‘visste’ at Nord-Korea sto bak. «Den 13. februar 2017 døde Kim Jong-nam etter å ha brutt sammen på en flyplass i Kuala Lumpur i Malaysia, hvorfra han aktet å fly til Macao. Han antas å ha blitt giftmyrdet på ordre av de nordkoreanske myndigheter», heter det i en norsk Wikipedia-artikkel. Men de malaysiske myndighetene som etterforsket saken var, da de henla saken etter mer enn to års etterforskning, ute av stand til å slå fast noe sikkert om dette. Den malaysiske statsministeren sa at påstanden kun var basert på spekulasjoner (A. B. Abrams, Immovable Object, side 645/646).

Enda mer mystisk var dødsfallet til USA-studenten Otto Warmbier. Han døde først etter at han kom hjem fra fangenskap i Nord-Korea i 18 måneder. Dødsårsaken er høyst uklar, men den vestlige versjonen går ut på at det var som følge av at han fikk dårlig behandling i det nord-koreanske fengslet. Men han døde altså seks dager etter at han kom hjem, på et sykehus i Cincinatti. Og når det gjelder Nord-Koreas fangebehandling har andre amerikanere sagt at de ble godt behandlet. Som Matthew Todd, som etter hjemkomsten i 2015, etter 212 dager i et nord-koreansk fengsel, sa at han ble overrasket over hvor bra han ble behandlet, iflg Abrams i Immovable Object, side 649. Abrams forteller i kapittel 7 av denne boka at det samme skal ha overrasket USA-soldater som ble tatt til fange under Koreakrigen. Begrepet ‘hjernevask’ skal stamme fra denne tiden, da USAs myndigheter hadde behov for å bortforklare slike uttalelser, samt også det at mange soldater fikk en ideologisk oppvåkning under fangenskap, eller i det minst ble kvitt noen skylapper. USAs behandling av nord-koreanske fanger skal ha vært verre enn omvendt, ifølge Abrams.

Den bisarre historien om at menn i Nord-Korea ble pålagt å skaffe seg samme hårsveis som sin «kjære leder», som blant annet Dagbladet kolporterte i 2014, var også for ‘god’ til å være sann, en historie som «lett kunne ha blitt motbevist av alle som noen gang har gått gjennom gatene i Pyongyang», som tyske DW kommenterte. 9

Moralen er altså at du må ta det norske/vestlige medier sier om Nord-Korea med opptil flere klyper salt. Dette fordi norske/vestlige medier er for ukritiske til blant annet sør-koreanske medier, som er opphav til mange av historiene, og fordi de ønsker/krever dårlig nytt om Nord Korea, mens gode nyheter forties. Men det finnes også, som vist her, unntak fra regelen.

The skyline view of Ryugyong Hotel, an unfinished 105-story pyramid-shaped skyscraper & the first tall building in Pyongyang city, the capital of North Korea (DPRK)

Når det gjelder historier fra avhoppere så finnes også de som angrer:

«Var desperat etter å komme seg vekk fra Nord-Korea – nå angrer han dypt (…) Jeg lever under verre forhold her enn i Nord-Korea. Det er mange grunner til det. Derfor ønsker jeg å dra tilbake til Nord-Korea, forteller han» (TV 2 tredje november 2017). 10

«Nordkoreansk avhopper sier han ble behandlet som skitt i sør, kjemper for å komme tilbake» (New York Times 5. august 2017). 11

Skjønt historier som disse drukner i den ellers negative omtalen av Nord-Korea. Dessuten vil vi jo helst tro på de historiene som er negative, som Sun Heidi Sæbø og Yohan Shanmugaratnam sier ovenfor, slik at vi kan få anledning til å grøsse litt over ‘de andre’ og trøste oss med at vi har det så bra her i Norge. Og det har vi, jeg klager ikke på det. Men for at vi sjøl skal kunne regne oss som gode må nødvendigvis andre kunne regnes som dårlige.

Kun 10 % av avhoppingen skyldes misnøye med politiske forhold, ifølge Abrams, side 574. Hva gjenstår av årsaker? Kriminalitet, eventyrlyst, depresjoner?

For å ta noen makrotall, ikke bare enkelteksempler, ble «anslagsvis 200 000 fanger i 2017 fengslet i leirer som er dedikert til politiske forbrytelser, og utsatt for tvangsarbeid, fysisk mishandling og henrettelse». 12   Dette ifølge rapporter fra Amnesty International og USAs komité for menneskerettigheter i Nord-Korea. Men politiske forbrytelser, kan egentlig Amnesty og USA vite sikkert hva alle disse forbrytelsene består i? Vi vet naturligvis ikke om nord-koreanske myndigheter snakker sant om slikt. Men de vet nok mye som FN, Amnesty og USA ikke vet. Og her gjentar jeg at FN, Amnesty og USA i stor grad baserer sine konklusjoner på hva avhoppere har sagt.

Det har naturligvis alltid vært mye handel mellom Nord-Korea og Kina, offisielt og uoffisielt. Nord-koreaneren Kim Ryeon Hui har fortalt at han var vitne til at CIA-agenter bestakk nord-koreanere til å begå en svært utspekulert form for sabotasje mot landbruket i en svært kritisk periode for landet da nord-koreanere pendlet til Kina for å skaffe seg mat. Og bestikkelsen gikk ut på at de ble lokket med betaling for å skaffe kuhaler. Hvorfor kuhaler? Kim Ryeon Hui forklarer:

«Sør-Korea har ikke noen grense til andre land, men Nord-Korea, Russland og Kina har det. Og mellom Nord-Korea og Kina tenker folk knapt over at det er noen grense, så de kommer og går som de vil. Da (rundt 1995) krysset vi fram og tilbake mer enn vanlig, og våre myndigheter brydde seg ikke med det, da de allikevel ikke klarte å forsyne oss tilstrekkelig. Så vi handlet konstant i Kina slik at vi kunne bringe med oss mat hjem. Men de fordømte amerikanerne fra CIA opererte ved grensen og henvendte seg til nord-koreanere ved å si ‘hvis du kutter av en kuhale og gir den til meg skal du få en pose med ris’ (…) Hvorfor tror du amerikanerne ville ha kuhaler? Vi hadde ikke olje og vi hadde ikke elektrisitet så vi måtte ty til manuell produksjon hvis vi i det hele tatt skulle klare å drive noe landbruk. Traktorene virket ikke fordi USA-sanksjoner forbyr import av drivstoff. Så vi ble nødt til isteden å bruke kuer for å få pløyd jordene. Men når kuer mister halene sine mister de også balanse og arbeidskraft. For å ødelegge landbruket enda mer og for å sulte ut folket, ønsket altså amerikanerne kuenes haler for å kunne sulte ut Nord-Korea inntil døden». 13

Dette skjedde altså mens store deler av det nord-koreanske folk allerede sultet, så dette var naturligvis noe myndighetene måtte slå ned på i den grad de klarte å oppklare konkrete tilfeller av slik sabotasje. Vi må derfor gå ut ifra at det kunne føre til strenge straffer for en forbrytelse som vi i Vesten neppe vil karakterisere som alvorlig, med mindre vi kjenner til den nøyaktige bakgrunnen for den. Og konsekvensene av den. Dette er bare et eksempel på utallige andre tenkelige forbrytelser som ikke er noe sikkerhetsproblem for land som Norge, men som kan tenkes å være det for Nord-Korea. Så følger igjen spørsmålet: kjenner Amnesty International og USAs komité for menneskerettigheter i Nord Korea den nøyaktige bakgrunnen i hvert enkelt tilfelle for at så og så mange får så og så strenge dommer for slike og andre forbrytelser? Det gjør de naturligvis ikke. Og igjen vil jeg si at dette vet naturligvis Nord-Koreas myndigheter mer om, uten at det er noen garanti for at de snakker sant om det og at alle dommene kan forsvares eller står seg ift til de kravene vi stiller i Norge når det gjelder rettspleie, straffenivåer og soningsforhold.

Meningen med denne artikkelen er slett ikke å reinvaske Nord Korea for menneskerettighetsbrudd, men å komme med noen motforestillinger til de vanlige oppfatningene om landet. Hva kan vi vite helt sikkert, egentlig? Ikke mye. Like lite vet vi om hvordan Norges justisvesen hadde vært gitt samme situasjon, samme utfordringer og samme historie som Nord-Koreas.

Det virker som om det er vanlig å tro at diktatur er ensbetydende med lav folkelig oppslutning om myndighetene. Men jeg kan ikke se at det er noen automatikk i det, like lite som om demokrati er en garanti for at et lands leder er populær. Jeg tror derfor at vi lurer oss sjøl hvis vi går ut ifra at Nord-Koreas lederskap er upopulært blant nord-koreanere. Og det er dumt å bygge politikk overfor et land på feiltagelser. Hadde regimet klart å holde seg ved makta i 75 år, gjennom så mange voldsomme utfordringer uten stor oppslutning om lederskapet? Jamfør de nord-koreanske soldatenes kampmoral med kampmoralen til soldatene fra det sør-koreanske diktaturet i 1950-53. Erfaringen fra den krigen viser stor oppslutning om diktaturet i nord, lav oppslutning om diktaturet i sør (se del 1 og 2 i denne artikkelserien).

Jeg tror på mange måter det gir mer mening å sammenligne det nord-koreanske lederskapet med det norske kongehuset enn med regjeringer som kommer og går. Dette ikke bare fordi makta går i arv og at dagens konge i Norge, i likhet med Nord-Koreas Kim Jong Un er av tredje generasjon, men fordi de på lignende måter dyrkes som gode mennesker i mediene. Og oppslutningen om det norske kongehuset er som kjent høy i Norge, sjøl om de knapt gjør annet enn å klippe snorer og smile pent til kameraene. Så hvorfor skulle ikke også Kim Jong Un være populær? Vi må vel gå ut ifra at nord-koreanske medier dyrker ham minst like som norske medier dyrker kong Harald? Dessuten representerer Kim Jong Un også tredje generasjon (egentlig fjerde 14) av en familie som var forbilder fordi de sto i spissen for kamp mot japanske koloniherrer. Så mye tyder på at det blant nord-koreanerne faktisk finnes mye ekte kjærlighet til lederen, sjøl om den dyrkningen av ham som vi har sett i norske medier synes teatralsk og påtatt. Men det at vi syns at det virker teatralsk og påtatt kan både skyldes kulturforskjeller og det at vi (på umerkelig vis) har blitt indoktrinert til å se det på den måten.

Jeg vet ikke, jeg peker bare på at det er en mulighet. Ja, etter min mening er det sannsynlig at et solid flertall av Nord-Koreas støtter lederskapet eller i alle fall ikke har noe spesielt imot det, fordi de tenker at myndighetenes sikkerhetstiltak er nødvendige grunnet landet spesielle situasjon. Heller ikke i Norge har vi problemer med å akseptere at folk som begår sabotasje, forræderi og andre forbrytelse straffes. I og med at krigen i Ukraina er så aktuell nå la jeg merke til en artikkel der russere som er imot Russlands invasjon av Ukraina allikevel støtter opp om Putin/lederskapet fordi de ser at USA/NATO utnytter situasjonen til å føre krig mot Russland. Dermed blir også russerne mer tolerante for tiltak vi ser på som autoritære, brudd på menneskerettigheter osv i Norge/Vesten. Inntil vi sjøl kommer i samme situasjon.

Så har Nord-Koreas leder naturligvis mye mer makt enn Kong Harald. Men den norske kongen og kongehuset er også politiske i den forstand at de er ‘agenter’ for den politikken det er bred enighet om i Norge, innenriks så vel som utenriks. Når de er på utenlandsreiser fremmer de Norges interesser og Norges såkalte verdier, dvs de interessene og verdiene som det norske etablissementet er enige om.

Jeg vet at mange, slik fanden leser Bibelen, ønsker å lese dette som et forsvar for og et ønske om diktatur som styringsform. Det er lite jeg kan gjøre med det, da mange mangler vilje til å forstå, mens de har store talenter for å misforstå.

Derfor spør jeg igjen med Yohan Shanmugaratnam: Vet vi egentlig noe som helst om Nord-Korea? Eller: hva ønsker vi å vite? Jeg tror man bør reise og se landet med egne øyne, både fordomsfritt og kritisk, ved å stille åpne spørsmål, ikke ledende spørsmål og deretter prøve å vise godvilje når man tolker svarene, kanskje helst på nord-koreanernes premisser. For de svarer naturligvis sånn og slik ut ifra sine forutsetninger og sine erfaringer. Men det viktigste er at det er de som kjenner hvor skoen trykker. Slik kan man danne seg sitt eget inntrykk isteden for å stole på hva agendastyrte medier, politikere og ‘eksperter’ sier om landet. For du vil vel ikke at nord-koreanere skal fortelle nordmenn hvordan det er å leve i Norge? Jeg har for ordens skyld ikke vært i Nord-Korea, men ble rørt av dokumentaren «Dagligliv i Nord-Korea» fra 2016:

«Den prisbelønte dokumentarfilmskaperen Sung-Hyung Cho var den første sørkoreanske filmskaperen som fikk en offisiell tillatelse til å filme i Nord-Korea. Mens hun reiser landet rundt følger hun vanlige menneskers hverdag, inkludert arbeidsrutinene deres og snakker med dem om deres håp og drømmer. Filmen som fulgte av dette våger seg utover de vanlige klisjeene og skildrer landet og dets folk på en unik og respektfull måte.

Cho vokste opp i Sør-Korea og lærte på skolen at hennes nordlige naboer hadde rød hud og to horn på hodet. Med filmen tok hun sjansen på å ta farvel med sine fordommer og revidere sitt forutinntatte bilde av mennesker i Nord-Korea». 15

1. Tourism in North Korea. https://en.wikipedia.org/wiki/Tourism_in_North_Korea

2. http://www.dagbladet.no/2015/10/17/nyheter/utenriks/nord-korea/41495334/

3.  Why do North Korean defectors keep changing their stories? https://www.youtube.com/watch?v=XkegD7V9E6g

4. https://arkiv.klassekampen.no/article/20140116/PLUSS/140119953

5. https://no.wikipedia.org/wiki/Jang_Song-thaek

6. https://nationalpost.com/news/world/executed-north-korean-pop-diva-takes-olympic-spotlight?fbclid=IwAR0Y9q4t8bZC0sFtvbD64JK8QeLnzM9X0SUaVzvvwv_bIdawF8rlyu8dZH0

7. https://www.nrk.no/nyheter/kim-yong-chol-sett-med-kim-jong-un-1.14573652

8. North Korea Diplomat Reportedly Alive After South Korea Said Kim Jong Un Killed Him—And It’s Not the First Time. https://www.newsweek.com/north-korea-diplomat-back-life-1449493?fbclid=IwAR1UcF_-h9_z-m5MBc1Up0r08qIdZrZTwpZ43D_mbdPnUDW9Sscc-FT8ni4

9. North Korea: Fake news on both sides is the norm. https://www.dw.com/en/north-korea-fake-news-on-both-sides-is-the-norm/a-49042595?fbclid=IwAR3-crdIeCkTZcRsv1vPdJZCzbtM23XCX319lknP608fIDwMy0–2ZXvYKA 

10. https://www.tv2.no/a/9469067/

11. https://www.nytimes.com/2017/08/05/world/asia/north-korea-defector-south-korea.html?mcubz=0

12. https://no.abcdef.wiki/wiki/Prisoners’_rights_in_North_Korea

13. A. B. Abrams: Immovable Object, side 372.

14. Også foreldrene til Kim Il-sung, grunnleggeren av Nord-Korea i 1948, Kim Jong-uns bestefar, var motstandsfolk.

15. ‘Daily life in North Korea – “My Brothers and Sisters in the North”. https://www.youtube.com/watch?v=IBqeC8ihsO8&t=1286s

North Korean Motorcycle Diaries er også interessant, om en vennegjeng fra New Zealand på motorsykkeltur i Nord-Korea: https://www.youtube.com/watch?v=JNVCdL908ko&t=6s



Tidligere artikler i denne serien:

Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950

Nord-Korea, det urokkelige regimet – del 2, krigen, 1950-1953

Nord-Korea – gjenreisning og vekst, og ‘våpenhvile’ (1953-1991) 

Nord Koreas proxykriger

Nord-Korea – de harde 90-åra

Nord-Korea og atomvåpen

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.